Morten Besshø

Jeg syns det var ganske deilig i helgen med alt dette fine været.
Jeg liker meg best når sola skinner og jeg kan gå barbeint i gresset, alternativt i sanda men det var det ikke anledning til.
Kanskje mest fordi jeg ikke har så mye sand i hagen …

Jeg fikk en mail her om dagen fra en jente som hadde funnet meg på Soundcloud hvor jeg av og til legger ut noen snutter, fikk noen komplimenter og siden jeg syns det var litt hyggelig så velger jeg å dele denne via denne siden, også.

Slapp av, etter regn kommer sol og så videre … sommeren kommer snart og mens du venter skal du få en tropisk nektar i form av en sommermix som jeg blandet sammen på Edem Beach Bar på Korfu for noen år siden.
Du kan til og med laste den ned hvis du vil.
Helt gratis.

Jeg fikk en henvendelse fra en jente som lurte litt på dette ikonet mitt, gravataren eller kall det hva du vil. Jeg har brukt puslespillsymbolet så lenge jeg kan huske, det har på en måte vært som en slags signatur, ikke bare på denne bloggen, men også gjennom tidligere saker og ting.

Nå kan jeg jo si at jeg jobber med puslespill til daglig, jeg finner disse “puslespillbrikkene” som mangler hos ulike selskaper, som en slags casting til næringslivet hvor jeg hjelper til med å finne riktige ansikter til de riktige settingene. Alternativt i rollen med å hjelpe jobbsøkere med å samle sammen løse brikker for å ferdigstille nye bilder.
Tidligere pleide jeg å si at det kanskje lå noe … nja, jeg er nesten fristet til å bruke begrepet “litt dypere” og i en sammenheng med at vi alle bare er små brikker i det store spillet, eller noe sånt.
Skjønner du?
Sånne ting man snakker om når det er litt seint og man befinner seg i dette svarte hullet i tilværelsen som litt senere vil bortforklares med at det må ha vært noe med rekene. Alle disse merkelige replikkene som utveksles i en eller annen seriøs nattprat, antageligvis på et nachspiel hvor det er helt vanlig å snakke om meningen med livet og sånne viktige ting som det ikke er så viktig å snakke om ellers.
Du har faktisk en eller annen misjon.
Du tror det kanskje ikke, men du er her av en eller annen grunn.
Det kan muligens ha vært sånn det begynte. Det spiller i og for seg ingen rolle, men denne jenta som minnet med på dette fikk minnebanken min til å spole gjennom utydelige bilder og filosofiske betrakninger fra svunnen tid hvor vi diskuterte hvordan vi skulle flytte brikkene våre for å forsøke å finne ut av det hele.
Seriøst.
Nja, men det kan ha vært at vi trodde på det der og da.

Jeg er sikker på at du en eller annen gang har spurt deg selv hva som er vitsen med hele greia, livet og kjærligheten og død og krig og fred og sånt. Tankene kommer som regel når man er litt nede eller kanskje litt fjern, av en eller annen grunn, det er som om man ikke bryr seg så mye om sånne ting når man er på topp og har mer enn nok med å være høy på seg selv og det er ingen andre ting i livet som betyr noe.
Meningen med livet sett fra ditt eget ståsted, – har du tenkt over det?
Det er du som er hovedpersonen i ditt eget liv og da kan det være naturlig å stille spørsmålet om hva som er meningen med akkurat din tilværelse.
Kanskje er det nettopp du som er eller blir far eller mor – stryk det som ikke passer – til en eller annen som kommer til å gjøre noe stort eller som skal bringe fram en eller annen, som en lang kjede av viktigheter helt fram til denne spesielle som er den som gjør dette store som ingen egentlig er klar over hva er selv om man sikkert skjønner det når det skjer eller når man er der og opplever at dette er stort.
Kanskje er det du som er tilretteleggeren.
Kanskje er det du som viser veien til et eller annet.
Kanskje er det du som sørger for at han og hun treffer hverandre eller at du redder han eller hun fra et eller annet.
Kanskje det rett og slett er du som er den som skal gjøre det.
Kanskje det er du som er den store.
Hadde det ikke vært for deg så hadde ikke … ja, du har sikkert hørt noe lignende før.

Det er jo ofte sånn med disse ultraseriøse nattpratene at men sjelden husker hvordan man kommer inn på ulike tema, det bare blir sånn, man drives inn i en eller annet setting og så legger man på litt tåke og litt kul musikk, senker hastigheten til slow motion og så pleier resten å gå av seg selv før det dukker opp en eller annen grisedeilig superbabe eller kjekk handyhunk – stryk det som ikke passer – og så drives man inn på en annen arena, kanskje et annet tempo og med noen andre lyder mens poenget egentlig går ut på det samme.
Det er ingen som skjønner vitsen når alt kommer til alt …

Kanskje er det bare så enkelt at man skal eksistere i denne tilmålte tiden, gjøre det som er forventet at man skal gjøre, eller rett og slett bare gjøre så godt man kan mens man er med i spillet som en liten brikke for å produsere noe dritt som man egentlig klarer seg ganske fint uten men som hjelper oss til å leve livene våre litt raskere og litt mer effektivt selv om ingen egentlig skjønner hva vi egentlig skal rekke før det er slutt.
Kanskje du klarer å stille spørsmålet til deg selv når du ser målstreken.
Dette var alt.
Dette var det.
Det er sikkert lov å håpe på at man blir fornøyd.

Jeg hadde en nabo som døde på selveste 17. mai. Sykebilen sto på veien når vi kom hjem fra byen, jeg kjente igjen et par andre mennesker som bor i strøket som sto og snakket med den ene ambulansefyren og skjønte at de enten hadde full kontroll eller at det ikke lenger var noe å ha kontroll over.
Jeg kjente han ikke så godt bortsett fra småprat på veien og til og fra jobb og sånne ting.
Han var stadig på farten.
Han var en sånn som jeg aldri så sto stille, i hvert fall ikke i lenger enn tre minutter av gangen, ut av egen bil eller av og til en drosje, småjogg inn og hei og hå til kona, kanskje et kyss på kinnet for alt jeg visste før det bar ut på sykkel eller tjukke gummisåler, heisann sveisann og en treningsbag over skulderen, årskort på Elixia eller på en annen luguber bule. Han var en sånn fargerik person i negativ forstand. De som følger med på disse sidene vet at jeg liker fargerike mennesker, men da mener jeg i form av dette som kommer innenfra. Denne typen var stort sett fasade og fjas i form av selvlysende farger på nylon og hjelmer og briller og sånne ting.
Kona hans er nesten like ille.
En gang traff jeg henne på t-banen, det var som om hun ikke kunne komme seg fort nok ut av vogna der hun sto og trippet ved døra og trykket og trykket på denne døråpneren som ikke responderer før vogna står helt stille på stasjonen. Kanskje hun ikke var klar over det.
Kanskje hun virkelig ønsket å hoppe av i fart.
Jeg trodde først at hun var noe så inn i helvetes tissetrengt eller noe sånt, men så sa hun at hun hadde så sinnsykt dårlig tid for hun var allerede for sent ute til meditasjonstimen sin.
Ehh …
Rekk opp hånda alle som ser det paradoksale i den setningen.

Denne naboen døde av hjertestans, det kom vel ikke som noen overraskelse på noen, kanskje de nærmeste kollegaene hans som er av den samme ulla og som forhåpentligvis får en liten påminnelse når pinsen er over og de er tilbake på jobb og skjønner at alt dette bare er tull og tøys.
- “Jeg må holde meg i form, vet du …”
Det var sånn han pleide å si det, og det var som om han ikke skjønte spørsmålet mitt når jeg spurte om hva han skulle være i form til. Han var en av alle disse som tror det er bra å kombinere en masete jobb som de ikke behersker og hardtrening i fritiden.
Gjerne krydret med en eller annen form for ekstremsport.
De er hele tiden på.
De hører hele tiden om hvordan alle de andre gjør det og er opptatt av å gjøre minst like mye og helst enda bedre.
Hele tiden.
Kjør på.
Full fart.
Vi bor i et land som snur ryggen til daglig helseproblematikk samtidig som vi hyller de som legger opp til sniking i køene. Jobben sluker mye tid med stress og reiser og såkalte sosiale forpliktelser.
De er på hele tiden og oppfører seg som sånne alfahanner i apeflokker som hele tiden må være parat til å møte utfordrerne som står i kø for å vippe dem av pinnen.
Noen fyller på med litt dop, to gule piller til frokost eller en kjapp kanyle på dassen før lunsj, kanskje kombinert med noen hvite striper på skrivebordet.
Noen fyller på med blodtrykksdempende, men når alt kommer til alt så er det samme møkka.
Noen er bare et begrep, men “noen” er overraskende mange av den vanlige befolkningen som lytter til de som bråker mest og som ikke tør annet enn å følge bjellesauen.
De leser om den raskeste veien til god helse, lykke og rikdom.
Sex og penger er det eneste som betyr noe.
Taksameteret tikker i takt med pulsklokka.

Jeg lurer på når “noen” eller “en eller annen” skal stå fram i rosapressen, for det er jo den de leser, og fortelle at dette maset kanskje ikke er så bra.
Noen bør fortelle hva det egentlig betyr å være i form.
Jeg tror at det handler om noe helt annet enn oksygenopptak og rå styrke.
Jeg tror det handler om å være i balanse med seg selv og kanskje tørre å drite i alle de andre som uansett ikke kommer til å støtte deg når du begynner å sjangle litt. Det handler om dette mentale perspektivet som handler om at det noen ganger er mer enn godt nok når ting er bra nok.

Jeg leste en artikkel på baksiden av et ledermagasin at nordmenn er på topp i verden når det gjelder hjerteflimmer. Arbeidsplasser oppfordrer til å ha hjertestartere og tilbyr førstehjelpskurs og skriver fint om HMS og trening i arbeidstiden og annet fjas i stedet for å få folk til å skjønne at det faktisk går an å ta det litt med ro.

Jeg skal dø i likhet med deg, det er det eneste som er sikkert her i livet, og jeg har lyst til å gjøre hva jeg kan for å få med meg hele greia, som om jeg rett og slett blir skuffa dersom det plutselig bare skal si “plopp” og så blir det mørkt.
Når tiden er inne så vil jeg forhåpentligvis skjønne det.
Det ville vært et ganske stort priviliegium.
Nå skjer det.
Da har jeg lyst til å sette med ned på en stein eller kanskje på en stubbe eller rett og slett ned på gresset og så skal jeg se meg rundt, trekke det siste trekket og si et eller annet som jeg ikke har funnet på å si i skrivende stund bortsett fra at det sikkert kommer til å bli noe som høres litt fint ut akkurat der og da.
Det må jo være utrolig kjipt å dø alene på en tredemølle eller over et sykkelstyre.
Eller kanskje ikke.
Kanskje det er fint å ikke vite noe i det hele tatt.
Plopp.
Det er kanskje fint å kunne si at man døde som man levde.
Det er som et slags siste privilegium.
Denne naboen min døde med flagget til topps, tross alt …

Det finnes ganske mange innlegg på bloggesider hvor det burde ha vært en liten merkelapp som poengterer at den påfølgende teksten kanskje ikke passer for alle – den burde være merket “- for spesielt interesserte:” .
Det gjelder kanskje de fleste når jeg tenker ordentlig etter, men på den annen side så er det jo en grunn til at man velger å følge en og annen blogg. Selv er jeg så gæern at jeg har tatt bort noen fra følgelisten min siden det ikke kommer noen oppdateringer fra den kanten eller at jeg rett og slett har mistet sansen siden piffen ser ut til å være borte.
Du vet, denne “snerten” som gjør at man liker noe litt bedre enn noe annet.
Nok om det.
Dagens tekst burde definitivt ha en sånn merkelapp hvor det står “- for spesielt interesserte:” siden det skal handle litt om dette møkkalaget som jeg heier på.
Jeg snakker fotball.
Du kan godt klikke deg over til noen andre sider.

Dagens tekst skal handle om budskap på nettsider, og jeg ser mange eksempler fra bedrifter i næringslivet som er flinke til å legge ut ditt og datt når ting skjer. Det være seg nye hoder, nye salg eller nye prosjekter eller what ever som det heter på nynorsk. De som følger med på en eller annen side av en eller annen grunn syns det er fint at sidene holdes oppdatert og ikke minst i henhold til realiteter og lesernes behov for informasjon.
Det er jo derfor man skal ha informasjonssider …
Uansett, jeg klikket meg inn på sidene til dette møkkalaget som jeg heier på for å sjekke om det er noen som har noe fornuftig å melde siden det ser ut til å gå til helvete med hele dritten. Jeg minner om at dette er en tekst som er i kategorien “- for spesielt interesserte:” og da kan det være at jeg benytter en ordbruk og terminologi som for enkelte kan virke støtende eller vanskelig å forstå.
Nok om det.
Du leser fremdeles selv om jeg har nevnt at du kan klikke deg over til noen andre sider.
Hvor er jeg … jo, dette møkkalaget som jeg heier på har i skrivende stund bilde av jublende lagkamerater på forsiden, et bilde som dekker hele siden med en undertekst som forteller at denne glade gjengen inviterer til fotballfest på 16. mai …
Særlig.
Vi som heier på dette møkkalaget kan ikke huske sist det var noe å juble for …
Lenger ned kan man lese om noen frivillige som har fått diverse priser for sin innsats for klubben og billettinfo til et sirkusarrangement som dette møkkalaget skal være med på i sommer.
Lenger ned, burde nesten vært merket “- for spesielt interesserte:” kommer noen linker om fadesen i siste kamp.
Jeg forventer mer.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg forventer, men jeg syns likevel det er litt rart at man ikke forsøker å legge ut noe som henger litt tettere sammen med virkeligheten. Sånn som det ser ut nå, syns jeg det nesten virker som om de som er ansvarlige for denne nettsiden gir fullstendig faen og forsøker å glatte over at dette kan gå strake veien til helvete hvis laget ikke skjerper seg drastisk. Nå skal det sies at det finnes en del bra lag i den divisjonen som jeg omtaler som “helvete”, men med tanke på at dette er et innlegg som er for spesielt interesserte så regner jeg med at de som kjenner seg igjen i kategorien “- for spesielt interesserte:” vet at dette er en definisjon på nedrykk.
Nok om det.
Dagens glupe spørsmål kunne vært noe sånt som om det er smart å smøre ut all dritten for å gjøre vondt værre eller om det virkelig er sånn at det er smartere å tenke på alle lysene i tunnellene og oppover i motbakke og hva man ikke kan få seg til å si når man skriker etter trøst.
Og hvis det var noen forklaring, ville den vært god?
Finnes det en god forklaring når noe er dårlig?
Finnes det noen som tåler å høre det?
Nja …

Det er mandag.
Det regner.
Jeg er ikke sur.
For all del.
Livet er litt morsommere for oss som liker fotball.

Du får HAPPY MONDAYS med “Hallelujah”

Arbeidslivet er fullt av mennesker som ikke hører hjemme i den jobben de har, og det er ikke så rent sjelden jeg lurer på hvordan han eller hun kan ha fått en sånn jobb som vedkommende har.
Noen er rett og slett ikke flinke nok.
Noen tyr til og med til juks.
De som følger med på disse sidene vet at jeg ofte trekker paralleller og metaforer mot fotballen, og det er ikke så rent sjelden at man ser juks og fanteri på fotballbanen. Her om dagen ble jeg sittende og skravle med en hyggelig fyr fra Sogndal som der og da var litt gretten for hvordan dette ufyselige møkkalaget fra Lillestrøm hadde jukset seg til poeng. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at begrepet “ufyselig møkkalag” er min egen betegnelse og ikke noe som jeg skal tillegge denne hyggelige fyren fra saftbygda.

Vi er begge klar over at sånne ting reguleres gjennom en hel sesong, poeng går hit og poeng går dit via uthaling av tid og feilaktige dommeravgjørelser. Det som likevel er noe dritt er at det finnes alt for mange mennesker som rett og slett gir faen og det er et veldig dårlig signal og ikke minst et tegn på en stygg ukultur.
Jeg treffer en del mennesker i næringslivet som gir fullstendig faen i hvordan man gjennomfører og utfører oppgavene sine bare det gir en eller annen vinning i deres favør, og jeg har etter hvert laget meg en ganske lang “rødliste” over mennesker som jeg ikke vil ha noe med å gjøre.

Denne aktuelle fotballspilleren innrømmet etterpå at han filmet til seg straffe for å ordne uavgjort og ett poeng for møkkalaget i pissefarge. Nå skal det sies at jeg har sett værre eksempler på filming enn dette aktuelle eksemplet, og jeg er definitivt ikke tilhenger av hverken videodømming eller andre tekniske duppeditter som stykker opp spillet i patetiske forsøk på å skape en viss rettferdighet. Noen vil kanskje til og med gi kred til denne migbolten for at han innrømmer jukset sitt i etterkant, men resulatet fra kampen vil bli stående i historebøkene.
Håper juksemakerne også blir stående der som det de er.
Juksemakere.
Begreper som Respekt og Fair Play er bare latterlige symboler på ingenting.
De fleste andre idretter dynkes i dop.
De fleste utøvere driver på for å vinne og ikke for å være et moralsk dydsmønster. Dersom man vet at motstanderen tar seg en pille og en sprøyte til frokost må man gjøre det samme for å stille til start.
Juksere er ikke avvikere.
Juksere er den nye standarden.

Samtidig forteller BA om elevorganisasjonen i Hordaland som ikke ønsker at studenter som jukser seg til bedre karakterer skal stryke men at de skal få en ny prøve og til nød en advarende pekefinger. De mener at julsemakerne bør gis en sjanse til å vise kompetansen sin, og gjemmer seg bak den manglende kompetansen til lærerne som ikke oppdager jukset. Teksten følger opp med uttalelser fra diverse skolepolitikse talsmenn som heldigvis mener at det ikke finnes noen unnskyldning for juks, før juniorlaget til de som leder dette landet syns det er stilig at noen tør å ta debatten og at man i stedet bør finne løsninger for at de skal få lov til å komme tilbake og få god karakter i faget.
Det skal jo være plass til alle …
Grøss.
Jeg tror jeg aldri har tatt meg bryet med å se på en eneste karakterutskrift i min lange rekrutteringskarriere. Det er mulig at disse tallene kan si noe om evnen til å tilegne seg og videreformidle informasjon, men ikke så mye om evnen til å løse oppgaver og problemer.

Tilbake til de moralske dilemmaene på fotballbanen hvor enkelte spillere ødelegger gleden ved en spennende fotballkamp ved å regissere kontroversielle situasjoner hvor deres ufyselige opptreden havner i søkelyset takket være egoistiske motiver og kynisk opptreden på banen.
De er mer opptatt av å digge seg sjøl enn å gjøre noe for laget sitt.
Umoralsk oppførsel på banen virker å være underordnet lagets sportslige resultater. Det er akkurat som i næringslivet hvor løsninger som går mot regler og ærlighet prioriteres dersom handlingen kan hjelpe laget i jakten på seier.

Vi ser et moralsk forfall på ulike arenaer som i utgangspunktet skal være rammer for positive dannelsesteorier.
Det er trist.

Dette er en tekst som linkes mot noe som opptar meg litt, og Aftenposten skriver en snutt om en fyr på 77 (!) som nylig har tatt seg en bachelor. Min første inskytelse er hvorfor i all verden en kar på 77 skal ta en bachelor, da han antageligvis besitter en kompetanse basert på livsvisdom som overgår det meste av det som tråkker rundt på sånne høyskoler. Samtidig slår det meg som litt merkelig at det er er fritt fram for hvem som helst å ta en utdanning uten tanke for hva som venter i den andre enden.
Det viktigste poenget i denne teksten er likevel hvordan han vurderer sine medstudenter som latsabber.
Kred til mennesker som har baller til å kalle en spade for en spade.

Tekstens hovedbudskap handler selvfølgelig om den årlige tilstandsrapporten for høyere utdanning som er lagt fram denne uka, og det bør vel ringe bjeller for noen og enhver når denne viser at bare 39,7 prosent av bachelorstudentene klarte å bli ferdig med graden sin på normert tid.

Jeg treffer en del mennesker som møter opp med papirer og grader og titler som de ikke en gang klarer å uttale riktig og som ikke kan gjøre rede for hva de faktisk kan og hvordan de har tenkt å bruke kunnskapen sin.
De viser til noen tall som ikke forteller noen verdens ting.
Jeg kaller dem bleikfiser, men bare som en betegnelse i mine egne kandidatoversikter som du ikke trenger å bry deg om. Da er det morsommere med disse fargerike menneskene som banker på døra med glød og entusiasme og faktabasert erfaring med historier som står på egne bein uten støtte av uforståelig tallmateriale.

Jeg leser hvordan noen av oppfølgingskommentarene fra et par studenter i bånn av teksten tar for seg denne mannens omstendigheter og hvor forstyrrende det oppleves for studentene når man ikke er fullfinansiert med nedbetalt bolig og hvordan deltidsjobber hindrer studenter å fordype seg i materien.
Morgendagens ledere, folkens …
Grøss.