Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?
Godt spørsmål, ikke sant?
Det finnes en drøss med apper og innovative rekrutteringsløsninger som skal få det til å virke enkelt samtidig som det finnes en drøss med folk som tjener penger på å si hvor vanskelig det er og hvilket paradoks er ikke det.
Jeg har skrevet en liten bok om disse greiene, – tohundreogsekstifire sider med bokstaver som ikke er satt sammen på den måten at de fremstår som jobbsøkertips, men snarere som en slags transkribering fra noen av de mange samtalene som jeg har hatt med jobbsøkere og de som sitter i den andre enden av jobbsøkerprosessen din i tillegg til en del av mine egne opplevelser og oppfatninger.
Det var en jente på slippfesten som sa noe som jeg syns var ganske kult, – jeg husker ikke ordrett hvordan hun sa det, men det var noe som ligner på at den handler om greier som får alt sammen til å stå fram i et litt klarere lys og gjør det lettere å se det som man skal se.
Hmm.
Alternativet er enkelt.
Alternativet er å lukke øya og høre på alle tipsene som får deg til å ligne på alle de andre som har gått på kurs for å lære seg hvordan man skal skille seg ut og gjøre en forskjell.
Grøss.
Jeg har ventet noen dager med å legge ut en snutt på sosiale medier om at denne boken er klar, og det er basert på et morsomt eksperiment for å se hvor mange som følger med eller som vet at det har vært noe som de burde følge med på når jeg allerede har signalisert at boken er klar.
Jeg har sett at noen av dere antageligvis har fått det med seg.
Jeg har sett at noen av dere allerede har bestilt den med visshet om at den vil ligge i postkassen deres når påskeferien er over.
Noen av dere var på slippfesten og så kan det jo være at noen av dere har fått referat fra noen som var der.
Noe sånt.
Jeg gjør oppmerksom på at dette er en bok som inneholder ord og uttrykk som enkelte kan oppfatte som støtende.
Det er jo min historie, ikke sant.
Det er med andre ord akkurat sånn som det skal være når det er du som skal fortelle historien om deg selv og ditt på et språk som bekrefter din integritet og identitet.
Hvis du klikker på kaffesølet så kommer du til bestillingsiden.
Du får DAVID BOWIE med «Rebel Rebel»
Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.
Det begynner å bli en stund siden jeg søkte på en stilling i en relativt kjent virksomhet, – personlighetstest ble mottatt og gjennomført før noen annen form for dialog og det er jo det som er så jævlig fint med Webcruiter.
Man slipper å snakke med folk, ikke sant.
Litt senere ble det intervju.
Hmm.
Det er bare det at det ikke er jeg som var der.
Nina var der klokka ti.
Karoline var der klokka tre og Harald klokka fire.
Ja.
Jeg sendte tre forskjellige søknader og alt sammen var så bra at hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosessen fortalte at hun gledet seg til å treffe meg. Hun skrev for øvrig at de hadde mottatt over tre hundre søknader og det er kanskje derfor hun følte seg programforpliktet til å legge inn en aldri så liten beklagelse om at prosessen har strukket litt ut i tid. Jeg var rimelig sikker på at hun satt og gnei seg i hendene og kanskje et annet sted, – fryden freste gjennom blodet på tanken om at ledelsen blir stolt av henne og ser resultatet fra alt sløseriet med å utvikle et godt virksomhetsomdømme.
Grøss.
Hva annet er det å forvente når man vet at store søkermasser er det beste tegnet på en utrolig dårlig rekrutteringskommunikasjon?
Nina, Karoline og Harald er skuespillere som vet hvordan de skal oppføre seg og hva de skal fortelle om seg selv og sitt. De har vært med på noen av disse oppleggene mine før og er godt kjent med poenget bak et intervju og hva man skal fokusere på. De gledet seg skikkelig til å maltraktere et møte som egentlig skal handle om mennesker og hva mennesker kan få til når de er sammen, men som i virkelighetene blir ødelagt av struktur og systematikk i en kvalitetssikret prosess og hvor de selvfølgelig fikk høre en gjennomgang av virksomhetens historie og beskrivelse av rollen som de allerede hadde søkt på, – tjue minutter med misbruk av tid før de ble bedt om å ta en gjennomgang av sin egen CV før hun som satt på den andre siden av bordet kunne komme med sine tjue forhåndsdefinerte spørsmål.
De visste at de skulle ta kontrollen.
De visste at de skulle utfordre.
De visste at de har frie tøyler og visste at dette ville komme til å bli dødskult og visste til og med mer om dama på den andre siden av bordet enn hun antageligvis vet at det er mulig for fremmede folk å finne ut.
Hele greia er bare en liten del av noen andre greier som jeg skal gjøre utover høsten og hvor alt sammen skal avsluttes og avsløres på et foredrag i oktober.
Det er bare det at det dukket opp en aldri så liten greie.
Det dukket opp noe intrikat, en liten vri som fikk alt sammen til å vokse ut av sine proporsjoner og som begynte med en melding med invitasjon til en ny intervjurunde, – en melding som riktignok inkluderte en setning om at det var åtte kandidater som er med videre og det er en setning som er like teit som når hun fortalte innledningsvis om hvor mange søkere som har kommet inn. Det har kanskje noe med disse patetiske greiene som handler om å vise seg fram å gjøre.
Noe må det jo være.
Kanskje du vet hva det er og hva sånne folk tror at de skal oppnå med dette tullet.
Det som er det mest morsomme med bruk av «mystery applicants» er dette som handler om å få bekreftet hvor dårlige ansettelsesprosessene blir når de «kvalitetssikrede prosessene» driftes av sånne som burde gjøre noe helt annet enn å kødde med mennesker og hva som egentlig skjer når man stoler blindt på tester og metoder som er utviklet av sånne som helst ikke vil ha noe med mennesker å gjøre i det hele tatt. Det kjipe med disse greiene er den vitterlige vissheten om at vi ikke kan strekke det så langt og det er derfor jeg valgte å sende svar fra to av dem som fortalte at de ikke var interessert i å være med videre. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å legge på noen kommentarer om dårlig kandidatopplevelse og at virksomheten hennes har gitt et inntrykk som ikke rimer med forventningene og i hvert fall ikke med forventningene som de legger opp til med tull og tøys i beskrivelsen av sitt eget virksomhetsomdømme.
Nina tok neste runde hvor hun fikk møte noen av folkene som man burde dra inn i begynnelsen av en ansettelsesprosess og det er folkene som jobber med det som den nye personen skal jobbe med.
HR har ingen verdens ting med en ansettelsesprosess å gjøre.
Det gikk bra.
Det gikk som forventet, med andre ord.
Det gikk faktisk så bra at det tikket inn en tekstmelding fra han som liksom kan bli den nye sjefen hennes, – takk for hyggelig møte og greier. Når det er nevnt og nevnt på den måten så er det jeg som fikk den, men det vet jo ikke han.
Nina ble ikke overrasket i det hele tatt, – hun sa at det var noe ekkelt med hele typen og hun er tøff nok til å strekke den litt lenger og det er her det blir litt intrikat med en aldri så liten vri som har fått alt sammen til å vokse ut av sine proporsjoner. Nå skal jeg ikke røpe alt som jeg skal røpe på foredraget mitt, men dagen etter så var vi på en restaurant og så på Nina og Markedsdirektøren som satt ved nabobordet.
Nina hadde rett.
Det var noe ekkelt med hele typen, – han kjørte på med alt han hadde og han hadde ganske mye, for å si det sånn. Jeg kjenner hun som serverer og kjenner hele restauranten og det var jo derfor vi valgte akkurat dette stedet hvor servitøren fikk beskjed om å servere solbærsaft i vinglasset til Nina og påfølgende blanke drinker i baren. Klokka var kvart på stengetid da hånden hans var på låret hennes. Litt senere fleipet vi med at det tok jævlig lang tid før den omsider kom dit og det er jo egentlig ganske lett å fleipe med sånne ting når man får det litt på avstand. Det var da hun hadde sagt at hun måtte på do og det var da hun foretok et kostymeskifte før vi dro på nachspiel og oppsummerte.
Uten Markedsdirektøren, men det skjønte du kanskje.
Han hadde fått en tekstmelding hvor det sto at hun var litt for lenge på do og ble skikkelig dårlig.
Det var kanskje noe med rekene.
Vi hadde egentlig planer om å avslutte på en litt ryddig måte, – kjøre en sånn «takk for i aften og dette var hyggelig-greie», men så skjønte vi på Nina at det begynte å bli litt kjipt.
Det dukket opp noen tekstmeldinger i løpet av natten og den påfølgende dagen, – det var i og for seg som forventet, men jeg har ikke hørt noe mer fra hun som er prosjektleder for denne ansettelsesprosessen.
Det er litt rart, er det ikke?
Det er nesten som om jeg vurderer å sende et aldri så lite hint om at «Nina» fremdeles lever og kanskje til og med stille spørsmålet om hvordan det går med den usedvanlige hyggelige Markedsdirektøren som til og med sendte et bilde av tissen sin for å vise hva hun går glipp av.
Jeg tror ikke dette er representativt for så mange virksomheter og sånn sett så var det kanskje maks uflaks at jeg valgte akkurat denne.
Noen vil sikkert si flaks.
Noen sier mye rart, ikke sant.
Det er bare det at jeg vet litt om denne sjappa fra før og sånn sett så burde jeg ha visst bedre og valgt noen andre, – det er jo utrolig mange andre å velge mellom.
Alle vil være med på spillet om jakten på de beste talentene, ikke sant.
Du får POMPLAMOOSE med «Something about us»
.
Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.
Jeg pleier å si at noe som funker på ett sted kan suge som faen på ett annet.
Eksemplene er mange.
Hvis man har lyst til å forandre på noe eller prøve på noe nytt som en eller annen tror på så kan det være lurt å få med seg noen som klarer å overbevise røkla om at dette kan være smart.
Noen er flinke til å snakke om det og noen snakker så godt at røkla tror på det.
Noen er litt mer effektive og drar fram sverdet.
Det er bare det at man har lett for å glemme at noe som funker er noe som funker fordi sånne som får det til å funke har erfart at det funker fint som det er og i hvert fall i disse omgivelsene og omstendighetene.
Det er ikke så rent sjelden at jeg stusser over jobbsøkere som bare er SÅ klar for å komme her og komme her og kommer for å gjøre en forskjell og sånt liksom, – de fleste blir tomme i blikket og tomme for ord når jeg spør hva de skal gjøre og hvorfor og hvordan. De blir som regel litt sure i trynet når jeg forteller hvordan sjappa ser ut og at den ser ut sånn som den skal se ut og at vi ikke har planer om å gjøre noe av det som de selv har lyst til å gjøre, – de tror at jeg ikke skjønner noen verdens ting som ikke vil ta inn en som bare er SÅ godt kvalifisert og sånt liksom.
– «Greit», svarer jeg da.
– «Si noen ord om hvem du er hva du kan og hvordan du skal bruke noe av det som du mener at du kan».
Da blir det stille.
Da blir det stille i fjøset.
Blikket stiller spørsmålet om jeg egentlig har sett på søknadsdokumentene deres, – noe som bare er noe som jeg egentlig ikke oppfatter som noe annet enn tomme ord og setninger som er kopiert fra gamle tekster og korrekturlest fra en «mentor» eller «coach» som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er og som av merkelige grunner får lytterne sine til å tro på dem.
Valgte sannheter, ikke sant.
Du må få med noen gloser som kan selge deg inn.
Du må få med noen ord om at du er en fremoverlent og lidenskapelig lagspiller.
Innovasjon og bærekraft, kanskje.
Grøss.
Det er fortsatt populært å snakke om globalisme i arbeidsmarkedet, – et begrep som vi begynte å leke med på den tiden hvor det fantes folk som trodde at det kunne være smart å snakke om når alle virksomhetene som var på vei til dundas bestemte seg for å sette bort enkelte funksjoner på den andre siden av kloden hvor det jobbet folk som ikke kostet så mye som norske og morske arbeidstagere.
Fem myror er fler enn fyra elefanter.
Det som er litt rart og kanskje litt paradoksalt med akkurat dette er den korte tiden som det tok før de samme folka begynte å snakke om hvordan vi misbrukte billig arbeidskraft, men det får bli en helt annen sak og det er fordi det faktisk er en helt annen sak.
Jeg har etablert en hel haug med sånne lokasjoner hvor man ansetter folk fra ulike land som kan hjelpe brukere som ikke får tingene sine til å funke, – du har sikkert ringt til noen som forsøker å ligne på dem og fått høre på den fine pausemusikken med regelmessige avbrytelse fra en blid telefonsvarerstemme som forteller at de har stor pågang men at du stadig rykker fram i køen.
Wow.
Det er bra.
Det er ikke bare jeg som har problemer.
Det er ikke bare meg som det er noe galt med.
Hmm.
Det er bare det at det også kan oppfattes sånn at det betyr at det er litt for mange problemer og da bør det ringe noen bjeller hos folka som styrer og steller om at de har noe annet som de bør ta tak i. Jeg har for øvrig aldri hatt problemer med å ansette disse folka og det er fordi jeg forteller dem hvordan det er å jobbe her og der og hva de må tenke på.
When in Rome, ikke sant.
Jeg har rigget opp en del inkubatorer i lavkostland som leverer rosa penselstrøk til fargeblinde virksomheter som kjøper kred og konkurransekraft.
Det er bra, er det ikke?
Det er bra at man skaffer dem en jobb, er det ikke?
En sånn seriøs jobb, mener jeg?
Det er i hvert fall bedre at de jobber her enn at de jobber på gata hvor de får glassperler for et knull med de samme folkene som de egentlig jobber for.
Det hender at jeg lurer på hva som får alle disse som skriver i søknadsdokumentene sine at de er tilpasningsdyktige og fleksible og jeg lurer fordi setningen som følger er setningen som forteller at de vil gjøre en forskjell.
– «Nå er du i Roma», begynner jeg.
– «Nå må du gjøre det sånn som dem gjør det her».
Du vet hva som kommer, ikke sant.
Du vet at det blir stille.
Du vet at det blir stille i fjøset.
Det hender at jeg får spørsmål om hva jeg gjør og hvordan jeg får til det som jeg gjør og det er et spørsmål som jeg ikke kan svare på.
Det ligger i blodet, liksom.
Det er ikke det svaret som rimer med svaret fra røkla som drømmer om enhjørninger og som ikke vet at en regnbue blir borte så snart lysbrytningen stabiliserer seg. En regnbue er for øvrig bare et optisk fenomen som oppstår når sola skinner gjennom regndråper i atmosfæren, men det visste du kanskje.
Det får kanskje stå som en aldri så liten digresjon, men hvis du ser to regnbuer – det vil si en primærbue og en sekundærbue – så vil du oppdage at fargene er i motsatt rekkefølge.
Hmm.
Du kan kanskje oppfatte akkurat det som en metafor.
Globalisme er definitivt ikke et nytt fenomen selv om den blomstrer som en form for religion som oppfattes som ny men som verden har sett i mange former.
Hippiebevegelsen, for eksempel.
Alle er glade og alle er like.
Vel og merke de som er som oss og stakkars de som ikke er som oss.
Aleksander den Store tenkte sikkert på noe av det samme.
Romerne, også.
De fleste store antikke kulturer, når jeg tenker ordentlig etter.
Korsfarerne, – de som var den tidens versjon av IS.
Prester og misjonærer og sånne som fortsatt kalles for store oppdagere.
Stalin.
Hitler.
FN og EU.
Du vet sikkert om noen flere.
Det kan virke som om alle disiplene som forherliger globalismen har glemt at vi faktisk snakker om mennesker og mennesker har ulike behov og preferanser som ikke nødvendigvis rimer med omgivelser og omstendigheter og det er fordi jordkloden er som den er.
Du digger velferden, men du digger ikke de klimatiske forholdene.
Eller været som jeg kaller det og det er fordi jeg kaller tingene for det som det er.
Globalisme fremmes av folk som oppfattes som flinke til å forføre folk på den samme måten som han eller hun som er flinke til å få deg med på et fylleknull.
Stakkars deg som ikke leverer.
Stakkars deg som ender opp med å fortelle en løgn som hinter om voldtekt.
Jeg syns det er litt rart når jeg snakker med noen av dem som heier på globalismen og spør om de har tenkt tanken på at det bare er eliten som tjener på dette, – rart fordi jeg opplever så mange av disse disiplene og misjonærene som anarkister og anarkister er jo ikke akkurat kjent for å være så veldig begeistret for eliten.
Ja ja.
Det er mye som er rart i verden.
Det er da det er fint å vite at verden snart skal gå til helvete på den samme måten som vi har forsøkt å ødelegge den en rekke ganger tidligere i stedet for å la den være som den er.
Nå er jeg i Roma og her gjør jeg de tingene som man skal gjøre i Roma og det betyr at en pizza smaker sånn som en pizza skal smake i Roma og ikke sånn som den gjør på en pizzasjappe i Norge.
Jeg er med på et morsomt opplegg som handler om disse greiene. Når det er nevnt og nevnt på den måten så handler det egentlig ikke om disse greiene i det hele tatt, og det er jo derfor jeg er her og derfor jeg er med i denne gjengen som liker å kødde med sånne som ikke vet hva det egentlig handler om.
Du får PARCELS med «Gamesofluck»
.
Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.
Det er den ultimate samtalen når man sitter rundt et leirbål i naturen med fremmede folk.
Hmm.
Hva kan det være, mon tro?
Det handler definitivt ikke om hva man jobber med og sånt.
Det handler heller ikke om klimafascismen eller lignende ræl.
Nei.
Det handler selvfølgelig om meningen med livet.
Vi traff noen kule folk på en utflukt i skogen og de var faktisk så kule at vi kom «dit» med en gang.
Vi var «der», for å si det sånn.
Noen ganger treffer man sånne folk, og da må man ta vare på de øyeblikkene som dette gir.
Det begynte med at jeg sa hva jeg mente om den saken og så ble de helt stille.
Det gikk noen sekunder.
Fem eller seks, kanskje.
Det gikk i hvert fall ikke så mange som ti sekunder før de så på hverandre og sa at dette var som å høre deres egen oppfatning og hvor spesielt er ikke det?
Vi er bare brikker i et spill.
Vi vet ikke hvem som styrer eller hva eller hvor det styres mot, men greia er at vår rolle er bare en liten greie i dette store spillet og hvor vårt lille bidrag er det som får spillet til å gå sin gang.
Det som er kjipt er at vi ikke vet hva vi skal gjøre, men vi må bare gjøre det som faller oss inn.
Det er sånn det skal være.
Det er det som driver spillet.
Det er det som er litt vanskelig å skjønne for sånne som ikke tør å legge ut brikkene og kaste terningen før de er helt sikre på at de har lest og forstått spillereglene som fremmede folk som de aldri kommer til å ha noe med å gjøre har trykket på baksiden av esken.
Jeg er sikker på at du har spurt deg selv om hva som egentlig er poenget.
Hva er vitsen, liksom.
Jeg regner nesten med at du har vært med på en sånn samtale når det er seint og man befinner seg i dette svarte hullet i tilværelsen som litt senere vil bortforklares med at det må ha vært noe med rekene.
Du skjønner hva jeg mener, ikke sant?
Alle disse merkelige replikkene som utveksles i en eller annen seriøs nattprat, antageligvis på et nachspiel hvor det er helt vanlig å snakke om meningen med livet og sånne viktige ting som det ikke er så viktig å snakke om ellers.
Du har faktisk en eller annen misjon.
Du tror det kanskje ikke, men du er her av en eller annen grunn.
Jeg er sikker på at du en eller annen gang har spurt deg selv om hva som er vitsen med alt dette som handler om liv og død og krig og fred og sånt. Tankene kommer som regel når man er litt nede eller kanskje litt fjern, – det er som om man ikke bryr seg så mye om sånne ting når man er på topp og har mer enn nok med å være høy på seg selv og da er det jo ingen andre ting som betyr noe.
Jeg pleier å si at det er du som er hovedpersonen i ditt eget liv og det er mest fordi det er du og ingen andre som kan mene noe som helst om hva du skal gjøre og hvem du skal holde deg sammen med, – noe som står i kontrast til alle de som er så enkle å ha med å gjøre at de snur hele greia og bare holder seg sammen med sånne som bestemmer hva de skal gjøre.
De kan umulig ha det godt med seg selv.
Det vet jeg forresten ikke noe om.
Jeg er ikke så begeistret for sånne, og derfor holder jeg meg langt unna dem.
Vi vet som nevnt ikke hvem som styrer spillet eller hva eller hvor det styres mot, men det er en eller annen handling som du har gjort eller kommer til å gjøre som skal påvirke det som skjer videre. Det kan være så enkelt som at du er den som åpner en dør for en eller annen som kommer til å bli den som åpner døra for en annen som kommer til å gjøre noe helt annet og som blir en del av en lang kjede med små viktigheter som driver hele greia videre.
Hadde det ikke vært for deg så hadde ikke … – ja, du har sikkert hørt noe lignende før.
Det er jo ofte sånn med disse ultraseriøse nattpratene at man sjelden husker hvordan man kommer inn på den ulike tematikken, – det bare blir sånn og man drives inn i en eller annet setting og så demper man lyset og legger på litt tåke og kul musikk, senker hastigheten til slow motion og så pleier resten å gå av seg selv før det dukker opp en eller annen grisedeilig superbabe eller kjekk handyhunk – stryk det som ikke passer – som drar deg inn i en ny setting, kanskje med et annet tempo og noen andre lyder mens poenget egentlig går ut på det samme og du fortsatt ikke skjønner en dritt.
Meningen med livet er med andre ord så enkel som at man skal være åpen i møte med fremmede mennesker og gjøre det som faller seg inn.
Her og nå.
Du er bare en liten brikke i det store spillet og hvis det ikke er du som gjør akkurat det som du gjør eller skal gjøre, så kan du bli satt ut før du vet ordet av det.
Du må bare fortsette med ditt.
Du må bare fortsette å gjøre det som faller deg inn.
Det finnes en del folk som gir faen og som viser at de ikke bryr seg om hva som er meningen.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Kanskje det er deg.
Det finnes en del folk som bare gjør det som det er forventet at de skal gjøre, – folk som hevder at de er store men som ikke skjønner at de egentlig er små og som til og med gjør seg enda mindre enn dem er når de bare sitter der og nikker på de riktige stedene eller i hvert fall på de stedene som de tror og håper er de riktige stedene mens de produserer dritt som man klarer seg bedre uten men som hjelper dem til å leve livene sine litt enklere og raskere og mer effektivt selv om ingen skjønner hva man skal rekke før det er slutt.
Det som er enda kjipere enn alt det andre som allerede er kjipt er at man ikke vet om man allerede har gjort det som det er meningen at man skal gjøre og det er kanskje derfor det finnes noen som oppfatter det som urettferdig når noen avslutter før deg, – de som har gjort det som de skal gjøre og som bør minne deg på at det er noe som betyr at du skal fortsette med å gjøre det som du gjør og det som faller deg inn.
Livet er ikke urettferdig.
Alt skjer av en eller annen grunn og hvis du ikke vil være med så er det mange som står i kø for å ta plassen din.
Men tilbake til disse folka som vi satt og snakket med og som litt senere fortalte hvordan de hadde truffet hverandre, – en greie som jeg er sikker på at det er noen som oppfatter som litt spesielt, men de traff hverandre i en begravelse hvor ingen av dem kjente hun som var død.
Litt sært, er det ikke?
Noen måtte dø for at noen andre fikk treffe hverandre.
Det er et ganske spennende spill, ikke sant?
Det er sikkert noen som til og med oppfatter det som litt creepy, og det er kanskje derfor jeg kom til å tenke på en greie som jeg kom til å tenke på i helgen mens jeg sto og spilte musikk på en bryllupsfest.
Det var kanskje da det skjedde.
Jeg vet ikke.
Man kan jo aldri vite, men det var noe med blikket som jeg fikk av en fin fyr som jeg hadde snakket med litt tidligere på dagen og som hørte en låt som fikk han til å gå bort til en fremmed jente og så begynte de å danse sammen. Det var riktignok ikke klinelåta, – det var alt for tidlig for den selv om jeg selvfølgelig fikk med meg at de litt senere skulle få med seg klinelåta.
Gjett hvem som gikk først?
Det var ikke brudeparet, for å si det sånn.
Kanskje det var det som var meningen med det som jeg skal gjøre?
Kanskje jeg har gjort mitt?
Hmm.
Meningen med livet kan kanskje oppfattes som en ukjent greie for sånne som oppfatter seg selv og sitt som noe av det viktigste som finnes, men som egentlig faller seg helt naturlig for de som er smarte nok til å holde døra åpen for de som går bak dem.
Jeg vet ikke om det betyr noen verdens ting for noe av alt det andre, men siden jeg pleier å avslutte alle tekstene mine med musikk så legger jeg ut musikken som fikk disse fremmede menneskene til å komme nærmere hverandre, –
de fikk GROOVE DA PRAIA med «Latch»
.
Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.
Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Det begynner å bli en stund siden jeg snakket med en dame som har denne genuine interessen for slektsforskning, – hun er en sånn som finner stor glede av å lese gamle kirkebøker og sånt og det var på denne måten at hun klarte å spole sammen noe av historien min. Hun har jobbet ganske lenge og vel og jeg har ikke brydd meg om å mase på henne for å sjekke hvordan det går og om det går i det hele tatt og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun mistet mannen sin som egentlig tok på seg oppgaven. Hun ringte meg for noen dager siden og inviterte oss hjem hvor hun serverte kaffe og eplekake med krem.
Jeg pleier å si det ganske ofte og sier det i de fleste settinger hvor samtalen kommer inn på det som handler om hvem vi er, – din historie er formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre greier som av ulike grunner har fått deg til å bli som du har blitt. Når det er nevnt og nevnt på den måten, så fortsetter denne «prosessen» så lenge man lever. Jeg pleier å legge til at jeg egentlig ikke er så veldig interessert i alt som skjedde før det ble noe som handler om «oss» og hvor det er det som fikk oss til å komme sammen og finne glede av å være sammen som er det eneste som betyr noe.
Du kan være eks ditt eller eks datt.
Du kan være hva som helst eller hvem som helst.
Du kan til og med heie på et annet møkkalag eller stemme på et annet parti når det er valg og sånt, men det er disse ubestemmelige greiene som førte oss sammen og som gjør at vi fortsatt holder sammen som er avgjørende.
Sånn er jeg.
Jeg er kanskje ikke en sånn som liker å flæshe at man bare er så opptatt av mangfold og sånt, liksom. Når det er nevnt og nevnt på den måten så kjenner jeg en del folk som enkelte kan finne på å spørre hvordan jeg kjenner eller til og med hvorfor jeg kjenner dem.
Jeg vet ikke.
Det bare blir sånn.
Det handler kanskje om vibber og hvis jeg møter folk som ikke gir meg gode vibber så blir det ikke noe som vi kan kalle for «oss», for å si det sånn.
Enkelt.
Nok om det og tilbake til det som jeg egentlig skulle skrive om:
Slektsforskning.
Noen av dere fulgte sikkert med på den serien som gikk på NRK – «hvem tror du at du er» – og da kom det fram en del greier som omsider fikk meg til å kontakte noen som har litt peiling på sånne ting.
Jeg har fått en oversikt som kan ligne på organisasjonskartene som får NPM-fascistene i HR til å bli klamme i hakket, – her snakker vi humankapital, liksom.
Gud bedre.
Sammenligningen er egentlig ganske god og det er kanskje fordi det finnes så mange folk litt nedover i systemet som de som sitter på toppen ikke bryr seg om, – det vil i dette tilfellet si meg og den nye vissheten om at generasjonene bak meg har en del avleggere og skudd i natten.
Det er «gullrekka» som betyr noe.
Den registrerte historien min på morsiden er begrenset til fire ledd fra Oslo og hvor det stopper opp allerede i 1864 hvor den siste personen som hun klarte å spore opp dukket opp som en jente med ukjent opphav som føder et barn med ukjent far.
Jeg lurer på hva som var hennes historie.
Eller hans også, for den saks skyld.
Firmafest, kanskje.
Nachspiel i bakgården.
Hmm.
Det er lett å forestille seg en drøss med alternativer, men man kan aldri være sikker bortsett fra at det står skrevet et annet sted at hun ikke klarte å ta vare på barnet sitt og måtte levere det fra seg på sosialen.
Den registrerte historien min på farsiden stopper opp 1761 hvor det er registrert en fyr med ukjent opphav i Sachsen, – det som i dag er begrenset til et distrikt i Tyskland og ligger mot grensen til Polen og Tsjekkia. Det er seks generasjoner med Oslo-folk mellom meg og en danske som flyttet nordover og giftet seg med en Oslojente med ukjent opphav og det er denne dansken som har en far som først dukket opp i systemet når han fikk barn med en jente fra Bohemia og som heller ikke finnes i noen tekster bortsett fra at hun står oppført som «dienerin» som betyr tjener.
Hun kan ha vært en slave.
Hun kan ha vært en jente som jobbet med det eneste som hun kunne jobbe med og det kan begrunnes med at denne ukjente tyskeren kjøpte henne fri.
Hun var litt sånn som Askepott, med andre ord.
Jeg lurer på hvor han fikk penger fra.
Jeg lurer på hvorfor han kjøpte akkurat henne.
Jeg lurer på sånne ting som kan fylle historien og når det er nevnt og nevnt på denne måten så finnes det sikkert flere folk på familiekartet mitt som fortjener noen rader.
Gullfuglen (kjæresten min – red.anm) er egentlig ikke så veldig interessert, og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun har den historien som hun har og som begrenses med en mor og en tante og ikke vil vite noe mer enn det.
– «Ny bok, kanskje?»
– «Ny bok?»
– «Ja», smilte hun når jeg hadde lest litt for henne på sengekanten.
– «Du kan jo skrive en sånn sagaserie som det er så utrolig mange som liker å lese … og så kan jeg lage TV-serie som vi selger til Netflix … spekket med liv og død og krig og fred og sånt».
Nei.
Jeg tror jeg holder historien for meg selv.
Det var noe med dette som skal begrense historien til det som handler om «oss», ikke sant.
Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Jeg syns det er mest spennende med det som handler om «ukjent opphav», – det kan jo være hvem som helst og nevnt med denne tanken på at det hender at jeg liker å definere med som norrøn.
Det er kanskje feil.
Det er ingen bevis for at jeg kan ha vikingblod i årene mine, men det skjedde jo ganske mye i vår del av verden før denne sakseren møtte Askepott og denne Oslojenta ruslet rundt i de mørke gatene i Kristiania.
Hmm.
Sånn sett så kan jeg fortsatt leve i troen og jeg vet foreløpig ikke hvor disse andre avleggerne kommer fra, – sånne juletrær har jo en merkelig tendens til å bli rimelig komplekse.
Mye kan ha skjedd på tusen år, ikke sant.
Du får GROOVE ARMADA – going back to my roots
.
Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.
