Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?
Godt spørsmål, ikke sant?
Det finnes en drøss med apper og innovative rekrutteringsløsninger som skal få det til å virke enkelt samtidig som det finnes en drøss med folk som tjener penger på å si hvor vanskelig det er og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg har skrevet en liten bok om disse greiene, – tohundreogsekstifire sider med bokstaver som ikke er satt sammen på den måten at de fremstår som jobbsøkertips, men snarere som en slags transkribering fra noen av de mange samtalene som jeg har hatt med jobbsøkere og de som sitter i den andre enden av jobbsøkerprosessen din i tillegg til en del av mine egne opplevelser og oppfatninger.

Det var en jente på slippfesten som sa noe som jeg syns var ganske kult, – jeg husker ikke ordrett hvordan hun sa det, men det var noe som ligner på at den handler om greier som får alt sammen til å stå fram i et litt klarere lys og gjør det lettere å se det som man skal se.
Hmm.
Alternativet er enkelt.
Alternativet er å lukke øya og høre på alle tipsene som får deg til å ligne på alle de andre som har gått på kurs for å lære seg hvordan man skal skille seg ut og gjøre en forskjell.
Grøss.

Jeg har ventet noen dager med å legge ut en snutt på sosiale medier om at denne boken er klar, og det er basert på et morsomt eksperiment for å se hvor mange som følger med eller som vet at det har vært noe som de burde følge med på når jeg allerede har signalisert at boken er klar.
Jeg har sett at noen av dere antageligvis har fått det med seg.
Jeg har sett at noen av dere allerede har bestilt den med visshet om at den vil ligge i postkassen deres når påskeferien er over.
Noen av dere var på slippfesten og så kan det jo være at noen av dere har fått referat fra noen som var der.
Noe sånt.

Jeg gjør oppmerksom på at dette er en bok som inneholder ord og uttrykk som enkelte kan oppfatte som støtende.
Det er jo min historie, ikke sant.
Det er med andre ord akkurat sånn som det skal være når det er du som skal fortelle historien om deg selv og ditt på et språk som bekrefter din integritet og identitet.

Hvis du klikker på kaffesølet så kommer du til bestillingsiden.


Du får DAVID BOWIE med «Rebel Rebel»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Det bare skjedde, liksom

Det var når Andrea hadde lest et utdrag fra boken vår at vi begynte å snakke om det.
Ny bok.
Ny film.
Kanskje bare bok.
Det var på den samme måten som det pleier å være når vi gjør noe som vi syns er fint og som skaper en tankerekke.
Kreativitet er medfødt.
Kreativitet er en egenskap som har en lei tendens til å bli ødelagt av sånne som er lønnet for å lære folk til å lukke øynene for alt som ikke rimer med sin egen virkelighet.

Jeg vet at det finnes folk som rynker på nesa når vi sier at voldtekt er en del av historien til forholdet vårt, men de forsøker å skjønne poenget når de får høre hvordan det formet oss og noen påfølgende prosjektbeskrivelser med jenter som har opplevd kjipe ting.
Det er da de skjønner at vi vet hva vi snakker om.
Vi har valgt en foreløpig arbeidstittel som er den setningen som står som en gjenganger for de som omsider finner en anledning til å snakke om det, – gjerne med venninnen sin mens de sitter i en sofa og drikker te:
Det bare skjedde, liksom.
Det er foreløpig arbeidstittel og sikter til de som ikke sier noe før det er mange andre som sier noe og som utløser en hype som de benytter anledningen til å kaste seg på.

Det skal handle om jentene på danseskolen som plutselig finner ut at de ikke syns det er noe gøy å danse lenger når den kjekke instruktøren viser at han ikke bryr seg om det som skjedde.
Det bare skjedde, liksom.
Det skal handle om jentene som bytter skole når fadderuka er over og han som hadde så mye fint å si ikke har så mye mer å si om det som de selv har lyst til å snakke om.
Det skal handle om jentene som er fulle på ferie og flørt og som blir med på hotellrommet til den kjekke gutten som danset så kult og som var så kul at de følte seg som ingenting og som litt senere fikk dem til å føle seg enda mindre enn ingenting og hva er man da, liksom.
Det skal handle om jentene som sier opp jobben når de våkner opp fra firmafesten og sjefen sier at han oppfattet det som skjedde som noe som bare skjedde.
Det var jo bare morsomt, ikke sant.
Vi er jo voksne mennesker, er vi ikke?

Det skal handle om jentene som lukker øynene når de omsider får seg til å si at de tror at de har blitt voldtatt, – denne setningen som er ganske tøff for jentene som vet at de har blitt voldtatt og som ikke er så begeistret for naive jenter som søker tåpelig trøst og vinning basert på dårlig dømmekraft.

Det blir en stygg historie som kommer til å få batikkfeministene til å gå bananas.
Emneknagg føkk ju tu, liksom.
Vi har en hel haug med historier, men vil gjerne ha flere. Hvis du kjenner noen som kjenner noen som kan tenke seg å dele sin historie med oss, så kan du be vedkommende sende en melding:
andrea.dziubenko@gmail.com


.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Dagens outfit og kos i sola

Du leser en fin overskrift som kanskje lager fine bilder i hodet ditt, – dette er en tekst som handler om de fine bildene som publiseres for å vise at man føler seg fin og har det fint, men som av og til blir misbrukt av noen som har helt andre hensikter.

Jente (20) har en venninne som uten samtykke har lastet ned hennes bilder fra ulike fotodelingstjenester og sosiale nettverk, redigert bildene ved å klippe inn utsnitt fra andre bilder, påført stygge tegninger og grisete ordspill av eksplisitt seksuell karakter og distribuert på pornografiske nettsteder og sosiale medier.
Bilder som er søkbare med image reverse.
Bilder som opprinnelig ble publisert av en uskyldig jente på tjue år som legger ut dagligdagse bilder på den samme måten som de fleste jenter i denne aldersgruppen, men som har en venninne som til og med har brukt hennes bilder i falske profiler på datingsider som definitivt ikke er datingsider for sånne som ser etter venner for livet.

Jente (20) er student og oppfattes som en typisk jente for sin generasjon, – påvirket av influencere og rosabloggere som fremstår som vår tids største idoler i tillegg til viktigheten av store vennelister på sosiale medier. Hun er interessert i klær og mote og ble introdusert for et filmproduksjonsselskap som så etter en ny jente til reklamefilminnspilling for kjente klesmerker, men kunne ikke benytte seg av henne basert på etiske regler rundt synlighet på sosiale medier og frykt for å bli identifisert med noe som de selvfølgelig ikke vil bli identifisert med. Bildene ble oppdaget ved en tilfeldighet av noen som ikke liker bilder som dette og som viste vilje til skadebegrensning. Det er imidlertid ingen som vet hvor mange som rakk å se på dem, – det være seg en prins i Arabia eller skumle menn med store tatoveringer i Albania eller noen av de som ser vedkommende i hennes daglige gjøremål. De ønsker selvfølgelig å slå hardt ned på dette, men jenta signaliserte raskt at hun ikke vil være med på anmeldelse eller være en del av dette hvis det blir sak. De har følgelig ingen fornærmet part, men sier at de retter sak på prinsipielt grunnlag.

Jente (20) var ikke interessert i å få vite hvordan hennes bilder er ødelagt og hvordan de ble oppfattet.
Dette skjer ikke meg, liksom.
Dette kan ikke være sant.
Hun sa kanskje ikke noe av det, men det er lett å forestille seg at hun kan ha gjort det og like lett som det er lett å bli overrasket over at jentas respons var preget med skepsis og liten vilje til å forstå at dette handlet om henne og hennes framtid.
Jente (20) valgte flukt foran fokus.
Jente (20) gir inntrykk av at det er viktigere med et høyt tall på en venneliste ute av kontroll.
Hvor mye er et «vennskap» egentlig verdt?
Er det verdt så mye at det gir deg kred for å vise til alle andre at dere er venner?
Jente (20) klarte ikke å forstå hvorfor jentene i filmproduksjonsselskapet ønsket å beskytte henne og bruke riktige kanaler for skadebegrensning, og det er kanskje derfor de valgte å informere om viktighet, fare og konsekvens ved å søke kontakt med kjæresten hennes som av ukjente grunner valgte å ikke respondere.
Det er kjæresten sin, det.
Det er mulig at han forsøkte å trøste henne på sin egen måte som kanskje er til større trøst for seg selv, men det blir bare en sleivete påstand fra ansatte i et filmproduksjonsselskap som viser at de har ekte hjerter i motsetning til de som begrenser sin egen hjertevarme ved å klikke på et ikon på sosiale medier.

Filmproduksjonsselskapet ble omsider kontaktet av faren til hun som har utført handlingene og som sa at anmeldelsen må trekkes tilbake med påstand om at dette er «harmløs moro» før han fulgte opp med å si at en anmeldelse kan gjøre det vanskelig for hans egen datter å få innreise til USA for videre studier.
Kan du tenke deg.
Harmløs moro?

Jente (20) presenterte innledningsvis et positivt inntrykk som fikk filmproduksjonsselskapet til å glede seg til å profilere henne profesjonelt som en vakker jente for hele verden, – en drøm for en jente i den alderen og potensiell inngangsbillett til en arena for hennes egne idoler. Selskapet fant en annen jente til de aktuelle rollene og saken kunne vært avsluttet med visshet om at dette er «harmløs moro» og et endret inntrykk av en naiv jente som ikke bryr seg om at en publisering på sosiale medier lever sitt eget liv i 8 sekunder før noen har gjort noe med den og gitt den et nytt liv som ikke nødvendigvis rimer med intensjonen. Hun kommer kanskje til å få vite mer om dem hvis hun blir gjenkjent og kontaktet av de som ønsker å være med på å betale studielånet hennes med korte møter i bil eller på hotell eller hvis hun har venner som forteller at de tilfeldigvis har sett bildene når de var på nachspiel hos en kompis av en venn som trener på det samme senteret. Kanskje det er det som får henne til å klikke seg inn og sjekke hvert eneste bilde med image reverse før hun lager vin av sine egne tårer som serveres til venninnene sine.

Don’t fear the enemy that attacks you,
but fear the fake friend that hugs you.

Bildene er ikke lenger søkbare med image reverse, men de ligger der ute som følge av alle som har kommentert og klistra på noen hjerter og stjerner. Skadebegrensningen kunne blitt utført av de som har et mandat og myndighet til å gjøre det som det er forventet av samfunnet at de må gjøre, – det er bare det at menneskene som tok saken i sine egne hender visste at de ikke kunne vente på at noen skulle ta seg tid til å snakke med dem, logge seg inn i ett eller annet system og bruke enda mere tid på tastetrykkene som får noen andre til å reise seg opp fra skrivebordet for å allokere ressursene som tror at de kan gjøre det som må gjøres.
De kunne ikke vente.
De kunne ikke vente når de visste at det finnes noen andre som taster noe helt annet.

Handlingsbeskrivelsene kan ha skjedd i Norge.
Handlingsbeskrivelsene kan ha skjedd i Sverige eller i Tsjekkia eller hvor som helst.
Handlingsbeskrivelsene er anonymisert for å unngå represalier mot filmproduksjonsselskapet som oppdaget bildene, men som likevel lot saken eskalere til et ønske om å iverksette en prosess som ligner på det som skjedde i den filmen med Jodie Foster hvor dem ikke kom noen vei med å anmelde voldtektsmannen, men som dro sak mot alle som heia. Det er bare det at mange av de som heia på de ødelagte bildene er sånne som alt for mange vet hvem er og som alt for mange liker og da koker det bort til noe som konkluderes som harmløs moro av sånne som misbrukte taletiden med forherligelse av fuck buddies, sugar daddies og idoler som driter seg ut på TV.
Dette er jo bare helt vanlig, liksom.
Dette er noe som dere ikke skjønner.
Ehh …
Veien videre er utsatt.
Veien videre har fått noen hindringer som ble lagt ut av sånne som bekrefter hvor små de er når de forsøker å gjøre seg store med påstander som skulle få jentene i filmproduksjonsselskapet til å fremstå som kriminelle når de bare forsøkte å redde livet til en jente typisk for en generasjon som kåtes opp til å lage mange spor som dokumenterer hvor lite de gjør.

Jente (20) har kanskje våknet og sier til seg selv at det bare var en vond drøm.
Det er en ny dag.
Det er en dag som kan fylles med mye fint uten at man trenger å ta bilde av det med mindre man ikke er så nøye på at bildene kan køddes med av noen som av ukjente grunner finner glede av å kødde med dem. Hun fremstår egentlig ikke som særlig smart, men hun har kanskje skjønt at hun bør rydde opp i vennelisten sin før hun seiler videre på sin egen bølge.
Et bilde sier mer enn tusen ord, ikke sant.
Jeg lurer på hva Sokrates hadde sagt.
Jeg lurer på hvordan Sokrates hadde blitt oppfattet hvis han hadde holdt det gående i disse dager, – han ble jo i sin tid oppfattet som en av de klokeste av de kloke.
Hmm.
Ungdommen nå til dags blir jo bare dummere og dummere jo lenger de går på skolen og jo mer de lytter til de som blir oppfattet som de klokeste av de kloke. Det er nesten som om jeg begynner å skjønne meg litt bedre på de som sier at verden går til helvete.
Nesten.

. . .

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri, – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Regarding politics …

I meet a whole lot of people showing disappointment when saying that LinkedIn for quite a long time has turned into something similar to Facebook. I was discussing this topic yesterday before adding politics to the conversation by mentioning the common fear from candidates not able to express something that is not carved in stone as political correctness when they try to reveal their identity at job interviews.

In Norway there are so many stupid rules and regulations making it quite easy to think that the lunatics pushing out this shit is more eager to keep people outside than inside the job market and that is something I find rather strange and something close to a pathetic paradox. The conversation touched the fact that we are «not allowed» to include political views when selecting humans who are supposed to fit with other humans. It might be considered as a small digression, but have you ever noticed that people talking loud about diversity are the ones you should avoid?
– «I am just so into diversity … I know many people with coloured skin and I have two lesbian friends and I also believe that my neighbor is gay … I allow him to water the plants on my balcony when I am out travelling and many of my friends are vegetarians, by the way … I also know a dude supporting Charlton Athletic even though he is pretending to be a scouser».
You know who I am talking about, right?
You know that these are the ones trying their best to show off that they are the special ones willing to make an impact by being different while they are just showing off their own weakness.
– «I am also having this fear of climate change and we really need to act now …»
That’s when I rest my case but allow them to spend their twenty minutes while my mug is still filled with coffee listening to words similar to «discrimination» and «unfair selections» while they admit a history of former applications filled with extensive and sometimes quite impressive reasons for not ending up as the one selected for the job of their dreams even though they consider themselves being highly educated.
In other words it’s nothing but obsessions and selected truths.

My job as a professional recruiter is to identify candidates as the right fit and that is something that I can’t do by just reading resumes and listening to references being friends on Facebook. I do my own thing just like James Brown and making people talk is perhaps the secret of my success being a recruiter with no history of bad hires. The funny thing is that I am «not allowed» to talk about this but I do it anyway and this might be one of many reasons why I am working with so many cool clients all across Europe not willing to cope with the crap.
– «I really enjoy using Facebook to express myself … do you want to see the picture of my cat?»

Have you ever met someone who is trying to be an individual with integrity while still respecting influencers?
Have you ever met someone and then finding out they argue in celebrities instagram comments with people they don’t even know?

Fun fact: Yesterday I was expelled from Facebook for 30 days explained by the moderator as breaking the rules when I published a comment to show my support to the man punished for his reactions against the crimes of grooming in the UK, – I wonder if LinkedIn will turn into something similar using moderators acting as sensors that reminds me of something that might fit the communist era or even fascism, but don’t have the time to check this out.
Maybe later.

.

Style is a way of saying who you are without having to speak

Det finnes en hel haug med folk i næringsliv og politikk som ikke klarer å si noe uten at ordene som vedkommende skal si har hatt en gjennomgang med korrektur og innspill fra rådgivere, – disse folkene som sklir inn i den store gruppen med sånne som av merkelige grunner har fått et mandat til å fortelle voksne mennesker hvordan de skal leve livene sine eller i hvert fall vise at de lever livene sine og som har blitt en greie som jeg finner det relativt lett å overføre til jobbsøkere som går på kurs med troen på at de kan lære seg noe om hva de skal si når de møter opp på intervju.
Slik kan du vinne intervjuet, ikke sant.
Jeg er sikker på at du kan ha lest en sånn tekst fra noen av disse patetiske folkene som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er å søke på en jobb, – det er jo ikke noe rart i det hele tatt at det ender opp med å bli oppfattet som vanskelig når det er så mange som sier at det er sånn det er og sånn det skal være.

Frykten for å si noe som kanskje kan komme skeivt ut eller si noe som kan bli oppfattet som feil er så overhengende at det ender med at de ikke får seg til å si noe som helst som ikke er kvalitetssikret fra en coach eller en mentor, rådgiver eller veileder eller hva de får seg til å kalle seg.
Same shit.
De sitter som regel pent i stolen, da.
Jobbsøkere på intervju, mener jeg.
De andre som jeg viser til har jo en tendens til å stå mens de forteller om viktigheten av å være pene i tøyet og hvordan man skal vinne konkurransen om det hardeste håndtrykket.
Det er da også noe.
Ha ha, liksom.
Det er egentlig ganske lett å gjennomskue jobbsøkere som tror på dem eller som blir overbevist om at det kan være lurt å tro på dem, – det er lett for meg å la dem få lov til å holde på og det er bare fordi det er morsomt å se hvordan de holder på før klokken viser at det er tid for å avslutte og jeg forteller dem at jeg ikke tar dem med meg i den videre prosessen.
Overraskelsen er stor.
Det er urettferdig.
Jeg er jo så godt kvalifisert.
Det er mange andre ting som kommer fram hvor spørsmålet om hva de egentlig burde ha sagt eller hva de bør ta meg seg inn i en annen prosess er fremtredende eksempler på hvor vanskelig de gjør det for seg selv.
Hvorfor har det blitt sånn?
Hvorfor klarer dem ikke være seg selv og oppføre seg ordentlig?

Jeg ser med en gang hvem som har vært på kurs og hvem som har fått med seg litt for mange tips fra sånne som tror at de har noe å komme med, – en greie som faller seg like lett som når jeg ser hvem som er påvirket av sånne som heier på «personlig merkevarebygging» og som tror at de vil bli oppfattet som en stjerne hvis de følger rådene som de har betalt for. Mange av dem har til og med søknadsdokumenter som snakker for seg selv, – det er i hvert fall det de tror og det er kanskje derfor de føler at de ikke trenger å si så mye mer enn det som de tror at jeg har lest om dem.
Jeg har god CV.
Jeg har hatt den til gjennomgang hos flinke folk.
Jeg har til og med vist den til onkelen min og naboen min og de sier at den er bra.
Rådene er mange.
Rådene er selvfølgelig villedende så det holder, og det er nesten som om folkene som gir disse rådene fortjener kred for sin egen kreativitet. Hvis du legger til alle virksomhetene som bruker en formue på et virksomhetsomdømme som ikke har rot i virkeligheten, så kan jeg selvfølgelig være fristet til å omformulere spørsmålenr til noe som ligner «hvem er det egentlig som lurer hvem».

Det er litt rart at det finnes så mange rekrutteringsfolk eller i hvert fall sånne som liker å si at de jobber med rekruttering som får seg til å fortelle hvor vanskelig det er å få tak i «de riktige talentene», og det er kanskje derfor de skjuler sin manglende kunnskap bak «kvalitetssikrede prosesser» og «tester» og «metoder» og annet fjas. Det ender med at jobbsøkere lurer seg selv og lurer seg selv så mye at de føler en merkelig form for tilfredsstillelse når de kan sitte der og spille en rolle som midtpunkt og en rolle som de viser med hele seg og sitt at de ikke behersker.
Jeg kom i hvert fall fram til intervju.
Taperens trøst.
Det var jo tross alt firehundreogsekstini søkere og det vet jeg for det er et av de viktigste spørsmålene som jeg fikk anledning til å stille.
Grøss.
De vet selvfølgelig ikke at de som sitter på den andre enden av bordet sitter med det beste grunnlaget for noen saftige fluktkommentarer og verdens beste eksempel på utrolig dårlig rekrutteringskommunikasjon når de omsider forteller deg at du er «overkvalifisert» eller «litt på siden av det som vi ser etter».

Jeg har en venninne som er stylist, – hun er riktignok stylist i filmbransjen og noen kan sikkert lure på hvorfor jeg trekker fram en setning som hun pleier å si:
Style is a way of saying who you are without having to speak.
Hmm.
Kanskje det er fordi jeg tror at det er her det ligger.
Kanskje det har en sammenheng med at rekrutteringsprosessene oppfattes som en catwalk foran et publikum som nikker gjenkjennende til idealiserte normer som viser at emballasje er viktigere enn innhold.
Vi har det jo så moro på jobben, ikke sant.
Litt rart at lunsjpraten i kantina handler om realityshow på TV når det er bedre å holde kjeft og la blikket vandre.

Jeg traff en dame for ikke så lenge siden som var litt oppgitt fordi hun følte at hun ikke fikk anledning til å følge det eneste rådet som det er mulig å gi til en jobbsøker og det er det som handler om at den eneste muligheten du har til å gjøre en forskjell og skille deg ut i en jobbsøkerprosess er det som handler om å være deg selv.
Jeg fikk det ikke til.
Jeg fikk ikke sjansen.
Det var sånn hun sa det.
Jeg fikk det ikke til.
Jeg fikk ikke sjansen.
Hmm.
Jeg lot det gå noen sekunder som hun sikkert oppfattet som en evighet før jeg spurte hvorfor hun i det hele tatt var på dette intervjuet.
Nei.
Hun skjønte ikke spørsmålet.
Jeg husker ikke hvordan jeg sa det, men jeg sa noe som ligner på det som jeg pleier å si og det er det som handler om at jobbsøkere må finne seg i mye rart og spesielt fra folk som burde jobbe med noe helt annet enn mennesker. Når du treffer HR-spirer med dobbel master i hersketeknikker på et intervju og avdanka bruktbilselgere på jobbsøkerkurs, så er det ditt ansvar å beholde eierskap og styring og si det som du skal si og da mener jeg det som kommer fra deg selv.
Ta deg sammen.
Akkurat det husker jeg at jeg sa til henne.
Ta deg sammen.

Du får VANESSA BLEY med «Sunset Hangover»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.