The Flipside of Experience

Jeg ble invitert inn til en skole i forrige uke, servering av kaffe og kake og det er jo så nær «full pakke» som det går an å komme, – det var et par kollokviegrupper som hadde slått seg sammen og som ønsket at jeg skulle komme og si noen ord om utfordringene som venter på dem når de omsider kan fly ut av buret.

Jeg liker ikke jobbsøkertips, og det er en setning som jeg følger opp med å si denne selvfølgeligheten om at det ikke finnes noen mennesker i hele verden som kan introdusere deg selv bedre enn deg. Hvis du opplever at noen ikke liker deg og det som du kommer med, så er sannsynligheten stor for du heller ikke liker dem.
Da er det bare en ting å gjøre:
Drit og dra.

Deretter punkterer jeg jobbsøkertipsballongen og forteller at den sure lufta er blåst opp av sånne som tror de kan fortelle andre mennesker hva som er riktig eller galt når et menneske skal møte et annet menneske. Jobbsøking er ikke vanskelig i det hele tatt, – det skjønner du først når du holder deg langt unna de som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er og som toppes av «karriereveiledere» og «rådgivere» som forteller hvordan du kan «vinne intervjuet» og «konkurransen om drømmejobben».
Grøss.

Det er som litt kult med noe av dette, er at jeg treffer en del av de som har latt seg lure og da er det lett for en enkel fyr som meg å lure på hva som får mennesker til å legge seg på ryggen og gi seg ende over i alt dette griseriet.
Hvor er du i alt dette?
Et enkelt spørsmål, ikke sant?
Det er bare det at folk ikke tør å svare av falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt.

Jeg bruker den første fasen på kurs og foredrag til å snakke litt om disse bremseklossene som handler om alt fra «hull i CV» til alder og hudfarge og ikke minst oppfattelsen av mismatch i forhold til kompliserte kompetansekrav i stillingsannonser som er publisert av folk som ikke har peiling på hva som står der men som skriver at du gjerne må ringe dem hvis det er noe du lurer på og som sier det samme til alle de som får seg til å ringe for det har de lært på jobbsøkerkurs.
Hmm.
Kult med folk som ikke vet hva de skal spørre om til sånne som ikke vet hva de skal svare.
Hallo?
Det handler selvfølgelig om disse tingene som jeg kaller «valgte sannheter» og som allokerer tvangstanker som flytter fokus fra det eneste som betyr noe. Jeg syns for øvrig at det er ganske kjipt at et begrep som «rekrutteringskommunikasjon» er i ferd med å bli ødelagt av de samme menneskene som egentlig burde jobbe med noe helt annet, men det tror jeg er dekket så det holder i andre tekster.

I dag traff en en jente som hadde veldig lyst til å treffe meg og det tok ikke så lang tid før jeg lurte på om det var noen som kødder med meg. Det finnes jo noen som får seg til å si at hvis noe er for godt til å være sant så er det kanskje nettopp det.
The Flipside of Experience.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Man har optimalisert denne primalfunksjonen som heter «intuisjon».
Det begynte med en melding hvor hun viste til nevnte foredrag på skolen og så hadde hun googlet meg og sett at jeg ser etter en som kan fylle en rolle som hun følte at hun kunne identifisere seg med.
Hmm.
Denne jenta fortjener kred.
Denne jenta har skjønt poenget.

Jeg er alltid tidlig ute til møter, hater at noen må vente på meg og hun var av den samme ulla.
Jeg så henne med en gang, – en greie som ikke var så vanskelig i det hele tatt siden hun var den eneste som satt der og som reiste seg opp i det samme som hun så at jeg så henne.
Jeg så at kaffekoppen hennes var tom.
Jeg så røykpakken på bordet og to sneiper i askebegeret.
Jeg så at hun hadde sittet her en stund.
– «Koser meg i sola», smilte hun.
– «Fint å se deg og takk for at du ville se meg i dag … jeg ville ikke gå bort til deg på skolen når du hadde sagt det som du sa … dritbra … det du sa, mener jeg … og her er vi … hvor mye tid har vi?»
– «God tid», svarte jeg i det samme som jeg nikket mot serveringsdamen som sto i døra.
– «Påfyll?»
– «Ja, takk …»

Det er overraskende mange jobbsøkertips som handler om antrekk, og hvis noen får seg til å tvinge meg til å si noe om dette så sier jeg at det er så enkelt som at du har på deg det som du vil ha på deg i den aktuelle rollen. Når det er nevnt, så har jeg truffet mennesker som kommer fra noe annet eller som skal til noe annet etter møtet med meg, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har sett det meste. Når det er nevnt, så har jeg aldri brydd meg noe særlig om hva folk har på seg eller hvordan de ser ut på håret eller om de har metall i ansiktet eller blekk på huden. Jeg bruker aldri noe skjema eller sånne tåpelige verktøy hvor jeg kan sette kryss i en firkant på et forhåndsdefinert skjemahelvete, men hvis jeg hadde gjort det så hadde jeg satt kryss i rubrikken «full pakke». Hun satt foran meg i en hvit bluse som framhevet den lysebrune huden hennes, de svarte krøllene ble holdt bort fra ansiktet av et rastafarget skjerf og hånden som ristet ut en ny sigarett fra røykpakken viste konturene av noen mørke blekkstreker.
Hun så ut som en jente som var trygg i kaos.
Hun så ut som en jente som visste hvorfor vi var her.
Hun så ut som en som visste hva hun skulle si og som startet med en gjentagelse av setningen som jeg hadde lest i meldingen hennes, – hun identifiserte seg med beskrivelsen av den som skulle fylle rollen.
– «Jeg snakker flytende tysk», fortsatte hun.
– «Jeg er født i Tyskland … moren min er tysk … jeg er litt over gjennomsnittet interessert i tekstil og mote og er god til å designe nettsider som gir gode brukeropplevelser … jeg har nettopp sendt deg en link som viser arbeidene mine, venta til du kom for at du ikke skulle være påvirket av noe annet enn det som jeg har å si til deg og når du ser dette når du kommer hjem så ser du at jeg har jobbet for virksomheter som kunden din oppfatter som konkurrenter og det tror jeg kan være en bra ting».
Det ble en pause.
Serveringsdamen kom med kaffen.
– «Jeg har ingen bindinger og kan flytte til Berlin så snart jobben er min», fortsatte hun.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der.
Jeg vet bare at vi snakket lenge om disse tingene som hadde formet henne til den hun var akkurat nå, – disse tingene som handler om omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen av tilfeldighetene som gjorde henne interessant og presentabel for den som ser etter en som henne.
Det vil si meg.
Eller kunden min, men det skjønte du kanskje.
Noen timer senere satt jeg hjemme og tenkte på sånne som trenger intervjuskjema og verktøy og tester og analyser for å skjule at de ikke har peiling på hvordan de skal oppføre seg i møte med andre mennesker, sånne som ikke tør å vise åpenhet i møte med fremmede mennesker og som følgelig ikke får fremmede mennesker til å åpne seg tilbake, sånne som bruker tid og ressurser på å dokumentere arbeidet sitt med lange avhandlinger for å forsvare en feit faktura. Jeg hadde ringt til hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosjektet og sagt at jeg hadde funnet jenta som hun så etter, vi kjenner hverandre så godt at vi vet at det ikke er så mye mer å si om den saken.

Det finnes en drøss med mennesker som tjener pengene sine på å underbygge sin forakt for arbeidsmetodene mine, kamuflert med sin egen forherligelse av «kvalitetssikrede prosesser» og «sertifiserte medarbeidere».
Vet du hva jeg kaller det?
Falsk trygghet.
Jeg er så trygg i min egen rolle at jeg tør å si det.
The Flipside of Experience.
Det er der den kommer inn.
Budskapet mitt handler om at det er noe som du også skal være.
Trygg på deg selv.
Trygg i kaos.
Alt det andre kommer av seg selv.

Nei, jeg får vel legge på litt feit lyd sånn på tampen, – EN VOGUE, kanskje?


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

True To Life

Hun fulgte meg med blikket fra jeg kom inn døra og begynte på de sju skrittene mot disken hennes, jeg hadde for lengst sett at hun sto og svaiet rytmisk med overkroppen og nå så jeg også at hun beveget leppene til teksten fra tonene som smøyg seg ut av de svarte høyttalerne som hang i taket. Jeg fikk lyst til stoppe opp og bare stå der og se på henne og det fine samspillet mellom lyd og bilde.
Roxy Music.
True To Life.
Spor nummer ni fra denne skiva som ble sluppet i 1982 og som er en av de ti som jeg har sagt at jeg skal ha med meg på en øde øy, en sånn «listegreie» som var helt vanlig på en tid hvor en plate var en plate og en bok var en bok og sånt.
Og det var det jeg gjorde.
Stoppet opp, mener jeg.
Jeg så at gulvflisene var sjakkmønstret.
Jeg så at skyggen fra den store planten i vinduet tegnet et bevegelig mønsker på framsiden av den mørkerøde disken, så kakene på den nederste hylla og leste at dagens anbefaling var en Pacayalito fra Guatemala, hørte hvordan instrumentalpartiet i midten av låta nærmet seg slutten og visste hva som skulle komme.

There are complications
And compensations
If you know the game
Agitated in Xenon nightly
I’ll take you home again

Travel way downtown
In search of nothing
But the sky at night
And the diamond lady
Well she’s not talking
But that’s alright

Hun sto der og danset og var trygg og vakker i en hvit skjorte som virket litt for stor for henne, ermene var brettet opp og viste en svart tekst med arabiske tegn på den venstre underarmen.
Det var noe med blikket hennes.
Svarte øyne som gnistret bak brillene som hadde glidd litt ut på nesen slik at hun måtte skyve dem opp med pekefingeren, en ganske sjarmerende detalje som ble fulgt opp av en ny bevegelse som strøk det mørke håret bak ørene.
– «Den er fin», smilte hun.
– «Den er episk», nikket jeg tilbake og flyttet blikket mot den ene høyttaleren og var spent på neste låt eller om det kom en reklamepause eller en tilfeldig låt som ikke kunne måle seg med den som vi nettopp hadde hørt.
Den sto på repeat.
– «Skal jeg skippe?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Den tåler en runde til».
– «Mine egne favoritter», smilte hun.
– «Akkurat som kaffen og kakene …»
Det var som om hun minnet meg på hvorfor jeg egentlig var her, og litt senere spurte hun om jeg skulle ha med kaffen ut eller om jeg ville sitte her.
Valget var enkelt.
Valgene mine er som regel det.
– «Så», fortsatte hun da hun hadde satt seg ned ved siden av meg etter at hun hadde låst døra og sett trikken som dundret forbi de store vinduene, denne lyseblå boksen som passerte hvert tiende minutt og dro med seg alle menneskene som skulle til noe eller fra noe.
– «Kjedelig å være hjemme alene?»
– «Det går greit», smilte jeg.
– «Trives?»
– «Tror hun har det fint», nikket jeg.
– «Tenkte mest på deg», flirte hun.
Jeg svarte ikke.
Jeg ble bare sittende å se på henne og alle tegnene som bekreftet at hun digget jobben sin.

Jeg tror det er fire år siden jeg traff henne første gang, hun kom fra et annet jobbintervju som fikk henne til å bekrefte at hun egentlig ikke var klar for å snakke om det som vi egentlig skulle snakke om.
– «Det smaker bare surt», sukket hun.
– «Det smaker noe som … ja, det smaker i hvert fall ikke noe godt».
Jeg skulle til å si noe som handlet om ingredienser eller i hvert fall noe som lignet.
Hemmeligheten ligger i råvarene.
Jeg lot det være.
Jeg lot henne fortsette, mest på grunn av min egen visshet om hvor mange mennesker som kan ha godt av et karriereskifte og vissheten om at hun var en av mange som har disse greiene i kroppen sin, – dette som enkelte mennesker som tror at de sier noe som andre har godt av å høre på får seg til å kalle drømmer og fantasier og som forfører flinke folk til å la det være med å bare kalle det for drømmer og fantasier mens de fortsetter å leve med falsk frykt for å fargelegge et bilde fra en sjablong som er tegnet av andre.

Jeg flyttet blikket fra den tomme kaffekoppen og over på hånden hennes som hadde lagt seg på min, denne hånden som for lengst hadde løsnet seg fra klamme grep og tegnet sine egne linjer på et gammelt kart. Jeg tror det var i den første samtalen med henne at jeg sa det første gangen, – denne setningen som har blitt stående som en metafor i min rolle som guide og stifinner:
Man skal aldri være redd for å gå seg bort.
Det er da man kommer til steder som man aldri hadde funnet hvis man ikke hadde gått seg bort.


Musikken sier seg selv.
Du får ROXY MUSIC med «True To Life»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Starstruck

Det er kanskje et aldri så lite paradoks, men jeg er ikke så veldig begeistret for sånne som finner glede av å flæshe hvor mange mennesker de kjenner, – et paradoks med tanke på hva jeg jobber med og hvordan jeg jobber og hvor jeg selv benytter meg av gode kildetips fra andre som også kjenner en del mennesker.
Men ikke privat.
Jeg kjenner en del mennesker som jeg er sikker på at det er mange som hadde blitt overrasket over å se at jeg kjenner etterfulgt av spørsmål om gratisbilletter og autografer og sånt.
Ja, for det hender fortsatt at folk ber om autografer.
Jeg kjenner dem på en annen måte.
Jeg kjenner dem fordi jeg har blitt kjent med dem uten å la meg påvirke av alt det andre.
Hmm, – kanskje en litt diffus sammenligning, men det blir nesten på den samme måten som når jeg blir kjent med mennesker som jeg drar inn i rekrutteringsprosjekter.
Nesten.

Det var mens datteren min var på sykehus at jeg ble kjent med henne, en rosablogger som bodde litt lenger ned i korridoren og som jeg traff første gangen mens hun sto utenfor og røyka. Vi snakket antageligvis om helt andre ting enn de som forsøker å komme i kontakt med henne, og det var kanskje derfor hun syns det var fint å gå ut og snakke med meg når jeg hadde vært på sykebesøk. Det vet jeg egentlig ikke noe om siden jeg aldri har spurt, men det endte med at hun fikk boken min og jeg kan antageligvis takke anbefalinger mot hennes følgerskare for det formidable salget.
Men blås i det.
Dette handler ikke om det.
Dette handler om en venninne som har en datter som også har vært syk og som er stor fan av denne rosabloggeren, det kom fram i en eller annen samtale hvor det også kom fram at jeg kjente vedkommende. Den satt langt inne, men jeg valgte til slutt å spørre om hun ville bli med på sykehusbesøk for å si hei og kanskje legge til noen ord som kunne gi en positiv opplevelse i en krevende livssituasjon.

Vi satt og spiste lunsj.
Jeg har aldri vært starstruck, men der og da så følte jeg litt på hvordan mange har det når de ser en som de bare ser på bilder.
Skolefri, ikke sant.
Valgdag og greier.
Flusst at kids i byen.
Jeg vet at hun får mange rare henvendelser, de fleste er uskyldige og handler om selfies og sånne teite ting, men hun var ganske tidlig ute med å si at hun ville være med og treffe denne jenta som opplever kjipe ting. Hun er ganske lik meg når det kommer til dette som handler om å gjøre noe og når man bestemmer seg for å gjøre noe så gjør man det med en gang.
Det var sånn hun sa det.
Vi gjør det nå.
– «Nå?»
– «Nå», nikket hun.
– «Hvis vi ikke gjør det nå, så koker det bort … noen får vite at vi kommer og det blir bare styr».
Jeg så på henne.
Jeg så på øynene og smilet og hånden som la seg på min.
– «Vi spiser ferdig», fortsatte hun.
– «Vi spiser ferdig, og så stikker vi bort».
Vi dro innom en bokhandel, mest for at jeg skulle kjøpe en bok som jeg visste at hun ville like og som ville gi meg et slags alibi for å komme på besøk. Litt sånn «her har du denne boka som jeg har snakket om» og «jeg var tilfeldigvis på disse kanter» og så trengte jeg egentlig ikke å si noe mer siden hun så hvem som sto ved siden av meg.

Jeg fulgte med moren ut på felleskjøkkenet for å fikse kaffe og det hører med til historien at det var der vi ble sittende mens de to andre snakket om sine ting på rommet ved siden av.
Rom 701.
Det kommer til å bli tittelen på boken hennes, jenta er glad i å skrive og skriver godt og jeg har sagt at jeg skal hjelpe henne med å publisere historien som handler om hvordan hun opplever å være på sykehus og hvordan hun lever med denne sykdommen som til stadighet skremmer henne med trusselen om at dagen i dag kan være den siste.

Jeg vet ikke hvor lenge vi ble sittende.
Jeg har aldri brydd meg noe særlig om tid, – en setning som er nevnt med visshet om at jeg kan bruke et begrep som «en evighet» når jeg egentlig snakker om fire sekunder i et helvete med folk som jeg ikke liker.
Dette var noe annet.
Dette var en god evighet med to kopper kaffe og en skål med Maryland Cookies i en kjøkkenkrok med små bilder av bamser og en stor plakat med One Direction. Det gikk kanskje en halvtime før rosabloggeren viste seg i døra og fortalte at hun sov, en greie som fikk meg til å vurdere et fleipete sleivspark om hvor kjedelig praten måtte ha vært.
Jeg lot det være.
– «Hun er sliten», smilte hun tappert til moren som hadde reist seg opp for å gi en klem.
– «Jeg fikk liksom ikke sagt ordentlig ha det til henne, men du får hilse henne fra meg og så ses vi en annen gang … og beklager at jeg har snakka høl i huet på henne».
Deretter tok hun hånden min og begynte å gå på den måten som når man går sammen med noen og konkurrerer om å være den som går foran og drar den andre etter seg, nesten som om vi ikke kunne komme fort nok fram og det var kanskje sånn det var.
– «Nå må jeg ha en sigg», sukket hun når vi rundet hjørnet og var blank i øynene sine.

Faen, som jeg digger mennesker som kan få seg til å gjøre noe for andre uten å vise til hele verden at de får seg til å gjøre noe.

Dagen etter.
Jeg har nettopp sendt en tekstmelding til rosabloggeren, – jeg kaller henne bare for det for hun vil ikke at jeg skal kalle henne for noe annet i denne teksten, det var en kort og konsis melding i likhet med de fleste tekstmeldinger jeg sender og jeg sender egentlig ikke så mange tekstmeldinger.
Det var hun som begynte.
Det var hun som sendte meg en mms i går kveld, like etter at hun fikk vite det, – det var en selfie med to glade jenter og «starstruck» skrevet med rød skrift etterfulgt av en kort setning som sa at det har kommet en ny lysende prikk på stjernehimmelen.

Det er ganske vanskelig å finne mening i noe som helst når man opplever sorg og tomhet, og de som kjenner meg og mitt vet at jeg begynner å skrive.
Det er min greie.
Du har din.
Det hadde vært kult hvis det ikke blir så mange skyer i kveld.
Det hadde vært kult å se den nye stjernen.

Keyla 2004-2017


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Ingen blir profet i eget land

Nja, – har det skjedd noe siden sist?
Det er jo sykt lenge siden jeg har skrevet noe på disse sidene, og det er fordi jeg har vært opptatt med helt andre ting, – nevnt med visshet om at dette med skriving har vært en del av det.
Nok om det.
Jeg kom til å tenke på dette med at ingen blir profet i eget land, – en ganske kul setning som kan oppfattes som rimelig paradoksal, men det er antageligvis fordi man ikke skal la seg påvirke av sine egne. Du vet, – de som presser seg inn på første rad for å vise alle andre at de har plass på første rad og som sitter der og ler og klapper uansett hva som kommer fra vedkommende som står på scenen.

Ingen blir profet i eget land.
Det er en setning som er sakset fra Bibelen.
Lukas 4:24
Bibelen er jo en blekke som kan tolkes på mange måter, men jeg tror det handler litt om denne spenningen som oppstår når det kommer en fremmed, ikke nødvendigvis en som alle tror de har hørt om eller en som allerede er hauset opp fra en eller annen som de tror at de kjenner, men det som skjer når det kommer noe nytt som river alt det andre sønder og sammen og får alt til å se bedre ut i et annet lys. Jeg innrømmer at jeg noen ganger har invitert noen andre på mine egne greier, og selv om vedkommende sier akkurat det samme som jeg ville sagt så er det som om det skjer noe med salen når det kommer en ny stemme. Jeg har for øvrig sluttet med det og kan legge til at det også begynner å bli lenge siden jeg sluttet å dra på seminarer og foredrag hvor sånne kjente mennesker skal si noe og som sier noe som alle vet fra før siden de har hørt vedkommende si det samme fra en annen scene, det er nesten som sånne moroprogrammer på TV2 hvor du kommer til mitt show og jeg kommer til ditt show. Hvis du møter opp på et HR-arrangement eller rekrutteringsevent, så skjønner du ganske raskt hva jeg mener.
Vedkommende trenger ikke si noe.
Det holder at vedkommende viser seg og slipper en fis.

Når jeg er ute og reiser, for jeg er jo ute og reiser ganske mye, så hender det at jeg får spørsmål fra noen som spør om jeg kjenner han eller hun og som noen ganger får meg til å svare «ja» men hvor jeg er rask til å legge til at jeg ikke kjenner han eller hun på den måten som kan få meg til å si noe fint om vedkommende som egentlig ikke er en annen enn en som har blitt hauset opp av noen som er flinke til å hause opp sånne.
Det blir nesten som de som tror de blir noe av å ligge med de som tror de er noe.
Nesten.
De spør om mennesker som er hauset opp fra de som ønsker å bli som dem.
The shit hits the fan.

Jeg har nettopp kommet hjem fra Praha, en av mine desiderte favorittbyer både når det kommer til business and pleasure, og nå har jeg fått en invitasjon til å komme tilbake og si noe av det som jeg allerede har sagt på et annet arrangement, denne gangen til en enda større masse og en masse som jeg oppfatter som stivere og stølere enn sånne masser som jeg liker å snakke til. Det blir nesten som sånne som sitter i fløyelstoler i stive dresser på kongelig variete og later som om de klarer å klappe takten til bandet som horer seg på scenen.
Grøss.
Det kjipe er at sjefen i dette tsjekkiske eventbyrået er så jævlig søt og snill og har bedt meg på innvielsesfest i den nye leiligheten sin helgen i forveien og da er det plutselig som om hele greia begynner å ligne på noe som kan få denne byen til å fremstå som noe helt annet enn det som jeg har lyst til at den skal være.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.