Smile is my favourite makeup

Klokka var litt over halv ni på kvelden da det ringte på mobilen min.
Skjult nummer.
Litt sent for å være telefonselgerjævel, men man vet jo aldri.
Jeg svarte.
Hun sa at hun ringte fra politiet.
Hun sa at de sto utenfor og lurte på om de kunne komme inn.
Jeg fortalte at jeg var på vei hjem fra kveldsbad på Nøklevann og det første jeg tenkte på var at leiligheten min var ganske rotete, deretter lurte jeg på hva jeg kunne ha gjort som fikk lovens lange arm på døra. For å gjøre en kort men vanskelig historie litt kortere, så handler det om jenta som var hos meg i sommer etter at hun ble voldtatt av sjefen sin på sommerfesten.
Den gangen forsøkte jeg å bare være en som «er der» siden det var det hun ønsket seg aller mest.
Hun ønsket ikke gnål.
Hun ønsket ikke å bli oppfattet som et offer.
Hun ønsket bare å gjemme seg bort på et sted som ingen andre visste om.
Hun ville glemme.
Hun ville fortrenge.
Vi har selvfølgelig snakket sammen siden den gang.
Hun har sagt at det går greit.
Nå ligger hun på sykehuset.
Hun har forsøkt å ta livet sitt.
Politidamen fortalte om et brev som de hadde funnet når de brøyt seg inn i leiligheten hennes, et brev som inneholdt navnet mitt og en god del penger som hun skrev at hun skyldte meg.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har vært på overvåkningsavdelingen om natten, men det er en utrolig stemning der, – det blir feil å kalle det sakralt men det er en stemning som beskriver noe som er helt for jævlig samtidig som man vet at dette er et trygt sted, kanskje det tryggeste stedet i hele verden når det handler om omstendigheter som dette.
Jeg møtte verdens snilleste sykepleier.
Vi snakket litt.
Deretter fikk jeg komme inn i det aller helligste, og det første som slo meg er hvor jævlig tøft det er å være tøff når man innerst inne vet at man ikke klarer å være tøff.
Jeg vet at hun ikke ønsker gnål.
Jeg vet at hun ikke ønsker å bli oppfattet som et offer.
Jeg vet at hun bare ønsker å gjemme seg bort på et sted som ingen andre vet om, og nå var jeg nok en gang den eneste personen i hele verden som visste hvor hun var.
Bortsett fra de som jobber her, da.
– «Hei», hvisket jeg og det var ikke fordi jeg trodde at det var noen som kunne høre oss.
– «Hei», smilte hun tilbake.
– «Du ser ikke så jævlig ut som jeg trodde», fortsatte jeg og jobbet hardt for å ikke se på bandasjene hennes.
– «Takk for det», geipet hun.
– «Smile is my favourite makeup …»

Arthur Miller skal ha sagt at det beste middelet mot hjertefeil er å skrive.
Det er kanskje derfor jeg skriver så mye.
Noen må snakke om det.
Noen må grine.
Noen gjør begge deler.
Jeg må skrive.
Jeg kaller det terapi, men akkurat nå innrømmer jeg at det er litt kjipt å være hjemme alene selv om det ikke kan måle seg med hvor kjipt det føles for henne.
Kjipt.
Det eneste ordet jeg kommer på.
Jeg er tom for ord.
Kjipt.
Jeg ble sittende å holde henne i hånden, kunne ikke finne på noe å si som ikke ville bli oppfattet som gnål før jeg omsider bestemte meg for å slippe løs denne primale urkraften som jeg tror finnes i de fleste mennesker.
Jeg vet ikke hvor mye hun har grini når hun har vært alene, men kan tenke meg at det er ganske ofte.
Jeg vet at det noen ganger kan være ganske fint å ha noen å grine sammen med.
– «Du», begynte jeg.
– «Skal du eller jeg begynne?»
– «Begynne med hva?»
– «Vi teller til tre», fortsatte jeg og visste at jeg ikke klarte å si så mye mer enn den påfølgende setningen.
– «Så gjør vi det sammen …»


Til Renate 1988-


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

Hjertefeil

Arthur Miller skal ha sagt at det beste middelet mot hjertefeil er å skrive.
Det er kanskje derfor jeg skriver så mye.

Jeg har en venninne som er prest, hun spurte om jeg ville lage en tekst som kunne brukes som preken, viste til noe som jeg skrev om døden og som hun lurte på om jeg kunne flikke litt på. Jeg vet at hun vet at jeg ikke er kristen og at jeg ikke tror på det som hun snakker om selv om jeg også vet at vi snakker og skriver om de samme tingene når alt kommer til alt. Hun er «der» for meg, og jeg tror hun er den siste jenta som jeg har grini på skulderen til i nyere tid.
Jeg sa ja.
Jeg sa at alt mitt er ditt og flikket på en gammel tekst som hun kunne få bruke i søndagsprekenen sin, la til at jeg nesten var fristet til å møte opp i kirken for å høre hvordan hun formidlet den.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg syns det er litt enklere å skrive om de kjipe tingene enn de kule tingene, kanskje fordi kule ting tikker og går av seg selv og det som er kjipt må bearbeides.
Jeg vet ikke.
Kanskje det er fordi gleden er flinkere til å finne veien ut selv.
Smil og latter sitter litt løsere, mens tårene er noe som de fleste ønsker å stenge inne.
Det kjipe må kanskje hjelpes litt og jeg kan godt være den som hjelper.

Jeg kan ikke forestille meg et ærligere ansikt enn ansiktet til et menneske som gråter, og det er ikke lenge siden jeg hadde en karrieresamtale med en jente som fikk ansiktet sitt fullt av tårer.
Det ble en sånn merkelig pause.
Jeg hadde lyst til å holde rundt henne, men i den aktuelle settingen så var jeg litt redd for at det kunne komme skeivt ut og hvor dust er ikke det. Hun unnskyldte seg med at det hadde blitt litt for mye for henne, og det var da jeg fikk meg til å legge hånden min på hennes og det var da kanskje noe.
Når gråt du sist?

Nå sitter jeg på OSL etter å ha vært en rask tur i Praha.
Det er nesten som om jeg ikke har lyst til å dra hjem.
Jeg vet ikke hvorfor.
Jeg digger leiligheten min.
Utsikten fra verdens kuleste veranda.
Veggene.
Lyden av vaskemaskinen fra naboene som bor over meg.
Lyden av barna som ler på lekeplassen og gleden av å bo i et strøk hvor voksne skiller fremmede barn gjennom fargen på trøya og ikke i ansiktet.

Det er som om jeg har en indre uro som ikke slipper taket, en form for rastløshet som egentlig ikke er noe annet enn et savn etter noe som jeg ikke vet om jeg tror på selv om jeg sikkert vil felle en tåre hvis jeg finner ut av det.
Ja ja.
Der kom kaffen.
– «Beklager at det tok litt tid», smilte hun.
– «Det var noe feil med maskineriet …»

Men du, – jeg fikk lyst til å avslutte denne teksten med å si at jeg er glad for at du leste den. Vit at jeg ikke ønsker å spamme …

Du får JOAN ARMATRADING

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

Gjensyn med Askepott og Prinsen

Jeg børster støvet av en gammel tekst som er litt redigert til glede for nye lesere, – jeg er i Praha og har hatt et hyggelig gjensyn med Askepott.

Jeg tror jeg kan si ganske mye om Praha, jeg har vært der noen ganger i forbindelse med jobb og har på en måte blitt litt glad i denne byen. Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra et nytt besøk, og denne gangen la jeg inn noen ekstra dager for å følge opp en greie som danner grunnlaget for denne konkrete teksten.

Første gangen jeg var i Praha teller ikke, – det var en guttetur for å se møkkalaget som jeg heier på spille bortekamp i europacupen, tror det var i 2006 og ikke så mye å skrive om, men det var først etter at jeg begynte å samarbeide med et par tsjekkiske selskaper at reisefrekvensen steg. Denne teksten innledes med en av mine morgenturer over broen av alle broer i Praha, se for deg et bilde hvor jeg nyter stillheten før brosteinene dekkes av overfladiske turister som ser verden gjennom en liten skjerm, de som hverken ser ned eller opp eller hit eller dit men som fokuserer på det lille bildet i enden av en selfiestang.
Jeg syns det er trist.
Jeg sliter litt med å skjønne meg på mennesker som tar bilder av seg selv for å dokumentere forherligelsen av egen eksistens.
Nok om det.
Første gangen for denne historien var en turist som strakk selfiestangen så langt han turde mot en hjemløs som lå på denne broen over alle broer i Praha, han forsøkte å gjøre seg til mot reisefølget sitt med noen teite grimaser som han antageligvis mente var morsomme før han strakk håndflaten opp for hyllest i high five.
Jeg spurte om han ikke hadde tenkt å betale.
Det virket som om han ikke skjønte spørsmålet og så på meg som om han lurte på hvem faen jeg trodde jeg var som brydde meg med hva han gjorde. Jeg sa at han burde gi en peng, han hadde fått et flott motiv og en påminnelse om en virkelighet som ligger fjernt fra eget mareritt.
Han trakk på skuldrene og gikk.

En tigger i Praha ligger stille på knærne med ansiktet så tett mot brosteinen som mulig.
De ligger i total ydmykelse.
Det finnes noen som har med seg hunden sin.
Sin beste venn.
Sin eneste venn.
Det lå en svart labrador ved siden av denne hjemløse, jeg satte meg ned på knærne for å klappe den samtidig som jeg slapp noen mynter i skyggelua som lå på brosteinen, hørte hvordan den lave stemmen fra ansiktet som lå mot brosteinene fikk hunden til å reise seg for å vise at jeg var godkjent, slikket hånden min og lot meg få klappe den bak øret. Jeg har ikke lært meg så mange tsjekkiske gloser, men har lært standardfrasene som gjorde at jeg skjønte at hun sa takk. Jeg hadde ikke lagt merke til at det var en jente, hun gjemte seg godt i en grå hettegenser som var en del nummer for store for henne.
– «Děkuji», nikket jeg tilbake og forsøkte å få fram noe som jeg håpet ville bli oppfattet som et vennlig smil før jeg reiste meg og gikk videre.

Dagen etter satt hun på den samme plassen, jeg gikk bort og sa hei – eller Ahoj som det heter på tsjekkisk – og ga henne noen mynter før jeg klappet hunden og gikk videre. Litt senere den samme dagen ble jeg sittende og prate med en jente som jobber på hotellet hvor jeg pleier å bo når jeg er i Praha, spurte om hun trodde det var greit om jeg kjøpte litt mat til den hjemløse, om det ville bli oppfattet som galt og refererte til en greie i egen hjemby hvor jeg hadde gitt fra meg en pose med boller som jeg hadde kjøpt på Narvesen og fikk slengt i retur sammen med noen sigøynergloser som er gjenkjennbare på alle språk. Hun ba meg snakke med en kollega som jobbet på kjøkkenet og det var sånn jeg ble introdusert for Pragulic, en gjeng som jobber for å endre oppfattelsen av hjemløse ved å arrangere guidede turer til steder og arrangementer som den vanlige turisten ikke får med seg og hvor det er de hjemløse selv som er veivisere.

Den neste dagen hadde jeg med meg en baguette fra en lokal sjappe på hjørnet og en godbit til hennes beste venn, la til noen mynter før jeg klappet hunden bak øret og gikk videre. Jeg reiste hjem til Oslo den samme kvelden, men var tilbake uken etter for å ferdigstille et rekrutteringsprosjekt. Hun sto på broen over alle broer i Praha og brettet sammen teppet sitt, så meg og så på meg som om hun ikke fant ut om hun ville smile eller vinke, men ansiktet hennes løste seg opp når jeg gikk bort og klappet hunden hennes.
Hun fortalte at hunden het Lomy.
Jeg svarte at det var en fin hund, pekte på henne og sa «Popelka».
Det var da hun sa det.
Hun pekte på meg og sa «Prince of Bridges».

Jeg husker henne som Askepott på brosteinene, men forrige gang jeg var nede i denne flotte byen var det et annet bilde som jeg gledet meg til å ta med meg videre, – motivet hvor hun sto utenfor hoteller mitt og røyket sammen med to andre jenter som også jobbet der.
Hun hadde på seg hvit hotelluniform og så ut som en prinsessebrud.
Jeg ble stående og se at hun røyket ferdig, så at hun snudde seg en gang før hun gikk inn døra bak de andre, som om hun så etter noe eller noen.

I dag har jeg truffet henne på nytt, – hun har begynt å jobbe som guide i Pragulic og har flyttet sammen med en hyggelig jente som så ut som om hun kom fra en helt annen verden enn Askepott, men det er kanskje noe i dette med at motsetningene tiltrekker hverandre. Det nærmeste du kommer Pragulic her hjemme er kanskje =Oslo som gir mennesker en ny sjanse til å klare seg selv ved å jobbe med den viktige oppgaven med å få andre til å åpne øynene sine for de som kommer litt skeivt ut.

Hvis du har tenkt deg til Praha, så finnes det en drøss med spennende opplegg i regi av mange flinke folk, men jeg vil sette pris på om du vil benytte deg av en alternativ og minst like stor opplevelse i regi av Pragulic som vil gi deg en fin åpenbaring som vil feste seg i hjertet ditt.

Du får musikk fra PRAHA – her er NOVEMBER 2ND med «Cut Up»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

To blomsterbuketter og fjorten kort

Jeg har kommet hjem fra en tur på stranda og fant to kort i postkassa.
To på en gang hører med til sjeldenhetene.
Nå har jeg fjorten stykker totalt.

Det begynte med at jeg fikk blomster på bursdagen min, – isolert sett en hyggelig greie bortsett fra at jeg ikke vet hvem de fine blomstene kom fra siden det medfølgende kortet var signert «ukjent beundrer».
Noen dager senere kom det en hilsen i postkassa, et postkort med bilde av to katter og med en kort tekst med påfallende barnslige bokstaver hvor signaturen «ukjent beundrer» skrev at hun – for jeg velger selv å definere vedkommende som en «hun» – skrev at hun tenkte på meg.
Noe som isolert sett også er en hyggelig greie.
Deretter kom det enda et kort hvor hun skrev at det kunne være hyggelig å møtes på en kveldstur og kanskje finne en stein hvor vi bare kunne sitte ved siden av hverandre uten å finne på noe spesielt å si.
Jeg syns det var ganske fine ord.
Jeg har faktisk skrevet dem selv i en egen tekst og det er derfor jeg omsider legger ut denne teksten her.
Hun er en av mine lesere.

Den aktuelle kvelden kom, men hun dukket ikke opp.
Selvfølgelig gjorde hun ikke det.
Jeg innrømmer at jeg fulgte litt ekstra med på joggere og turgåere den kvelden, forsøkte å ikke gjøre noe stort poeng av at jeg tok regelmessige pauser for å se på blomster og fugler og snegler for å sjekke om det var noen som fulgte etter meg. Det er rart med det, hvis man kødder med noen så vil man kanskje være interessert i å sjekke reaksjonen.
Nesten som en pyroman.
Nesten.
To dager senere kom det en ny blomsterhilsen på døra etterfulgt av et kort i postkassa, denne gangen var det bilde av en sommereng og med denne påfallende barnslige skriften hvor hun skrev at hun var lei seg for at hun ikke kom etterfulgt av noen korte strofer fra en annen tekst jeg har skrevet.
Og sånn fortsetter det.
Noen ganger har hun lagt på litt og nevnt steder som jeg går på, – jeg er ganske lett å google og har noen anmeldelser på Tripadvisor som gjør det enkelt å finne ut hvor jeg trives.
Tanken har slått meg om hun har sittet og sett på meg når jeg har vært der hvor jeg har vært.
Som en stalker.
Hmm.

Jeg er sikker på at det finnes noen som syns dette høres spennende ut, og jeg innrømmer at det har gått så langt at jeg blir overrasket når postkassa er tom noen dager på rad selv om det er stor sannsynlighet for at det ligger noe der på den neste.
To blomsterbuketter og fjorten kort.
Da er det ganske seriøst, er det ikke?
Eller kanskje det motsatte?
Lurer på hva hun tenker når hun leser akkurat den setningen.
Jeg vet at jeg sikkert kan ha funnet på mye rart for kjærligheten selv, men hvis jeg merker at responsen uteblir så velger jeg heller å trekke meg tilbake i skallet mitt i stedet for å legge nye slimete spor. Nå skal det sies at jeg ikke har anledning til å utvise noen respons til noe av dette, og det er derfor jeg legger ut denne teksten som påpeker at jeg er tilhenger av åpenhet og foretrekker mennesker som tør å stå i rollen som seg selv.
Dessuten så tror jeg ikke at du er hun som jeg skulle ønske at du var.

Det siste kortet var for øvrig signert «drømmedama», men jeg vet ikke om det er fordi hun er full av drømmer eller oppfatter seg selv som drømmedama mi. Jeg er nesten fristet til å beskrive «drømmedama» så hun skjønner hva som eventuelt skal til, men gjør selvfølgelig ikke det, – mest fordi jeg ikke har noen spesiell oppfatning av hvordan drømmedama er selv om jeg sikkert vil kjenne det hvis hun dukker opp med sin særegne identitet og intellekt.
Brune øyne er bonus, men jeg er mer opptatt av innhold enn emballasje.
Store pupper og sprettrumpe er ikke utvalgskriterier, for å si det sånn …

Jeg lurer på om jeg krøller hjernen hennes.
Jeg vet hvordan det er og vet at det ikke er noe hyggelig.
Jeg syns det er ganske kjipt, og hvis jeg gjør det så skal du vite at jeg er lei for det, – selv om det ikke er min skyld og ikke noe annet enn noe som du selv har initiert. Det er nesten like kjipt som denne surrealistiske tanken på at jeg selv har vært «der» med fine tanker for en annen samtidig som det sitter en annen med lignende tanker for meg.
Jeg har en følelse av at det ikke kommer flere blomster eller kort.
Jeg syns det er helt greit.

Låta hører kanskje ikke til teksten, men det blåser jeg i.
Her er FEVER RAY med «Keep the Streets Empty»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.