Når var det egentlig dette tåpelige jobbsøkertipsmaset begynte?

– «Nei», flirte jeg og møtte blikket hennes.
– «Jeg kan gjøre ganske mye for deg, men dette er noe av det jeg ikke gjør».
Hun så på meg.
Lenge.
Hun gjorde antageligvis bare det som andre forventet av henne, og nå hadde hun bedt meg på lunsj og jeg er skrudd sammen sånn at jeg egentlig er ganske lett å invitere til lunsj.

Hun hadde fortalt at de har en ny leder som ønsket seg en Kommunikasjonsrådgiver og nå ville hun at jeg skulle finne en som passer.
Grøss.
Jeg kan ikke tenke meg tristere ledere enn sånne som trenger andre til å snakke for seg.
Ja, bortsett fra ledertalenter.
De teller ikke i min verden.
– «Da vil jeg heller skaffe deg en ny leder», fortsatte jeg.
– «En som vet hva jobben går ut på og som gjør den».
– «Nja», nølte hun og virket nesten litt lei seg.
– «Kan du anbefale noen rekrutteringsselskaper?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg.
– «Gule sider viser deg hvem du kan bruke på sånne ting … horebedriftene kommer opp først».

Jeg er sikker på at det finnes noen som tror at resten av lunsjen ble litt rar, i hvert fall samtalen som vi hadde.
Det ble den ikke.
Vi snakket om viktigere ting og vi vet hvordan vi snakker om det og det var da vi kom inn på spørsmålet om når dette maset med jobbsøkertips egentlig begynte og hva som egentlig er grunnen til det.
Folk utdanner seg til noe som de ikke vet hva de skal gjøre med.
Folk sitter og svetter så lenge i studiesaler at kunnskapen deres koker bort.
Folk snakker om hvor vanskelig det er å få jobb.
Folk snakker om press.
Folk som selv velger å utsette seg for det.
Hver gang jeg leser om jobbsøkertips og karrieretips, så tenker jeg på hva det er med disse folka som får seg til å løsne på skinkemusklene og lar det renne. Jeg er sikker på at det finnes en del folk som vil påstå at jeg kaster stein i glasshus, men greia er at jeg ikke beveger meg inn i glasshus.
Jeg foretrekker frisk luft.
Jeg hjelper folk til å skjønne at de skal stole på seg selv og sitt og holde seg langt unna sånne som tror at de kan fortelle deg hva som er riktig eller galt hvor de værste folka er de som snakker om «konkurranser» og «salg» og viktigheten av fint bilde på søknadsdokumentene sine og hvordan LinkedIn-profilen din skal se ut, hva du ikke skal publisere på Facebook og det ene værre enn det amdre. Du må huske blankpussede sko og faste håndtrykk hvis du skulle være så jævlig heldig å komme på et jobbintervju og for ikke å snakke om disse latterlige begrepene som kalles «nettverk» og «skjult arbeidsmarked» og påstanden om at lange oppramsinger av adjektiver vil gjøre deg søkbar i cv-baser.
Er det mulig, liksom.
Jeg hjelper folk til å skjønne at jobbsøkertips og intervjutrening og manus og maler er ting som du skal holde deg langt unna, – vel og merke dersom du ikke ønsker å være en feilansettelse når du treffer folkene i rekrutteringsbransjen som ikke har peiling på hva dem holder på med.

Jeg har jobbet i noen av verdens største selskaper og husker at det fantes noen som hele tiden var kåte på å gjøre noe mer ut av seg enn hva som egentlig er nødvendig, – mye av dritten som dominerer dagens arbeidsmarked er noe som kommer som følgeskadene av vekst og vekst er noe som har en trist tendens til å gjøre noe med kjernen i tingene.
La oss gjøre det vanskelig.
La oss sørge for at kundene våre skjønner hvorfor de må betale så jævlig mye.
La oss le av kandidatene våre.
La oss sørge for at vi klarer å justere dem sånn som vi vil ha det.
Kurs?
Ja, for faen.
Kurs selger.
Noe sånt.
Deretter drøyde det ikke så lenge før røkla fulgte etter og så sitt snitt til å tjene noen kroner på andres fornedrelse.
Det er jo så jævlig vanskelig å være jobbsøker, ikke sant.
La oss gjøre hva vi kan for at de skal fortsette å tro på det.
Jeg tror bunnen er nådd nå som vi for lengst har kommet dit hvor flinke folk tvinges til å gå på kurs som ledes av avdanka bruktbilselgere og sosionomer som aldri har hatt en jobb. Det er i hvert fall lov å håpe, – litt drahjelp fra virksomhetene som skjønner at de kan kvitte seg med flesteparten av de som sitter i HR, så er vi der.

Nei, folkens, – kom dere ut i frisk luft …

Du får DJ JAZZY JEFF & THE FRESH PRINCE


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Sulten selger

Jeg traff en fyr i dag som nettopp hadde ramlet ut av et rekrutteringsprosjekt. Han viste enkelte små tegn til skuffelse, for dette var jobben han virkelig kunne ønske seg.
– «Håper da det», flirte jeg.
– «Man er jo ikke med på noe som man ikke vil, mener jeg».
Han hadde fått et avslagsbrev på mail og så hadde han gjort denne dustetingen som mange jobbsøkere gjør og som til og med enkelte folk som hevder at de jobber med de samme tingene som meg får seg til å si kan være en smart greie:
Han ringte for å få en begrunnelse.
Folkens, – ikke gjør det.
Det er bare dust.
Det er ingen verdens ting å hente på dette.
Alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
– «Vet du hva», fortsatte han.
– «Hun sa at jeg ikke virket sulten nok … hva faen er det, liksom?»
– «Fluktkommentar», sukket jeg og ristet på hodet.
– «Men når det er nevnt», fortsatte jeg.
– «Så skulle du gitt faen i å ringe henne i utgangspunktet … jeg kjenner denne sjappa fra før og de driver med CV-pushing og pisser så mye i kandidatmarkedet at seriøse jobbsøkere drukner i gult … men for å svare på spørsmålet ditt, så tror alt for mange folk at en selger skal være sulten og hele tiden være på jakt etter et nytt bytte, ikke sant … jage jage jage … det er bare bullshit og du ender opp som en feit faen med dårlig pust og det er ikke deg».
– «Nei», nølte han.
– «Men produktene og de greiene der er meg og det er det som … ja, det er det som irriterer meg litt, ikke sant».
– «De skjønte ikke det», svarte jeg kort.
– «De vet ikke bedre eller så klarte du ikke å få det fram … alternativt en kombinasjon som er helt vanlig når virksomheter bruker ekstern bistand når de skal ansette folk».
– «Jo», nølte han og ristet på hodet, ristet litt til som for å riste av seg skuffelsen.
– «Du skal aldri bruke tid på sånt», fortsatte jeg.
– «Du skal bruke tid på å finne ut hvem du skal snakke med og hvorfor du mener at det er viktig for deg å snakke med akkurat dem når du skal si hvem du er og hva du kan og hvordan du skal få summen av dette til å få sjappa som du ønsker å jobbe i til å funke enda bedre … jobbsøk er enkelt».
– «Ja», nikket han.
– «Ja … jo … men de som sitter i rekrutteringsselskapene veit jo ikke en gang hva jobben går ut på, ikke sant … de sitter der med småjenter som får bonus av å liste søknadsdokumenter som har ord som rimer med setningene som er limt sammen av folk fra markedsavdelingen til kunden, ikke sant … employer branding og talent attraction, my ass».
– «Som om jeg skulle ha sagt det selv», flirte jeg.
– «Ja», flirte han tilbake.
– «Tror kanskje at jeg har det fra deg».
– «Men du», avsluttet jeg og nikket mot hun som sto like bortenfor og viste de kjente tegnene med pekefinger og langfinger som fortalte at det var på tide å gå videre.
– «Er du sulten?»
– «Åhh», smilte han.
– «Ikke begynn du også, da!»
– «Tenkte mest på å spørre deg om du vil bli med oss på lunsj», smilte jeg tilbake.

En selger skal ikke være sulten.
En selger er ikke en «hunter».
Dette er sånne ting som jeg kaller «BI-piss» og som nytes lunka av utvekslingsstudenter som har vært i statene og som tok av når avdanka bruktbilselgere plutselig begynte å snakke om andre ting enn hva som er under panseret. Hvis du går rundt og er sulten hele siden, så bør du gå til legen for å få sjekka fargen på møkka som renner ut av deg.
Sult skaper desperasjon og du ender med fluer og daukjøtt på grillen.
En smart selger, derimot.
En smart selger vet hvor den beste maten serveres.
En smart selger takker for maten og rydder opp etter seg, tømmer oppvaskmaskinen og legger ny duk på bordet.

Det blir nesten det samme som når elskeren din eller elskerinna di er kåt hele tiden.
Nesten.
Du skjønner sikkert hva jeg mener med mindre du selv er tittelert som «account manager» eller noe annet ræl.
Salgstrener, kanskje.
Grøss.

MB LI28

.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Angst

Det er ganske sjelden at jeg oppsøker foredrag, – mest fordi jeg ikke vil la meg påvirke av hvordan andre gjør noe av det samme som meg og hvor det meste dreier seg om en eller annen forherligelse av seg selv og sitt, men også fordi jeg oppfatter at publikum har en tendens til å være heiagjenger eller sånne som ikke vet at det finnes alternative måter å finne ut av tingene på i sin søken etter denne merkelige greia som handler om hva som er «riktig» eller «galt» og som tilsynelatende er veldig viktig for folk i dagens samfunn å finne ut av.
Nesten som en feilslått oppfatning av identitet og integritet.
Nesten.
Det er først når man får anledning til å treffe noen som flesker til med en privatoppvisning at det blir noe annet, – du slipper å høre på dustespørsmål fra salen og all mumlingen fra sånne som er veldig opptatt av å vise at de følger med og som tror at det er viktig å vise alle de andre som er rundt dem at de følger med og er enig med sine likesinnede. Det får stå som en aldri så liten digresjon, men jeg tror at de værste foredragsfolka jeg vet om er sånne avdanka idrettsfanatikere som snakker om hvordan de følte det når de fikk gull rundt halsen og sånne som legger ut på tur for å fortelle hvor digg det er å komme hjem i stedet for at de ble der hvor de syns det var så fint. Men i dag har vi møtt en fyr som har litt peiling på angst og som snakker om det på en sånn måte som får deg til å skjønne at han har levd og fortsatt lever med denne tilstanden som kjennetegnes av kroppslige, følelsesmessige, kognitive og atferdsmessige komponenter som kan innebære frykt, bekymring, uro eller panikk og andre normale reaksjoner som dukker opp i dette spillet som handler om selve livet. Angst er jo ikke noe annet enn en forsvarsmekanisme hvor man kan velge å legge seg ned for å ta det som kommer eller reise seg opp for å gjøre motstand.
Lett å si?
Ja.
Hvis du tenker litt ekstra etter, så handler det faktisk om hvordan du vil ha det i livet ditt. Det blir på den samme måten som når folk velger hvem de vil være sammen med og hvor de som har det som kjipest har en merkelig tendens til å henge sammen med sånne som underbygger angsten med rosa hjerter og smiletryner og tåpelig trøst.
– «Se for dere angst som et menneske», begynte han.
– «En som bryter seg inn i tiden deres … alt for mange folk oppfatter angst som en som har kommet for å bli, som en gjest eller en av disse som har skumle hensikter med å tilby noe som du ikke trenger … hold dem unna».
– «Nesten som telefonselgerjævler og møtebookere», smilte jeg.
– «Riktig», smilte han.
– «Hva gjør du når sånne kontakter deg?»
– «Legger på», flirte jeg.
– «Riktig», gjentok han.
– «Hvis du i tillegg har baller til å si at de skal gi faen i å ringe deg igjen, så er du på god vei».

Utfordringen er at sånne som initierer en eller annen form for angst er sånne som alltid vil finnes og det er faktisk noe som man må akseptere på den samme måten som man må akseptere alle de andre dustene som du møter i hverdagen.
De er der.
De er mange.
De drives av sånne som har hjernevasket dem og belønner dem på den samme måten som man belønner rotter og apekatter i testlaboratorier. Det vil si at de får noe som de ikke vet at de klarer seg fint uten.
– «Dere kan ikke fjerne dem», fortsatte han.
– «Men dere kan holde dere unna dem … greia er at det finnes noen som oppfatter det som feigt og som gønner på med retorikk og akademisk fjas eller bling og boller og brus som er et begrep som jeg låner fra deg».
– «Kjør på», smilte jeg.
– «Forskjellen», fortsatte han.
– «Forskjellen er at du ikke skal være så jævlig hyggelig mot hverken telefonselgerjævler eller møtebookere eller falske venner på Facebook som er der mest for å vise til sine like falske likesinnede at de er der for å jokke seg sjøl … du skal ta dem på den samme måten som du tar angsten og det er å si til dem at de skal holde seg jævlig langt unna livet ditt».

Han snakket om disse tingene som initierer angsten på den samme måten som de som tar kontakt fordi du selv har signalisert tilgjengelighet. Hvis du tenker litt ekstra etter, så skjønner du at det handler om slimsporene som pipler fra sneglehuset ditt.
De kommer før du vet ordet av det.
De kommer når du minst venter det.
De kommer når det ikke passer.
De kommer selv om du ikke vil at de skal komme.
De kommer og de har en merkelig tendens til å bli.
Nesten som et besøk av en svigermor fra helvete.
Nesten.
Frostrøyk kan skjules i ti minus hvis du legger en liten isbit i kjeften.
– «Du har et kult kroppsspråk», fortsatte han.
– «Har jeg?»
– «Ja», nikket han.
– «Det virker nesten som om du gir litt beng og det er en kul greie».
Jeg nikket.
– «Kroppsspråk er viktig», nikket han.
– «Kroppsspråk blir påvirket av angst, og det er når dere kjenner at den kommer at dere skal rette dere opp i ryggen eller legge beina på bordet eller vise dere fram på en måte som bekrefter at dere gir beng».
Deretter fortsatte han å snakke om sånne som ser verdien av å snakke med seg selv, – en greie som minnet meg på en tekst som jeg leste for ikke så lenge siden og som handler om at folk som snakker med seg selv er de smarteste folka og det er ikke på grunn av at de får de svarene som de selv vil ha eller bare snakker om de tingene som de selv vil snakke om, men fordi dette er mennesker som er litt bedre på refleksjon.
– «Riktig», nikket han.
– «Og da er jeg nesten fristet til å legge til at det finnes folk som til og med frykter at dette blir oppfattet som et angstsymptom, og til dem sier jeg at de kan sette mobilproppene i øra og late som om de snakker med en annen … smart?»

Angst er faktisk en form for energi, – den er riktignok en negativ form for energi som får deg til å kortslutte, men i likhet med all annen form for energi så er den ikke nedbrytbar.
Den kan imidlertid overføres til en annen form.

Vi fikk hver vår blekke som han selger på kurs og foredrag, en bok som er skrevet på den samme måten som jeg selv ville ha likt å skrive den, fullstendig fritt for akademisk pjatt og falsifiserbar forskning.
Eller sjablongspikking, som jeg kaller det.
– «Når tankene kommer», fortsatte han.
– «For dere vet at de kommer og det kan dere ikke gjøre noe med, så skal dere tenke at dette er sånne som dere ikke vil ha noe med å gjøre … tenk hvor digg det er når gjesten går og dere lukker døra og kan nyte stillheten … hvis dere går i forsvarsposisjon og begynner å argumentere, så er det de negative tankene som kommer i fokus og som får overtaket og da er dere ferdige».
Jeg nikket igjen.
Jeg lot det bli en pause for å skape denne naturlige overgangen som fikk meg til å spørre om hva man gjør med abstinens.
– «Det går ut på det samme», svarte han kort.
– «Abstinensen styres på den samme måten som de fleste kjemiske reaksjoner og kroppen vår er faktisk den beste kjemiske fabrikken som finnes».

Mind is everything.
What we think, we become.

– Buddha

Hjernen vår er som en CPU som splitter datakraften etter behov, det handler ikke om at vi bare bruker noen prosent og de greiene der for det er en gammel myte som egentlig er helt feil.
Vi bruker faktisk hele hjernen, men ikke på en gang.
Nesten som en form for appkontroll.
Nesten.
Diskfragmentering er bra.
Du har en drøss med filer som kan slettes, – du kommer ikke til å få bruk for gammel data og du kommer ikke til å oppleve denne dagen hvor du tror at du kanskje får bruk for dem.
Minner er som historie og historie holder oss tilbake.
Lett å si?
Ja.
Hvis du tenker litt ekstra etter, så handler det faktisk om hvordan du vil ha det i livet ditt her og nå.
Nå.
Akkurat nå.
Dagen i går var noe dritt.
Dagen i morgen vet du ingen verdens ting om bortsett fra at det kan være mulig å gjøre den fin.



Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kan jeg finne på å skrive om andre ting.
Som dette.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Valg av rekrutteringspartner

Det finnes en drøss med rekrutteringsvirksomheter som forfører det kalde kundemarkedet sitt med gjalla om hvor flinke de er til å finne den beste kandidaten til deg som plutselig befinner deg i en situasjon hvor du trenger en ny person som du savner i virksomheten din, – denne spesielt utvalgte som har kunnskap og erfaring som du er i ferd med å miste eller har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at dere skal komme dere videre med det som dere har planer om å komme dere videre med. Markedet domineres av sånne som forteller hvor jævlig vanskelig det er og det er nesten som om vi som er tørre bak øra og visse andre steder bør være takknemlig for at disse ekspertene får verden til å fortsette med snurringen.
Hvem skal du velge?
Det er lettere å si hvem du ikke skal velge, for å si det sånn. Du merker det allerede i den første setningen når du er i kontakt med dem, – vel og merke når det er du som skal ansette vedkommende som er i kontakt med dem og at du ikke er en sånn som sender en kjapp mail til burugla på HR som skal rigge opp et møte med bistand fra en papegøye på Innkjøp og fjorten slides fra venninnen i Markedsavdelingen.

La oss si at du drar representanten fra rekrutteringsvirksomheten inn til et møte og det er her det kommer, – kunsten å holde kjeft. Du skal si en eneste ting om kandidaten som du ønsker deg og det er hva vedkommende skal gjøre for å funke i virksomheten din. Sannsynligheten er stor for at selgeren du møter vil slenge opp en hjemmesnekret kravspesifikasjon og da skal du si at møtet er over. Det er ganske morsomt med sånne som sitter der og tegner hangman før de går ut på lageret og sier at de skal ha en «sånn», det er nesten like morsomt som sånne som hevder at de bare er så veldig opptatt av mangfold og emloyer branding og annet vås samtidig som de får seg til å spørre om du vil ha en «han» eller «hun» eller en som røyker eller enda værre, – hvor mange år vedkommende har svettet skinkene sine i en studiesal.

La oss si at møtet går bra og dere bestemmer dere for å gå en tur for å sjekke omgivelsene, – hvis dette er et initiativ fra selgeren selv, så skal du klype deg selv litt i armen og sette et kryss i taket.
Jeg bare hallo, liksom.
Hvis du treffer en selger fra en rekrutteringsvirkomhet som virker genuint interessert i faget som det skal rekrutteres til, så er du på god vei.
Du kan faget ditt.
Det er en grunn til at du sitter i den jobben som du sitter i.
Du vet hva du vil ha, men vet at det er ganske kult å bli utfordret litt når du først skal ha inn noe nytt. Vel og merke hvis vedkommende som henger etter deg har litt peiling på hva som vises i omgivelsene dine. Snakk med folka dine på den samme måten som du alltid snakker med dem og si at det kanskje kommer en eller annen som skal vise seg fram og at det er da det er viktig at det er de som jobber der som viser seg fram.

Tid er viktig og du skal selvfølgelig spørre hvor lang tid de vil komme til å bruke. Hvis det kommer noe vås med «annonsering» og «cv-baser» og sånt, så har vedkommende sjekket seg ut selv.
Annonsering?
Det kan du gjøre selv.
Du skal ikke betale for at en rekrutteringsvirksomhet skal flagge aktiviteten sin og kandidater som ligger i cv-baser er ikke noe så samle på. Det er heller ingen grunn til at prisen er annerledes for en leder enn en person som virkelig kan noe.
Rekrutteringsjobben går ut på det samme.
Når du har kommet så langt, så er sannsynlighet stor for at du kan ha hørt noen ord som ligner på «kvalitetssikrede prosesser» og dette er ord som du ikke vil høre. Det er nesten like jævlig som «humankapital», – ord som kamuflerer at de ikke har peiling på hva de driver med og da kan du spørre om de finner veien ut selv eller om du skal vise dem veien.
2-4 uker.
Det er tiden det skal ta før tilbudet ditt skal rettes til den heldige utvalgte.
– «Nei», kommer det nølende.
– «Vi trenger nok litt lenger tid enn som så …»
Det er da du skal spørre hvorfor og nevnt med visshet om at hvis det virkelig er sånn at de har så mye annet å gjøre som er viktigere enn deg og ditt, så finner du en annen.
– «Kandidaten må jo få lov til å tenke litt, da».
– «Bullshit», svarer du da.
Det er lov å bruke andre ord som ikke er på nynorsk, men det er ordet som jeg pleier å bruke.
Kulturell appropriasjon, ikke sant.
Kandidater som trenger betenkningstid på om de vil jobbe hos deg er ikke noe å samle på.

En annen morsom ting er vissheten om at denne selgeren som du møter vil presentere virksomheten sin, og dette er vel strengt tatt noe som du rett og slett driter i.
Historie og tall og kundereferanser betyr ingen verdens ting.
Kundereferanser har for øvrig en tendens til å være like kunstige som referansene som kandidatene presenterer i sine egne søknadsdokumenter.
De er ikke verdt noen verdens ting.

Det bør være en selvfølge, men jeg nevner det likevel:
Du skal ansette et menneske og dette er en som du og dine skal tilbringe mer tid med enn alle de andre som du og dine av ulike grunner bruker tid på.
I hvert fall i våken tilstand.
Rekrutteringsvirksomheter som pusher søknadsdokumenter med tall og symboler er sånne som du bør holde deg unna. Du skal ansette et menneske og dette skal være et menneske som passer inn med det som kreves for å passe inn med deg og ditt og dine. Tester og profilanalyser og hva faen dem får seg til å kalle det er ikke verdt en dritt. Dette er sånne greier som du finner ut over en kaffekopp med stjerna som har blitt hengt opp foran deg, og hvis stjerna lyser som den skal så skal du ikke gå tilbake til selgeren for å be om en hel stjernehimmel.

Rekruttering er enkelt og så enkelt at du egentlig bør gjøre hele greia selv. Hvis du likevel har lyst til å gjøre noe helt annet mens du lar noen andre finne noen til deg, så skal du vite at rekruttering handler om rekrutteringskommunikasjon og når du snakker reint til noen som gidder å lytte så finner dere ut av det. Det er som nevnt en grunn til at du selv sitter der du sitter og da er det ganske lett å skjønne hvem som skjønner seg på en som deg.
Du vet hva du liker og hva du ikke liker.
Du vet hvorfor du har blitt ansatt og hvorfor alle de andre som er rundt deg har blitt ansatt.
Rekruttering er enkelt.
Rekruttering er enkelt.
Repeat and fade.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.