Slaver og horer og de andre

– «Men du», begynte hun da vi rundet hjørnet og klemte hånden min på den måten som hun pleier å gjøre når hun er klar for et sceneskifte.
– «Skal du ikke si hvordan det gikk på møtet?»
Jeg stanset, møtte de mørke øynene og dro det regnvåte håret hennes bort fra ansiktet før jeg flyttet blikket mot vanndråpen som hang i den ene øreflippen og ikke ville slippe taket.
Naturens bling.
Jeg hadde vært på middag med noen som ville at vi skulle finne på noe spennende, en virksomhet som snuser på nye forretningsområder og som vurderer snarveien med det som på nynorsk kalles dynamisk vekst.
Jeg burde holdt meg hjemme.
Jeg burde spist Grandis med Gullfuglen.

Plan A var ansettelsen av meg for å lede etableringen og drifte det videre på en måte som strider mot det meste av det som jeg selv opplever som morsomt.
Plan B var å kjøpe domenet mitt.
Plan C er jeg litt usikker på.
Vi kom ikke så langt.
Vi kom til Plan B før jeg takket for meg og sa at de kunne sende et tilbud, – jeg har likevel planer om å avslutte alt sammen og da kan det kanskje være greit å dra inn noen kroner som jeg kan sløse bort på sånne som trenger det mer enn meg.
Hva koster et domene?
Jeg har ikke peiling.
Prisen er bare et tall, men jeg liker ikke tanken på at noe som har vært mitt skal bli besudlet.
Besudlet?
Et merkelig ord, ikke sant?
Det høres ut som et sånt ord fra gamle dager, – et sånt ord som ikke finnes i språket vårt lenger og som får det til å stramme seg litt i brystet som om jeg ikke er så veldig klar for å høre ord fra gamle dager.
Besudlet.
Det minner litt om epler og druer og sånt som har ligget alt for lenge, men som ikke er helt ødelagt.
Man kan fortsatt spise dem.
Det blir nesten som når man ser en tidligere kjæreste med ny kjæreste.
Nesten.
Du ser det du ser og vet hva det smakte og lurer på hvordan den nye kjæresten opplever smaken som den samme smaken som du husker.
Jeg har navnene på en rekke virksomheter på min egen CV som jeg ikke vil vedkjenne meg i deres nåværende forfatning. Når det er nevnt og nevnt på den måten så er jeg ikke en som er så opptatt av en CV, men poenget er at noe som en gang var fint ikke lenger er så fint i forhold til din egen definisjon på hva som er fint og da handler det ikke om hvordan tiden har behandlet fasaden.
Det er menneskene som gjør forskjellen.
Det er menneskene som har skylda.
Det får stå som en aldri så liten digresjon, men jeg er sikker på at du ikke tenker tanken på at det finnes noen som hater et menneske som du elsker. Jeg kan godt finne på å si at vissheten om at det faktisk finnes noen som ikke liker deg og det du står for er det beste tegnet på identitet og integritet og jeg sier det ganske ofte, men det er først når man ser tilbake på noe som var fint og som ikke lenger er fint at man begynner å tenke tanken på hva som egentlig gjorde det fint til å begynne med. Det blir som denne følelsen som ødelegger deg fullstendig når du er forelska, – det er ikke da du går rundt og tenker på hvor lenge dette skal vare, for å si det sånn.

Jeg nevner i en rekke fora at rekrutteringsbransjen domineres av daukjøtt og HR er ikke noe annet en pain in the ass, karriereveiledere består stort sett av nyutdannede sosionomer og yogainstruktører blandet ut med en og annen avdanka bruktbilselger hvor det kule er at mange av dem frekventerer de samme syklubbene hvor de kan sitte å tøyse og tulle om hvor gode de er til å dra inn kroner på andres fornedrelse. Jeg traff en dame en gang som sammenlignet min virksomhet med detox og da ble jeg først litt usikker siden jeg ikke har noe tro på detox.
Det er kvakksalveri.
Kroppen regulerer seg selv.
Du kan selvfølgelig tolke det som du vil, men jeg oppfatter at spykologenes inntog i arbeidslivet er enda et godt eksempel på at noe er galt.
Hun fulgte opp med å si at jeg gir selvhjelp mot sånne som av merkelige grunner har gitt seg selv et mandat til å selge slimete selvhjelpsmetodikk og da ble det plutselig litt mer interessant for meg å høre på henne og spesielt når jeg treffer så mange av dem som ikke fremstår som noe annet enn luft med opphav i dårlig ånde.

Jobbsøkere oppfordres til å la seg forføre av de som roper høyest og de som finner de fineste bildene i fremmede bildebaser, – dette patetiske begrepet som kalles «employer branding» og som i sin tid ble konstruert av HR med håp om å skjule sin manglende forretningsforståelse før de iverksetter sin «prosess» basert på «kvalitetssikrede metoder og verktøy» men som i virkeligheten ikke er noe annet enn et skjold som skal skjule deres manglende kunnskap om hva det egentlig handler om.
Legg til «mangfold», så er du der.
Det handler om å gjøre en forskjell, ikke sant?
Grøss.
Jeg sier til seriøse jobbsøkere at hvis du skulle være så uheldig å treffe sånne som snakker om humankapital, så bør du samle sammen tingene dine og løpe fort som faen.
Alternativt la tingene ligge med visshet om at det bare er ting.
Jobbsøkeren som «vinner konkurransen om drømmejobben» basert på sin evne til å kopiere gamle tekster og fremføre et rollespill med ansiktsmaske preget av gamle svettemerker blir definert som et «talent» og så går det ikke så lang tid før han eller hun skvises gjennom et introduksjonsprogram som fungerer på den sammen måten som en kjøttkvern hvor krydderpulveret gjør sitt for at ingen vil kjenne forskjell på smaken av okse, sau eller gris eller noe helt annet som du kanskje ikke vil vite hva er.

Tilbudet kom på mail etter to uker. Jeg hadde ingen interesse av å purre, men innrømmer at jeg ble litt overrasket over å lese en tekst som bekrefter hvor kåte de er.
Det er sånn det har blitt i arbeidslivet, ikke sant.
Det er sånne ting som du må tenke på når du skal velge om du vil fremstå som en slave eller en hore og når tiden bringer deg dit at du blir trukket ut som den spesielt utvalgte som skal ofres til gudene så hever du armene i glede over å få slippe ytterligere lidelse og ikke for å vise ydmykhet til noe som du ikke vet hva er og som det heller ikke er meningen at du skal vite.

Jeg er litt usikker på når jeg skal slette nettsiden og tilhørende grupper på sosiale medier og om jeg kommer til å slette noe av det i det hele tatt. Kanskje jeg nøyer meg med å gi tingene et nytt navn og la det skure og gå på den samme måten som de fleste virksomhetene i næringslivet.
Same Shit.
New Wrapping.
Bare være klar over at dette dustebegrepet «content marketing» ligger på den lange listen min over ord som jeg ikke bruker og det er ikke noe jeg nevner for at de som lager kø på utsiden bruker det, for å si det sånn.

Ser deg senere.
Kanskje.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Når var det egentlig dette tåpelige jobbsøkertipsmaset begynte?

– «Nei», flirte jeg og møtte blikket hennes.
– «Jeg kan gjøre ganske mye for deg, men dette er noe av det jeg ikke gjør».
Hun så på meg.
Lenge.
Hun gjorde antageligvis bare det som andre forventet av henne, og nå hadde hun bedt meg på lunsj og jeg er skrudd sammen sånn at jeg egentlig er ganske lett å invitere til lunsj.

Hun hadde fortalt at de har en ny leder som ønsket seg en Kommunikasjonsrådgiver og nå ville hun at jeg skulle finne en som passer.
Grøss.
Jeg kan ikke tenke meg tristere ledere enn sånne som trenger andre til å snakke for seg.
Ja, bortsett fra ledertalenter.
De teller ikke i min verden.
– «Da vil jeg heller skaffe deg en ny leder», fortsatte jeg.
– «En som vet hva jobben går ut på og som gjør den».
– «Nja», nølte hun og virket nesten litt lei seg.
– «Kan du anbefale noen rekrutteringsselskaper?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg.
– «Gule sider viser deg hvem du kan bruke på sånne ting … horebedriftene kommer opp først».

Jeg er sikker på at det finnes noen som tror at resten av lunsjen ble litt rar, i hvert fall samtalen som vi hadde.
Det ble den ikke.
Vi snakket om viktigere ting og vi vet hvordan vi snakker om det og det var da vi kom inn på spørsmålet om når dette maset med jobbsøkertips egentlig begynte og hva som egentlig er grunnen til det.
Folk utdanner seg til noe som de ikke vet hva de skal gjøre med.
Folk sitter og svetter så lenge i studiesaler at kunnskapen deres koker bort.
Folk snakker om hvor vanskelig det er å få jobb.
Folk snakker om press.
Folk som selv velger å utsette seg for det.
Hver gang jeg leser om jobbsøkertips og karrieretips, så tenker jeg på hva det er med disse folka som får seg til å løsne på skinkemusklene og lar det renne. Jeg er sikker på at det finnes en del folk som vil påstå at jeg kaster stein i glasshus, men greia er at jeg ikke beveger meg inn i glasshus.
Jeg foretrekker frisk luft.
Jeg hjelper folk til å skjønne at de skal stole på seg selv og sitt og holde seg langt unna sånne som tror at de kan fortelle deg hva som er riktig eller galt hvor de værste folka er de som snakker om «konkurranser» og «salg» og viktigheten av fint bilde på søknadsdokumentene sine og hvordan LinkedIn-profilen din skal se ut, hva du ikke skal publisere på Facebook og det ene værre enn det amdre. Du må huske blankpussede sko og faste håndtrykk hvis du skulle være så jævlig heldig å komme på et jobbintervju og for ikke å snakke om disse latterlige begrepene som kalles «nettverk» og «skjult arbeidsmarked» og påstanden om at lange oppramsinger av adjektiver vil gjøre deg søkbar i cv-baser.
Er det mulig, liksom.
Jeg hjelper folk til å skjønne at jobbsøkertips og intervjutrening og manus og maler er ting som du skal holde deg langt unna, – vel og merke dersom du ikke ønsker å være en feilansettelse når du treffer folkene i rekrutteringsbransjen som ikke har peiling på hva dem holder på med.

Jeg har jobbet i noen av verdens største selskaper og husker at det fantes noen som hele tiden var kåte på å gjøre noe mer ut av seg enn hva som egentlig er nødvendig, – mye av dritten som dominerer dagens arbeidsmarked er noe som kommer som følgeskadene av vekst og vekst er noe som har en trist tendens til å gjøre noe med kjernen i tingene.
La oss gjøre det vanskelig.
La oss sørge for at kundene våre skjønner hvorfor de må betale så jævlig mye.
La oss le av kandidatene våre.
La oss sørge for at vi klarer å justere dem sånn som vi vil ha det.
Kurs?
Ja, for faen.
Kurs selger.
Noe sånt.
Deretter drøyde det ikke så lenge før røkla fulgte etter og så sitt snitt til å tjene noen kroner på andres fornedrelse.
Det er jo så jævlig vanskelig å være jobbsøker, ikke sant.
La oss gjøre hva vi kan for at de skal fortsette å tro på det.
Jeg tror bunnen er nådd nå som vi for lengst har kommet dit hvor flinke folk tvinges til å gå på kurs som ledes av avdanka bruktbilselgere og sosionomer som aldri har hatt en jobb. Det er i hvert fall lov å håpe, – litt drahjelp fra virksomhetene som skjønner at de kan kvitte seg med flesteparten av de som sitter i HR, så er vi der.

Nei, folkens, – kom dere ut i frisk luft …

Du får DJ JAZZY JEFF & THE FRESH PRINCE


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Sulten selger

Jeg traff en fyr i dag som nettopp hadde ramlet ut av et rekrutteringsprosjekt. Han viste enkelte små tegn til skuffelse, for dette var jobben han virkelig kunne ønske seg.
– «Håper da det», flirte jeg.
– «Man er jo ikke med på noe som man ikke vil, mener jeg».
Han hadde fått et avslagsbrev på mail og så hadde han gjort denne dustetingen som mange jobbsøkere gjør og som til og med enkelte folk som hevder at de jobber med de samme tingene som meg får seg til å si kan være en smart greie:
Han ringte for å få en begrunnelse.
Folkens, – ikke gjør det.
Det er bare dust.
Det er ingen verdens ting å hente på dette.
Alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
– «Vet du hva», fortsatte han.
– «Hun sa at jeg ikke virket sulten nok … hva faen er det, liksom?»
– «Fluktkommentar», sukket jeg og ristet på hodet.
– «Men når det er nevnt», fortsatte jeg.
– «Så skulle du gitt faen i å ringe henne i utgangspunktet … jeg kjenner denne sjappa fra før og de driver med CV-pushing og pisser så mye i kandidatmarkedet at seriøse jobbsøkere drukner i gult … men for å svare på spørsmålet ditt, så tror alt for mange folk at en selger skal være sulten og hele tiden være på jakt etter et nytt bytte, ikke sant … jage jage jage … det er bare bullshit og du ender opp som en feit faen med dårlig pust og det er ikke deg».
– «Nei», nølte han.
– «Men produktene og de greiene der er meg og det er det som … ja, det er det som irriterer meg litt, ikke sant».
– «De skjønte ikke det», svarte jeg kort.
– «De vet ikke bedre eller så klarte du ikke å få det fram … alternativt en kombinasjon som er helt vanlig når virksomheter bruker ekstern bistand når de skal ansette folk».
– «Jo», nølte han og ristet på hodet, ristet litt til som for å riste av seg skuffelsen.
– «Du skal aldri bruke tid på sånt», fortsatte jeg.
– «Du skal bruke tid på å finne ut hvem du skal snakke med og hvorfor du mener at det er viktig for deg å snakke med akkurat dem når du skal si hvem du er og hva du kan og hvordan du skal få summen av dette til å få sjappa som du ønsker å jobbe i til å funke enda bedre … jobbsøk er enkelt».
– «Ja», nikket han.
– «Ja … jo … men de som sitter i rekrutteringsselskapene veit jo ikke en gang hva jobben går ut på, ikke sant … de sitter der med småjenter som får bonus av å liste søknadsdokumenter som har ord som rimer med setningene som er limt sammen av folk fra markedsavdelingen til kunden, ikke sant … employer branding og talent attraction, my ass».
– «Som om jeg skulle ha sagt det selv», flirte jeg.
– «Ja», flirte han tilbake.
– «Tror kanskje at jeg har det fra deg».
– «Men du», avsluttet jeg og nikket mot hun som sto like bortenfor og viste de kjente tegnene med pekefinger og langfinger som fortalte at det var på tide å gå videre.
– «Er du sulten?»
– «Åhh», smilte han.
– «Ikke begynn du også, da!»
– «Tenkte mest på å spørre deg om du vil bli med oss på lunsj», smilte jeg tilbake.

En selger skal ikke være sulten.
En selger er ikke en «hunter».
Dette er sånne ting som jeg kaller «BI-piss» og som nytes lunka av utvekslingsstudenter som har vært i statene og som tok av når avdanka bruktbilselgere plutselig begynte å snakke om andre ting enn hva som er under panseret. Hvis du går rundt og er sulten hele siden, så bør du gå til legen for å få sjekka fargen på møkka som renner ut av deg.
Sult skaper desperasjon og du ender med fluer og daukjøtt på grillen.
En smart selger, derimot.
En smart selger vet hvor den beste maten serveres.
En smart selger takker for maten og rydder opp etter seg, tømmer oppvaskmaskinen og legger ny duk på bordet.

Det blir nesten det samme som når elskeren din eller elskerinna di er kåt hele tiden.
Nesten.
Du skjønner sikkert hva jeg mener med mindre du selv er tittelert som «account manager» eller noe annet ræl.
Salgstrener, kanskje.
Grøss.

MB LI28

.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Angst

Det er ganske sjelden at jeg oppsøker foredrag, – mest fordi jeg ikke vil la meg påvirke av hvordan andre gjør noe av det samme som meg og hvor det meste dreier seg om en eller annen forherligelse av seg selv og sitt, men også fordi jeg oppfatter at publikum har en tendens til å være heiagjenger eller sånne som ikke vet at det finnes alternative måter å finne ut av tingene på i sin søken etter denne merkelige greia som handler om hva som er «riktig» eller «galt» og som tilsynelatende er veldig viktig for folk i dagens samfunn å finne ut av.
Nesten som en feilslått oppfatning av identitet og integritet.
Nesten.
Det er først når man får anledning til å treffe noen som flesker til med en privatoppvisning at det blir noe annet, – du slipper å høre på dustespørsmål fra salen og all mumlingen fra sånne som er veldig opptatt av å vise at de følger med og som tror at det er viktig å vise alle de andre som er rundt dem at de følger med og er enig med sine likesinnede. Det får stå som en aldri så liten digresjon, men jeg tror at de værste foredragsfolka jeg vet om er sånne avdanka idrettsfanatikere som snakker om hvordan de følte det når de fikk gull rundt halsen og sånne som legger ut på tur for å fortelle hvor digg det er å komme hjem i stedet for at de ble der hvor de syns det var så fint. Men i dag har vi møtt en fyr som har litt peiling på angst og som snakker om det på en sånn måte som får deg til å skjønne at han har levd og fortsatt lever med denne tilstanden som kjennetegnes av kroppslige, følelsesmessige, kognitive og atferdsmessige komponenter som kan innebære frykt, bekymring, uro eller panikk og andre normale reaksjoner som dukker opp i dette spillet som handler om selve livet. Angst er jo ikke noe annet enn en forsvarsmekanisme hvor man kan velge å legge seg ned for å ta det som kommer eller reise seg opp for å gjøre motstand.
Lett å si?
Ja.
Hvis du tenker litt ekstra etter, så handler det faktisk om hvordan du vil ha det i livet ditt. Det blir på den samme måten som når folk velger hvem de vil være sammen med og hvor de som har det som kjipest har en merkelig tendens til å henge sammen med sånne som underbygger angsten med rosa hjerter og smiletryner og tåpelig trøst.
– «Se for dere angst som et menneske», begynte han.
– «En som bryter seg inn i tiden deres … alt for mange folk oppfatter angst som en som har kommet for å bli, som en gjest eller en av disse som har skumle hensikter med å tilby noe som du ikke trenger … hold dem unna».
– «Nesten som telefonselgerjævler og møtebookere», smilte jeg.
– «Riktig», smilte han.
– «Hva gjør du når sånne kontakter deg?»
– «Legger på», flirte jeg.
– «Riktig», gjentok han.
– «Hvis du i tillegg har baller til å si at de skal gi faen i å ringe deg igjen, så er du på god vei».

Utfordringen er at sånne som initierer en eller annen form for angst er sånne som alltid vil finnes og det er faktisk noe som man må akseptere på den samme måten som man må akseptere alle de andre dustene som du møter i hverdagen.
De er der.
De er mange.
De drives av sånne som har hjernevasket dem og belønner dem på den samme måten som man belønner rotter og apekatter i testlaboratorier. Det vil si at de får noe som de ikke vet at de klarer seg fint uten.
– «Dere kan ikke fjerne dem», fortsatte han.
– «Men dere kan holde dere unna dem … greia er at det finnes noen som oppfatter det som feigt og som gønner på med retorikk og akademisk fjas eller bling og boller og brus som er et begrep som jeg låner fra deg».
– «Kjør på», smilte jeg.
– «Forskjellen», fortsatte han.
– «Forskjellen er at du ikke skal være så jævlig hyggelig mot hverken telefonselgerjævler eller møtebookere eller falske venner på Facebook som er der mest for å vise til sine like falske likesinnede at de er der for å jokke seg sjøl … du skal ta dem på den samme måten som du tar angsten og det er å si til dem at de skal holde seg jævlig langt unna livet ditt».

Han snakket om disse tingene som initierer angsten på den samme måten som de som tar kontakt fordi du selv har signalisert tilgjengelighet. Hvis du tenker litt ekstra etter, så skjønner du at det handler om slimsporene som pipler fra sneglehuset ditt.
De kommer før du vet ordet av det.
De kommer når du minst venter det.
De kommer når det ikke passer.
De kommer selv om du ikke vil at de skal komme.
De kommer og de har en merkelig tendens til å bli.
Nesten som et besøk av en svigermor fra helvete.
Nesten.
Frostrøyk kan skjules i ti minus hvis du legger en liten isbit i kjeften.
– «Du har et kult kroppsspråk», fortsatte han.
– «Har jeg?»
– «Ja», nikket han.
– «Det virker nesten som om du gir litt beng og det er en kul greie».
Jeg nikket.
– «Kroppsspråk er viktig», nikket han.
– «Kroppsspråk blir påvirket av angst, og det er når dere kjenner at den kommer at dere skal rette dere opp i ryggen eller legge beina på bordet eller vise dere fram på en måte som bekrefter at dere gir beng».
Deretter fortsatte han å snakke om sånne som ser verdien av å snakke med seg selv, – en greie som minnet meg på en tekst som jeg leste for ikke så lenge siden og som handler om at folk som snakker med seg selv er de smarteste folka og det er ikke på grunn av at de får de svarene som de selv vil ha eller bare snakker om de tingene som de selv vil snakke om, men fordi dette er mennesker som er litt bedre på refleksjon.
– «Riktig», nikket han.
– «Og da er jeg nesten fristet til å legge til at det finnes folk som til og med frykter at dette blir oppfattet som et angstsymptom, og til dem sier jeg at de kan sette mobilproppene i øra og late som om de snakker med en annen … smart?»

Angst er faktisk en form for energi, – den er riktignok en negativ form for energi som får deg til å kortslutte, men i likhet med all annen form for energi så er den ikke nedbrytbar.
Den kan imidlertid overføres til en annen form.

Vi fikk hver vår blekke som han selger på kurs og foredrag, en bok som er skrevet på den samme måten som jeg selv ville ha likt å skrive den, fullstendig fritt for akademisk pjatt og falsifiserbar forskning.
Eller sjablongspikking, som jeg kaller det.
– «Når tankene kommer», fortsatte han.
– «For dere vet at de kommer og det kan dere ikke gjøre noe med, så skal dere tenke at dette er sånne som dere ikke vil ha noe med å gjøre … tenk hvor digg det er når gjesten går og dere lukker døra og kan nyte stillheten … hvis dere går i forsvarsposisjon og begynner å argumentere, så er det de negative tankene som kommer i fokus og som får overtaket og da er dere ferdige».
Jeg nikket igjen.
Jeg lot det bli en pause for å skape denne naturlige overgangen som fikk meg til å spørre om hva man gjør med abstinens.
– «Det går ut på det samme», svarte han kort.
– «Abstinensen styres på den samme måten som de fleste kjemiske reaksjoner og kroppen vår er faktisk den beste kjemiske fabrikken som finnes».

Mind is everything.
What we think, we become.

– Buddha

Hjernen vår er som en CPU som splitter datakraften etter behov, det handler ikke om at vi bare bruker noen prosent og de greiene der for det er en gammel myte som egentlig er helt feil.
Vi bruker faktisk hele hjernen, men ikke på en gang.
Nesten som en form for appkontroll.
Nesten.
Diskfragmentering er bra.
Du har en drøss med filer som kan slettes, – du kommer ikke til å få bruk for gammel data og du kommer ikke til å oppleve denne dagen hvor du tror at du kanskje får bruk for dem.
Minner er som historie og historie holder oss tilbake.
Lett å si?
Ja.
Hvis du tenker litt ekstra etter, så handler det faktisk om hvordan du vil ha det i livet ditt her og nå.
Nå.
Akkurat nå.
Dagen i går var noe dritt.
Dagen i morgen vet du ingen verdens ting om bortsett fra at det kan være mulig å gjøre den fin.



Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kan jeg finne på å skrive om andre ting.
Som dette.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.