Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?
Godt spørsmål, ikke sant?
Det finnes en drøss med apper og innovative rekrutteringsløsninger som skal få det til å virke enkelt samtidig som det finnes en drøss med folk som tjener penger på å si hvor vanskelig det er og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg har skrevet en liten bok om disse greiene, – tohundreogsekstifire sider med bokstaver som ikke er satt sammen på den måten at de fremstår som jobbsøkertips, men snarere som en slags transkribering fra noen av de mange samtalene som jeg har hatt med jobbsøkere og de som sitter i den andre enden av jobbsøkerprosessen din i tillegg til en del av mine egne opplevelser og oppfatninger.

Det var en jente på slippfesten som sa noe som jeg syns var ganske kult, – jeg husker ikke ordrett hvordan hun sa det, men det var noe som ligner på at den handler om greier som får alt sammen til å stå fram i et litt klarere lys og gjør det lettere å se det som man skal se.
Hmm.
Alternativet er enkelt.
Alternativet er å lukke øya og høre på alle tipsene som får deg til å ligne på alle de andre som har gått på kurs for å lære seg hvordan man skal skille seg ut og gjøre en forskjell.
Grøss.

Jeg har ventet noen dager med å legge ut en snutt på sosiale medier om at denne boken er klar, og det er basert på et morsomt eksperiment for å se hvor mange som følger med eller som vet at det har vært noe som de burde følge med på når jeg allerede har signalisert at boken er klar.
Jeg har sett at noen av dere antageligvis har fått det med seg.
Jeg har sett at noen av dere allerede har bestilt den med visshet om at den vil ligge i postkassen deres når påskeferien er over.
Noen av dere var på slippfesten og så kan det jo være at noen av dere har fått referat fra noen som var der.
Noe sånt.

Jeg gjør oppmerksom på at dette er en bok som inneholder ord og uttrykk som enkelte kan oppfatte som støtende.
Det er jo min historie, ikke sant.
Det er med andre ord akkurat sånn som det skal være når det er du som skal fortelle historien om deg selv og ditt på et språk som bekrefter din integritet og identitet.

Hvis du klikker på kaffesølet så kommer du til bestillingsiden.


Du får DAVID BOWIE med «Rebel Rebel»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Meningen med livet

Det er den ultimate samtalen når man sitter rundt et leirbål i naturen med fremmede folk.
Hmm.
Hva kan det være, mon tro?
Det handler definitivt ikke om hva man jobber med og sånt.
Det handler heller ikke om klimafascismen eller lignende ræl.
Nei.
Det handler selvfølgelig om meningen med livet.

Vi traff noen kule folk på en utflukt i skogen og de var faktisk så kule at vi kom «dit» med en gang.
Vi var «der», for å si det sånn.
Noen ganger treffer man sånne folk, og da må man ta vare på de øyeblikkene som dette gir.
Det begynte med at jeg sa hva jeg mente om den saken og så ble de helt stille.
Det gikk noen sekunder.
Fem eller seks, kanskje.
Det gikk i hvert fall ikke så mange som ti sekunder før de så på hverandre og sa at dette var som å høre deres egen oppfatning og hvor spesielt er ikke det?

Vi er bare brikker i et spill.
Vi vet ikke hvem som styrer eller hva eller hvor det styres mot, men greia er at vår rolle er bare en liten greie i dette store spillet og hvor vårt lille bidrag er det som får spillet til å gå sin gang.
Det som er kjipt er at vi ikke vet hva vi skal gjøre, men vi må bare gjøre det som faller oss inn.
Det er sånn det skal være.
Det er det som driver spillet.
Det er det som er litt vanskelig å skjønne for sånne som ikke tør å legge ut brikkene og kaste terningen før de er helt sikre på at de har lest og forstått spillereglene som fremmede folk som de aldri kommer til å ha noe med å gjøre har trykket på baksiden av esken.

Jeg er sikker på at du har spurt deg selv om hva som egentlig er poenget.
Hva er vitsen, liksom.
Jeg regner nesten med at du har vært med på en sånn samtale når det er seint og man befinner seg i dette svarte hullet i tilværelsen som litt senere vil bortforklares med at det må ha vært noe med rekene.
Du skjønner hva jeg mener, ikke sant?
Alle disse merkelige replikkene som utveksles i en eller annen seriøs nattprat, antageligvis på et nachspiel hvor det er helt vanlig å snakke om meningen med livet og sånne viktige ting som det ikke er så viktig å snakke om ellers.
Du har faktisk en eller annen misjon.
Du tror det kanskje ikke, men du er her av en eller annen grunn.
Jeg er sikker på at du en eller annen gang har spurt deg selv om hva som er vitsen med alt dette som handler om liv og død og krig og fred og sånt. Tankene kommer som regel når man er litt nede eller kanskje litt fjern, – det er som om man ikke bryr seg så mye om sånne ting når man er på topp og har mer enn nok med å være høy på seg selv og da er det jo ingen andre ting som betyr noe.

Jeg pleier å si at det er du som er hovedpersonen i ditt eget liv og det er mest fordi det er du og ingen andre som kan mene noe som helst om hva du skal gjøre og hvem du skal holde deg sammen med, – noe som står i kontrast til alle de som er så enkle å ha med å gjøre at de snur hele greia og bare holder seg sammen med sånne som bestemmer hva de skal gjøre.
De kan umulig ha det godt med seg selv.
Det vet jeg forresten ikke noe om.
Jeg er ikke så begeistret for sånne, og derfor holder jeg meg langt unna dem.
Vi vet som nevnt ikke hvem som styrer spillet eller hva eller hvor det styres mot, men det er en eller annen handling som du har gjort eller kommer til å gjøre som skal påvirke det som skjer videre. Det kan være så enkelt som at du er den som åpner en dør for en eller annen som kommer til å bli den som åpner døra for en annen som kommer til å gjøre noe helt annet og som blir en del av en lang kjede med små viktigheter som driver hele greia videre.
Hadde det ikke vært for deg så hadde ikke … – ja, du har sikkert hørt noe lignende før.

Det er jo ofte sånn med disse ultraseriøse nattpratene at man sjelden husker hvordan man kommer inn på den ulike tematikken, – det bare blir sånn og man drives inn i en eller annet setting og så demper man lyset og legger på litt tåke og kul musikk, senker hastigheten til slow motion og så pleier resten å gå av seg selv før det dukker opp en eller annen grisedeilig superbabe eller kjekk handyhunk – stryk det som ikke passer – som drar deg inn i en ny setting, kanskje med et annet tempo og noen andre lyder mens poenget egentlig går ut på det samme og du fortsatt ikke skjønner en dritt.

Meningen med livet er med andre ord så enkel som at man skal være åpen i møte med fremmede mennesker og gjøre det som faller seg inn.
Her og nå.
Du er bare en liten brikke i det store spillet og hvis det ikke er du som gjør akkurat det som du gjør eller skal gjøre, så kan du bli satt ut før du vet ordet av det.
Du må bare fortsette med ditt.
Du må bare fortsette å gjøre det som faller deg inn.

Det finnes en del folk som gir faen og som viser at de ikke bryr seg om hva som er meningen.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Kanskje det er deg.
Det finnes en del folk som bare gjør det som det er forventet at de skal gjøre, – folk som hevder at de er store men som ikke skjønner at de egentlig er små og som til og med gjør seg enda mindre enn dem er når de bare sitter der og nikker på de riktige stedene eller i hvert fall på de stedene som de tror og håper er de riktige stedene mens de produserer dritt som man klarer seg bedre uten men som hjelper dem til å leve livene sine litt enklere og raskere og mer effektivt selv om ingen skjønner hva man skal rekke før det er slutt.

Det som er enda kjipere enn alt det andre som allerede er kjipt er at man ikke vet om man allerede har gjort det som det er meningen at man skal gjøre og det er kanskje derfor det finnes noen som oppfatter det som urettferdig når noen avslutter før deg, – de som har gjort det som de skal gjøre og som bør minne deg på at det er noe som betyr at du skal fortsette med å gjøre det som du gjør og det som faller deg inn.

Livet er ikke urettferdig.
Alt skjer av en eller annen grunn og hvis du ikke vil være med så er det mange som står i kø for å ta plassen din.

Men tilbake til disse folka som vi satt og snakket med og som litt senere fortalte hvordan de hadde truffet hverandre, – en greie som jeg er sikker på at det er noen som oppfatter som litt spesielt, men de traff hverandre i en begravelse hvor ingen av dem kjente hun som var død.
Litt sært, er det ikke?
Noen måtte dø for at noen andre fikk treffe hverandre.
Det er et ganske spennende spill, ikke sant?
Det er sikkert noen som til og med oppfatter det som litt creepy, og det er kanskje derfor jeg kom til å tenke på en greie som jeg kom til å tenke på i helgen mens jeg sto og spilte musikk på en bryllupsfest.
Det var kanskje da det skjedde.
Jeg vet ikke.
Man kan jo aldri vite, men det var noe med blikket som jeg fikk av en fin fyr som jeg hadde snakket med litt tidligere på dagen og som hørte en låt som fikk han til å gå bort til en fremmed jente og så begynte de å danse sammen. Det var riktignok ikke klinelåta, – det var alt for tidlig for den selv om jeg selvfølgelig fikk med meg at de litt senere skulle få med seg klinelåta.
Gjett hvem som gikk først?
Det var ikke brudeparet, for å si det sånn.
Kanskje det var det som var meningen med det som jeg skal gjøre?
Kanskje jeg har gjort mitt?
Hmm.
Meningen med livet kan kanskje oppfattes som en ukjent greie for sånne som oppfatter seg selv og sitt som noe av det viktigste som finnes, men som egentlig faller seg helt naturlig for de som er smarte nok til å holde døra åpen for de som går bak dem.

Jeg vet ikke om det betyr noen verdens ting for noe av alt det andre, men siden jeg pleier å avslutte alle tekstene mine med musikk så legger jeg ut musikken som fikk disse fremmede menneskene til å komme nærmere hverandre, –
de fikk GROOVE DA PRAIA med «Latch»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Gullrekka, – en spennende historie om ukjent opphav

Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Det begynner å bli en stund siden jeg snakket med en dame som har denne genuine interessen for slektsforskning, – hun er en sånn som finner stor glede av å lese gamle kirkebøker og sånt og det var på denne måten at hun klarte å spole sammen noe av historien min. Hun har jobbet ganske lenge og vel og jeg har ikke brydd meg om å mase på henne for å sjekke hvordan det går og om det går i det hele tatt og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun mistet mannen sin som egentlig tok på seg oppgaven. Hun ringte meg for noen dager siden og inviterte oss hjem hvor hun serverte kaffe og eplekake med krem.

Jeg pleier å si det ganske ofte og sier det i de fleste settinger hvor samtalen kommer inn på det som handler om hvem vi er, – din historie er formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre greier som av ulike grunner har fått deg til å bli som du har blitt. Når det er nevnt og nevnt på den måten, så fortsetter denne «prosessen» så lenge man lever. Jeg pleier å legge til at jeg egentlig ikke er så veldig interessert i alt som skjedde før det ble noe som handler om «oss» og hvor det er det som fikk oss til å komme sammen og finne glede av å være sammen som er det eneste som betyr noe.
Du kan være eks ditt eller eks datt.
Du kan være hva som helst eller hvem som helst.
Du kan til og med heie på et annet møkkalag eller stemme på et annet parti når det er valg og sånt, men det er disse ubestemmelige greiene som førte oss sammen og som gjør at vi fortsatt holder sammen som er avgjørende.
Sånn er jeg.
Jeg er kanskje ikke en sånn som liker å flæshe at man bare er så opptatt av mangfold og sånt, liksom. Når det er nevnt og nevnt på den måten så kjenner jeg en del folk som enkelte kan finne på å spørre hvordan jeg kjenner eller til og med hvorfor jeg kjenner dem.
Jeg vet ikke.
Det bare blir sånn.
Det handler kanskje om vibber og hvis jeg møter folk som ikke gir meg gode vibber så blir det ikke noe som vi kan kalle for «oss», for å si det sånn.
Enkelt.
Nok om det og tilbake til det som jeg egentlig skulle skrive om:
Slektsforskning.
Noen av dere fulgte sikkert med på den serien som gikk på NRK – «hvem tror du at du er» – og da kom det fram en del greier som omsider fikk meg til å kontakte noen som har litt peiling på sånne ting.

Jeg har fått en oversikt som kan ligne på organisasjonskartene som får NPM-fascistene i HR til å bli klamme i hakket, – her snakker vi humankapital, liksom.
Gud bedre.
Sammenligningen er egentlig ganske god og det er kanskje fordi det finnes så mange folk litt nedover i systemet som de som sitter på toppen ikke bryr seg om, – det vil i dette tilfellet si meg og den nye vissheten om at generasjonene bak meg har en del avleggere og skudd i natten.
Det er «gullrekka» som betyr noe.

Den registrerte historien min på morsiden er begrenset til fire ledd fra Oslo og hvor det stopper opp allerede i 1864 hvor den siste personen som hun klarte å spore opp dukket opp som en jente med ukjent opphav som føder et barn med ukjent far.
Jeg lurer på hva som var hennes historie.
Eller hans også, for den saks skyld.
Firmafest, kanskje.
Nachspiel i bakgården.
Hmm.
Det er lett å forestille seg en drøss med alternativer, men man kan aldri være sikker bortsett fra at det står skrevet et annet sted at hun ikke klarte å ta vare på barnet sitt og måtte levere det fra seg på sosialen.

Den registrerte historien min på farsiden stopper opp 1761 hvor det er registrert en fyr med ukjent opphav i Sachsen, – det som i dag er begrenset til et distrikt i Tyskland og ligger mot grensen til Polen og Tsjekkia. Det er seks generasjoner med Oslo-folk mellom meg og en danske som flyttet nordover og giftet seg med en Oslojente med ukjent opphav og det er denne dansken som har en far som først dukket opp i systemet når han fikk barn med en jente fra Bohemia og som heller ikke finnes i noen tekster bortsett fra at hun står oppført som «dienerin» som betyr tjener.
Hun kan ha vært en slave.
Hun kan ha vært en jente som jobbet med det eneste som hun kunne jobbe med og det kan begrunnes med at denne ukjente tyskeren kjøpte henne fri.
Hun var litt sånn som Askepott, med andre ord.
Jeg lurer på hvor han fikk penger fra.
Jeg lurer på hvorfor han kjøpte akkurat henne.
Jeg lurer på sånne ting som kan fylle historien og når det er nevnt og nevnt på denne måten så finnes det sikkert flere folk på familiekartet mitt som fortjener noen rader.

Gullfuglen (kjæresten min – red.anm) er egentlig ikke så veldig interessert, og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun har den historien som hun har og som begrenses med en mor og en tante og ikke vil vite noe mer enn det.
– «Ny bok, kanskje?»
– «Ny bok?»
– «Ja», smilte hun når jeg hadde lest litt for henne på sengekanten.
– «Du kan jo skrive en sånn sagaserie som det er så utrolig mange som liker å lese … og så kan jeg lage TV-serie som vi selger til Netflix … spekket med liv og død og krig og fred og sånt».
Nei.
Jeg tror jeg holder historien for meg selv.
Det var noe med dette som skal begrense historien til det som handler om «oss», ikke sant.

Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Jeg syns det er mest spennende med det som handler om «ukjent opphav», – det kan jo være hvem som helst og nevnt med denne tanken på at det hender at jeg liker å definere med som norrøn.
Det er kanskje feil.
Det er ingen bevis for at jeg kan ha vikingblod i årene mine, men det skjedde jo ganske mye i vår del av verden før denne sakseren møtte Askepott og denne Oslojenta ruslet rundt i de mørke gatene i Kristiania.
Hmm.
Sånn sett så kan jeg fortsatt leve i troen og jeg vet foreløpig ikke hvor disse andre avleggerne kommer fra, – sånne juletrær har jo en merkelig tendens til å bli rimelig komplekse.
Mye kan ha skjedd på tusen år, ikke sant.

Du får GROOVE ARMADA – going back to my roots

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Vil du dele din historie fra et møte med en «coach» ?

Vi ser etter deg som har en morsom historie fra ditt møte med en «coach» og som har lyst til å dele den med resten av verden.

Det spiller i og for seg ingen rolle hva slags «coach» – de er jo klin like alle sammen – for greia er at det skal skrives noen ord om disse svindlerne som tar betalt for å lure folk og gi dem en eller annen form for kortvarig lykke.
Nesten som horer, med andre ord.
Nesten.
Jeg har faktisk mer respekt for horene, og derfor blir det en kjip sammenligning.

Prosjektet blir en bok som er skrevet i romanform og som handler om hva som egentlig skjer med folk som har sluttet å tenke og handle av egen vilje, – de som trenger hjelp til å finne kjærlighet og farge på kjøkkenet, hva man skal spise på en vanlig tirsdag og selvfølgelig hvordan man skal kle på seg når de skal ut og fortelle en fremmed hvem de egentlig er.
Sånne ting.
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
Hvis du ikke skjønner det, så kan du bare drite i det.

Hvis du er en sånn som tror at jeg mener sånne som Jørgen Klopp, så er det ikke sånne jeg skal snakke med i denne omgang.
Han har jeg for øvrig snakket med før i en helt annen setting.
Fin fyr.
Akkurat som på TV.
Nok om det.
Det er digg hvis du kjenner noen som kjenner noen av disse som hevder at de har helbredende evner og som er skikkelig gode til å svinge med fjær og pyre litt røkelse og de greiene der.
Kumbaya.
Livstilscoachene er kanskje våre egne favoritter, – influencers er av den samme ulla sammen med sånne folk som er opptatt av personlig merkevarebygging og det våset der. Du skjønner sikkert hvem jeg mener, og som nevnt kan du bare drite i det hvis du ikke skjønner det.

Visste du forresten at det finnes folk som tror at de har en diagnose når de blir røde på halsen og får tung pust når de elsker med kjæresten sin?
Hva feiler det meg, liksom?
Kom kjære, – vi må gå til en coach …

Vi ser ikke etter noen lange avhandlinger og sånt, – vi kan lage storm ut av den korte pusten mot øret, men syns at det hadde vært litt kult med noen ekstra referanser i tillegg til alle de som vi allerede har. Det er kanskje unødvendig og nevne at romanen får en satirisk twist med tanke på at verden i seg selv har blitt til en eneste stor satire, – mye takket være disse folka som tror at de har et mandat til å forføre folket og tjene pengene sine på å få dem til å passe inn i sitt eget bilde.

Og bare så det er nevnt, – ingen ting av det som du skriver vil bli brukt mot deg og de greiene der. Du forblir anonym og når det er nevnt og nevnt på den måten så er jo de fleste anonyme på plattformer som dette.
De forsøker i hvert fall.
Det er jo så mange morsomme nick der ute, ikke sant.
Jeg pleier å si at hvis man virkelig er interessert i å komme i kontakt med noen som man vil komme i kontakt med så finner man fram til kontaktinformasjon, men hvis du bruker kommentarfeltet så blir teksten din ikke lest av andre enn meg, – kopiert inn i ny tekst og deretter slettet.
Bare så det er nevnt.
Nesten som en sånn dustete GDPR-greie.
Nesten.

Lev lurt.

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Noen ord om vekst

Virksomheter har en tendens til å være opptatt av vekst og da er det lett for sånne som meg å tenke på at vekst er en greie som gjør noe med kjernen i tingene og som medfører en konsekvens som gjør at noe blir borte hvor et begrep som «noe» kan defineres som så mangt.
Det er ikke så mange som kan gi et godt svar på hvorfor det er sånn.
Det bare er sånn.
Det er det beste svaret på det meste.
Det bare er sånn.

Vekst er isolert sett et positiv begrep når man snakker om trær og planter og øvrig organisk materiale og positivt så lenge det ikke skygger for sola.

Vekst vil medføre en endring som ikke nødvendigvis rimer med omstendigheter og omgivelser og de andre greiene som er viktig for at man skal ha det bra eller for å bli oppfattet som bra og hvor det er det som egentlig er det viktigste.
Oppfattelsen, mener jeg.
Oppfattelsen fra de andre.
Oppfattelsen som bunner i noe som man kanskje ikke vet hva er før man pøser på med kroner for å leie inn noen markedskonsulenter med en fersk pensumplan i minne som inkluderer fine ord som «benchmarking» og «return of investment» og som omsider finner ut at alle de gode tingene som man spiser faktisk kommer ut som dritt.
Neste steg er enkelt.
Neste steg inkluderer en analyse av dritten som kommer ut før prosessen konkluderer med at dritten er brun.
Hmm.
Det får stå som en aldri så liten digresjon, men dritten som kommer ut av meg er svart og det er fordi jeg er på en sånn kur som inkluderer jerntilskudd. Det var en periode hvor det var rødt og rødt er en farlig farge på disse greiene.
Men den er hard og fin, da.
Dritten, mener jeg.
Det er da også noe og spesielt i en verden som domineres av suppe og kliss som det er jævlig vanskelig å tørke bort med mindre man får noen andre til å gjøre det.
Nok om det.

Vekst fører til endring og endring kan være positivt.
Endring kan være en nødvendighet for videre eksistens.
Ja, – det er bare det at man må ta høyde for (!) at man kan vokse fra noe annet og til og med vokse fra noe som man egentlig ikke har så veldig lyst til å vokse fra, og det er da man kommer til dette som handler om kjernen i tingene.
Det har vært sånn siden tidenes morgen.
Klanen klarer seg bra.
Klanen blir større.
Klanen klarer seg bedre enn andre klaner og så ender det med en merkelig form for fred og ironisk idyll hvor enkelte føler at de vil ha noe mer eller føler at de ikke er med eller ikke får lov til å være med og da flytter de til et annet sted når det går opp for dem at fraksjonen ikke funker og tar med seg et kjernemateriale som ligner eller som de i hvert fall tror er noe som ligner på det som var og det som var fint og hvor det fine var noe som litt senere dannet grunnlaget for vekst.
Paradoks.
Nå skal alt bli så mye bedre.
Nå har vi lært av våre feil.
Nå har vi til og med lært av andres feil og det er i og for seg en dårlig måte å lære på, – en greie som det ikke er så mange som tenker på eller som tør å tenke på, og det har kanskje en sammenheng med at de har latt seg forføre av sånne som får seg til å bruke enda finere ord enn de som jeg nevner litt lenger opp.
Humankapital.
Progresjon.
Prosess.
Det finnes flere ord som er finere eller som i hvert fall oppfattes som finere og som blir enda finere når de legges inn i et excel-ark med fine farger.
Grønt, kanskje.
Oransje.
Jeg slenger inn en digresjon til og det er fordi jeg kom til å tenke på en batikkdundre som forsøkte å rakne et kundemøte med å si at ord er sterke saker og ord er som våpen.
Det er feil.
Det er ingen som kan drepe noen med ord.
Det er mulig at ørene til den som lytter vil falle av, men man dør ikke av det.
Hvis du ikke tåler å høre det, så får du gå ut.
Det var sånn jeg sa det.
Dama gikk.
Dama sluttet litt senere, men det får bli en annen sak.
Nok om det.
Vekst har som nevnt en tendens til å gjøre noe med kjernen i tingene og det var dette jeg snakket om med en hyggelig dame som har lyst til å slutte der hvor hun jobber for å begynne å jobbe hos en virksomhet som ser etter en som henne. Det var like etter at jeg hadde sagt at det var hun som var den nye markedsdirektøren at hun sa det:
– «Ordene».
Det var som om det ikke var så mye mer å si.
Det var kanskje derfor det ble en liten pause og som ble en sånn pause som jeg benyttet til å ta en ny slurk av kaffen mens hun så en annen vei og lot fingrene fjerne noe bøss eller noe annet fra øynene sine.
– «Ordene», fortsatte hun og fulgte opp med å si noen ord om hvordan jeg hadde sagt disse ordene som hadde fått henne til å gå opp på en stein for at hun kunne få en litt bedre oppfattelse av klanen som preget omgivelsene og omstendighetene.
– «Ordene som fikk meg til å skjønne at jeg ikke gjør det som jeg syns er morsomt og gjør det som jeg gjør for å bli oppfattet som morsom …»

Litt senere kom jeg til å tenke på Facebook og hvordan Facebook har vokst ut av seg selv. Det er nesten som om jeg savner kattepusbildene og gamle klassevenner som poserer i dagens outfit, vinglass i solnedgang og barna deres med syltetøy i trynet.
Nesten.
Facebook har tatt kvelertak på seg selv og puster av gammel vane og det kommer en tid for alle hvor man ikke hører forskjellen på hikst og hyl som følge av kåthet og glede eller en pinefull smerte som ikke skal vises til andre av falsk frykt for at det kommer noen som finner ut at de skal bryte ut og gjøre noe av dette til noe annet.
Nå kommer de andre.
Nå kommer de andre som lukker øya for alle de som har daua på veien.
The Next-Gen Social Networking.
Særlig.
Det er lett å overføre denne tanken til mye annet som berører det samme og det minner meg på hvordan en nabodame vokste i skoa når hun fikk rollen som ansvarlig for en plantedugnad i borettslaget.
Nå var hun sjef.
Nå kunne hun komme til sin rett.
Nå kunne hun endelig få glede av sine bortkastede år på BI.
Det var bare det at dama ikke hadde peiling på planter og plantevalget passet ikke med omstendigheter og omgivelser.

Jeg finner det ganske lett å sammenligne en virksomhet med et parforhold og spesielt i de tilfellene hvor alt for mange benytter rollen i den aktuelle virksomheten til å utvikle et parforhold. Noen går den andre veien og det går jo som det går og det går som regel ikke i det hele tatt.
Vi skal vokse og vi skal vokse sammen.
Vi tenker ikke på at vi ender opp med å vokse fra hverandre med mindre vi klarer å beholde fokus på kjernen i tingene.

Du får SERSHEN & ZARITSKAYA med litt øs og pøs

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.