Der

Jeg snakket med en dame her om dagen som lurte på hva jeg mente når jeg snakket om å være «der», som om hun stilte seg fullstendig uforstående til opplevelser som ikke kan beskrives med ord eller bilder.
Jeg tror det er et av mine favorittbegreper.
Det å være «der».
Det er beskrivelsen av denne «greia» når alt bare er fint, liksom.
Det er ikke sånn at jeg er «der» hele tiden og det er heller ikke sånn at det skal være noe mål i seg selv, men når man føler at man virkelig er «der» så skjønner man at dette er noe av det beste som det er mulig å oppleve.
Jeg vet ikke om det finnes noe annet ord.
Jeg kommer ikke på noen, – en eller annen kan kanskje foreslå «sjelefred» og andre høytravende ord som jeg oppfatter som litt platte. Jeg vet om noen som trekker fram beskrivelsen av siggen når de har hatt sex og noen som sammenligner det med å være «høy», – nevnt med vissheten om at vi alle har våre forskjellige greier med hvordan og hva som får oss til å føles oss høye.

Dette var en dame som beskriver seg selv som «karrierebevisst» og «målrettet» og som får seg til å bruke disse adjektivene som nøkkelkvalifikasjoner på en CV.
Kan du tenke deg.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg snakket med henne, men det var kanskje fordi hun er søsteren til en kamerat av meg og som hadde kommet «dit» hvor hun følte at hun måtte få noen nye innspill.
Jeg hadde null og niks.
Jeg snakket ikke språket hennes og ble sittende og lure på hvordan jeg skulle oversette oppfattelsen av mennesker som lever for den neste opplevelsen.
Setninger som ikke finnes på Google translate.
Veier som ikke vises på kartene du bruker når du sjekker inn på Facebook.
Jeg er fristet til å bruke en beskrivelse som jeg bruker ganske ofte når jeg snakker med sånne som har rota bort mesteparten av livet sitt i lesesaler og på studentkroer og presenterer seg som høyt utdannet når de ikke skjønner at de ikke blir vurdert som kvalifisert av de som skjønner hva rekruttering egentlig handler om:
Lyset er på, men det er ingen hjemme.

Det gikk ikke så lang tid før hun begynte å grine.
Det var da jeg skjønte hvor hun var.
Hun var «der».
Jeg sa at hun skulle kjenne på følelsen, fulgte opp med å spørre om hun syns det var fint å være der hvor hun var eller om hun hadde lyst til å komme seg til et annet sted hvor meningen med å være «der» blir oppfattet som noe fint og som til og med kan få deg til å grine fordi det er så jævlig fint.
Det var da vi begynte å snakke sammen.
Det var da jeg fikk noen sånne ekle psykologvibber, men jeg har med tiden lært meg noen teknikker for å bli kvitt noe av det tullet der, teknikker som er så enkle som det går an å være fordi det er noe som bare er der og som kommer av seg selv.
Jeg er født sånn.
Jeg er sikker på at du også er født sånn, hvis du tenker ordentlig etter og kjenner på følelsene dine og gir litt beng i hvordan du tror at du ser ut eller oppfattes fra alle andre.

Jeg kan være «der» når du er «her».
Det er det som er så fint.
Det er da vi kan sitte og vinke til hverandre og føle at vi har det fint på hver vår side.

Jeg gir deg LONDON GRAMMAR med «Strong»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Av og til kommer det ut tekster som handler om noe helt annet.
Som denne …

Secret release – 97 dager

Det har vært noen uker med sykdom og sykehusbesøk og utredninger og kaos som har lagd litt kluss i noen av de andre planene som jeg hadde for denne måneden.
Sånn er det noen ganger.
Det er sånne ting som skjer.
Liv og død og krig og fred og sånt.
Jeg vet at det er noen som lurer på hvordan det går med boken som jeg har nevnt i ulike fora, og hvis du fortsatt er interessert så kan den bestilles fra forlaget.

Boken heter «97 dager» og inneholder noen ord om kjærlighet, tilfeldigheter og omstendigheter.
Alt skjer av en eller annen grunn.
Eller?
Jeg er opptatt av miljøet og digger «print on demand» og tror det er mange bransjer som har mye å lære av dette konseptet i sin iver etter å masseprodusere ting som det ikke er alle som ser verdien av. Jeg publiserer gjennom Lulu som har sørget for besparing av mange trær siden 2002, og boken distribueres gjennom verdens største alternative nettbokhandelsjapper: Amazon, Barnes & Noble og Scribd.

Boken publiseres både som «hard» og «myk», – da tenker jeg ikke på variasjon av innhold og språkbruk og sånt, men på det som handler om format. Den hvite boken er hard og sånn som en bok skal være, mens den røde er myk og nesten som en pocketbok.
Nesten.
Noen har spurt om den kommer som e-bok.
Kanskje.
Jeg er rigget sammen sånn at en bok skal være en bok, men skal tenke på det.
Du kan klikke på omslagsbildet lenger ned for å komme til bestillingssiden eller så kan du klikke deg videre fra bokens egen infoside på Facebook: @mortenbessho97

Jeg finner det litt rart å bruke et begrep som «min bok» siden dette er en greie som jeg har gjort for en annen.
Hun ba meg skrive den og det har jeg gjort.
Den er skrevet i «jeg-form» og det betyr at det er min oppfattelse og mine omgivelser som ligger til grunn.
Den er skrevet sånn som hun ville at den skulle skrives.
Noen vil sikkert oppfatte den som rimelig utleverende.
Vi er ikke så nøye på akkurat det.

mb-97-dager

Husk at de fleste menneskene som du treffer på din ferd gjennom livet har noe ved seg og vet noe som du ikke vet eller noe som du ikke har noe med, – noe som du i hvert fall ikke trenger å bry deg med hvis du vet at du ikke takler det.
Vær snill.
Alltid.

Historien har noen musikkreferanser, og en av dem er denne, –
du får DEPECHE MODE med «Enjoy the Silence»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Av og til kommer det ut tekster som handler om noe helt annet.
Som denne …

Legg ned NAV

De som kjenner meg og mitt er klar over min store misnøye med NAV, – denne mastodonten av en virksomhet som fylles av inkompetente folk på praksisplass for å fylle stolene til sykmeldte vikarer. Det er ikke bare når det kommer til spørsmål om ting som handler om et arbeidsliv som de fleste av de som er ansatt i NAV ikke har erfaring fra, men også om ting som handler om livet generelt med mindre det handler om noe som passser inn i deres sjablonger og skjemahelvete. Misnøye kan kanskje virke litt platt, men på den annen side så er jeg ikke en fyr som er så veldig begeistret for å bruke et ord som «hat».

Jeg er bidragspliktig for to barn hvor den ene veksler mellom å bo hos meg og moren sin.
Det er sånn jeg tiltaler henne.
Hun er moren til mine barn.
Hun er ingenting annet for meg.
Det som er interessant, eller det blir kanskje litt feil å bruke et begrep som «interessant», er at beregning av samværsfradrag i bidragssaker vurderes på antall overnattinger.
Latterlig, ikke sant?
Som om det er en kostnad forbundet med å sove i en annen familieseng.
En deltidsstudent med innvandringsbakgrunn fortalte meg på dårlig norsk at de legger det faktis-ke samværet til grunn, og følger opp med å si at de ikke har anledning til å vurdere bakgrunnen for samværet som det er. Det betyr at jeg er tvunget til å bruke stoppeklokke og kalkulator når mine egne barn er sammen med meg, kommer innom for en hyggelig prat og middag og TV-kos og turer og annet før de vender hjem til en seng som ikke befinner seg i min leilighet.

Jeg driter i pengene.
Det er ikke det.
Jeg har penger nok, men jeg driter ikke i barna mine.
Jeg driter i moren deres som sutrer seg til å fylle sparekontoen sin.

De som kjenner meg og mitt vet at jeg benytter enhver anledning til å snakke nedlatende om NAV og hvordan de kødder med folk, det være seg de som av ulike grunner står på utsiden av arbeidslivet eller de som har opplevd ting som er en del av dette som handler om Livet.
NAV suger.
NAV er en stor kødd og klyse som ligner på en som du helt sikkert kjenner, denne som benytter enhver anledning til å vise seg fram, snakke høyest og skape uhygge med sin blotte tilstedevæ-relse og som av ulike grunner får aksept for å være en del av det som omgir deg.
Jeg er sikker på at de som i sin tid jobbet rævva av seg for å bygge opp det som alt for mange liker å kalle «velferdssamfunnet» ligger og vrir seg i grava når de ser hvordan NAV har voldtatt visjonene deres.

Liten digresjon i forhold til det jeg skriver over, men jeg snakket med en nabo i går som går på NAV, – for det er sånn hun sier det.
– «Jeg går på NAV …»
Som om det er en institusjon som rimer med alle disse indoktrineringsarenaene som enkelte definerer som kunnskapsvirksomheter, men som ikke gjør så mye annet enn å presentere svette smil over latterlige lysark. Hun hadde vært på LinkedIn-kurs i regi av NAV hvor hun ble fortalt om viktigheten av å ha en profil som fremsto som en selgende CV uten hull. Nå vet hun hva jeg kan og hva jeg er god for, og fulgte opp med å si at hun var tvunget til å møte opp.
– «NAV er som Taliban», smilte jeg beroligende.
– «Hvis du tror på de samme tingene og gjør som de sier, så blir du ikke halshugget».

Tilbake til toppen og er det ikke kjipt, – min PC er ødelagt og det medfører at jeg ikke får tak i min tidligere korrespondanse med NAV. Jeg stoler ikke på at de har noe av dette i sine arkiver siden dette er ord og setninger som de ikke skjønner hvordan de skal tolke, men også fordi det er nye «saksbehandlere» hver eneste gang.
Hver eneste gang.
Forrige gang jeg brukte stemmeretten min, så stemte jeg på det partiet som var mest fiendtlig innstilt til NAV og deres eksistens. Alle de andre sakene på valgflesket til disse partiene blir jo borte i patetisk parlamentarisme.

Det er ikke lenge siden jeg var på en fagsamling hvor det kom en dame bort til meg og undret seg over at jeg i lys av min rolle og mitt renomme kunne fremstå som nedlatende i forhold til en virksomhet som kunne hjelpe. Jeg spurte hva hun mente med «hjelpe» og hun skjønte ikke spørsmålet.
– «NAV pisser i buksa for å holde varmen», svarte jeg.
– «Og da må vi slutte med å subsidiere drinkene deres».

Legg ned NAV.
Seriøst.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

2017 – Godt Nytt År

2017
Da er vi i gang, liksom.
Dette er et år som jeg har forhåndsdefinert som et hvileår, og året har startet med en halsbetennelse som gjør at jeg ikke har stemme. Det har heldigvis ikke forplantet seg til fingrene mine, og det er da noe.
PC’en min gikk i gulvet og dokumenter og bilder er tapt.
Kjæresten min ligger på sykehus med blindtarmbetennelse, selv om den i skrivende stund er fjernet.
Blindtarmen, mener jeg.
God start på året …

Jeg kom på at at jeg skal holde et foredrag i neste uke, men det er jo en evighet til. Husker ikke hvorfor jeg sa ja siden jeg har planer om å roe ned sånne ting, men kom på at det som jeg hadde tenkt å presentere ligger på en PC som er død.
Men presentasjonsmateriell?
Seriøst, det trenger man ikke når man klarer å by på seg selv og snakke om ting som man kan snakke om. Det har blitt sånn med meg at jeg er sistemann ut på sånne greier som jeg skal være med på, kanskje mest fordi jeg runder av på en måte som får publikum til å skjønne hva det virkelig dreier seg om. Vi snakker om et rekrutteringsarrangement med en taleliste som fylles av sånne som er mer opptatt av prosess enn resultat og som gjemmer seg bak verktøy og systemer for å forsøke å fremstå som best. Jeg strekker den faktisk så langt som å si at det er sånne som føkker opp arbeidslivet ved at de tjener blodpengene sine på å fortelle hvor jævlig vanskelig det har blitt.
Fremskritt, ikke sant …

Og apropos prosess og verktøy, så snakket jeg med noen PC-folk her om dagen. Noen som mente at de kunne reparere PC’n min selv om jeg var rimelig klar på at den ikke skulle repareres siden jeg har kjøpt meg en ny og det eneste jeg ønsker er at bilder og dokumenter kan kopieres på den samme måten som når man kopierer fra en hvilken som helst disk. Jeg er rimelig sikker på at det er mulig, jeg hører at disken spinner og vet at det er litt liv i leiren.
Det er jo håp så lenge liket fiser.
Nei, det er ikke så enkelt.
– «Vi må analysere».
– «Analysere?»
– «Vi må gjøre ting riktig».
– «Riktig?»
Greia er at folk som ønsker å fremstå som proffe er sånne som fremstår som så proffe at de ikke tør å gjøre en dritt av frykt for å gjøre noe galt. Jeg sa at jeg ikke har noen verdens ting å tape, hvis dere kke får det til så får dere det ikke til, det får bli et forsøk og så får vi se om det funker.
Nei.
Det tør vi ikke.
Det kan være at du saksøker oss for at vi ikke får det til.
Seriøst?
Jeg fikk det samme svaret fra en annen sjappe som fremstår som eksperter, men heldigvis har jeg en del PC-kyndige venner som har tilbudt seg å ta en kikk. Jeg liker ikke å be venner om tjenester, og det er ikke fordi det er en risk for at vi ikke lenger kan være venner hvis de ikke får til det som de hevder at de kan få til.
Vi er venner fordi de viser at de gidder å prøve.

Det som er noe dritt er at dette er en PC som jeg kun bruker som backup. Nå skal det sies at jeg har en del ting på skyer og minnepinner og sånt, men det som jeg virkelig trenger akkurat nå ligger på denne. Og det er dumt og jeg vet at det er dumt, men jeg trenger ikke å bli fortalt at det er dumt fra sånne som hevder at de er proffe og som følger opp sin negative innsatsvilje med å forsøke å selge lagringsløsninger til meg.
Vi kan ikke hjelpe deg, men vi kan hjelpe deg med noe annet.
Det er ikke sånne ting man trenger å høre.
Det er like dumt som sånne som tror at de fremstår som venner med å servere trøst, og de som kjenner meg og mitt vet at jeg sier at trøst er for pyser.

Det er kjipt når folk som man ønsker å oppfatte som fagfolk ikke er noe annet enn selgere, og sånn sett er det lett å sammenligne med en rekrutteringsbransje som domineres av feilansettelser som ansetter feilansettelser.
Det er sånne som jeg skal pepre i neste uke.

Min favorittmedisin er Raki, – har noen flasker med tyrkisk ildvann som gjør godt når man har vondt i halsen selv om det er noe som gjør godt ved andre anledninger, også.
Jeg kjenner ikke så mange som liker det.
Jeg liker det.
Raki er som Ozo eller Pastis, jeg er sikker på at du har smakt det eller noe som ligner når du har vært på ferie ved Middelhavet.
Jeg liker det og blåser i om du ikke liker det.
Hvorfor skal man bry seg om hva andre liker eller ikke liker, liksom?

2017 begynner tøft og jeg kan godt være tøff.
Livet er hardt.
Livet er sånn som det skal være.
Tenk på det når du ligger på dødsleiet og du skal analysere livet som du snart skal legge bak deg i famlende forsøk på å finne feil som kanskje kunne vært unngått hvis du gjorde ting riktig.
Hva faen er riktig?
Det som er riktig for meg er helt sikkert feil for deg.
Og omvendt.
Jeg er så lei av patetiske perfeksjonister at jeg kan spy, men jeg orker ikke spy for da får jeg bare mer vondt i halsen.
Men du skjønner kanskje hva jeg mener.

Hvis du lurer på hvordan det går med bokutgivelsen min, så kan du holde deg oppdatert på bokens egen side på Facebook – @mortenbessho97

Godt nytt år!

Du får DAVID BOWIE med «Rebel Rebel»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.