Du er det vakreste mennesket i hele verden

Jeg er ganske sikker på at du ikke husker det og det er kanskje derfor jeg fikk lyst til å minne deg på det, – en eller annen gang var det noen som sa at du er det vakreste mennesket i hele verden.
Kan du tenke deg.
Gud bedre, liksom.
Den som sa det først var en fullstendig fremmed som så deg en gang i noe som beskrives som spesielle omstendigheter og som siden aldri har hatt noe med deg å gjøre og da mener jeg ikke en ONS.
Jeg mener en jordmor.
Moren og faren din har helt sikkert sagt det.
Kanskje du hadde en mormor og morfar og farmor og farfar og oldemor og oldefar og søster og bror og onkel og tante og kusine og fetter og til og med noen naboer og folk som noen av de som jeg ramser opp kan ha møtt når de gikk sammen med deg som liten baby og da har de sikkert sagt det samme.
Kanskje til og med en drosjesjåfør eller en som jobbet i butikk.
En vaktmester.
En postmann.
Det finnes en hel haug med folk som har sett på deg og sett at du er det vakreste mennesket i hele verden.
Kan du tenke deg.
Du husker ikke en dritt av det og det er derfor det kan være litt kult å bli minnet på det og da kommer man liksom ikke unna det faktum at det har skjedd en del siden den gangen og det som har skjedd er noe som har gjort at du ikke får høre det så ofte som du fikk høre det når du bare lå der i barnevogna og ga fullstendig faen og nevnt med visshet om at du ikke var kapabel til å vise det på en annen måte enn å bare være deg selv.

Jordmoren sa det sikkert til noen andre så fort du var ute av verden.
Eller inne i verden.
I hvert fall din verden.
Hvis det kom en bror eller en søster etter deg, så fikk sikkert de også høre det av alle de som jeg ramser opp.
Blås i det.
Det har ikke noe med deg å gjøre.
Gamledama eller gamletypen har sikkert sagt det.
Blås i det.
De er ute av verden, ikke sant.
Hvis noen hadde sagt noe sånt til meg i dag, så hadde jeg selvfølgelig skjønt at de bare skulle låne penger til en øl eller noe sånt.
– «Drit i de greiene der», hadde jeg svart.
– «Hvor mye trenger du?»
Jeg er ikke helt sikker, men hvis noen hadde sagt noe sånt til meg i en seriøs setting eller i hvert fall noe som kan ligne på en seriøs setting, så tror jeg ikke at jeg hadde blitt flau eller brydd eller forsøkt å rette meg litt opp i ryggen og bøye øyebrynene mine i noe som jeg satser på er noe som kan få alt sammen til å se enda bedre ut, – jeg hadde kanskje sagt «takk» og fulgt opp med noe som ligner «det var hyggelig sagt av deg» eller noe sånt og så hadde jeg antageligvis ikke tenkt så mye mer over det.
Jeg vet ikke.
Jeg får ikke høre det så ofte, og da blir det litt vanskelig for meg å ha noe forhold til det. Når det er nevnt og nevnt på den måten, så bør jeg kanskje legge til at det begynner å bli ganske lenge siden det gikk opp for meg hva som egentlig ligger i dette begreper som kalles «vakker».
Hmm.
Hvordan kom jeg inn på dette, egentlig?
Jo.
Jeg sitter og skriver på noen greier og da har jeg en del fine bilder i hodet mitt.
Jeg sitter og skriver på noe annet enn det som du leser nå, og da bygger jeg opp dialoger og forsøker å huske dem så godt jeg kan og jeg har en greie med at jeg pleier å huske dialoger. Jeg husker at jeg sto midt på gulvet i stua og husker at jeg bare sa det sånn rett fram til hun som nettopp hadde kommet inn døra og sa det som jeg ikke kunne huske at jeg hadde sagt til noen på veldig mange år, – jeg husker ikke hvor jeg tok det fra eller hvordan denne merkelige kroppen min klarte å konstruere sånne lyder som kom ut av munnen min på en sånn måte at jeg var rimelig sikker på at hun faktisk trodde på meg.
– «Fy faen, du er så utrolig vakker».
Det er nesten som om jeg blir litt flau når jeg tenker tilbake på det, – rart å tenke på akkurat det for jeg er jo ikke typen som pleier å bli flau over noe som helst, men jeg tror at jeg er litt flau for at jeg slapp dette banneordet først.
Jeg vet ikke hvorfor.
Budskapsforsterker, kanskje.
Jeg snakket jo til hun som sto foran meg og ikke til han som jobber der nede.
Ja, ikke «der nede» men mye lenger ned.
Faen i Helvete, ikke sant.
Det er jo litt seint å gjøre noe med det nå, men det var sånn jeg sa det.

Jeg har som nevnt en ganske grei oppfatning av hva jeg mener med «vakker», men den gangen sa jeg det på en sånn måte som kanskje kan ligne på den måten som du og jeg fikk høre det når vi var små og vi bare lå der og alle som var rundt oss sa det samme:
– «Du er det vakreste mennesket i hele verden …»
Kan du tenke deg.
Gud bedre, liksom.
Det er kanskje ikke det man sier så ofte og da kan man jo si at det er et ganske stort og trist paradoks at man ikke gjør det av frykt for at det skal miste sin hensikt. Det er greit at noen har med seg en ONS og har med seg akkurat hun eller han fordi hun eller han ser jævlig bra ut der og da, men det er antageligvis ikke det vakreste mennesket i hele verden.
De som ikke ser forskjellen kan slenge seg i veggen.
Seriøst.

Men du, – jeg er egentlig litt «ferdig» med blogging og dere som har fulgt denne bloggen har kanskje lagt merke til akkurat det.
Jeg vet ikke hvorfor jeg nevner det i denne teksten.
Ta det som en digresjon.
Hvis du er sammen med noen akkurat nå eller ser hun eller han litt senere og det regner jeg med at du gjør, så syns jeg du skal si det.
Gjør dagen fin.
Gjør den vakker.

Du får ABI OCIA med «Konfyt»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Slaver og horer og de andre

– «Men du», begynte hun da vi rundet hjørnet og klemte hånden min på den måten som hun pleier å gjøre når hun er klar for et sceneskifte.
– «Skal du ikke si hvordan det gikk på møtet?»
Jeg stanset, møtte de mørke øynene og dro det regnvåte håret hennes bort fra ansiktet før jeg flyttet blikket mot vanndråpen som hang i den ene øreflippen og ikke ville slippe taket.
Naturens bling.
Jeg hadde vært på middag med noen som ville at vi skulle finne på noe spennende, en virksomhet som snuser på nye forretningsområder og som vurderer snarveien med det som på nynorsk kalles dynamisk vekst.
Jeg burde holdt meg hjemme.
Jeg burde spist Grandis med Gullfuglen.

Plan A var ansettelsen av meg for å lede etableringen og drifte det videre på en måte som strider mot det meste av det som jeg selv opplever som morsomt.
Plan B var å kjøpe domenet mitt.
Plan C er jeg litt usikker på.
Vi kom ikke så langt.
Vi kom til Plan B før jeg takket for meg og sa at de kunne sende et tilbud, – jeg har likevel planer om å avslutte alt sammen og da kan det kanskje være greit å dra inn noen kroner som jeg kan sløse bort på sånne som trenger det mer enn meg.
Hva koster et domene?
Jeg har ikke peiling.
Prisen er bare et tall, men jeg liker ikke tanken på at noe som har vært mitt skal bli besudlet.
Besudlet?
Et merkelig ord, ikke sant?
Det høres ut som et sånt ord fra gamle dager, – et sånt ord som ikke finnes i språket vårt lenger og som får det til å stramme seg litt i brystet som om jeg ikke er så veldig klar for å høre ord fra gamle dager.
Besudlet.
Det minner litt om epler og druer og sånt som har ligget alt for lenge, men som ikke er helt ødelagt.
Man kan fortsatt spise dem.
Det blir nesten som når man ser en tidligere kjæreste med ny kjæreste.
Nesten.
Du ser det du ser og vet hva det smakte og lurer på hvordan den nye kjæresten opplever smaken som den samme smaken som du husker.
Jeg har navnene på en rekke virksomheter på min egen CV som jeg ikke vil vedkjenne meg i deres nåværende forfatning. Når det er nevnt og nevnt på den måten så er jeg ikke en som er så opptatt av en CV, men poenget er at noe som en gang var fint ikke lenger er så fint i forhold til din egen definisjon på hva som er fint og da handler det ikke om hvordan tiden har behandlet fasaden.
Det er menneskene som gjør forskjellen.
Det er menneskene som har skylda.
Det får stå som en aldri så liten digresjon, men jeg er sikker på at du ikke tenker tanken på at det finnes noen som hater et menneske som du elsker. Jeg kan godt finne på å si at vissheten om at det faktisk finnes noen som ikke liker deg og det du står for er det beste tegnet på identitet og integritet og jeg sier det ganske ofte, men det er først når man ser tilbake på noe som var fint og som ikke lenger er fint at man begynner å tenke tanken på hva som egentlig gjorde det fint til å begynne med. Det blir som denne følelsen som ødelegger deg fullstendig når du er forelska, – det er ikke da du går rundt og tenker på hvor lenge dette skal vare, for å si det sånn.

Jeg nevner i en rekke fora at rekrutteringsbransjen domineres av daukjøtt og HR er ikke noe annet en pain in the ass, karriereveiledere består stort sett av nyutdannede sosionomer og yogainstruktører blandet ut med en og annen avdanka bruktbilselger hvor det kule er at mange av dem frekventerer de samme syklubbene hvor de kan sitte å tøyse og tulle om hvor gode de er til å dra inn kroner på andres fornedrelse. Jeg traff en dame en gang som sammenlignet min virksomhet med detox og da ble jeg først litt usikker siden jeg ikke har noe tro på detox.
Det er kvakksalveri.
Kroppen regulerer seg selv.
Du kan selvfølgelig tolke det som du vil, men jeg oppfatter at spykologenes inntog i arbeidslivet er enda et godt eksempel på at noe er galt.
Hun fulgte opp med å si at jeg gir selvhjelp mot sånne som av merkelige grunner har gitt seg selv et mandat til å selge slimete selvhjelpsmetodikk og da ble det plutselig litt mer interessant for meg å høre på henne og spesielt når jeg treffer så mange av dem som ikke fremstår som noe annet enn luft med opphav i dårlig ånde.

Jobbsøkere oppfordres til å la seg forføre av de som roper høyest og de som finner de fineste bildene i fremmede bildebaser, – dette patetiske begrepet som kalles «employer branding» og som i sin tid ble konstruert av HR med håp om å skjule sin manglende forretningsforståelse før de iverksetter sin «prosess» basert på «kvalitetssikrede metoder og verktøy» men som i virkeligheten ikke er noe annet enn et skjold som skal skjule deres manglende kunnskap om hva det egentlig handler om.
Legg til «mangfold», så er du der.
Det handler om å gjøre en forskjell, ikke sant?
Grøss.
Jeg sier til seriøse jobbsøkere at hvis du skulle være så uheldig å treffe sånne som snakker om humankapital, så bør du samle sammen tingene dine og løpe fort som faen.
Alternativt la tingene ligge med visshet om at det bare er ting.
Jobbsøkeren som «vinner konkurransen om drømmejobben» basert på sin evne til å kopiere gamle tekster og fremføre et rollespill med ansiktsmaske preget av gamle svettemerker blir definert som et «talent» og så går det ikke så lang tid før han eller hun skvises gjennom et introduksjonsprogram som fungerer på den sammen måten som en kjøttkvern hvor krydderpulveret gjør sitt for at ingen vil kjenne forskjell på smaken av okse, sau eller gris eller noe helt annet som du kanskje ikke vil vite hva er.

Tilbudet kom på mail etter to uker. Jeg hadde ingen interesse av å purre, men innrømmer at jeg ble litt overrasket over å lese en tekst som bekrefter hvor kåte de er.
Det er sånn det har blitt i arbeidslivet, ikke sant.
Det er sånne ting som du må tenke på når du skal velge om du vil fremstå som en slave eller en hore og når tiden bringer deg dit at du blir trukket ut som den spesielt utvalgte som skal ofres til gudene så hever du armene i glede over å få slippe ytterligere lidelse og ikke for å vise ydmykhet til noe som du ikke vet hva er og som det heller ikke er meningen at du skal vite.

Jeg er litt usikker på når jeg skal slette nettsiden og tilhørende grupper på sosiale medier og om jeg kommer til å slette noe av det i det hele tatt. Kanskje jeg nøyer meg med å gi tingene et nytt navn og la det skure og gå på den samme måten som de fleste virksomhetene i næringslivet.
Same Shit.
New Wrapping.
Bare være klar over at dette dustebegrepet «content marketing» ligger på den lange listen min over ord som jeg ikke bruker og det er ikke noe jeg nevner for at de som lager kø på utsiden bruker det, for å si det sånn.

Ser deg senere.
Kanskje.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Når var det egentlig dette tåpelige jobbsøkertipsmaset begynte?

– «Nei», flirte jeg og møtte blikket hennes.
– «Jeg kan gjøre ganske mye for deg, men dette er noe av det jeg ikke gjør».
Hun så på meg.
Lenge.
Hun gjorde antageligvis bare det som andre forventet av henne, og nå hadde hun bedt meg på lunsj og jeg er skrudd sammen sånn at jeg egentlig er ganske lett å invitere til lunsj.

Hun hadde fortalt at de har en ny leder som ønsket seg en Kommunikasjonsrådgiver og nå ville hun at jeg skulle finne en som passer.
Grøss.
Jeg kan ikke tenke meg tristere ledere enn sånne som trenger andre til å snakke for seg.
Ja, bortsett fra ledertalenter.
De teller ikke i min verden.
– «Da vil jeg heller skaffe deg en ny leder», fortsatte jeg.
– «En som vet hva jobben går ut på og som gjør den».
– «Nja», nølte hun og virket nesten litt lei seg.
– «Kan du anbefale noen rekrutteringsselskaper?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg.
– «Gule sider viser deg hvem du kan bruke på sånne ting … horebedriftene kommer opp først».

Jeg er sikker på at det finnes noen som tror at resten av lunsjen ble litt rar, i hvert fall samtalen som vi hadde.
Det ble den ikke.
Vi snakket om viktigere ting og vi vet hvordan vi snakker om det og det var da vi kom inn på spørsmålet om når dette maset med jobbsøkertips egentlig begynte og hva som egentlig er grunnen til det.
Folk utdanner seg til noe som de ikke vet hva de skal gjøre med.
Folk sitter og svetter så lenge i studiesaler at kunnskapen deres koker bort.
Folk snakker om hvor vanskelig det er å få jobb.
Folk snakker om press.
Folk som selv velger å utsette seg for det.
Hver gang jeg leser om jobbsøkertips og karrieretips, så tenker jeg på hva det er med disse folka som får seg til å løsne på skinkemusklene og lar det renne. Jeg er sikker på at det finnes en del folk som vil påstå at jeg kaster stein i glasshus, men greia er at jeg ikke beveger meg inn i glasshus.
Jeg foretrekker frisk luft.
Jeg hjelper folk til å skjønne at de skal stole på seg selv og sitt og holde seg langt unna sånne som tror at de kan fortelle deg hva som er riktig eller galt hvor de værste folka er de som snakker om «konkurranser» og «salg» og viktigheten av fint bilde på søknadsdokumentene sine og hvordan LinkedIn-profilen din skal se ut, hva du ikke skal publisere på Facebook og det ene værre enn det amdre. Du må huske blankpussede sko og faste håndtrykk hvis du skulle være så jævlig heldig å komme på et jobbintervju og for ikke å snakke om disse latterlige begrepene som kalles «nettverk» og «skjult arbeidsmarked» og påstanden om at lange oppramsinger av adjektiver vil gjøre deg søkbar i cv-baser.
Er det mulig, liksom.
Jeg hjelper folk til å skjønne at jobbsøkertips og intervjutrening og manus og maler er ting som du skal holde deg langt unna, – vel og merke dersom du ikke ønsker å være en feilansettelse når du treffer folkene i rekrutteringsbransjen som ikke har peiling på hva dem holder på med.

Jeg har jobbet i noen av verdens største selskaper og husker at det fantes noen som hele tiden var kåte på å gjøre noe mer ut av seg enn hva som egentlig er nødvendig, – mye av dritten som dominerer dagens arbeidsmarked er noe som kommer som følgeskadene av vekst og vekst er noe som har en trist tendens til å gjøre noe med kjernen i tingene.
La oss gjøre det vanskelig.
La oss sørge for at kundene våre skjønner hvorfor de må betale så jævlig mye.
La oss le av kandidatene våre.
La oss sørge for at vi klarer å justere dem sånn som vi vil ha det.
Kurs?
Ja, for faen.
Kurs selger.
Noe sånt.
Deretter drøyde det ikke så lenge før røkla fulgte etter og så sitt snitt til å tjene noen kroner på andres fornedrelse.
Det er jo så jævlig vanskelig å være jobbsøker, ikke sant.
La oss gjøre hva vi kan for at de skal fortsette å tro på det.
Jeg tror bunnen er nådd nå som vi for lengst har kommet dit hvor flinke folk tvinges til å gå på kurs som ledes av avdanka bruktbilselgere og sosionomer som aldri har hatt en jobb. Det er i hvert fall lov å håpe, – litt drahjelp fra virksomhetene som skjønner at de kan kvitte seg med flesteparten av de som sitter i HR, så er vi der.

Nei, folkens, – kom dere ut i frisk luft …

Du får DJ JAZZY JEFF & THE FRESH PRINCE


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Sulten selger

Jeg traff en fyr i dag som nettopp hadde ramlet ut av et rekrutteringsprosjekt. Han viste enkelte små tegn til skuffelse, for dette var jobben han virkelig kunne ønske seg.
– «Håper da det», flirte jeg.
– «Man er jo ikke med på noe som man ikke vil, mener jeg».
Han hadde fått et avslagsbrev på mail og så hadde han gjort denne dustetingen som mange jobbsøkere gjør og som til og med enkelte folk som hevder at de jobber med de samme tingene som meg får seg til å si kan være en smart greie:
Han ringte for å få en begrunnelse.
Folkens, – ikke gjør det.
Det er bare dust.
Det er ingen verdens ting å hente på dette.
Alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
– «Vet du hva», fortsatte han.
– «Hun sa at jeg ikke virket sulten nok … hva faen er det, liksom?»
– «Fluktkommentar», sukket jeg og ristet på hodet.
– «Men når det er nevnt», fortsatte jeg.
– «Så skulle du gitt faen i å ringe henne i utgangspunktet … jeg kjenner denne sjappa fra før og de driver med CV-pushing og pisser så mye i kandidatmarkedet at seriøse jobbsøkere drukner i gult … men for å svare på spørsmålet ditt, så tror alt for mange folk at en selger skal være sulten og hele tiden være på jakt etter et nytt bytte, ikke sant … jage jage jage … det er bare bullshit og du ender opp som en feit faen med dårlig pust og det er ikke deg».
– «Nei», nølte han.
– «Men produktene og de greiene der er meg og det er det som … ja, det er det som irriterer meg litt, ikke sant».
– «De skjønte ikke det», svarte jeg kort.
– «De vet ikke bedre eller så klarte du ikke å få det fram … alternativt en kombinasjon som er helt vanlig når virksomheter bruker ekstern bistand når de skal ansette folk».
– «Jo», nølte han og ristet på hodet, ristet litt til som for å riste av seg skuffelsen.
– «Du skal aldri bruke tid på sånt», fortsatte jeg.
– «Du skal bruke tid på å finne ut hvem du skal snakke med og hvorfor du mener at det er viktig for deg å snakke med akkurat dem når du skal si hvem du er og hva du kan og hvordan du skal få summen av dette til å få sjappa som du ønsker å jobbe i til å funke enda bedre … jobbsøk er enkelt».
– «Ja», nikket han.
– «Ja … jo … men de som sitter i rekrutteringsselskapene veit jo ikke en gang hva jobben går ut på, ikke sant … de sitter der med småjenter som får bonus av å liste søknadsdokumenter som har ord som rimer med setningene som er limt sammen av folk fra markedsavdelingen til kunden, ikke sant … employer branding og talent attraction, my ass».
– «Som om jeg skulle ha sagt det selv», flirte jeg.
– «Ja», flirte han tilbake.
– «Tror kanskje at jeg har det fra deg».
– «Men du», avsluttet jeg og nikket mot hun som sto like bortenfor og viste de kjente tegnene med pekefinger og langfinger som fortalte at det var på tide å gå videre.
– «Er du sulten?»
– «Åhh», smilte han.
– «Ikke begynn du også, da!»
– «Tenkte mest på å spørre deg om du vil bli med oss på lunsj», smilte jeg tilbake.

En selger skal ikke være sulten.
En selger er ikke en «hunter».
Dette er sånne ting som jeg kaller «BI-piss» og som nytes lunka av utvekslingsstudenter som har vært i statene og som tok av når avdanka bruktbilselgere plutselig begynte å snakke om andre ting enn hva som er under panseret. Hvis du går rundt og er sulten hele siden, så bør du gå til legen for å få sjekka fargen på møkka som renner ut av deg.
Sult skaper desperasjon og du ender med fluer og daukjøtt på grillen.
En smart selger, derimot.
En smart selger vet hvor den beste maten serveres.
En smart selger takker for maten og rydder opp etter seg, tømmer oppvaskmaskinen og legger ny duk på bordet.

Det blir nesten det samme som når elskeren din eller elskerinna di er kåt hele tiden.
Nesten.
Du skjønner sikkert hva jeg mener med mindre du selv er tittelert som «account manager» eller noe annet ræl.
Salgstrener, kanskje.
Grøss.

MB LI28

.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.