Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Dette skal du gjøre med et hull i CV

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om «hull i CV» og det er fordi jeg ikke ser poenget med å skrive noe om det, men så havnet jeg i dialog med en jente som var veldig påståelig på at det som handlet om å avdekke huller i CV var en av hennes sterkeste sider.
Grøss.
Nå skal det sies at hun var ansatt som «senior rekrutteringsrådgiver» og lampa lyser når jeg treffer folk som identifiserer seg med titler. Når det er nevnt så jobber hun i en virksomhet som ligger i bunnskiktet for kandidatopplevelser, og sett i ettertid så var jeg kanskje litt slem mot henne.
Men men.
Det får hun tåle.
Hun var veldig interessert i å høre hvordan jeg lærte jobbsøkere å snakke om det og skjønte ikke hva jeg mente når jeg sa at jeg ikke lærer jobbsøkere noen verdens ting bortsett fra hvordan de skal bli flinkere til å snakke om seg selv og sitt. Jeg er ikke så veldig begeistret for mennesker som tror de kan servere jobbsøkertips til andre voksne mennesker, for å si det sånn.
– «Seg og sitt», snøftet hun.
– «Det handler om å få jobben da».
– «Nei», svarte jeg raskt.
– «For det første så er det ikke noe som handler om å få en jobb med mindre du vil bli en feilansettelse, og for det andre så handler det om at det er dette med seg og sitt som skal passe med omgivelsene og omstendighetene for den aktuelle rollen i den konkrete virksomheten».
Jeg så at hun ikke var med.
Jeg så mitt snitt til å trykke litt til.
Noen ganger så er jeg bare sånn og dette var en av de gangene.
Men men.
Det får hun tåle.
– «Men dette med hull», fortsatte jeg.
– «Det er bare en ting man kan gjøre med et hull i en CV, og det er å drite i det».
Det kom en rar lyd fra munnen hennes.
Jeg hørte ikke hva hun sa eller om hun sa noe i det hele tatt.

Når jeg har en kandidat på den andre siden av meg og mitt så er jeg interessert i det som handler om vedkommende her og nå. Hva han eller hun gjorde eller ikke gjorde for fem år siden eller hvor vedkommende kan ha fått med seg noe som han eller hun mener er noe som kan komme til nytte i den aktuelle rollen er faktisk revnende likegyldig.

Hvis du er så dust at du legger fokus på sparkelmasse så flytter du fokus bort fra deg selv og din egen kunnskap og personlighet, – akkurat på den samme måten som de som skryter av en skole eller smører på med et ansettelsesforhold fra en virksomhet som enkelte oppfatter som kjent.

Du er den du er – akkurat nå – og du har en historie som har blitt formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre ting som gjør deg interessant og presentabel for den som ser etter en som deg og som vil være sammen med en som deg.
Alt som ikke handler om «oss» er faktisk ikke interessant i det hele tatt.
Det er summen av hele deg som skal få meg til å se et bilde som skal passe inn med mitt eget bilde av den aktuelle rollen og som er det beste argumentet for at jeg aldri har foretatt en eneste feilansettelse.
Summen av hele deg.
Det er det jeg vil ha.
Jeg blåser i hvordan du har kommet fram til svaret.
– «Men», fortsatte hun i det jeg trodde hun hadde blitt kvalt i sin egen boble.
– «Det er vel interessant å vite hva vedkommende bærer på?»
– «Bærer på?»
– «Ja», nølte hun.
– «Det kan jo være noe som ikke er bra, mener jeg».
Jeg så på henne.
Lenge.
Det var egentlig ikke så lenge, men jeg tror hun oppfattet det som lenge.
Fire sekunder eller noe sånt.
Fem, kanskje.
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Hvorfor vil du vite det hvis vedkommende er klar for alt som handler om det som skal skje nå?»
– «Ehh», nølte hun.
– «Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener».
– «Du», sa jeg og merket en endring i tonefallet mitt.
– «Jeg skjønner jævlig godt hva du mener og det er at sånne som deg blir sittende og søke etter dritt og vil finne den i likhet med alle andre som søker etter dritt og hvor definisjonen på dritt er alt som du ikke ønsker å se og som du bruker som argument når du ikke vil deale med sånne som ikke er like glatte og blankpolerte og falske som deg selv».

Så folkens, – hvis dere treffer folk i jobbsøkerprosessene deres som er opptatt av «hull i CV» så vet dere at dette er feil sted. Og for å understreke så kan man jo lure på hva som får dem til å dra deg inn til et intervju når de allerede har grini seg til å få søknadsdokumentene dine og likevel har lyst til å snakke med deg.
Vet du hvorfor?
De har ikke noe annet å snakke om.

Du får M PEOPLE med «Don’t Look Any Further», – bare fordi du fortjener det.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Livet er en fest

Flere tanker i hodet på en gang er kult, det er nesten som å jobbe med flere prosjekter samtidig.
Nesten.
Jeg har vært en kjapp tur i Danmark og de som kjenner meg og mitt vet jo at jeg henter inspirasjon og innspill fra de fleste steder. Der hadde jeg gleden av å treffe en del flinke folk som skjønner seg på dette med jobbsøk og rekruttering og vissheten om at det ikke er en sammenheng mellom karakterer og karrieresuksess.
Dette er jo en av mine fanesaker i mitt daglige virke.
Synopsis 1.

Synopsis 2 dukket opp på en bar hvor jeg ble sittende og ølle med en jente som snakket varmt om liv og død og krig og fred og sånt.
Jente etter min smak.
Livet er en fest.
Det er sånn hun sa det.
Livet er en fest.
En herlig setning, ikke sant?
Det er mange som har sagt det før henne, både i seriøse settinger og settinger som enkelte kan oppfatte som useriøse. Det handler om hvordan du er og blir og endres og alle de tingene der, mest basert på omgivelser og omstendigheter.
Det handler om å komme inn i en stemning som allerede er satt.
Det handler om dette spillet mellom karakterer og koloritter og hvordan du påvirkes og til og med legger deg på ryggen for å la deg tvinges til å tilpasse deg.
Noen kommer.
Noen går.
Noen blir lenger enn andre mens andre ikke burde vært der i det hele tatt.
Noen snakker om hvordan det var tidligere på kvelden.
Noen snakker om de som har gått.
Noen snakker om de som kommer og de som kanskje kommer og de som de ønsker skal komme men som er på et annet sted som kanskje er kulere eller ikke så kult i det hele tatt.
Umulig for deg å vite.
Du er jo ikke der.
Du er her.
Noen vil aldri gå selv om de burde gått for lenge siden.
Og når du har bestemt deg for å gå, eller latt deg overtale eller overbevise til å gå, så vet du ikke hva som skjer bak døra som du lukker bak deg.
Var det virkelig nå jeg skulle gå?
Burde jeg vært her lenger?
Vil jeg gå glipp av noe?
Skal jeg virkelig gi meg nå?
Du tenker på forskjellen på første dans og siste dans og alle dansene i midten og vet at det handler om mye mer enn bare musikken.
Du tenker på nattmat.
Du tenker til og med på morgendagen.
Kan du tenke deg …

Er det smart å sjangle videre med hun eller han som holder deg så hardt i fingertuppene at de klemmes sammen til en stiv bunt, som om det ikke er like alvorlig som å holde deg ordentlig i hånden mens dere balanserer bortover svaberget med dramatiske skritt, nesten som om dere frykter at store bølger eller tidevannet skal velte over dere og skylle hele greia ut i havet eller som en falsk forsikring om at vedkommende ikke håper at dere gjør det selv om det er en viss fare for at dere vil gjøre det.
Noe sånt.

Livet er som en fest, folkens. Hvis du ikke ser sammenhengen, så er du kanskje en av dem som er på feil fest og ved nærmere ettertanke på er det jo ganske mange av dem.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Ett år siden starten på nittisju dager …

Det er snart ett år siden alt sammen skjedde.
Tiden flyr.
Det er det eneste som er sikkert her i verden.
Det skjedde så utrolig mye og alt sammen skjedde på en gang. Når det er nevnt, så skjedde det som skjedde som konsekvens av andre ting som allerede hadde skjedd og det er jo sånn det er og sånn det blir.
Everything happens for a reason.

Sommer 2016 og påfølgende nittisju dager.
Det ble bok.
Jeg skrev en tekst som endte opp som trehundreogfemti sider, publisert gjennom print on demand og det er jo det som definerer en indie-skribent som står for alt sammen uten innblanding og mas og styr fra forlag og sånne som tror de vet best om hva andre vil ha og hvordan de vil ha det.

Hun spurte om jeg ville skrive og jeg skrev den for henne, tenkte ikke så mye på om det var noen som ville lese eller noen som ville bry seg i det hele tatt.
Nesten som terapi.
Like mye for meg som for henne, egentlig.
Det ble en historie om kjærlighet, tilfeldigheter og omstendigheter.
Liv og død og krig og fred og sånt.
Alt skjer av en eller annen grunn.
Eller?
Boken handler faktisk om noe så stygt som voldtekt og hvordan det oppleves å være kjæresten til en jente som har blitt utsatt for mishandling i ung alder.
Solgte den?
Tja.
Boken ble publisert i februar og er kun markedsført gjennom sosiale medier, – jeg kjenner en del folk og en del av disse har fortalt at dette er en bra bok og selv om jeg ikke bryr meg om salgstall og sånt så er det litt kult å si at salget ligger tett oppunder tretusen.
Wow, liksom.
Men det som skjedde senere ble litt spesielt, jeg traff noen nerver og selv om jeg ikke vil strekke det så langt som å si at det ble foredrag og sånt, så lot jeg meg dra ut til en del jenter som ville snakke om det.
Ganske sterkt.
Jeg er egentlig ikke så veldig begeistret for sånne fellesskap hvor man sitter og utveksler vanskeligheter, tror det er mot sin hensikt og noe som gir bekreftelser fra andre som også har det vanskelig og som bare får dem til å oppleve hvordan det er å ha det vanskelig sammen med andre.
Men for all del.
Vi har alle våre greier.
Husker første gangen, – jeg vet ikke hva jeg forventet og vet heller ikke hva de forventet, klatret oppover knirkende trapper og kjente at det luktet pizza i tredje og noe ubestemmelig i fjerde.
Jeg forventet røkelse, stearinlys og te.
Alternativt ferskpresset juice.
Definitivt stearinlys.
Jenta som åpnet døra var ganske snerten, pent ansikt med mørkt hår som var satt sammen i en flette som falt ned på den ene siden. Hun viste meg inn i den store stua hvor det satt fem jenter som var minst like pene og nevnt med vissheten om at et begrep som «pen» er ganske ullent og bestemmes av øynene som ser og hjernen som konverterer inntrykkene samtidig som jeg må få legge til at jeg oppfatter de fleste mennesker som ganske pene på hver sin måte. Jeg følte meg ganske liten, – det er i og for seg en greie som jeg gjør ganske ofte, men når det er nevnt så vet dere som kjenner meg og mitt litt bedre enn andre at jeg sier at det er følelsen av å oppleve seg selv som liten som får meg til å føle meg stor.
Hvilket paradoks.
Jeg fikk te.
De fikk bøker.
Ganske sterkt.
Det var en sånn time av livet mitt hvor jeg trakk fram noen av de kreftene som de fleste mennesker klarer å hente fra ett eller annet sted i kroppen som man vanligvis ikke vet hvor er.

Jeg fikk lyst til å rette en hilsen til dere som skjønner at det finnes mennesker som bærer på noe tungt, dere som ønsker å hjelpe selv om de som sliter har mest lyst til å klare seg selv på den måten som passer dem best.
Fortsett med det.

Men du, – hvis du er der når noen har lyst til å gråte så vit at det kan føles ganske fint for den som gråter og bare få lov til å gråte.
Bare vær der.
Det er ikke sikkert at det er mer som skal til.
Når jeg kom hjem i dag, så fant jeg kjæresten min på stuegulvet.
Hun lå og gråt.
Det var en sånn dag.
Jeg la meg ved siden av henne.
Jeg har gjort det noen ganger før.
Som om det er vår greie, liksom.
Det er da også noe.
Vi har alle våre greier.
Husk at de fleste menneskene som du treffer på din ferd gjennom livet har noe ved seg og vet noe som du ikke vet eller noe som du ikke har noe med, – noe som du i hvert fall ikke trenger å bry deg med hvis du vet at du ikke takler det.
Vær snill.
Alltid.

Stor takk til alle dere som har sendt meldinger og kommentarer og sånne greier.
Dere vet hvem dere er.
Hvis innholdet i denne teksten er ukjent for deg, så vil boken være i salg ut juni, –
info finner du på Facebook: @mortenbessho97


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.