Jeg har fått et par kommentarer om at bloggen min har sklidd litt ut i det siste, disse sidene som opprinnelig ble konstruert for å gi karrieretips med satiriske blikk mot arbeidslivet og krydret med liv og død og krig og fred og sånt. Av og til skriver jeg tekster om andre ting, og det har blitt såpass mange av dem at jeg har tenkt tanken på å sette opp en nettside til.
Men.
For det er jo alltid et «men» som jeg pleier å skyte inn der det måtte passe og som regel så passer det ganske ofte, – det gidder jeg ikke.
Det som kommer ut av meg kommer ut fra de samme stedene.
Jeg legger inn et aldri så lite «men» til, og det er fordi jeg også har fått noen kommentarer om at jeg er ganske god til å skrive om døden selv om det faktisk ikke er derfor jeg denne dagen fikk lyst til å skrive noen ord om kjærlighet, mest som en slags «oppfølger» og nevnt med visshet om at jeg avsluttet den forrige teksten min med en påstand om at den fikk bli den siste rundt denne aktuelle tematikken.

Vi har kjent hverandre en stund, men så skjedde det noe mens jeg lå nede i sommer.
Hun kom.
Hun var der.
Hun sa at jeg var en av de sterkeste menneskene hun visste om og fulgte opp med å si at hun følte seg privilegert over å få lov til å se meg svak.
Det var det, egentlig.
Det skal ikke så mye mer til.
Hun er her fortsatt.
Nå kan jeg oppsummere de siste to ukene med noe som andre bruker måneder på å finne ut av, alle disse tingene som handler om baksiden av denne fasaden som ikke ses før man har pusset tennene sammen, lagt seg sammen og våknet sammen, flydd sammen og bodd på fremmede steder sammen, gått oss bort sammen og havnet i bråk sammen og fått nye venner sammen.

Det kan muligens oppfattes som en aldri så liten digresjon, men jeg har til og med holdt håret hennes mens hun har hengt over doskåla og spydd som en gris etter at vi har vært på fylla sammen. Jeg vet ikke om mange kompiser som kan si det samme, ikke om å gå på fylla sammen men om dette med å få lov til å være med en jente på do når kroppen hennes kommer på vranga.

Jeg vet heller ikke om så mange som har fått henvendelse fra et bokforlag etter at forlagskonsulenter har snappet opp de siste tekstene mine og ønsker å gjøre noe mer ut av dem.
Wow, liksom.
Det siste er jeg litt usikker på siden dette er og skal være vår historie.
Nok om det.
Klokka hadde passert ti på kvelden når hun ringte på døra. Telefonsamtalen var avsluttet noen minutter før, en samtale som inneholdt veldig mye som jeg ikke husker og det er sikkert fordi jeg ikke ønsker å huske det bortsett fra at jeg husker at hun ikke sa noe om at hun var på vei hjem til meg. Hun sto der i svart strutteskjørt og svart jakke i gummistoff og ansiktet sminket svart som Pris i Blade Runner.
Genseren under var orange.
Kanskje den var gul.
Kanskje det finnes noen små detaljer som egentlig ikke betyr så mye for denne teksten selv om alt som jeg så i døråpningen denne kvelden betydde veldig mye for meg.

Dagen etter gikk vi tur i skogen.
Veldig sakte.
Veldig stille.
Det gikk veldig lang tid før jeg i det hele tatt la merke til at hun hadde lagt hånden sin i min, det var først når vi stanset for å se på noen ender som duppet i sivet.
Jeg spurte om hun ville bade.
– «Ikke nå», svarte hun kort.
– «Kanskje senere».
Det var da jeg kjente hvordan hun strammet håndtrykket sitt, to raske trykk som kanskje ikke teller som et kjærtegn, jeg skal ikke skryte på meg det, det var bare en greie som hvem som helst kunne gjort når de skulle trekke til seg armen min for å se på at armbånd som jeg fikk av en nonne i Praha.
Det var da jeg fikk meg til å si au.
– «Au?»
– «Det skjedde noe med hjertet mitt», svarte jeg kort.
– «Alvorlig?»
– «Det er det litt for tidlig å si noe om», nølte jeg.
– «Du tøyser?»
– «Ja …»
– «Fint», smilte hun.
– «Det er en bønnelenke», fortsatte jeg.
– «Den skal bringe lykke».

Noen dager senere var vi i Budapest og danset på sølvspeil. Det var da jeg la merke til at hun har en greie med at hun lukker øynene når hun danser, åpner dem bare av og til som for å sjekke om jeg er her og selvfølgelig er jeg her. Jeg er også «der» hvor jeg liker å se på henne når hun gjør sine ting, hun er penest når hun tror at ingen ser henne. Det er da bevegelsene hennes får karakter av en dans som om hun tar trinnene etter rytmer som det bare er hun som hører i hodet sitt.
Når hun merker at jeg ser på henne, blir hun forlegen.
Det kan til og med hende at hun rødmer litt.
Brune øyne som for mange år siden ble en kilde til ubehagelige misforståelser hos menn med onde hensikter.
Alle fregnene som dekker ansiktet.
Kaneldryss.
Hun sier at hun aldri har møtt noen som kan sitte så stille og betrakte noen så lenge som jeg kan. Jeg syns det hadde vært bedre hvis hun sa at det ikke var noen som hadde tilbrakt så mye tid med å betrakte henne, men jeg vet at det vil bli helt feil.
Det er jo summen av alle hennes opplevelser som har gjort henne til den hun er nå.
Det er jo det samme med meg.
Det er jo derfor vi har funnet fram til hverandre.

Jeg pleier å si at det er et godt tegn på at man har kommet langt i disse «meningen med livet-greiene» når man ikke trenger å bevise noe. Jeg trenger ikke en gang å få noen forsikringer, men nøyer meg med at hun akkurat nå ligger ved siden meg med en jevn og knapt hørbar pust.
Jeg pleier å si at en kvinne er som vakrest når hun sover eller når hun gråter.
Da er hun fullstendig fri.
Da er hun ærlig.
Det er først når verdens fineste menneske viser seg å bare være et menneske at hun blir enda finere.

Det er lenge siden jeg ga henne armbåndet som bringer lykke, – kanskje litt feil å si «lenge siden» i denne sammenheng, men jeg føler det nesten som en evighet selv om jeg ikke vet hvor lenge en evighet varer.
Jeg har ikke sett at hun har tatt det av seg noen gang og håper at hun aldri gjøre det.

Historien rundt kjærlighet er ikke så viktig, – det som er viktig er at man er i stand til å elske og det er kanskje det eneste glimtet vi får av evigheten.
– Helen Hayes

Jeg skal innrømme at jeg fremdeles har fjortisfølelser.
Jeg skal innrømme at det er litt skummelt.
Jeg skal innrømme at jeg føler meg som en vektløs skapning som bare svever rundt samtidig som jeg også må innrømme at jeg ikke lenger føler meg så svak.
Det er kanskje det som gjør det litt skummelt.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

Jeg har en kompis som har etablert seg med en som på guttespråket kalles «postordredame», en fyr som er litt eldre enn meg og som selvfølgelig deler min oppfatning om at alder ikke er noe annet enn et tall som har utspring i en fødselsattest. De fant hverandre på en russisk kontaktannonsenettside og så ble det litt sånn fram og tilbake som det ofte blir før de bare hoppet ut i den virkelige verden. Elena er en av verdens flotteste jenter og de har et forhold som enkelte av de som ikke vet bedre sammenligner med noe av det som du kan lese i den berømte boken til Nabokov.
Jeg syns det er fint å oppleve hvor glade de er i hverandre og for hverandre.
De lever.
De blåser i hva andre tror og tenker for det finnes en del mennesker der ute som tror og tenker mye rart. De er begge klar over at det kan dukke opp noen utfordringer om en del år, når han ikke lenger er «der» mens hun fortsatt er «her», men så kan man jo ikke gå rundt og tenke på alle disse vissene og vassene heller.
Samme faen, er det ikke?
Ikke minst med tanke på at disse to gir uttrykk for å stå sterkere enn de fleste av de som tror og tenker mye rart og som paradoksalt nok forherliger sin egen YOLO-tilværelse.

Fordommer ligger i mange menneskers natur.
Dessverre.
Her om dagen fikk jeg høre det selv, – jeg var i Budapest og det kom en kveld hvor jeg ble stående å snakke litt for lenge med hun som jobber i baren før jeg omsider fant tilbake til lyset som sto og blafret i mørket med gnistrende øyne og skarpe rovdyrtenner.
Suggererende rytmer fylte lokalet.
Brumlebass og drivende komp.
Min gode venn Hans Petter som døde så alt for tidlig ville sagt at magneten hadde tiltrukket seg en del jern.
F = qv x B
Det var ikke sånn at jeg så antydning til håndgemeng, det begrenset seg til at hun viftet bort en fremmed hånd fra skulderen sin som hun fulgte opp med noen gloser som jeg ikke hørte på grunn av den kule musikken da han klebet seg inntil henne som fersk bæsj i kram snø. Nå skal det sies at jeg kjenner henne ganske godt og vet at hun klarer seg selv og at hun ønsker å klare seg selv, jeg sto fire meter fra henne før hun strakk hals og fyrte av et slengkyss i min retning.
Det vil si på meg.
Det traff.
Noen mennesker liker å bråke og jeg kan godt bråke med de som liker å bråke, men i denne settingen så visste jeg at hun ville rydde opp selv. Når det er sagt, så vil jeg legge til at det er ganske artig å være tilskuer på sånne episoder, nesten som påfyll til mine sosialantropologiske selvstudier, men litt senere på kvelden kom han bort til oss og snakket så godt norsk at jeg var sikker på at han var norsk og det var han.
– «Og du», begynte han.
– «Er du faren hennes, kanskje?»
Jeg skulle til å si ja, alternativet var «onkel» eller «kollega» men det er liksom ikke like mye schwung over det når man har lyst til drepe debatten fra en dåre.
– «Dette er Morten», begynte hun og kikket opp på økonomistudenten som sto og svaiet foran henne i den stygge skjorta si.
– «Han er en av Norges rikeste menn og det er derfor jeg er sammen med han».
Jeg overrasket meg selv med å strekke ut hånda for å hilse på han før han rakk i si noe mer, lot han få vinne kampen om det faste håndtrykket og så ganske raskt at han ikke var så veldig begeistret for å se meg i det han slapp et smil som lignet på noe som Ivo Caprino kunne ha konstruert.
Han virket litt brydd, litt sitron i trynet liksom.
Jeg tror ikke jeg passet inn i planene hans.
– «Ikke nok med det», fortsatte hun.
– «Han har en jævlig deilig pikk».
Det var da jeg måtte snu meg og late som om jeg fikk øye på noe i den andre enden av lokalet, et ganske godt reservetriks når man ikke har noe å tørke bort fliret med.
– «Nei», nølte han.
– «Det var kanskje ikke sånn ment».
– «Det er greit», fortsatte hun.
– «Jeg får høre sånne kommentarer hele tiden».
Jeg snudde meg tidsnok til å se at han nikket.
– «Men du», fortsatte hun.
– «Nå syns jeg du skal gå så vi kan få lov til å være kjærester i fred».

Litt senere satt vi på en fortauskant og fylte på med litt nattmat.
Brosteinene i Budapest er nesten like fine som de som er i Praha.
Nesten.
Jeg spurte om hun ville at vi skulle snakke om det.
Hun sa nei.
Hun sa at det var ferdigsnakka.

Det er først når man begynner å måle avstand på gamle kart at man skjønner hvor nær man er hverandre i virkeligheten.

Jeg tror dette får bli den siste teksten rundt akkurat dette.
Dere som følger meg og mitt vet hva jeg mener.
Da er de bare å la høsten komme …

Jeg hadde forresten gleden av å hilse på noen hyggelige italienere på en av mine favorittsjapper, en gjeng som spilte i jazz-band og som minnet meg på at jeg skal bli jazzmusiker i mitt neste liv.
Her får du GABIN med «Slow Dancing»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.

Nesten som en fortsettelse på den provoserende og egosentriske teksten jeg skrev for noen dager siden.
Nesten.

Barn sier mye rart.
Barn lurer på mye.
Det er en del av det med å være barn.
Min yngste datter (14) bor mellom meg og moren hennes, vi har mange fine stunder sammen og hun kommer og går som hun vil.
Selvfølgelig.
Dette er hjemmet hennes.
Av og til setter jeg stor pris på at hun kommer uanmeldt.
Det skulle bare mangle.
Dette er hjemmet hennes.
Selv om hun har to hjem.
Men.
For det er jo alltid et «men», – mange barn sliter litt med å skjønne at foreldrene har hatt et liv før de selv kom til verden, en mamma eller en pappa har ikke hatt noe liv før barnet selv så dagens lys.
Pappa har vel aldri vært full.
Pappa har vel aldri danset på bordene.
Pappa har vel aldri vært festens midtpunkt.
Pappa har vel aldri hatt noen andre damer enn mamma.
Ehh, jo …
De som kjenner meg og mitt vet at jeg har vært med på en del kjipe ting i løpet av de siste årene, men summen av alt dette har fått fram en bedre Morten, en påstand som kanskje kan virke litt søkt, men sånn er det. Jeg sier ikke at jeg har funnet meg selv eller noe, blitt voksen eller noe, det skulle jo tatt seg ut, men jeg sier kanskje at jeg er i ferd med å bli en fyr som jeg hadde digget å være for lenge siden samtidig som jeg er i ferd med å bli en fyr som jeg kanskje er litt usikker på om datteren min digger, for å si det sånn.

Til poenget:
Jeg nevnte i en annen tekst for noen dager siden at jeg *kremt* ser etter en som kanskje kan strekke ut en hånd som jeg kan holde i og som inviterer til klemmer som varer litt lenger. Nå er jeg ikke desperat eller noe, jeg har det fint som jeg har det og vet heller ikke om jeg er klar for noe eller om det er noe å være klar for eller om jeg omsider har funnet henne, men greia er at jeg har en venninne som jeg ikke var klar over å ha som en som meldte seg på.
Vi er venner og hun skjønner hva jeg mener når jeg sier at kjærlighet ødelegger vennskap.
Det kan i hvert fall gjøre det.
Jeg kjenner mange.
Nok om det, og tilbake til poenget:
Hun får seg til å kalle meg sterk og sier at hun føler seg privilegert over at hun får lov til å se meg svak.
Kanskje en tilfeldighet.
Kanskje det kunne vært hvem som helst akkurat der og da.
Men det var det ikke.
Det var henne og nå er jeg litt redd igjen, ikke like redd som jeg skrev i en annen tekst for det er jo sånn at jeg skriver om det, som en form for terapi og for å få ut noen av de tingene som jeg av og til deler med en stubbe eller en stein på Nøklevann når jeg går tur alene. Det som skjedde i dag var at datteren min kom hjem på morgenkvisten, ikke så tidlig som et begrep som «morgenkvisten» kan virke som, klokka var kanskje elleve eller noe og hun kom hjem for å dusje og ta seg en blings etter at klassen hadde hatt utegym i skogen.
– «Hei», smilte jeg fra badet.
– «Er det du som kommer?»
Hun strålte som hun alltid gjør før hun kastet et blikk inn på sitt eget rom, rommet som bare er hennes og som jeg aldri låner bort til andre.
Selv ikke når jeg har vært full.
Selv ikke når jeg har danset på bordene.
Selv ikke når jeg har vært festens midtpunkt og det dukker opp andre damer.
Bortsett fra denne gangen.
Hun har større seng enn min egen.
Jeg ligger på nitti og hun har seng som kan slås ut og bli King Size og sånn passe stor for to som bare har lyst til å være nær hverandre uten å være så nær hverandre likevel. Jeg står i rollen som meg selv og vet at dette er den eneste rollen jeg kan stå i, men jeg skjønner at hun føler seg litt brydd og da sier jeg det som det er i det samme momentet som hun som ligger i hennes seng står opp og virker oppriktig glad for at de endelig kan få hilse på hverandre.
Alt vel.
Ingen dramatikk.
Men senere på kvelden ringte hun for å si noe som jeg er sikker på at hun ikke trengte å si men som bare var et påskudd for å snakke med meg.
– «Men pappa», begynte hun etter at vi hadde gjort oss ferdig med det som egentlig ikke betydde så mye og som i hvert fall ikke betyr noe for denne teksten.
– «Er det mulig å være så pen?»
Jeg vet ikke hva man kan svare på noe sånt så jeg svarte «ja» og trakk på skuldrene, en bevegelse som bare kommer i refleks selv om vi snakker i telefonen.
– «Hvor kommer hun fra?»
– «Ehh, hun er norsk …»
– «Ja», nølte hun.
– «Men sånn … hvordan har hun kommet inn … ja, til deg liksom?»
Wow.
Det var det første som slo meg.
Takk for den, liksom.
Pappa er kanskje ikke den seriøst kjekkeste gutten i gata, og nå har han besøk av en jente som kan oppfattes som en sjablong av drømmedama hvis det hadde vært sånn at jeg brukte sjablonger.
Noe som jeg aldri gjør.
– «Nei», nølte jeg og jobbet ganske hardt for å ikke virke usikker siden jeg sto i rollen som meg selv.
– «Jeg skal være enig i at hun er pen …»
Det var det jeg hadde å si.
Det var det eneste jeg kom på.
Jeg er en mann av få ord når det kommer til ting som handler om meg og mitt. Damebesøket satt ved siden av meg når vi snakket sammen i telefonen, hun er såpass smart at hun skjønte sammenhengen.
Nerd, ikke sant.
Jeg har kanskje en greie med nerdedamer.
– «Jeg vet hva du trenger», begynte hun når telefonsamtalen var avsluttet.
– «Du trenger en selvtillitsboost …»
– «Hva er det?»
– «Du gjør deg så jævlig liten», fortsatte hun.
– «Men du er det største og sterkeste mennesket jeg vet om …»

Noen ganger kan jeg være så naiv at jeg lurer på hvorfor det er krig i verden.
Noen ganger syns jeg det hadde vært fint hvis alle bare kunne være venner.
Verden er stor.
Verden har plass til alle.
Verden har i hvert fall plass til de som er villig til å dele på plassen.

Jeg vet om mange poeter som skriver om viktigheten av å ta det som det kommer.
Jeg vet om mange som bare lever og er til, også for flere enn seg selv.
Men.
For det er jo alltid et «men», – jeg lurer på hvorfor det er mulig å være redd for noe som er fint?
Jeg er redd for en smell.
Jeg er redd for morgendagen.
Jeg er ikke redd for at jeg ikke skal våkne eller noe sånt, eller at jeg våkner og skjønner at dette bare er en drøm for da kan jeg jo bare snu meg og sove videre.
Jeg har fri, ikke sant.
Jeg har en selvpålagt rehab.
Dette er virkelig.
Når man sier til seg selv at man drømmer, da er man våken.
Man tror vel aldri at man drømmer unntatt i det øyeblikket man våkner.
Og akkurat nå har jeg ikke så jævlig lyst til å våkne.
Jeg har lyst til å drømme i hundre år.
Akkurat som i eventyret.
– «Men du», spurte jeg etter en lang tenkepause. Det var kanskje mer som en kunstpause siden det var noe som jeg har hatt lyst til å si lenge uten at jeg har funnet den riktige anledningen til å si dette som egentlig ikke betyr en dritt for meg men som betyr bedre luft for andre:
– «Du er ti år eldre enn min eldste datter på sytten …»
– «Ja», smilte hun.
– «Og når begynte du å bry deg om sånt?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Jeg gir beng … men det kan jo være andre som bryr seg?»
– «Og så?»
– «Nei», nølte jeg og måtte nok en gang jobbe ganske hardt for å ikke virke usikker på mine egne replikker siden jeg sto i rollen som meg selv.
– «Du», fortsatte hun.
– «Kan vi ikke bare drite i akkurat det?»
– «Ehh … drite i det?»
– «Ja», smilte hun.
– «Vi driter i det».
Jeg er rigget sammen sånn at når noen sier at vi driter i det så driter vi i det.
Jeg er ganske enkel sånn.
Jeg har erfart at det ikke er så smart å henge med hodet når man sitter til halsen i dritt.

Av en eller annen merkelig grunn så fikk jeg lyst til å slenge på QUINCY JONES

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det ut en tekst som handler om de andre tingene.
Dette er en av dem.