The Flipside of Experience – part 2

Det hender at jeg kjeder meg litt, noe som isolert sett er en fin greie og jeg tror det er mange som kan ha godt av å kjede seg litt for det er da man kan finne på noen rare ting som gjør at man ikke kjeder seg. Sånne ting som enkelte definerer som en utvidelse av sine horisonter, – noen får seg til å kalle det nettverksbygging, og jeg har en kontakt på LinkedIn som i lang tid har signalisert at hun er veldig klar for at vi skal møte hverandre, en greie som vi ikke har funnet tid til og det er kanskje mest fordi jeg har en uggen følelse rundt virksomheten som hun er ansatt i.
The Flipside of Experience, – en greie som jeg nevner i en tidligere tekst.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Men i dag sa jeg ja.
– «Vi skal etablere en ny enhet», begynte hun.
– «Og det er der du kommer inn i bildet».

Hun sitter i Stockholm, og det var som om jeg kunne se for meg en tur over.
Et steinkast.
Jeg kaster langt.
Hun spurte om jeg ville møte en kollega som tilfeldigvis var i Oslo i dag og i morgen.
– «Greit», svarte jeg.
– «Jeg har tid i dag».

Kollegaen hennes hadde booket seg inn et rom hos en annen samarbeidspartner, – de hadde ikke kommet så langt at de hadde eget kontor, men jeg visste hvor de var og var der som avtalt og møtte en jente som smilte og virket blid.
En god start.
Jeg fikk kaffe.
De hadde en sånn kaffeautomat som bråker og som man må ha kursbevis for å betjene. Jeg ba om svart kaffe og fikk svart kaffe, – hun var heldigvis ikke den som fikk seg til å spørre om den skulle være sånn eller sånn.
Svart kaffe er svart kaffe.
Jeg er en enkel fyr og er ganske lett å ha med å gjøre, – hvis jeg får kaffe og sitter i et rom hvor det er tørt så er jeg fornøyd. Det virket som om jenta også var ganske fornøyd, jeg la merke til at hun speilet seg i de mange speilene som hang nedover korridoren på vei til møterommet og det så ut som om hun likte det hun så.
Greit nok.
Jeg kunne trukket henne noen poeng for at hun hadde vært litt for aktiv med parfymeflaska, men bordet som skilte oss på møterommet var ganske stort.
Dessuten hadde jeg fått kaffe.
– «Så», begynte hun.
– «Er du klar?»
Det var da det stoppet opp.
Hun hadde skjema.
Intervjuskjema.
Jeg sa til henne at jeg ikke var der for et intervju, men for å høre mer om hva de så for seg rundt denne nye foretningsenheten deres.
– «Nja», nølte hun.
– «Det er sånn vi gjør det her».
Hun fulgte opp med å spørre om jeg hadde en CV.
Jeg svarte nei.
Det ble en pause.
Det gikk noen sekunder som endte med at hun sa at vi kunne begynne med registrering av det som var merket med «personlige opplysninger», – navn og adresse og de greiene der.
Helt greit.
Det er mange måter å kjede seg på og jeg er rigget sammen sånn at jeg liker å gjøre ting ordentlig når jeg først er i gang, nevnt med visshet om at jeg kan finne på å si at «godt nok» er godt nok og disse greiene som handler om at jeg ikke er fremmed for å ta den litt ut når jeg først finner anledningen moden for å ta den ut. Det var når hun kom litt lenger ned på skjemahelvetet sitt og spurte om sivilstatus at det stoppet opp på nytt. Det som var litt kult var at hun løftet nettbrettet opp i luften og begynte å vifte langsomt fram og tilbake som for å fange wifi-signalene.
Herregud, hva er det ned sånne mennesker.
– «Der», smilte hun.
– «Der er vi …»
Hun ramset opp noen alternativer som fikk meg til å svare at jeg var skilt, men at jeg hadde ny kjæreste.
– «Hmm», nølte hun.
– «Jeg kan bare krysse av for en».
– «Kryss på kjæreste, da», svarte jeg raskt og trakk på skuldrene.
Hun så på meg.
Det ble en ny pause før hun spurte om det var formelt.
– «Formelt?»
– «Ja», svarte hun med et forsøk på å legge litt selvfølge i spørsmålet sitt før hun gjentok spørsmålet om det var formelt.
– «Hva legger du i begrepet formelt?»
– «Dokumentert samboerskap».
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg og la til at hun nettopp har begynt på skole i Polen.
Big mistake.
Wrong answer.
Det ble en ny pause som jeg fikk lyst til å torpedere med å si noe som lignet på at jeg oppfattet det som viktigere at jeg hadde et uformelt forhold enn det å være skilt.
Jeg dreit i det.
Jeg lurte på hvor lenge vi kom til å sitte her, – jeg sa det ikke, men tenkte tanken på at jeg kanskje burde gå ut og kjede meg med noe annet.
– «Var det sånn at du ikke hadde CV?»
– «Ja».
– «Du har CV?»
– «Nei».
– «Har du attester og vitnemål?»
– «Nei».
– «Kan du få en attest fra din siste arbeidsgiver?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei».
Det ble en ny pause.
Jeg flyttet blikket mot vinduet.
Jeg så noen fugler og lenger opp så jeg et fly.
Jeg så noen mørke skyer og hørte lyden av trikken som kjørte fordi på utsiden.
– «Jeg driver egen virksomhet», sukket jeg omsider.
– «Jeg kan godt skrive noen ord om det, men virksomheten består av meg og meg alene og da blir det litt teit å skrive om hvordan jeg oppfatter meg selv og de greiene som pleier å stå i sånne antikverte attester … kjekk og grei og at jeg vil anbefale meg selv til spennende virksomheter og sånt …. enig?»
– «Nei».
– «Du vil at jeg skal skrive min egen attest?»
– «Ehh …»
Det ble en ny pause.
Jeg tror hun var litt usikker på hvorfor jeg egentlig var her, men jeg gadd ikke minne henne på det.
Jeg lurte ikke lenger på hvor lenge vi kom til å sitte her, – mentalt sett så var jeg ute for lenge siden, men så var det noe som fikk meg til å bli sittende. Alle har en aldri så liten jævel i seg, og jeg er ikke noe unntak.
Kanskje det var fordi jeg fortsatt hadde kaffe i koppen.
Kanskje det var noe annet.
Jeg så på henne.
Jeg så at hun tastet og lurte på hva hun tastet.
Jeg sa det ikke.
Jeg bare lurte litt i hodet mitt.
Kanskje hun skrev handleliste som hun snart skulle sende til den andre siden av det formelle samboerskapet sitt.
Melk og brød og middag.
Torsdag.
Hmm.
Pasta Bolognese, kanskje.
Rundstykker og salat.
Definitivt salat.
Jeg lurte på hvem hun var.
Sånn på ordentlig, mener jeg.
Jeg så en kloning av noe som jeg ikke likte å se og lurte på hva hun hadde tenkt når hun kledde på seg i dag tidlig, stått og mønstret seg selv i helfigur i det store speilet på soverommet, hvordan hun snudde seg og betraktet seg selv fra siden, kastet litt på håret før hun samlet det opp i denne signaturfletten, så hendene som strøk nedover den tettsittende drakten, så hvordan hun bøyde seg litt fram før hun snudde seg og betraktet sitt eget speilbilde over skulderen, alle kvinners favorittposityr som antageligvis endte opp med at hun lagde kyssemunn.
Moahh.
Noe sånt.
Jeg lurte på om hun sov godt om natten.
Jeg lurte på om hun brukte lang tid på badet om kvelden for å gjøre seg klar for sex med typen sin.
Jeg lurte på hvor lenge hun kom til å være ansatt i denne jobben eller om hun ville ta snarveien til et opprykk.
Stakkars jente, hun følte seg sikkert overkvalifisert så det holdt.

Kollegaen hennes ringte meg litt senere på dagen.
Hun som satt i Stockholm og som var den som startet hele greia.
Hun spurte hvordan det hadde gått, et spørsmål som jeg fulgte opp med et kontraspørsmål:
– «Hvordan i all verden kan du jobbe der?»
– «Nei», nølte hun.
– «For å være ærlig, så ville jeg få en slags bekreftelse fra deg om at jeg bør komme meg bort».
– «Den kan du få med en gang», svarte jeg raskt.

Det begynner å bli en stund siden rekrutteringsbransjen ble dominert av sånne som hun jeg traff i dag og det er ganske sykt at de fortsatt får lov til å holde på. Det er ikke noe rart i det hele tatt at det finnes så mange flinke folk som aldri får jobb gjennom de trange nåløyene deres, – for å si det på en annen måte, så er det ikke noe rart i det hele tatt at det finnes så mange virksomheter som ikke klarer å ansette riktige folk når de ledes av styre og stell som forføres til å tro at ansettelser må gjøres gjennom sånne som kaller seg for eksperter på disse tingene.

Denne teksten kunne blitt jævlig lang hvis jeg skulle ramse opp navnene på virksomheter som du skal holde deg langt unna. Jeg skal ikke gjøre det, men tro meg når jeg sier at jeg har en svarteliste som ikke bare er konstruert av mine egne fordommer og forutinntatthet, men signaler fra en del av menneskene som jeg kjenner og jeg kjenner sykt mange mennesker. Jeg nøyer meg med å si at du skal styre unna sånne som har lange rapporteringsveier og som ledes av mennesker som ikke befinner seg der hvor du befinner deg.
Det er sånne ting man bare vet.
Det er The Flipside of Experience.
– «Men du», fortsatte hun omsider.
– «Vet du om noen muligheter?»
– «Samarbeid, mener du?»
– «Ja», kom det nølende.
– «Eller jobb for meg i Norge …»
– «Vi vet jo allerede om hverandre», begynte jeg.
– «Vi holder det der, og så ser vi hva som skjer».
– «Vil du ha CV?»
– «CV?»
– «Ja», svarte hun.
– «Jeg kan sende deg CV».
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg og fulgte opp med å si at jeg ikke så poenget med det siden jeg følger henne på LinkedIn og regnet med at det som står der er sant og relevant og ikke som røkla som tror det er smart å flæshe alt annet som ikke handler om dem selv.
Det er sånne ting man ser.
Det er sånne ting som underbygges av et trenet øye.
Det er The Flipside of Experience – part 2.

.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

The Flipside of Experience

Jeg ble invitert inn til en skole i forrige uke, servering av kaffe og kake og det er jo så nær «full pakke» som det går an å komme, – det var et par kollokviegrupper som hadde slått seg sammen og som ønsket at jeg skulle komme og si noen ord om utfordringene som venter på dem når de omsider kan fly ut av buret.

Jeg liker ikke jobbsøkertips, og det er en setning som jeg følger opp med å si denne selvfølgeligheten om at det ikke finnes noen mennesker i hele verden som kan introdusere deg selv bedre enn deg. Hvis du opplever at noen ikke liker deg og det som du kommer med, så er sannsynligheten stor for du heller ikke liker dem.
Da er det bare en ting å gjøre:
Drit og dra.

Deretter punkterer jeg jobbsøkertipsballongen og forteller at den sure lufta er blåst opp av sånne som tror de kan fortelle andre mennesker hva som er riktig eller galt når et menneske skal møte et annet menneske. Jobbsøking er ikke vanskelig i det hele tatt, – det skjønner du først når du holder deg langt unna de som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er og som toppes av «karriereveiledere» og «rådgivere» som forteller hvordan du kan «vinne intervjuet» og «konkurransen om drømmejobben».
Grøss.

Det er som litt kult med noe av dette, er at jeg treffer en del av de som har latt seg lure og da er det lett for en enkel fyr som meg å lure på hva som får mennesker til å legge seg på ryggen og gi seg ende over i alt dette griseriet.
Hvor er du i alt dette?
Et enkelt spørsmål, ikke sant?
Det er bare det at folk ikke tør å svare av falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt.

Jeg bruker den første fasen på kurs og foredrag til å snakke litt om disse bremseklossene som handler om alt fra «hull i CV» til alder og hudfarge og ikke minst oppfattelsen av mismatch i forhold til kompliserte kompetansekrav i stillingsannonser som er publisert av folk som ikke har peiling på hva som står der men som skriver at du gjerne må ringe dem hvis det er noe du lurer på og som sier det samme til alle de som får seg til å ringe for det har de lært på jobbsøkerkurs.
Hmm.
Kult med folk som ikke vet hva de skal spørre om til sånne som ikke vet hva de skal svare.
Hallo?
Det handler selvfølgelig om disse tingene som jeg kaller «valgte sannheter» og som allokerer tvangstanker som flytter fokus fra det eneste som betyr noe. Jeg syns for øvrig at det er ganske kjipt at et begrep som «rekrutteringskommunikasjon» er i ferd med å bli ødelagt av de samme menneskene som egentlig burde jobbe med noe helt annet, men det tror jeg er dekket så det holder i andre tekster.

I dag traff en en jente som hadde veldig lyst til å treffe meg og det tok ikke så lang tid før jeg lurte på om det var noen som kødder med meg. Det finnes jo noen som får seg til å si at hvis noe er for godt til å være sant så er det kanskje nettopp det.
The Flipside of Experience.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Man har optimalisert denne primalfunksjonen som heter «intuisjon».
Det begynte med en melding hvor hun viste til nevnte foredrag på skolen og så hadde hun googlet meg og sett at jeg ser etter en som kan fylle en rolle som hun følte at hun kunne identifisere seg med.
Hmm.
Denne jenta fortjener kred.
Denne jenta har skjønt poenget.

Jeg er alltid tidlig ute til møter, hater at noen må vente på meg og hun var av den samme ulla.
Jeg så henne med en gang, – en greie som ikke var så vanskelig i det hele tatt siden hun var den eneste som satt der og som reiste seg opp i det samme som hun så at jeg så henne.
Jeg så at kaffekoppen hennes var tom.
Jeg så røykpakken på bordet og to sneiper i askebegeret.
Jeg så at hun hadde sittet her en stund.
– «Koser meg i sola», smilte hun.
– «Fint å se deg og takk for at du ville se meg i dag … jeg ville ikke gå bort til deg på skolen når du hadde sagt det som du sa … dritbra … det du sa, mener jeg … og her er vi … hvor mye tid har vi?»
– «God tid», svarte jeg i det samme som jeg nikket mot serveringsdamen som sto i døra.
– «Påfyll?»
– «Ja, takk …»

Det er overraskende mange jobbsøkertips som handler om antrekk, og hvis noen får seg til å tvinge meg til å si noe om dette så sier jeg at det er så enkelt som at du har på deg det som du vil ha på deg i den aktuelle rollen. Når det er nevnt, så har jeg truffet mennesker som kommer fra noe annet eller som skal til noe annet etter møtet med meg, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har sett det meste. Når det er nevnt, så har jeg aldri brydd meg noe særlig om hva folk har på seg eller hvordan de ser ut på håret eller om de har metall i ansiktet eller blekk på huden. Jeg bruker aldri noe skjema eller sånne tåpelige verktøy hvor jeg kan sette kryss i en firkant på et forhåndsdefinert skjemahelvete, men hvis jeg hadde gjort det så hadde jeg satt kryss i rubrikken «full pakke». Hun satt foran meg i en hvit bluse som framhevet den lysebrune huden hennes, de svarte krøllene ble holdt bort fra ansiktet av et rastafarget skjerf og hånden som ristet ut en ny sigarett fra røykpakken viste konturene av noen mørke blekkstreker.
Hun så ut som en jente som var trygg i kaos.
Hun så ut som en jente som visste hvorfor vi var her.
Hun så ut som en som visste hva hun skulle si og som startet med en gjentagelse av setningen som jeg hadde lest i meldingen hennes, – hun identifiserte seg med beskrivelsen av den som skulle fylle rollen.
– «Jeg snakker flytende tysk», fortsatte hun.
– «Jeg er født i Tyskland … moren min er tysk … jeg er litt over gjennomsnittet interessert i tekstil og mote og er god til å designe nettsider som gir gode brukeropplevelser … jeg har nettopp sendt deg en link som viser arbeidene mine, venta til du kom for at du ikke skulle være påvirket av noe annet enn det som jeg har å si til deg og når du ser dette når du kommer hjem så ser du at jeg har jobbet for virksomheter som kunden din oppfatter som konkurrenter og det tror jeg kan være en bra ting».
Det ble en pause.
Serveringsdamen kom med kaffen.
– «Jeg har ingen bindinger og kan flytte til Berlin så snart jobben er min», fortsatte hun.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der.
Jeg vet bare at vi snakket lenge om disse tingene som hadde formet henne til den hun var akkurat nå, – disse tingene som handler om omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen av tilfeldighetene som gjorde henne interessant og presentabel for den som ser etter en som henne.
Det vil si meg.
Eller kunden min, men det skjønte du kanskje.
Noen timer senere satt jeg hjemme og tenkte på sånne som trenger intervjuskjema og verktøy og tester og analyser for å skjule at de ikke har peiling på hvordan de skal oppføre seg i møte med andre mennesker, sånne som ikke tør å vise åpenhet i møte med fremmede mennesker og som følgelig ikke får fremmede mennesker til å åpne seg tilbake, sånne som bruker tid og ressurser på å dokumentere arbeidet sitt med lange avhandlinger for å forsvare en feit faktura. Jeg hadde ringt til hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosjektet og sagt at jeg hadde funnet jenta som hun så etter, vi kjenner hverandre så godt at vi vet at det ikke er så mye mer å si om den saken.

Det finnes en drøss med mennesker som tjener pengene sine på å underbygge sin forakt for arbeidsmetodene mine, kamuflert med sin egen forherligelse av «kvalitetssikrede prosesser» og «sertifiserte medarbeidere».
Vet du hva jeg kaller det?
Falsk trygghet.
Jeg er så trygg i min egen rolle at jeg tør å si det.
The Flipside of Experience.
Det er der den kommer inn.
Budskapet mitt handler om at det er noe som du også skal være.
Trygg på deg selv.
Trygg i kaos.
Alt det andre kommer av seg selv.

Nei, jeg får vel legge på litt feit lyd sånn på tampen, – EN VOGUE, kanskje?


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

True To Life

Hun fulgte meg med blikket fra jeg kom inn døra og begynte på de sju skrittene mot disken hennes, jeg hadde for lengst sett at hun sto og svaiet rytmisk med overkroppen og nå så jeg også at hun beveget leppene til teksten fra tonene som smøyg seg ut av de svarte høyttalerne som hang i taket. Jeg fikk lyst til stoppe opp og bare stå der og se på henne og det fine samspillet mellom lyd og bilde.
Roxy Music.
True To Life.
Spor nummer ni fra denne skiva som ble sluppet i 1982 og som er en av de ti som jeg har sagt at jeg skal ha med meg på en øde øy, en sånn «listegreie» som var helt vanlig på en tid hvor en plate var en plate og en bok var en bok og sånt.
Og det var det jeg gjorde.
Stoppet opp, mener jeg.
Jeg så at gulvflisene var sjakkmønstret.
Jeg så at skyggen fra den store planten i vinduet tegnet et bevegelig mønsker på framsiden av den mørkerøde disken, så kakene på den nederste hylla og leste at dagens anbefaling var en Pacayalito fra Guatemala, hørte hvordan instrumentalpartiet i midten av låta nærmet seg slutten og visste hva som skulle komme.

There are complications
And compensations
If you know the game
Agitated in Xenon nightly
I’ll take you home again

Travel way downtown
In search of nothing
But the sky at night
And the diamond lady
Well she’s not talking
But that’s alright

Hun sto der og danset og var trygg og vakker i en hvit skjorte som virket litt for stor for henne, ermene var brettet opp og viste en svart tekst med arabiske tegn på den venstre underarmen.
Det var noe med blikket hennes.
Svarte øyne som gnistret bak brillene som hadde glidd litt ut på nesen slik at hun måtte skyve dem opp med pekefingeren, en ganske sjarmerende detalje som ble fulgt opp av en ny bevegelse som strøk det mørke håret bak ørene.
– «Den er fin», smilte hun.
– «Den er episk», nikket jeg tilbake og flyttet blikket mot den ene høyttaleren og var spent på neste låt eller om det kom en reklamepause eller en tilfeldig låt som ikke kunne måle seg med den som vi nettopp hadde hørt.
Den sto på repeat.
– «Skal jeg skippe?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Den tåler en runde til».
– «Mine egne favoritter», smilte hun.
– «Akkurat som kaffen og kakene …»
Det var som om hun minnet meg på hvorfor jeg egentlig var her, og litt senere spurte hun om jeg skulle ha med kaffen ut eller om jeg ville sitte her.
Valget var enkelt.
Valgene mine er som regel det.
– «Så», fortsatte hun da hun hadde satt seg ned ved siden av meg etter at hun hadde låst døra og sett trikken som dundret forbi de store vinduene, denne lyseblå boksen som passerte hvert tiende minutt og dro med seg alle menneskene som skulle til noe eller fra noe.
– «Kjedelig å være hjemme alene?»
– «Det går greit», smilte jeg.
– «Trives?»
– «Tror hun har det fint», nikket jeg.
– «Tenkte mest på deg», flirte hun.
Jeg svarte ikke.
Jeg ble bare sittende å se på henne og alle tegnene som bekreftet at hun digget jobben sin.

Jeg tror det er fire år siden jeg traff henne første gang, hun kom fra et annet jobbintervju som fikk henne til å bekrefte at hun egentlig ikke var klar for å snakke om det som vi egentlig skulle snakke om.
– «Det smaker bare surt», sukket hun.
– «Det smaker noe som … ja, det smaker i hvert fall ikke noe godt».
Jeg skulle til å si noe som handlet om ingredienser eller i hvert fall noe som lignet.
Hemmeligheten ligger i råvarene.
Jeg lot det være.
Jeg lot henne fortsette, mest på grunn av min egen visshet om hvor mange mennesker som kan ha godt av et karriereskifte og vissheten om at hun var en av mange som har disse greiene i kroppen sin, – dette som enkelte mennesker som tror at de sier noe som andre har godt av å høre på får seg til å kalle drømmer og fantasier og som forfører flinke folk til å la det være med å bare kalle det for drømmer og fantasier mens de fortsetter å leve med falsk frykt for å fargelegge et bilde fra en sjablong som er tegnet av andre.

Jeg flyttet blikket fra den tomme kaffekoppen og over på hånden hennes som hadde lagt seg på min, denne hånden som for lengst hadde løsnet seg fra klamme grep og tegnet sine egne linjer på et gammelt kart. Jeg tror det var i den første samtalen med henne at jeg sa det første gangen, – denne setningen som har blitt stående som en metafor i min rolle som guide og stifinner:
Man skal aldri være redd for å gå seg bort.
Det er da man kommer til steder som man aldri hadde funnet hvis man ikke hadde gått seg bort.


Musikken sier seg selv.
Du får ROXY MUSIC med «True To Life»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Starstruck

Det er kanskje et aldri så lite paradoks, men jeg er ikke så veldig begeistret for sånne som finner glede av å flæshe hvor mange mennesker de kjenner, – et paradoks med tanke på hva jeg jobber med og hvordan jeg jobber og hvor jeg selv benytter meg av gode kildetips fra andre som også kjenner en del mennesker.
Men ikke privat.
Jeg kjenner en del mennesker som jeg er sikker på at det er mange som hadde blitt overrasket over å se at jeg kjenner etterfulgt av spørsmål om gratisbilletter og autografer og sånt.
Ja, for det hender fortsatt at folk ber om autografer.
Jeg kjenner dem på en annen måte.
Jeg kjenner dem fordi jeg har blitt kjent med dem uten å la meg påvirke av alt det andre.
Hmm, – kanskje en litt diffus sammenligning, men det blir nesten på den samme måten som når jeg blir kjent med mennesker som jeg drar inn i rekrutteringsprosjekter.
Nesten.

Det var mens datteren min var på sykehus at jeg ble kjent med henne, en rosablogger som bodde litt lenger ned i korridoren og som jeg traff første gangen mens hun sto utenfor og røyka. Vi snakket antageligvis om helt andre ting enn de som forsøker å komme i kontakt med henne, og det var kanskje derfor hun syns det var fint å gå ut og snakke med meg når jeg hadde vært på sykebesøk. Det vet jeg egentlig ikke noe om siden jeg aldri har spurt, men det endte med at hun fikk boken min og jeg kan antageligvis takke anbefalinger mot hennes følgerskare for det formidable salget.
Men blås i det.
Dette handler ikke om det.
Dette handler om en venninne som har en datter som også har vært syk og som er stor fan av denne rosabloggeren, det kom fram i en eller annen samtale hvor det også kom fram at jeg kjente vedkommende. Den satt langt inne, men jeg valgte til slutt å spørre om hun ville bli med på sykehusbesøk for å si hei og kanskje legge til noen ord som kunne gi en positiv opplevelse i en krevende livssituasjon.

Vi satt og spiste lunsj.
Jeg har aldri vært starstruck, men der og da så følte jeg litt på hvordan mange har det når de ser en som de bare ser på bilder.
Skolefri, ikke sant.
Valgdag og greier.
Flusst at kids i byen.
Jeg vet at hun får mange rare henvendelser, de fleste er uskyldige og handler om selfies og sånne teite ting, men hun var ganske tidlig ute med å si at hun ville være med og treffe denne jenta som opplever kjipe ting. Hun er ganske lik meg når det kommer til dette som handler om å gjøre noe og når man bestemmer seg for å gjøre noe så gjør man det med en gang.
Det var sånn hun sa det.
Vi gjør det nå.
– «Nå?»
– «Nå», nikket hun.
– «Hvis vi ikke gjør det nå, så koker det bort … noen får vite at vi kommer og det blir bare styr».
Jeg så på henne.
Jeg så på øynene og smilet og hånden som la seg på min.
– «Vi spiser ferdig», fortsatte hun.
– «Vi spiser ferdig, og så stikker vi bort».
Vi dro innom en bokhandel, mest for at jeg skulle kjøpe en bok som jeg visste at hun ville like og som ville gi meg et slags alibi for å komme på besøk. Litt sånn «her har du denne boka som jeg har snakket om» og «jeg var tilfeldigvis på disse kanter» og så trengte jeg egentlig ikke å si noe mer siden hun så hvem som sto ved siden av meg.

Jeg fulgte med moren ut på felleskjøkkenet for å fikse kaffe og det hører med til historien at det var der vi ble sittende mens de to andre snakket om sine ting på rommet ved siden av.
Rom 701.
Det kommer til å bli tittelen på boken hennes, jenta er glad i å skrive og skriver godt og jeg har sagt at jeg skal hjelpe henne med å publisere historien som handler om hvordan hun opplever å være på sykehus og hvordan hun lever med denne sykdommen som til stadighet skremmer henne med trusselen om at dagen i dag kan være den siste.

Jeg vet ikke hvor lenge vi ble sittende.
Jeg har aldri brydd meg noe særlig om tid, – en setning som er nevnt med visshet om at jeg kan bruke et begrep som «en evighet» når jeg egentlig snakker om fire sekunder i et helvete med folk som jeg ikke liker.
Dette var noe annet.
Dette var en god evighet med to kopper kaffe og en skål med Maryland Cookies i en kjøkkenkrok med små bilder av bamser og en stor plakat med One Direction. Det gikk kanskje en halvtime før rosabloggeren viste seg i døra og fortalte at hun sov, en greie som fikk meg til å vurdere et fleipete sleivspark om hvor kjedelig praten måtte ha vært.
Jeg lot det være.
– «Hun er sliten», smilte hun tappert til moren som hadde reist seg opp for å gi en klem.
– «Jeg fikk liksom ikke sagt ordentlig ha det til henne, men du får hilse henne fra meg og så ses vi en annen gang … og beklager at jeg har snakka høl i huet på henne».
Deretter tok hun hånden min og begynte å gå på den måten som når man går sammen med noen og konkurrerer om å være den som går foran og drar den andre etter seg, nesten som om vi ikke kunne komme fort nok fram og det var kanskje sånn det var.
– «Nå må jeg ha en sigg», sukket hun når vi rundet hjørnet og var blank i øynene sine.

Faen, som jeg digger mennesker som kan få seg til å gjøre noe for andre uten å vise til hele verden at de får seg til å gjøre noe.

Dagen etter.
Jeg har nettopp sendt en tekstmelding til rosabloggeren, – jeg kaller henne bare for det for hun vil ikke at jeg skal kalle henne for noe annet i denne teksten, det var en kort og konsis melding i likhet med de fleste tekstmeldinger jeg sender og jeg sender egentlig ikke så mange tekstmeldinger.
Det var hun som begynte.
Det var hun som sendte meg en mms i går kveld, like etter at hun fikk vite det, – det var en selfie med to glade jenter og «starstruck» skrevet med rød skrift etterfulgt av en kort setning som sa at det har kommet en ny lysende prikk på stjernehimmelen.

Det er ganske vanskelig å finne mening i noe som helst når man opplever sorg og tomhet, og de som kjenner meg og mitt vet at jeg begynner å skrive.
Det er min greie.
Du har din.
Det hadde vært kult hvis det ikke blir så mange skyer i kveld.
Det hadde vært kult å se den nye stjernen.

Keyla 2004-2017


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.