Normal people scare me

Jeg kan ikke fordra folk som oppfatter seg som normale, sånne som har strukket den så langt at det ikke finnes noe som beskriver hvem de egentlig er. Jeg skal treffe en av dem senere i dag, og hun kommer helt sikkert til å få noen linjer i den nye boken.
Ja, for nå er vi i gang med å skrive en ny bok.
Nesten som en oppfølger til «Den ultimate jobbsøkerboken».
Nesten.
Den skal handle om mennesketyper og fordelen med å drite i hvordan andre oppfatter deg, – legg til hvordan du sal bruke din egen styrke for å punktere andres svakhet, så nærmer du deg.
ADHD, sier du?
Dyslektiker?
Introvert?
Jeg er nesten fristet til å legge til «hull i CV», men det er en greie som er så dumt at det nesten vil virke normalt å ta det med. Folk som fortsatt snakker om dette bør grave seg ned.

Jeg vet ikke hvor mange som spør seg selv om hva det egentlig vil si å være «normal» og hvem som egentlig har denne retten til å ta på seg dette mandatet med å definere en norm. Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig enn sånne som er så redd for å vise sitt virkelige ego av falsk frykt for å ikke passe inn med noe som de ikke vet hva er, – det være seg i forbindelse med jobb eller sammen med noen som de liker å kalle venner eller sånne som de gjerne vil skal bli venner. Jeg kan ha en rævva dag på en torsdag og da blir jeg sikkert oppfattet sånn som jeg oppfører meg når jeg har en rævva dag. Når fredagen kommer, så blomstrer jeg opp og de samme folka får seg til å si at jeg er utilregnelig.
Drit og dra, liksom.
Det finnes jo en drøss med greier som blir diagnostisert som tilstander, greier som egentlig er ganske sykt i seg selv og som spykologer og legemiddelbransjen tjener masse penger på.
– «Du vil vel være som alle andre, vil du ikke?»
– «Du vil vel ikke bli oppfattet som unormal?»
Mitt svar på det første spørsmålet er «nei».
Svaret på det andre er «jo».

Vi har konstruert et samfunn som kan oppfattes som en mental catwalk, fullstendig intolerant for avvik og så ekstremt idealisert at ingen kan leve opp til det.
Det er livet, for faen.
Det er ganske mye som tyder på at terskelen for livets utfordringer ligger alt for lavt og gjør at vi ikke finner ut av hvordan vi skal håndtere skuffelser og prøvelser som faktisk er en del av livet. Nei, da er det bedre å finne en eller annen form for behandling, terapi, trening, kall det hva du vil.
Grøss.
Livet er fullt av dritt og utfordringen er at det finnes så mange mennesker som ikke tør å møte dritten av frykt for å bli oppfattet som den som de egentlig er.
Nei, da er det bedre å få en diagnose.
Kjør på med dop og litt annen faenskap, så blir du oppfattet som normal.
Finnes det normale spykologer?
Finnes det normale terapeuter?
Sosionomer kan umulig være normale og de fleste som serverer tåpelige tips om hvordan andre kan få det bedre med seg selv kan umulig ha det godt med seg selv når de konstruerer tvangstanker som fører til helsekøer på bekostning av eldre mennesker som stues bort i bøttekottet for å dø.

Livet er som nevnt fullt av dritt og dritt er organisk materiale som forsvinner av seg selv.
Livet er med andre ord ganske enkelt.
Du blir født med en hjerne og et hjerte og de funker fint av seg selv. Det er først når du hører på alle de som forteller hvor jævlig vanskelig det er at det blir så vanskelig at du må bruke opp livet ditt på å bli like føkka som dem.
Sykt.
Denne dama som jeg skal treffe er for øvrig datteren til en kompis og sliter med å skaffe seg en jobb til tross for sin høye utdanning.
– «Det er der det ligger», begynte jeg når han spurte.
– «Det er alt for mange folk som tror at høy utdanning gir jobbgaranti, men mitt inntrykk er at jo lenger de har gått på skolen jo mindre er det igjen av dem selv».
– «Dem selv?»
– «Det eneste som betyr noe», nikket jeg.
– «Med mindre du skal jobbe på tekstilfabrikk i landet som du kommer fra».
– «Vil du ta en prat med henne?»
– «Selvfølgelig», nikket jeg og så slo vi potet.

Hun er så opptatt av mangfold i arbeidslivet at det er lenge siden det rant over, – hun er mer fokusert på alt som er rundt og ikke hva som skal gjøres.
Det kjipe er at det er mange av dem.
Det kjipe er at dette er folk med stemmer som rekker litt høyere enn de som egentlig burde synge og skrike men som ikke gjør det av falsk frykt for at stemmebåndene deres ikke treffer en tone på den måten som andre forventer å høre den.
Grøss.
Tenk hvilket paradoks det er at folk er så opptatt av å «passe inn» at de ikke passer inn med noen verdens ting, de hevder at de «jobber med seg selv» og jobber så mye med seg selv at de glemmer at de begynner i feil ende. De glemmer at det handler om seg selv og sitt, – det som kalles egenskaper og forutsetninger, omstendigheter og begrensninger hvor det er sistnevnte som er vanskeligst å innrømme for folk som er så opptatt av en politisk korrekthet som kan oppfattes som sykt i seg selv. Hun leser blader og blogger og selvhjelpslitteratur i tillegg til at hun har regelmessige treff med venninner som har tatt brevkurs i livsstilscoaching, folk som overbeviser henne om at de har kommet betraktelig mye lenger i livene sine enn hun selv.
Pisspreik, med andre ord.
Jeg pleier å si til henne at hun er helt føkka i hjernen. Hun skjønner ikke hva jeg mener, så da sier jeg det på nytt og kutter ut ordet «føkka» og legger til at hun har gått alt for lenge på skolen. Hvis noen spør hva hun «er» så svarer hun «ingenting», – det er jo dette dustespørsmålet som ofte kommer opp ganske tidlig når et menneske møter et annet menneske og hvor hun følger opp det tåpelige svaret sitt med å si at hun fortsatt er under utdanning.
Grøss.

Jeg lever fint med påstanden om at jeg løser mine rekrutteringsprosjekter basert på trynefaktor, og det er fordi jeg vet hva trynefaktor handler om og det handler ikke om å være pen hvis det er det du tror i likhet med alle de som bruker varierende stemmeleie når de forfører sitt publikum. Det hender at jeg leser tekster fra frustrerte folk som forherliger anonymifiserte jobbsøknadsprosesser og likhet for alle, urettferdighet og trynefaktor og annet pisspreik som får dem til å gjøre hva som helst og alt og gjerne litt til for å passe inn i noe som de ikke vet hva er og så går det som det går.
Det skal vi skrive om.
Jeg har ansatt en drøss med mennesker som har noe ved seg som røkla oppfatter som et hinder, – det være seg flinke folk som holdes nede på grunn av at en eller annen nisse har stemplet dem med en «diagnose» eller mennesker som har vært med på kjipe ting eller ting som folk betrakter som sært. En av mine favorittreferanser er jenta som sitter i toppledelsen i en norsk virksomhet med bakgrunn som gledespike. Hun kan ganske mye om disse tingene som får folk til å tikke, for å si det sånn.

Vi glemmer ikke de som av ulike grunner får lov til å jobbe med det som de jobber med, de som har blitt forført til å tro på viktigheten av «employer branding» og HR-spirer som bare syns det er så gøy å jobbe med mennesker liksom. Vi har feika oss inn på en del jobbintervjuer for å ta pulsen på dem, og der har vi funnet mye rart.
Det er bare å glede seg.

Men jeg er er litt usikker på tittelen selv om jeg vet at den kommer av seg selv.
Det er som med alt annet, med andre ord.
Tilfeldigheter er undervurdert.
Flaks er ingen tilfeldighet.
Jeg har en t-trøye med teksten «Normal People Scare Me», men den er brukt opp på en måte.
Teksten, mener jeg.
Ikke trøya.



Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Det ultimate jobbsøkerkonseptet reiser til Praha

Det begynte som en fleip.
Det fortsatte med «hvorfor ikke» og nå er det klappet og klart:

Vi tar med oss det ultimate jobbsøkerkonseptet vårt og reiser til Praha.

8 deltagere
4 dager
Avreise mandag morgen med retur torsdag kveld.
Pris per person kr 4900, –

Jeg vet ikke om noen som gjør dette bedre enn meg og det er kanskje fordi jeg følger en enkel oppskrift som hverken inkluderer latterlige påstander om søknadsdokumenter på en side og en CV på to – uten hull – skrevet i skriftstørrelse tolv og Times New Roman.
Grøss.
Jeg retter fokus mot det eneste som betyr noe:
Deg og ditt og din historie.
Sagt på en annen måte, – rekrutteringskommunikasjon.

Dette er et jobbsøkerkonsept som funker og som funker fordi det ikke handler om akademisk pjatt fra sånne som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner, de som tror at det er mulig å lage formler og maler for hvordan du kan «vinne intervjuet» og «konkurransen om drømmejobben», – setninger som begrenser seg til mas og fjas og som ikke gjør annet enn å kødde med seriøse jobbsøkere.
Jeg legger til et aldri så lite grøss til, jeg.
Grøss.
Snart vinter, ikke sant.
Det handler ikke en gang om viktigheten av blanke sko og hvordan du skal sitte i stolen når du treffer en som du håper vil ansette deg fordi noen har sagt at det er kult å jobbe der. Summen av alle disse tingene får meg til å begynne kursene mine med å si at du skal glemme alt du har hørt og lest fra sånne som ikke har peiling på hva de driver med.
Deretter gønner vi på.

Hvordan er det mulig å komprimere et opplegg på denne måten?
Du har kanskje deltatt på jobbsøkerkurs som strekker seg over mange uker på isolat hvor du har dorma deg gjennom ting som du gjør bedre når du er hjemme alene, svimla rundt på en tiltakskarusell som snurres av sosionomer og avdanka selgere som lener seg på et «pedagogisk opplegg» med innhold som begrenses til programforpliktet messing fra gamle tekster.
Svaret er enkelt.
Alt er mulig for mennesker som vet hva de holder på med.

Du får fire fine dager i Praha hvor du bor på et koselig sted.
Du får fin frokost og lekker lunsj.
Du får flytur ned og flytur hjem.
Du får en bok, – «Den ultimate jobbsøkerboken»
Du får det kult.

Du får ikke ny jobb når du kommer hjem, – nevnt med den store selvfølgeligheten om at det ikke er noe som heter at man kan «få» en jobb. Når det er nevnt så får du et solid grunnlag for hvordan du kan skaffe deg en ny jobb i samsvar med alle disse greiene som rimer med deg og ditt.

Du får ikke middag og ferdigsnekrede aktivitetsplaner på fritiden, – denne sosiale tvangstrøya som kjennetegner sånne som arrangerer «events» og «teamsamlinger» og hva man ikke får seg til å kalle det.
Du får ikke barnevakt og lommepenger.
Du får fri til å gjøre hva du vil og hvilket privilegium er ikke det …
Når det er nevnt, så skal du ikke se bort i fra at du får et vennskapelig klaps på skulderen med ønske om at du kommer til å gå deg bort og nevnt med vissheten om at det er når man går seg bort at man får gleden av å komme til steder som man ikke hadde funnet hvis man ikke hadde gått seg bort.

Fortvil ikke, – du får egen info når du er blant de åtte heldige utvalgte som er plukket ut på bakgrunn av hvordan de beskriver sin motivasjon og delaktighet og forståelse for hva som er mulig å få ut at komprimerte opplegg som dette. Sentrale stikkord er bevisstgjøring og refleksjon og selvransakelse og en del av disse tingene som har en tendens til å komme av seg selv når man får rævva i gir. Åpenhet i forhold til gruppemetodikk med vilje til å by på seg selv og sine historier er viktige elementer for seriøse jobbsøkerkursdeltagere, det nytter ikke å sitte alene og tro og mene at noe er riktig eller galt etter alt for lang tid med likesinnede som underbygger egne tvangstanker og valgte sannheter.

Den første delen handler om en slags form for realitetsorientering hvor du må finne svaret på spørsmålet om hvordan du beskriver din kunnskap og hvordan du frambringer resultater som gir grunnlag for noen suksesshistorier. Det handler om å vite hva du kan og hvordan du bruker det som du mener at du kan, – alt det andre som du hører og leser om jobbsøkertips er ikke annet enn emballasje.

Deretter skal du utforme en strategi som rimer med egenskaper og forutsetninger og til og med begrensninger hvor sistnevnte er ganske tøff å innrømme for de fleste i et samfunn som tviholder på myten om at det skal være like muligheter for alle.
– Hva skal du gjøre?
– Hvordan skal du gjøre det?
– Hvem skal du snakke med?
– Hvorfor mener du at det er riktig å snakke med akkurat dem?

Den andre delen har fokus på presentasjon og historiefortelling og hvordan du formidler gode opplevelser til en forhåndsdefinert målgruppe. Du har et budskap og dette skal du fortelle til noen, aller helst til de som har behov for en som deg men også til de som kan sette deg i dialog med noen av de som kan ha behov for en som deg. Vi snakker om rekrutteringskommunikasjon og nettverk og disse tingene som handler om å være trygg på sin egen historie og fortelle den med en viss innlevelsesevne.

Jobbsøk handler om deg og ditt og hvordan summen av dette gjør deg til den som er best kvalifisert for den aktuelle jobben. Kvalifikasjoner handler ikke om hvor lenge du har sittet og svettet skinkene dine i en lesesal hvor noen avslutter med å gi deg et symbol for at du klarer å kopiere gammel moro. Det handler heller ikke om hvor god du blir oppfattet hos en tidligere arbeidsgiver, – noe som kan være fint på et sted kan suge som faen på et annet.
Det er for øvrig ganske mange jobbsøkere som ikke er klar over det.
Dine kvalifikasjoner vurderes gjennom hvordan du profilerer din kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Det handler om eierskap.
Det handler ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.

Det legges selvfølgelig opp til god tid for å utforske denne flotte byen.
Europas hjerte.
Det skulle bare mangle.
Det skal være morsomt og inspirerende, – det høres nesten litt surrealistisk ut, men det er ikke så rent sjelden at jeg stiller meg spørsmålet om når man egentlig begynte med alle disse formaningene om hvor kjipt det er og hvor vanskelig det er og hvor mye man skal gjennom som jobbsøker og det er ikke måte på. Tenk på noe av dette neste gang du skal gå bort til et fremmed menneske som egentlig ikke er noe annet enn en venn som du ikke har truffet.
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det går ut på det samme.

Vi har foreløpig kun satt opp et kurs, – mest for å sjekke om dette blir kult.
Avreisedato er mandag 15. januar 2018.
Du sender en snutt på email, merk den med PRG og så tar vi det derfra.
morten@karriereverkstedet.no

Ahoj!


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

De som føkker opp arbeidsmarkedet

Det hender både titt og ofte at jeg får henvendelser fra folk som har skjønt at jeg jobber med spennende rekrutteringsprosjekter hos kule virksomheter og da mener jeg sånne virksomheter som er kule på ordentlig og ikke sånne som forestiller seg at de er kule med tåpelige forsøk på noe som de tror handler om «employer branding» eller ved å kjøpe kred gjennom dustete kåringer og konkurranser. Jeg kan for øvrig ikke tenke meg noe som føkker opp arbeidsmarkedet så til de grader som «Great Place to Work» og «karrierebarometere» og pleier å si at rekrutteringsfolk som tror på dette er rekrutteringsfolk som du skal holde deg langt unna.
Men blås i dem.
Det gjør i hvert fall jeg.
Forsøker, i hvert fall.
Det er ikke så enkelt siden de er over alt og får lov til å være over alt og gudene vet hvorfor, legg til alle som får seg til å kalle seg for «hodejegere» og som er hellig overbevist om at jobben deres handler om å hente noen ut fra et annet sted, så er du der. Det er dessverre sånn at det finnes alt for mange som tror at en eller annen som kanskje kan ha fått til noe på et sted kan få til det samme eller noe som ligner på et annet sted.
Som regel så gjør dem ikke det.
Noe som funker på ett sted kan suge som faen på et annet. Det blir nesten som ledere som tror at ledelse er et fag som kan utøves på den samme måten uansett hvor dem er og hvem dem er sammen med.
Grøss.
Noen av de som har blitt fora opp med disse vrangforestillingene føler seg kanskje forbigått eller noe sånt og det er kanskje ikke så rart når de maskerer seg så godt som de gjør og fremstår som noe helt annet enn hva som rimer med virkeligheten. Jeg vet egentlig ikke hva det er med dem bortsett fra at det er en grunn til at jeg ikke ofrer dem en tanke før de ber om at jeg skal overbevise dem om noe, – hvorfor skal jeg slutte her for å begynne der og en drøss med tull og tøys om snøen som falt i fjor.
Hva i all verden er det med sånne folk?

Jeg har vært på seminar med en del morsomme mennesker som deler min oppfatning rundt dette, mennesker som vet hva rekruttering handler om og som selvfølgelig har erfaring fra faget som de skal rekruttere til og som klarer å forestille seg hvem som passer inn i de aktuelle rollene i motsetning til kåte krumelurer som fokuserer på salg og mersalg og håp om å finne folk som kan skvises i sjablonger som de har spikka selv.
Det som på nynorsk kalles «kvalitetssikrede prosesser».
Grøss.
Eller seminar og seminar, fru Blom, – det var snarere en samling med folk som syns det er kult å jobbe sammen når vi først jobber sammen, og det hender at det er en som får seg til å legge fram argumenter som skal underbygge et ønske om at vi burde lage Europas kuleste rekrutteringsvirksomhet, som regel i denne overgangen mellom dagslys og skumring og gjerne over noen pils.
Nesten som fyllerør, med andre ord.
Nesten.
Grunnen til at vi er så gode som vi er på det som vi er så utrolig gode på er jo nettopp dette som handler om at vi jobber på den måten som vi gjør.
Uten regler.
Uten styring.
Flinke folk klarer å gjøre jobben sin i fred.
Flinke folk vet hvorfor de jobber med det som de jobber med.
Flinke folk bare gjør det.
Hos oss er det fritt fram og fritt fram i forhold til det som ligger foran oss her og nå, – vi vet at det ikke finnes et eneste menneske i hele verden som med hånda på hjertet kan si at de rekrutterer for fremtidig vekst eller som tør å si noe om den virkelige årsaken til hvorfor de tar seg bryet med å dra inn fremmede frukter når den eneste effekten bunner i et ønske om å sette farger på matbloggene sine.
De tror det er kult.
De tror de får klikk og klikk er viktig for klikkere i klikker.
Attracting the best talents for awesome companies.
Yeah, right …
Hvis det skulle henge noen over oss og si at vi skal gjøre sånn og sånn og gjerne i henhold til ditt eller datt eller nevnt som noe som nissene kaller «best practice», så hadde det gått til helvete. Eller helvete og helvete, fru Blom, – det hadde kanskje ikke gått så langt, men kanskje til et sted som ligner og som til og med kan ligne på sånne steder som huser de som egentlig burde jobbe med noe helt annet.

Mennesker ansetter mennesker og de som ikke har baller til å snakke med mennesker på den måten som man skal snakke med mennesker på bør ikke jobbe med mennesker. Mitt tips til jobbsøkere er å holde seg langt unna ansettelsesprosesser som styres av sånne som bekrefter at de ikke skjønner seg på rollen eller som ikke har klare bilder i hodet sitt av hvem den kan passe for.
Kanskje de løser floka med en test?
Nei, det gjør de ikke.
Trynefaktor og intuisjon derimot, – der har du «metode» og «verktøy» som kvalitetssikres av virkeligheten. Alt sammen bunner i det som kalles personlig egnethet og det er et «kvalifikasjonskrav» som man ikke lærer noe om på skolen.

Vi har til og med snakket om fremtidens arbeidsmarked, nevnt med den paradoksale vissheten om at det ikke er noen mennesker i hele verden som kan påberope seg noe som helst om morgendagen.
Meteorologer, kanskje.
De prøver, i hvert fall.
Du har sikkert lagt merke til at de som liker å snakke om sånne ting er sånne som egentlig snakker om seg selv og sin egen virksomhet, legg på en dæsj «innovasjon» og få DN til å publisere en tekst som de har skrevet selv, så nærmer du deg.
Det er da det er kult å ikke tilhøre en virksomhet.
Det er da man kan snakke litt løsere og friere og nevnt med vissheten om at vi snakker om det som vi opplever og det som vi opplever er hvordan økende bruk av selvstendige fagspesialister viser hvordan virksomheter kan fokusere på seg selv og sitt og gjøre det som de skal og hvor det mest nærliggende for sånne som oss er nedlatenhet i forhold til HR.
Vi liker ikke HR og det er ikke bare fordi HR ikke liker oss.
Vi liker ikke HR fordi vi vet at det ikke er så veldig mange virksomheter som egentlig trenger HR og i hvert fall ikke i sin nåværende form som oppsamlingspost for alle disse tåpelige BI-fagene som får HR til å fremstå som pain in the ass. Vi snakket til og med om «endringsledelse» og vet vel egentlig ikke hvorfor vi begynte å snakke om det, – antageligvis bare for moro skyld for det eneste man kan få ut av noe sånt er jo bare å le av det og vi liker å le og ha det hyggelig når vi jobber sammen og sånn sett så er vi faktisk ikke noe bedre enn alle andre som finner glede av å le av sånne som sklir og faller og går på trynet i søledammene.
Endringsledelse?
Det er et begrep som brukes når HR eller en leder har driti seg ut, gjerne ved å ansette feil mennesker og manglende evne til å behandle mennesker som mennesker.
Det er der det begynner.
Alt handler om menneskene som du har rundt deg.
Alt.
Lærer ikke sånt på BI, vet du.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Livstegn

Det hender at det dukker opp meldinger fra folk som spør om jeg har sluttet å blogge.
– «Nja», sier jeg da.
– «Jeg skriver på så mye annet på andre steder».
Fagfora.
Andre blogger.
Bokprosjekter.
Her og der men ikke «her» på denne siden.
Nå er det kanskje ikke sånn at jeg går rundt og tror at noen savner tekstene mine eller noe sånt, men du vet sikkert hvordan det blir.
Det blir som det blir.
Men så var det en fin fyr som skrev en hyggelig kommentar om at jeg har gjort Facebook til min egen.
Ja, for jeg skriver på Facebook og det er faktisk mulig å bruke den som en slags blogg hvor jeg skriver små snutter som i og for seg kunne ha blitt publisert på denne siden men som ikke blir det, – noen av tekstene settes «offentlig» og vises til flere enn de som jeg har som venner og du må gjerne ta en kikk hvis det virkelig skulle være sånn at du lurer på hvor det har blitt av tekstene mine og selvfølgelig nevnt med denne vissheten som jeg viser til lenger opp om at det ikke er sånn at jeg går rundt og tror at noen savner dem.
Tekstene, mener jeg.
Jeg sier ikke at jeg inviterer deg til å bli «venn» med meg på Facebook, – jeg har ryddet opp ganske kraftig og fjernet en del av de som jeg egentlig ikke vet hvorfor jeg har hatt som venn og nå er jeg nede i et akseptabelt antall og et antall som rimer med en slags virkelighet om at dette er folk som jeg kunne ha fyllt opp stua med.
Rart?
Nei, jeg syns ikke det.
Det hender at jeg lurer på hva som bor i folk som har hundrevis av «venner», men de har kanskje en større stue enn meg. Jeg vet ikke, men da vet du i hvert fall hvorfor publiseringsfrekvensen på denne siden som du leser nå er så redusert som den er.
Det var vel ikke noe mer enn det.
Det var bare det.

Du får PORTUGAL – THE MAN med «Feel It Still»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.