Måned: august 2011

Ekte ledelse handler om resultater

Ledelse har lite med hierarki å gjøre i følge professor Rob Goffee fra London Business School.
– Det er mange gode ”managere”, med godt håndlag på organisering, planlegging og styring, men de er ikke nødvendigvis gode ledere, sier Goffee som kommer på PersonalForum 2011.

Klikk på teksten over, og du kan lese hele teksten på sidene til HR Norge.

Trillevesker

Trillevesker kan sikkert være en smart greie, til sitt bruk når man har pakket tungt og vil redusere tunge løft over lange strekninger og sånne ting – men hvorfor har det gått sånn inflasjon i denne bruken?

Jeg tenker da på alle de som reiser fram og tilbake daglig over relativt korte strekninger og som drar denne etter seg på t-banen og bortover perrongen, gjennom kjøpesenter og jeg vet ikke hvor.

Du kan multiplisere et menneskes masse med tre så skjønner du hvor jeg vil.
Hvorfor må man drasse på så mange ting hele tiden?
Hvorfor kan man ikke fylle en liten ryggsekk i stedet?
Det er trangt nok fra før …

… og hvorfor har nordmenn så store problemer med å holde til høyre, kanskje til og med ta et skritt til siden når de skal stoppe opp for å ommøblere i trilleveska si eller bare stanser fordi de er så slitne av å trekke den etter seg ?

Rekrutteringsselskaper og hodejakt

Jeg jobber av og til på en måte som gir meg anledning til å sitte i den andre enden hvor henvendelser fra rekrutteringsselskapene tikker inn titt og ofte. Overraskende mange snakker om produktene sine, som om de har hyllemeter på hyllemeter med hoder.

Jeg er av den oppfatning at rekruttering er ikke et produkt – det er en tjeneste – og da er det naturlig å etterlyse en prosess. De fleste har store problemer med å forklare hvordan de skal gå fram for å kunne presentere riktige kandidater, men de fleste kan fortelle at de jobber raskt og har store cv-baser. De fleste legger til noen ord om garantier selv om det blir stille når jeg spør hvordan de kan garantere noe som helst. I stedet får jeg høre hvor lenge selskapet har eksistert selv om det ikke sies så mye om hvor lenge de ansatte har vært der.

Mens vi snakker, så sjekker jeg LinkedIn-profilen deres.
Noen ganger blir jeg overrasket over at det finnes folk i bransjen som ikke er på LinkedIn, men det er en annen sak.
Stjerneselgere fra Eniro blir ikke automatisk dyktige rekrutteringssfolk fordi de tar en eller annen eksamen på BI.
Men alle som ringer vil gjerne møte meg – det høres jo isolert sett ganske hyggelig ut men jeg vet jo at de fleste måles på antall kundemøter og drives av profitt og faktureringskåthet, så da smaker det ikke så godt likevel …

Jeg ønsker ikke å stigmatisere eller være fordomsfull, men en annen ting som er interessant i denne sammenhengen er uttalelser fra enkelte rekrutteringsfolk som hevder at de første tjue sekundene er avgjørende i møtet med kandidaten for å vurdere om han eller hun er aktuell eller ikke. Ofte er dette de samme folkene som hevder at et raskt øyekast på en CV er nok til å avgjøre om søkeren i det hele tatt kommer med i prosessen, de skal lese så mange CV’er at de ikke har tid til å fordype seg i hver enkelt – da syns jeg det er litt rart at de følger opp med å argumentere med sine komplekse og dype prosesser i dialog med sin oppdragsgiver?

Jeg vet i hvert fall at dersom jeg skal ha et møte med noen av dem, så vil jeg be dem om å legge bort presentasjons-materiellet sitt og fortelle med egne ord hvordan de har tenkt å gå fram for å finne fram til riktig hode.
Hvis du som leser dette kjenner deg igjen, er du herved advart …

Det er ikke så lenge siden jeg snakket med en hyggelig fyr som snakket varmt om search, såpass varmt at han faktisk klarte å overbevise meg om at han visste hva han snakket om.
I hvert fall nesten.
De som kjenner meg, vet jo at jeg har en iboende tvil til det meste …
Jeg liker å ta en ekstra sjekk, en ekstra runde rundt blokka for å være helt sikker på at det er riktig. I dette konkrete tilfellet tror jeg greia var at det begynte å lukte litt rart når han selv tok initiativ til å nevne “no cure no pay” men jeg tenkte at det får være hans problem.
Noen dager senere så jeg kjent firmalogo på finn dått enno og fremmede navn på kontaktinformasjonen, og da jeg spurte om dette var i tråd med hva vi hadde blitt enige om – nemlig en dempet search-prosess – så svarte han at de alltid startet searchprosessen med å behandle innkommende søkere.
Grøss.

I dag skal jeg på hodejegerfest i forbindelse med premiere på filmatiseringen av boka til Jo Nesbø.
Regner med at jeg treffer noen smartinger der …

Jeg serverer TALKING HEADS med “SLIPPERY PEOPLE”

Flytsone og reisevei

Flytsone i rutiner og reisevei.
Noen som kjenner seg igjen i dette?
De fleste jeg vet om klarer å opprettholde en viss logistikk i sine morgenitualer.
Klokka ringer, opp opp i galopp og så står man der på perrongen og venter på t-banen.
Dag ut.
Dag inn.
Stryk det som ikke passer av frokost, dusj, matpakke til barna eller what ever, men det som er relevant i denne sammenheng er de interessante observasjonene av alle de andre menneskene som befinner seg rundt deg.
De står som regel på de samme stedene.
Du ser han som akkurat rekker fire trekk før dørene åpnes og hun som akkurat smetter inn før dørene lukkes, nederst sitter de to damene som du tror jobber i kantina i en eller annen kommunal etat, de ser i hvert fall sånn ut, og like bak der står han som jobber som økonomiansvarlig i en eller annen religiøs sekt.
Samtidig lurer du kanskje på hva enkelte tenker om deg selv.

På neste stasjon kommer hun med barnevognen og han med de teite brillene, men du oppfatter samtidig at hun som pleier å skravle så høyt i telefonen og har sånne stygge gummistøvler ikke har dukket opp i dag.
Kanskje hun har forsovet seg.
Kanskje du benytter anledningen til å sette deg på hennes plass.
Det som er litt rart med alt dette, er at dette er mennesker som du på en eller annen måte får et slags forhold til selv om det skal veldig mye til for at du begynner å prate med noen av dem.

En gang hadde jeg en kandidat på den andre siden av bordet som jeg kjente igjen, han pleide å komme om bord på Hellerud og jeg husker at det var litt rart å tenke på at han akkurat denne dagen hadde endret sine morgenrutiner på grunn av meg – ikke rart, ikke sånn ment, men denne aktuelle dagen kunne han ta seg litt bedre tid i og med at han skulle møte på mitt kontor i Vika på morgenen, han måtte gå av på Nationalteatret og ikke der hvor han vanligvis pleide å gå av som var et eller annet sted lenger enn dette.

I disse dager farter jeg videre over til en ekspressbuss til Fornebu og her treffer jeg de samme menneskene.
Ikke de samme som på t-banen, men de samme menneskene som pleier å ta akkurat denne bussen hver eneste dag på det samme tidspunktet. Det merkelige er at de pleier å sitte på sine faste plasser, nesten som om det hersker et stille og forlorent fellesskap.
Nesten alle går av på den samme holdeplassen.
Nesten ingen snakker med hverandre.
Heller ikke her.

Dagens musikksnutt er en klassiker med MASSIVE ATTACK – her kommer «UNFINISHED SYMPATHY»: