Måned: september 2011

Sladrehank skal selv ha bank?

Man kan lese i onsdagens VG om arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen har fått så hard medfart at de ber andre la være.
Jeg er uenig.
Jeg leser hele historien og leser at disse har fått det tøft.
Jeg forstår den siden.
Feilen er oppfordringene som kommer fram.
Det bør og skal være en rett å si fra når kritikkverdige forhold oppdages og varsles, og arbeidstakere bør i stedet oppfordres til å si fra.
Da må vi ha et system som ivaretar disse.

Fra 1. januar 2007 trådte nye regler om varsling i arbeidslivet i kraft. Formålet med reglene er å styrke de ansattes ytringsfrihet, tilrettelegge for varsling, og være et virkemiddel for å avdekke korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet. Reglene om varsling innebærer at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten, uten å bli utsatt for gjengjeldelse, verken formelle eller uformelle reaksjoner. Framgangsmåten ved varslingen skal være forsvarlig, og arbeidstaker har uansett rett til å varsle i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.

Det finnes heldigvis selskaper som anser forsvarlig varsling av kritikkverdige forhold som ønskelig – åpenhet bidrar til en sunn bedriftskultur som er til beste både for selskapet og de ansatte.

Det finnes også (heldigvis) ansatte som følger sin lojalitetsplikt i arbeidsforholdet.
Man må gjøre et valg.
Begge parter må gjøre dette, og dette begynner allerede ved ansettelsesprosessen hvor manglende informasjon om rutiner, retningslinjer, visjon og verdier og kultur og holdninger ikke får den oppmerksomheten som er påkrevet for å unngå konflikter ved et senere tidspunkt – man er mer opptatt av papirarbeid og speiling og glemmer å snakke sammen.

Varsling må uansett skje på en forsvarlig måte – ubegrunnet varsling kan føre til stor og i noen tilfeller uopprettelig skade, og dette innebærer at den som varsler må ha forsvarlig grunnlag for kritikken.
Alternativt må man ta konsevensen av at uforsvarlig varsling kan få betydning for arbeidsforholdet.
Den som er med på leken må smake steken.

Selskaper med respekt for seg selv har utarbeidet interne varslingsrutiner – som regel underlagt sine forretningsetiske retningslinjer. Dersom man ønsker å ha en sunn bedriftskultur bør de ansatte oppleve det som uproblematisk å ta opp kritikkverdige forhold og forvente en seriøs behandling.
Regninga får noen andre ta.

Dagens musikktips er JARLE BERNHOFT med «C’mon Talk»

Employer Branding

Jeg syns det er moro når jeg opplever tilfredshet fra en som har skiftet jobb via noen av mine trykk.
Oppdragsgiveren har betalt for en tjeneste, så det er en selvfølge at de er fornøyd …
Men dette mennesket som går inn i ny rolle, kanskje legger seg på en ny hylle eller reduserer reiseveien eller kan senke skuldrene fordi vedkommende får mindre ansvar – deres tilbakemelding er ubetalelig.
Det som ofte slår meg, er viktigheten av den gode historien.
Dersom du liker en historie, er det hyggeligere å fortelle den videre.
Historier basert på fakta som ingen kan bestride – i hvert fall ingen i den forhåndsdefinerte målgruppen, og det er jo de det dreier seg om når alt kommer til alt. Rett og slett fordi det ikke er alle som passer inn, og det er det enkelte som har ganske tungt for å skjønne.
Det er hyggelig å videreformidle en historie som åpner dører som enkelte ikke drister seg til å se på en gang.

På den annen side blir jeg fremdeles overrasket over hvor mange selskaper som ikke er kjent med egen historie.
Den virkelige.
Den som det er mange som dekker over den eller forteller den på en måte som ingen kjenner seg igjen i.
Nettsidene deres flasher verdier og visjoner og bilder av pene mennesker som ser ut som opplasting fra et eller annet amerikansk bildearkiv.
Det er mange som ikke tør å fortelle sine egne historier.
Si det som det er.
I stedet sitter man på lukkede rom og snakker om «Employer Branding» og sikler så mye på såkalte talenter at det går ut over de som allerede befinner seg innenfor murene. Det er nemlig ikke før medarbeiderne selv oppfatter arbeidsgiveren sin som attraktiv at man suksessfullt kan kommunisere varemerket som positivt. Dette arbeidet starter fra innsiden og må løftes oppover – man kan ikke iverksette store kampanjer dersom ikke majoriteten av de som jobber der syns det er et godt sted å være.
Tanker og mål må oppfylles og etterleves.
Det er bedrifter med tydelige verdier og en sunn kultur hvor medarbeiderne har det morsomt og trives med hverandre og sine arbeidsoppgaver som blir vinnerne i kampen om de dyktige medarbeiderne. De som har forstått at deres medarbeidere er den absolutt største ressursen og viser dem respekt gjennom å satse på dem og sørge for at de utvikles og trives, kan konsentrere sitt arbeid med Employer Branding på å markedsføre seg gjennom de riktige kanalene mot identifiserte målgrupper.
Arbeidsgiveren kan ikke selv fortelle hvordan de oppfatter seg selv som arbeidsgiver.
Hva var det vi kalte dette på barneskolen?
Skrytepave?

Dagens musikktips er med en artist som har bygget seg opp et brand som ingen andre i denne verden – her er MADONNA med ”Papa Don’t Preach”

Kinamat, naken hud og bringebærsyltetøy

De som følger med på disse sidene vet at jeg kjører en del t-bane.
Ja, nå er det ikke jeg som kjører, men jeg er passasjer …
Som regel til og fra jobb.
Det er her jeg fanger opp mitt interessante “studiemateriale” …
Jeg har alltid vært fascinert av mennesker i bevegelse, for å si det på den måten – egentlig en litt merkelig greie og jeg går ikke så langt som å bruke ord som fetisj, eller noe.
Det er bare en greie, syns det er artig å observere folk på flyplasser, hotellresepsjoner, perronger og ulike offentlige transportmidler.

Jeg har også en jobb som gir meg god anledning til å studere mennesker i bevegelse, og da mener jeg de som flytter på seg i arbeidslivet – fx de som er mellom jobber – så jeg får dekket kvoten min der også.
På en måte.
Det er dette jeg skriver mest om på denne bloggen.
På bloggen?
Det heter kanskje i bloggen …
What ever.
Jeg skriver om mennesker i bevegelse og alt som hører med.
Tingene rundt.
Omstendigheter.

Her om dagen satt jeg på t-banen hjem og lyttet til samtalen til jentene på plassen skrått foran meg.
Det virket ikke som om de kjente hverandre så veldig god.
Det virket mest som om de var på søken etter en slags felles plattform. De snakket om musikk, som regel et safe emne, begge digga Nirvana og felles entusiasme for bandet ga dem en tilsynelatende hyggelig reise hjem.

Noen ganger er det litt merkelig hvor viktig det er for enkelte å finne noe å snakke om, aller helst noe som de er enige om siden det blir hyggeligere på den måten – det blir som om man føler seg tvunget til å ha et eller annet å snakke om når man sitter ved siden av hverandre på vei fra et eller annet felles opplegg.
Man blir jo litt låst på en måte, litt pinlig med sånne lange pauser hvor man ikke finner på noe å si, for all del, av og til er det greit å hode kjeft også, man må ikke på død og liv servere svada for å få tiden til å gå.
Neida så joda …
Og ellers?
Temaet vekslet til kinamat.
Jeg fikk ikke med meg overgangen, men nå var det kinamat på menyen.
Hun ene hadde fått servert kinamat til lunsj, og det var jo bare helt … jeg bare ahh, ikke sant, hun fortsatte med å fortelle at hun pleide å woke ganske mye, i hvert fall så gjorde hun det før og det var egentlig lenge siden og jeg bare hallo liksom så utrolig digg og jeg bare så enkelt ikke sant …
Så ble hun avbrutt av venninnen som fortalte at hun hatet sushi.
– “Sushi er noe annet …”
– “What ever … smaker råttent”.
Deretter ble kontakten brutt og de ble sittende å se hver sin vei, t-banen stanset på en ny holdeplass hvor det kom på et kjærestepar som dumpet ned på setet foran meg.
Knising og hvisking i øret.
Jeg så tungen hans gli over øreflippen hennes.
Grøss.
Jeg kjente han fra tidligere, kjente og kjente, jeg visste hvem han var, tror han het Jonas eller noe sånt og hadde bodd i kollektiv sammen med Anders for en evighet siden.
Den gangen var han filmstudent.
Nå hørte jeg hvordan han prøvde å overtale dama til å bli med på prosjektet hans. Det virket som om hun var litt gira inntil han nevnte at det kunne komme på tale med litt naken hud, men det ville hun ikke finne seg i.
Hun sa for øvrig “itte” og hadde tjukke l’er og var antageligvis fra Hadeland eller noe sånt.
– “Itte tal’om, je tar’itt a me klea”.
Greit nok, tenkte jeg og lurte på hvor lenge hun klarte å stå på krava. Jeg husket han som en litt frastøtende type, en sånn som maste og maste og hadde sikkert overtalt en del damer opp gjennom årene. Anders hadde fortalt at han ikke en gang pleide å re opp senga si selv eller rydde rommet sitt, moren hans pleide å komme innom en gang i uka, ganske sterkt, men hun pleide å ta med hjemmelaget bringebærsyltetøy, hun var visst utrolig god til å lage bringebærsyltetøy. Han kjente meg ikke igjen, tror egentlig ikke han hadde peiling på hvem jeg var, men jeg hadde faktisk spist av bringebærsyltetøyet hans en gang jeg våknet opp hos Anders etter et fuktig nachspiel.

Jeg reiste meg for å gå av, vurderte å si “ha det” til kinamatjentene og til stakkars Jonas som antageligvis ikke fikk Hadelandsberta på lakenet som mora hans hadde gjort i stand.
I stedet så jeg en annen vei.
Det er ikke alt man har noe med …

Her er MASSIVE ATTACK med «Safe From Harm»

Karrieretips på en tirsdag

Jeg får ofte spørsmål fra folk som ønsker karrieretips.
Jeg tar det som et signal om at jeg gjør noe riktig.

Det første du må finne ut av, er hvorfor du ønsker å bytte jobb.
De fleste svarer at personlige interesser og preferanser er endret og det er jo helt naturlig.
Det skulle nesten bare mangle.
Noe annet kan oppfattes som patetisk.
Jeg pleier å støtte opp under de som ønsker en bedre balanse mellom arbeid og fritid, mens jeg er litt mer lunken til de som fokuserer på lønn. Jeg er vel heller ikke så veldig begeistret for alle disse som skal realisere seg selv som midtpunkt i et eller annet luftslott. Det er heldigvis ikke så mange av disse i min sfære, men på den annen side er det sånn at de som er der tar jævlig stor plass …

Deretter må du finne ut om du er klar for å skifte jobb – da tenker jeg ikke bare på selve jobben, men på alt rundt som også er en del av hele pakka som du må ta i betraktning.
Hvis svaret er ja, så må du blåse på.
Det kan være skummelt å ligge å vake mellom jobber.
Skal.
Skal ikke.
Jeg syns det er lurt å ha dialog med et rekrutteringsselskap, husk at mesteparten av de spennende jobbene ikke annonseres på offentlige nettsteder.
Finn ut hvilket selskap som dekker din næring og ta kontakt.
Si fra hvis du vil ha tips.

Du må selvfølgelig bestemme deg for hva slags jobb du ønsker.
Om du er klar for å «rykke opp» eller kanskje det er på tide at du tillater deg å «rykke ned» …
Det kan også være lurt å ta i betraktning at det ikke er alt som blir som man tror.
Eller motsatt, for den saks skyld – jeg tenker da på at «drømmejobben» kan bli til nettopp Drømmejobben selv om det kanskje ikke virket sånn til å begynne med.
Mye handler jo om hva du selv er villig til å gjøre, og det begynner jo med deg selv.
Prøv å tenk verdier.
… og da tenker jeg på virkelige verdier og ikke tallene på lønnsslippen din.

Og så må du rote litt i verktøykassen din, og det første du må gjøre er å børste støvet av CV’en din. Mange tror at en CV bare er en oppramsing, men prøv heller å se på denne som inngangsbilletten til et intervju eller en uformell samtale med noen som kanskje kan tenke seg å ansette en som deg.
Mange spør om det er lurt å formalisere kompetanse sin. Jeg svarer ofte med et overførbart spørsmål «hvorfor» før jeg følger opp med at jeg ikke ser behovet for det dersom du er flink til å synliggjøre hva du faktisk kan.
Deltidsstudier er tidstyver.

Når du kommer til et intervju eller uformell samtale, så må du ikke glemme å være deg selv. Det er fort gjort at du låser deg fast i det gamle sporet, og da tar det ikke lang tid før du rykker tilbake til start.

Mitt beste karrieretips er å gjøre en god jobb der man er.
Da blir man lagt merke til.
Og så kan du kjøpe boken min …

Dagens musikktips er DEPECHE MODE «Enjoy the Silence»