Livet er morsommere for oss som liker fotball

Det er bred enighet om at verdens mest berømte nordmann i nyere tid heter Ole Gunnar Solskjær.
Face the facts, fotball er et verdensspråk og Ibsen og Bjørnson og Heyerdahl og Grieg og Nansen og Amundsen og sikkert noen flere særinger blir for spesielt interesserte.
Jeg er ganske glad for at jeg kan snakke dette språket, selv om jeg ikke behersker alle dialektene like godt som jeg gjorde for noen år siden. Fotballspråket gir meg ganske mye når jeg er ute og reiser – kanskje mest som en døråpner, men når man først har kommet seg inn så går jo mye på ren rutine og gammel vane. En av mine bedre historier skjedde i 2006 på ferie i Tyrkia. Jeg rusler rundt på et marked og har på meg den den fine bortedrakta til Vålerenga – alltid bortedrakt på tur – og så treffer jeg på en tyrker som spør om jeg kjenner Ronny Johnsen.
Kjenner og kjenner, tenker jeg.
Der og da hadde nok Ronny og jeg en tettere greie enn den vanlige avstanden som begrenset seg til annenhver helg hvor jeg sto på E-feltet på Ullevål og han var ute på gressmatta.
Greit nok.
Sikkert nært nok i tyrkisk målestokk siden de har et helt annet syn på fellesskap enn hva vi har.
Greit nok, det også.
Ronny Johnsen spilte for Galatasaray, fortsetter han.
Det var tydeligvis favorittlaget hans.
Jeg svarte at det var feil.
Ronny Johnsen spilte for Besiktas.
Før jeg visste ordet av det, satt jeg med eple-te i hånda og tre tyrkere rundt meg i en butikk som solgte veldig mange ting som jeg ikke hadde behov for.
Hvor dum går det an å bli?
Jeg reiser jo aldri med store kofferter …
Sjefen i butikken het Kobilay og litt over gjennomsnittet interessert i fotball og dessuten så samlet han på fotballprogrammer og fotballdrakter. Kobilay dro fram en blå ringperm og bladde seg tilbake i tid før han stanset opp ved sesongen 1995-1996 hvor Ronny Johnsen spilte for Besiktas som slo Galatasaray 3-1 på bortebane.
Jeg var ikke sikker på om det var så lurt å si at jeg kjente Ronny likevel, men hele greia med at den første tyrkeren – som jeg ikke husker hva het – fanget opp Vålerenga-logoen på den hvite drakta med sitt skarpe blikk og koblet den direkte til Ronny Johnsen var ganske imponerende.
Det som skjedde var at vi byttet drakter – et av de sterkeste tegnene på respekt innen fotballen.

Det gikk ikke lang tid før et ungt par kom ned trappen fra andre etasje med lange armer og tunge bæreposer med veldig mange ting som de trodde at de sikkert kunne få brukt for når de kom hjem til Norge. Det er jo vanlig der nede at butikksjefen hilser og takker for en god handel, og siden alle brødrene gjorde det samme så tenkte jeg at det bare ville se dustete ut om ikke jeg også reiste meg og hilste.
Så det gjorde jeg.
Jeg kronet verket med ordentlig børek fra sjappa til en annen bror eller fetter eller kanskje det var en onkel.
Gratis.
Jeg sto der med riktig farge på drakta.
Livet er morsommere for oss som liker fotball.

Dagen etter traff jeg det unge paret ved svømmebassenget.
Jeg er ikke sikker på om de kjente meg igjen.
Nordmenn er jo ikke like kjappe på sånne ting …

Livet er morsommere når det er finere vær, også – dagens musikktips er JO MANJI med «Beyond the Sunset»

3 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s