Kinamat, naken hud og bringebærsyltetøy

De som følger med på disse sidene vet at jeg kjører en del t-bane.
Ja, nå er det ikke jeg som kjører, men jeg er passasjer …
Som regel til og fra jobb.
Det er her jeg fanger opp mitt interessante “studiemateriale” …
Jeg har alltid vært fascinert av mennesker i bevegelse, for å si det på den måten – egentlig en litt merkelig greie og jeg går ikke så langt som å bruke ord som fetisj, eller noe.
Det er bare en greie, syns det er artig å observere folk på flyplasser, hotellresepsjoner, perronger og ulike offentlige transportmidler.

Jeg har også en jobb som gir meg god anledning til å studere mennesker i bevegelse, og da mener jeg de som flytter på seg i arbeidslivet – fx de som er mellom jobber – så jeg får dekket kvoten min der også.
På en måte.
Det er dette jeg skriver mest om på denne bloggen.
På bloggen?
Det heter kanskje i bloggen …
What ever.
Jeg skriver om mennesker i bevegelse og alt som hører med.
Tingene rundt.
Omstendigheter.

Her om dagen satt jeg på t-banen hjem og lyttet til samtalen til jentene på plassen skrått foran meg.
Det virket ikke som om de kjente hverandre så veldig god.
Det virket mest som om de var på søken etter en slags felles plattform. De snakket om musikk, som regel et safe emne, begge digga Nirvana og felles entusiasme for bandet ga dem en tilsynelatende hyggelig reise hjem.

Noen ganger er det litt merkelig hvor viktig det er for enkelte å finne noe å snakke om, aller helst noe som de er enige om siden det blir hyggeligere på den måten – det blir som om man føler seg tvunget til å ha et eller annet å snakke om når man sitter ved siden av hverandre på vei fra et eller annet felles opplegg.
Man blir jo litt låst på en måte, litt pinlig med sånne lange pauser hvor man ikke finner på noe å si, for all del, av og til er det greit å hode kjeft også, man må ikke på død og liv servere svada for å få tiden til å gå.
Neida så joda …
Og ellers?
Temaet vekslet til kinamat.
Jeg fikk ikke med meg overgangen, men nå var det kinamat på menyen.
Hun ene hadde fått servert kinamat til lunsj, og det var jo bare helt … jeg bare ahh, ikke sant, hun fortsatte med å fortelle at hun pleide å woke ganske mye, i hvert fall så gjorde hun det før og det var egentlig lenge siden og jeg bare hallo liksom så utrolig digg og jeg bare så enkelt ikke sant …
Så ble hun avbrutt av venninnen som fortalte at hun hatet sushi.
– “Sushi er noe annet …”
– “What ever … smaker råttent”.
Deretter ble kontakten brutt og de ble sittende å se hver sin vei, t-banen stanset på en ny holdeplass hvor det kom på et kjærestepar som dumpet ned på setet foran meg.
Knising og hvisking i øret.
Jeg så tungen hans gli over øreflippen hennes.
Grøss.
Jeg kjente han fra tidligere, kjente og kjente, jeg visste hvem han var, tror han het Jonas eller noe sånt og hadde bodd i kollektiv sammen med Anders for en evighet siden.
Den gangen var han filmstudent.
Nå hørte jeg hvordan han prøvde å overtale dama til å bli med på prosjektet hans. Det virket som om hun var litt gira inntil han nevnte at det kunne komme på tale med litt naken hud, men det ville hun ikke finne seg i.
Hun sa for øvrig “itte” og hadde tjukke l’er og var antageligvis fra Hadeland eller noe sånt.
– “Itte tal’om, je tar’itt a me klea”.
Greit nok, tenkte jeg og lurte på hvor lenge hun klarte å stå på krava. Jeg husket han som en litt frastøtende type, en sånn som maste og maste og hadde sikkert overtalt en del damer opp gjennom årene. Anders hadde fortalt at han ikke en gang pleide å re opp senga si selv eller rydde rommet sitt, moren hans pleide å komme innom en gang i uka, ganske sterkt, men hun pleide å ta med hjemmelaget bringebærsyltetøy, hun var visst utrolig god til å lage bringebærsyltetøy. Han kjente meg ikke igjen, tror egentlig ikke han hadde peiling på hvem jeg var, men jeg hadde faktisk spist av bringebærsyltetøyet hans en gang jeg våknet opp hos Anders etter et fuktig nachspiel.

Jeg reiste meg for å gå av, vurderte å si “ha det” til kinamatjentene og til stakkars Jonas som antageligvis ikke fikk Hadelandsberta på lakenet som mora hans hadde gjort i stand.
I stedet så jeg en annen vei.
Det er ikke alt man har noe med …

Her er MASSIVE ATTACK med «Safe From Harm»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s