The Beautiful Ones

I snart en generasjon har utrykket «medarbeideren – vår viktigste ressurs» vært bedriftens uttalte grunnholdning, fremhevet ved store anledninger og på julebord. Kreative ledere iverksatte «management by walking around» og lanserte en felles erkjennelse om at det var kundene som var de virkelige sjefene. Likevel ble betydningen av et godt internt medarbeiderskap gjennom et positivt arbeidsmiljø framhevet som basis for motivasjon, innsatsevne og tilfredshet.

Etter hvert dukket det opp en annen aktør i de ansattes bevissthet, nemlig eierne. Det var ikke sånn at de ikke hadde vært der tidligere, men det var heller sånn at dette ikke var noe de ansatte tenkte noe særlig over.
Det så bra ut.
Vi hadde glass på bordene og servitøren kom når vi vinket.
Klokken tikket.
Regningen ville snart bli betalt.
Gjelden ville bli gjort opp og vi fortsetter å være til.
Det var slik vi ville ha det.
Tingene er på plass.
Vi føler en slags velvære som vi ikke vet er falsk eller ekte.
Ingenting som forandres.
Ingenting som virkelig betyr noe.
Det hele er som en viss glede, uten skyld.
Skylden kommer senere.
Skylden står ikke på menyen, men dukker opp når servitøren har fått oppgjør og regningen er betalt.

Paint a perfect picture
Bring to life a vision in one’s mind
The beautiful ones always smash the picture
Always, every time

Eierne begynte etter hvert å kreve mer fra sine investeringer, ideologi tapte for grådigheten til ukjente mennesker som godt kunne være spredd over hele kloden, kanskje til og med i land med vidt forskjellig holdning til etikk og moral og uten kjennskap til bedriften de hadde investert pengene i.
Sånne ting ble overlatt til aksjemeglere.
Rottene.
Dersom de ikke fikk det som de ville, trakk de seg ut og bedriften ble truet av konkurs.
Ledelsens viktigste målsetting er verdiskapning – deres eneste betingelse for videre eksistens.
De som lykkes blir rikelig belønnet med opsjoner og bonuser gjennom avtale med styrene.
Kostnadene skal kuttes.
Produksjonen må øke.
Kostnadene er medarbeidere og belønningen er stor for ledere som lukker øya og foretar den operative delen av prosessen – dersom man ikke innrømmer sin feighet ved å leie inn konsulenter …
I kjølvannet følger nedbemannings- og omstillingsprosesser med økende arbeidspress på de gjenværende som smittes av negative langtidseffekter som utbrenthet og sykefravær som først kommer til syne etter lang tid – lenge etter at de ansvarlige har flyttet på seg og sitt med gode referanser og eglet seg inn i en ny bedrift for å skape verdiøkning. Det samme har sentrale aksjonærer.
Presset på de gjenværende medarbeidere øker ytterligere, bedriftene blir kjøpt opp av nye eiere mens aksjekursen er lavere enn noen gang etter at alle aktiva er solgt ut, medarbeiderne faller ut eller støtes ut og en eller annen lederspire får kred for å forelese om IA. Tilbake står de som ledelsen oppfatter som de sterkeste, de mest produktive som heies frem gjennom «key resource management» samtidig som de får gylne håndjern i form av gratis barnehageplass, vask hjemme, hjemmekontor og maksimalt fleksibel arbeidstid.
Man kaller det «employee benefit management» som skal gjengjeldes med ytterligere toppinnsats. Og før siste dråpe av energi er tappet ut, utbetales bonuser for ytterligere innsats med samvittigheten som pisk og pådriver.

Dette er worst case beskrivelser, med glimt i øyet og buksa på knærne men med visshet om at tendensen er klar og skremmende og forårsaker urimelige belastninger for svært mange.
Og presset bare øker og øker i takt med uforutsigbarheten og utryggheten for arbeidstagere som står svakere enn for ti år siden som følge av samfunnsmessige holdningsendringer. Solidaritet og samhold er bleknet gjennom en ekstrem individualisering og egenutvikling rettet mot å være sin egen lykkes smed.
Vi ser en sosial forvitring.
Like barn leker best.
Mangfold er bare et ord.
Storfamilien som alltid stilte opp for deg er der ikke lenger.
Storfamilien er byttet ut med gutteklubben grei eller en alumnigruppe med blanke speil.
Facebook og AW.
Mange nøyer seg med det oppgavebaserte nettverket på arbeidsplassen som ikke så selvfølgelig stiller opp, men som likevel kan gi en slags følelse av at det er noen som gidder å se på deg – de som presser seg på jobb for kred – og som etter hvert får en viss fornemmelse av at denne erstatningen av fellesskapfølelsen med den sure forherligelsen av de mest produktive enkeltindivider … den smaker egentlig ganske vondt, og værre blir det når de solidariske ordningene i bedriften råtner bort i fuktskadene fra eget sikkel.
Da blir mennesket ensomt.
Det tar litt tid før de skjønner det.
Mestring har aldri vært en ensom ting, men det er noe man først forstår når samfunnsøkonomisk fokus erstattes av et rent bedriftsøkonomisk fokus hvor medarbeiderrelasjoner på kort sikt tillegges mindre verdi.
Kontorluft kompenseres med ekstremsport og finansakrobatikk.
Kortsiktig avkastning er målet.
Bedriften vil etter hvert overmodnes i forhold til det samfunn det er en del av å opphøre – eller bli kjøpt opp mens aksjekursen er lav i forhold til antatte potensialer – men innen den tid har sentrale eiere for lengst trukket seg ut med sine gevinster og investert i et nytt «slaktoffer».
Til syvende og sist dreier mye seg om bedriftenes og bedrifteiernes etikk og moral i et hardt konkurrerende marked. Etikk handler om fellesskapsverdiene og vår forpliktelse ovenfor de som er rundt oss, normer og regler som må etterleves for at etikken skal kunne realiseres.
Moral er praktiseringen av disse felleskapsverdiene i den enkeltes tilværelse.

Jeg har møtt noen langsiktig tenkende bedriftsledere og -eiere med høy etikk og moral og som føler samfunnsansvar, men også noen kortsiktig tenkende finansakrobater som hverken tenker mennesker eller samfunn.
Mennesker som bruker organisasjoner og undersåtter som trampoline og melkeku.
Tendensen er tydelig.
Verdisystemet bygges opp av hva du skaper av kroner og øre.
De som kjenner meg vet at jeg ikke har så mye til overs for de som utnytter kreftene som drives av kortsiktige profittmotiver i et marked som ikke innvilger ventetid.
Da trives jeg bedre alene …

Dagens musikktips sier seg selv – her er PRINCE med «The Beautiful Ones»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s