KMM

Det pleier å være tre damer inkludert i mine morgenrutiner.
Da tenker jeg ikke på kona og mine to døtre, men tre damer som hver morgen står på det sammen stedet på perrongen når jeg stempler inn to minutter før estimert avgang.
De står der hver morgen på sitt faste sted.
Praten går stort sett om det samme.
Det er stort sett den samme dama som snakker mest og hun står i midten.
Litt kraftig bygd, sikkert ord som hun selv vil kalle flatterende, og snakker høyt og tydelig med gestikulering og fakter.
Hun er typen som snakker med hele kroppen.
Det finnes faktisk en del mennesker som ikke trenger å si så mye for å bli hørt, og hun er en av de.
Forskjellen er at hun sier noe hele tiden.
Hun snakker på innpust og utpust.
Hun som pleier å stå til venstre for henne fyrer opp med enkelte kommentarer mens den tredje nikker på de antatte riktige stedene i ordflommen.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg står så nær at jeg hører det meste av hva de snakker om.
Kanskje er det fordi jeg er nysgjerring.
Kanskje er det fordi jeg står på den samme flekken av gammel vane.
Det er lenge siden jeg tenkte tanken om at dette er damer som umulig kan ha det godt med seg selv på jobben sin – inntrykket blir stadig bekreftet av at det stort sett er negative ting om folk og arbeidsmiljø som det snakkes om. Eller så er dette mennesker som finner glede av nettopp det å være negativ.
Kos meg misnøye.
Jeg har jobbet i ulike bedrifter hvor samarbeidsproblemer, misnøye med ledelsen eller frustrasjon over dårlige rammebetingelser skaper feil fokus og unødvendige problemer.
Kanskje fordi det stilles store og urimelige krav til effektivitet og kvalitet.
Kanskje fordi ledelsen er dårlig.
Kanskje fordi folkene som jobber der burde vært et annet sted.
Mange føler det lettere å la frustrasjonen gå ut over sine nærmeste som igjen gir utslag i uoverensstemmelser, mistrivsel og konflikter.
Alt er vanskelig.
Alt er dumt.
Korridorprat og negativ omtale av kolleger og ledere blir vanlig og klimaendringendringer får en helt ny betydning når det er arbeidsmiljøet som forurenses og tapper deg for energi.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk vil seg så vondt med å jobbe på et sted de ikke trives – spesielt med tanke på at det er dem selv som har ansvaret for å gjøre det beste ut av sin egen tilværelse for å skape gode rammer og retningslinjer. Det er alt for enkelt å kritisere folk rundt seg for ting som ikke funker eller folk som ikke kan det de skal gjøre.
Det funker ikke på sikt.
Jeg pleier å ordlegge meg på den måten at man er mer sammen med sine arbeidskollegaer enn sitt øvrige sosiale nettverk – i hvert fall i våken tilstand – og da er det avgjørende at man funker bra sammen. Tenk også på hvor mye tid du bruker på arbeidsplassen sammenlignet med ditt eget hjem, så skjønner du at det er et poeng at det står bra til der ute.

Det er ikke alle som passer inn over alt.
Det er enkelte som har vanskelig for å skjønne det.
Dersom man ikke passer inn, har man minimum to valg hvor det ene er å slutte og det andre er å tilpasse seg.
I begge tilfellene bør man for øvrig også holde kjeft.

Dagens musikktips er RAZOOF med «Ghostbusta Dub»

2 kommentarer

  1. Interessant blogg du har, jeg har lest meg igjennom endel av innleggene dine. Mange nyttige betraktninger for en som er over middels interessert i samspillet mellom mennesker, organisasjonspsykologi og i tillegg er i en prosess der jeg er på utkikk etter ny jobb. I dette innlegget sier du noe sånn som at du ikke kan forstå at noen blir i jobben selv om de mistrives. Vel, møt en av de. Årsaken: her vi bor, en middels liten by i provinsen er det veldig få relevante jobber å søke på. Folk tviholder på jobbene sine, selv om man ikke trives. Det er heller ikke bare bare å flytte på seg, med familie og ektefelle som har sin jobb her. Og heller ikke en løsning å «ta en annen type jobb» når man har en spesifikk utdannelse. Så da må man bli, inntil det forhåpentligvis åpner seg en mulighet. Det venter jeg på nå. Forskjellen på meg – håper jeg – og de du peker på her, er at de ikke er bevisst sin egen mistrivsel og hvordan de agerer og påvirker andre. Jeg prøver å «bite det i meg», gjøre en god jobb (tross alt) og være en positiv bidragsyter så lenge jeg er der jeg er. Men det er et reelt problem dette, for oss som har valgt å ta akademisk utdannelse i Oslo og flytte «hjem».

    Liker

  2. Bite det i seg? Bytte jobb? Hva med å prøve å løse problemet? Hvordan skal verden gå framover hvis alle som opplever negative ting i arbeidslivet biter det i seg eller rømmer? En viktig forutsetning for å få gjort noe med problemene er å kunne lufte situasjonen med andre.
    Jeg mener dessuten at dette også har en egenverdi, uavhengig av om man går videre med det. Det kan være en hjelp til å sortere hva som er sitt eget og hva som er andres problem. Hvis ansatte i en bedrift utsettes for urimelige krav og ikke snakker sammen, blir det lett til at den enkelte tror at alle andre fikser dette utmerket, og det er bare jeg som ikke strekker til. Ikke sunt i det hele tatt!
    Ja til åpen og ærlig kommunikasjon, både om positivt og negativt!!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s