Hvordan var helgen?

Hvordan var helgen?
Jo takk.
Det er rart med det, utelivet er liksom ikke helt det samme når man har passert femogtredve.
Det er som om man ikke orker like mye.
Ikke for det, det er mer psykisk enn fysisk – rett og slett fordi man har spilt spillet så mange ganger at man blir lei. Det var det som skjedde i helgen.
Jeg kom bort fra mine og satt utenfor en fremmed bar som jeg ikke husker navnet på med ørene hengt opp mot de to jentene jeg hadde på venstresiden, det var tydelig at de hadde en sånn jeg-må-lette-mitt-hjerte-til-deg-samtale.
– «Han skjønner ingen ting av de greiene der …»
– «Hvor lenge har dere egentlig vært sammen?»
– «Et halvt år».
– «Herregud, jeg syns du skal kvitte deg med han … det er så typisk guttete».
– «Vet du hva han sa?»
– «Fortell».
– «Han påstår at det like gjerne kunne være meg som fant en annen».
– «Har han funnet en annen?»
– «Nei … eller det vet jeg egentlig ikke noe om … greia er at vi begynte å snakke om det, sånn helt tilfeldig, liksom … dagen etter at jeg ikke hadde lyst til å ligge med han … han kom hjem ganske sent, ikke sant … lukta øl og ville kose … jeg lot først som om jeg sov men han bråkte så jævlig når han kom hjem, ikke sant … mye gnåling i gangen og mista nøklene i gulvet og skvala skikkelig på do og dunka inntil dørkarmen og brukte mye lyd når han kledde av seg, sukk og stønn og i det hele tatt, sikkert fordi han trodde at jeg sov, ikke sant … og ville at jeg skulle våkne … til slutt sa jeg at det for faen måtte gå an å ta litt hensyn, ikke sant».
– «Typisk».
– «Og siden har han vært sur».
– «Hvordan kom du på dette med at han kunne finne seg en annen?»
– «Det bare ble sånn … husker ikke hvordan jeg sa det, men jeg syns han skulle få høre at det er andre ting som er viktig for meg enn bare det at vi skal ligge sammen».
– «Det er så trist».
– «Enig … han er jo egentlig en grei gutt … en som kan litt om alt, snekring og koblinger og sånne ting, spiller gitar, i hvert fall litt, og kan snakke med de fleste om det meste … han er vel så nær drømmetypen det er mulig å komme selv om han kan bli litt slitsom i senga og … nå skal du høre, dama til Jostein … vet ikke om du husker henne, hun var hos Lisbeth forrige lørdag, men det husker vel ikke du noe av … hun nevnte at hun hadde hørt at han pleide å flørte litt med en som heter Gunn på regnskap … hun er visstnok en som ganske mange av gutta liker å flørte med, ikke sant … det flotte smilet som strekker seg over hele ansiktet akkurat som hun lyse dama i den filmen … hva heter hun, Charlie’s Angels …»
– «Cameron Diaz».
– «What ever … flotte bryster, sikkert silikon, sånne store som står rett ut av seg selv … nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg».
– «Har du røyk?»
– «Har sluttet».
– «Skikkelig røyksugen … vi tar en øl til, ikke sant?»
– «Ja».
Det var her jeg kom inn i bildet.
Jeg dro ut en sigg og lente meg litt tilbake på stolen i det jeg fyrte opp, nok til at det så helt naturlig ut at jeg kikket rundt som om jeg speidet etter noen kjente, noen raske blikk hit og dit innen jeg møtte blikket til hun som satt nærmest, det var nesten som om hun hadde sittet og ventet på at jeg skulle se på henne.
Øyenkrokene hennes trakk seg litt utover og munnvikene rørte på seg.
Det gikk noen sekunder innen jeg skjønte at hun faktisk smilte til meg.
Jeg visste ikke hvem av dem som var hvem, hvem som hadde sagt hva, før hun ene bøyde seg mot meg og spurte om hun kunne få kjøpe en røyk av meg.
– «Her», smilte jeg og ga henne pakken så hun kunne trekke selv, så at hun var i ferd med å åpne lommeboken sin og sa at det var greit, forsøkte å ikke virke karslig, knipset på lighteren og tente ilden mellom oss.
– «Du skal få den».
Hun la hånden sin over min som for å verne flammen fra å blåse ut, jeg la merke til at hun hadde ganske pene fingre, forbløffende lange øyenvipper og en sånn tegneseriefiguraktig dukkekropp, lignet litt på Tingeling, manglet bare tryllestav og glitterdryss men kvelden var fortsatt ung.
– «Takk», smilte hun selv om smilet kanskje hørte til i en annen samtale, lente seg tilbake i det hun blåste resultatet fra det første trekket, som om det var et slags lettelsens sukk.
– «Takk», smilte hun igjen.
– «Det var godt».
Jeg nikket og hørte at venninnen hennes sa at hun måtte på do etter at de hadde fått nye glass.
– «Jeg har egentlig sluttet …»
– «Jeg også».
– «Har du?»
– «Ja …»
– «Da deler vi en hemmelighet», smilte hun og tok et nytt trekk.
Deretter ble vi sittende å blåse i hver vår lille hemmelighet mens vi lot oss henføre av synkoperte rytmer og ren fryd på en arena arrangert som et kunstnerisk alibi for å arrangere mykporno.
Greit nok.
Jeg hadde lyst til å si noe til henne, men visste ikke hva det skulle være. Vi satt i hver vår verden og myste ut i luften med tomme blikk, nesten som et gammelt ektepar som prøvde å finne tilbake til noe som en gang var.
Feite rytmer slo mot oss som en vegg, korker smalt og glass knuste, dukene fikk våte flekker og noen fikk klump i halsen og hull i maven mens et teppe av pulserende stråler feide gjennom rommet og dannet surrealistiske mønstre som skar gjennom skyene av sigarettrøyk.
Jeg forsøkte å være den jeg trodde jeg var.
Sånn passe lunken.
Ikke hysterisk, ikke iskald.
Lunken.
En som kunne gå i mellom og være nøytral og forsiktig, en som satt seg ned med folk og bygde broer og fant løsninger.
– «Kanskje hun ikke kommer?»
– «Skulle hun ikke bare på do?»
– «Nei», smilte hun.
– «Jeg mener hun som du venter på …»
– «Hvem har sagt at jeg venter på noen?»
– «Du ser sånn ut».
– «Jeg venter ikke på noen», poengterte jeg og fikk lyst til å si noe mer etter følelsen av at samtalen hadde fått en feil start og at jeg sikkert hørtes kjip og sur ut.
– «Tror jeg tar en pils til», fortsatte jeg med de eneste ordene jeg fant.
– «Gjør det», smilte hun tilbake.
– «For jeg hadde tenkt å skåle med deg … men så at det var tomt».
Jeg ga tegn til jenta bak den provisoriske baren og fikk straks en ny pils, snudde litt på meg og følte meg egentlig litt mistilpass.
– «Hun kommer ikke», smilte hun igjen.
– «Skål».
Vi lot glassene klirre mot hverandre samtidig som venninnen dukket opp bak henne og la begge hendene på skuldrene hennes. Jeg la merke til at hun hadde på seg en militærgrønn trøye med motiv av Che Guevara og utelukket ikke muligheten for at hun trodde han var en kjent popstjerne og ikke den drapsmannen han faktisk var.
Vi skålte.
Begge var sykepleiere.
Begge var rimelig flirete da vi forlot lokalet noen timer senere.
Det var like før jeg skulle foreta forsvinningsnummeret mitt, bare bli borte sånn helt uten videre og uten noen form for dramatikk av noe slag.
Noen ganger kunne jeg si at jeg skulle på do.
Noen ganger skulle jeg ringe en venn eller finne en minibank.
Sånn ble jeg bare borte.
Sånn sto jeg utenfor 7-Eleven med en jente i hver arm uten at noen av oss visste hvem som hadde kapret hvem selv om jeg var villig til å late som om det var jeg som var offeret.
En lys og en mørk.
Husker ikke navn.
Jeg skulle ikke legge skjul på at jeg i noen brøkdeler av et sekund hadde latt meg rive med i samtalens gang og glidd inn i rollen som offer for deres hevnlystne gjerninger, spille martyr med min egen manndom som avlat. Hun lyse hadde fortalt at hun var lei av typen sin og skulle gjøre det slutt en gang for alle, mens hun mørke hadde vært single i snart to år selv om det hadde vært tilløp til klining og klenging.
Jeg antok at oddsene mine ikke var særlig gode.
– «Sånn», flirte hun lyse og åpnet den nye røykpakken sin, ga en til meg og hvisket at vi kunne slutte en annen dag. Jeg nikket og tok i mot, hun hadde for lengst bommet meg tom og jeg fyrte opp for begge, kjente at jeg var varm i hodet av pils og speidet nedover gaten.
– «Vi rekker en til», smilte den mørke og dro oss ned mot baren på hjørnet.
– «Blir du med?»
Jeg trakk på skuldrene.
– «Vi rekker en til», gjentok hun og jeg lurte på hva vi skulle rekke, kjente armen hennes rundt livet og den tunge luften som slo mot oss da vi entret en ny bunkers med fyll og røyk og støy og glam, festglade folk fulle av øl, vin, sprit, leppestifter, kondomer og faen.
Jeg hadde gjort det klart for alle – aller mest for meg selv – at jeg ikke hadde ikke ansvaret for hun som sto foran meg som et stearinlys i tåka med gnistrende øyne og sjenerte lepper, jeg så hvordan hun dro fingrene gjennom håret, ned foran skuldrene og lukket øynene mens jeg tenkte at hun kanskje prøvde å forestille seg noe der hun sto og svaiet. I en annen verden ville jeg sikkert ha benyttet anledningen til å spille ung og dum og til og med sinnsyk i gjerningsøyeblikket med visshet om at det var sånn man kunne smyge seg unna en domfellelse.
Hmm.
Det var noe med fordommene mine som sa at sykepleiere ikke var de smarteste damene der ute, men de hadde denne enkle tilnærmingen til livet som virket så tiltrekkende, denne uproblematiske greia mellom mennesker og den proffe måten når de tok på noen.
Jeg følte at jeg var i trygge hender.
En time senere hadde jeg overbevist dem om at jeg var en type som det gikk an å stole på, vi hadde korrigert personlighetene på forskjellig vis og jeg fremsto som sjeldent attraktiv med tre tomme halvlitersglass foran meg uten kontroll over totalen. Menneskene på dansegulvet så ut som vuggende skygger før hvitt strobelys avslørte kroppene som kuttet luft med stive håndflater. Rytmene dundret i betongveggene, jeg hadde tåkeblikk og hørte hvordan lydene rundt meg ble krydret med surrende stemmer i frekvent ekstatisk hyling i en verden som var overmåte festlig. Det finnes ingen stengetid på disse stedene, i hvert fall ikke hva jeg vet – men det nærmet seg tiden da folk ble opptatt av seg selv og bare seg selv.
Folk ville pule og bli pult.
Det begynte å bli trangt i hodet mitt.
Kanskje det var fordi hun mørke hadde flyttet seg ganske nær meg, hun var langt innenfor intimsonen min når jeg tenkte ordentlig etter selv om det ikke er lett å tenke ordentlig etter når man er litt full.
Jeg lurte på om det var like før jeg var ute av leken og klar for å smake steken.
Alternativet var å gi fullstendig faen.
Det var det jeg gjorde.
Heller vondt enn pinlig.
Jeg snudde meg mot en åpen bil som spilte en melodi som minnet meg om en tid da jeg hadde hatt det gøy, krysset gaten med tung bassgang og lot den kjølige natteluften bøye seg for den oppglødde atmosfæren.

Dagens musikktips er GEORGE MICHAEL med «Flawless» – bare sånn for å strekke helgen litt lenger, ikke sant?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s