Måned: oktober 2011

Nachspiel

Noen som husker sist de var på et fett nachspiel?
Tenkte meg det.
Dette døde ut med oss.
Noen som husker scenarioet?
Tenkte meg det.
Glemmer det aldri.
– «Nachspiel hos Anders og Nina!»
Det begynte som regel med at en eller annen nobody ropte i garderobekøen og en hel flokk med dumme, fulle sauer fulgte etter.
– «Nachspiel!»
– «Vi skal på nachspiel!»
Sauene breker lykkelig.
Beitet er ikke slutt.
Vi vil ha mere for og får stjerner i øya med tanken på klinevillige potensialer, kald pils og nattmat og alt som hører til.
Men så skjer det noe på veien.
Sceneskiftet rimer ikke med ditt eget manus.
Noen som har blitt spurt om de vil ha en kopp te på nachspiel?
Tenkte meg det.
Klokka er kvart på fire om morgenen og det er ikke så veldig lenge siden du forsøkte å betale den siste drinken i baren med lånekortet ditt på biblioteket, du vet at du innerst inne burde ha kommet deg hjem til din egen seng og sove ut rusen og da er det deff ikke noe alternativ å sitte i et ukjent bofellesskap og drikke te med en del idioter du ikke kjenner.
Dream on.
Nattmat kan også være greit å tenke på med mindre man har vært forutseende nok til å svinge innom Statoil eller en digg kebabsjappe.
Eller kanskje en bakt potet.
Det er nemlig sånn at det er ingen som forventer at noen skal kline til med noe fra kokeboka.
Kald ferdigpizza er konge.
Det sier litt.
Det sier alt.
Og hvorfor skal Madrugada pirke settingen?
Vi er fulle, og den eneste grunnen til at vi ikke er hjemme og sover er at vi vil ha mer øs og pøs.
Vi er ikke deppa.
I hvert fall ikke enda
Vi trenger ikke roe oss med te og suicidal musikk.
Og det verste, vet du hva det er?
Jo, det er en eller annen vissen gjøk som drar fram gitaren og tvinger oss til tvangskos og pinlig fellesvugging.
Grøss.
Det var jo ikke så veldig vanskelig å arrangere bra nachspiel.
Vel og merke dersom man husket hvor man bodde så var det tre ting som gjaldt.
Drikke.
Musikk.
Mat.
Hvis et alternativ skal byttes ut, kan «mat» erstattes med «klinevillig potensiale».
I dag vet vi bedre.
Når alt kommer til alt er det kanskje best å komme seg hjem.
Det skjønner vi nå.

Dagens musikktips er DDR med «99 Luftballons»


Hvordan var helgen?

Hvordan var helgen?
Jo takk.
Det er rart med det, utelivet er liksom ikke helt det samme når man har passert femogtredve.
Det er som om man ikke orker like mye.
Ikke for det, det er mer psykisk enn fysisk – rett og slett fordi man har spilt spillet så mange ganger at man blir lei. Det var det som skjedde i helgen.
Jeg kom bort fra mine og satt utenfor en fremmed bar som jeg ikke husker navnet på med ørene hengt opp mot de to jentene jeg hadde på venstresiden, det var tydelig at de hadde en sånn jeg-må-lette-mitt-hjerte-til-deg-samtale.
– «Han skjønner ingen ting av de greiene der …»
– «Hvor lenge har dere egentlig vært sammen?»
– «Et halvt år».
– «Herregud, jeg syns du skal kvitte deg med han … det er så typisk guttete».
– «Vet du hva han sa?»
– «Fortell».
– «Han påstår at det like gjerne kunne være meg som fant en annen».
– «Har han funnet en annen?»
– «Nei … eller det vet jeg egentlig ikke noe om … greia er at vi begynte å snakke om det, sånn helt tilfeldig, liksom … dagen etter at jeg ikke hadde lyst til å ligge med han … han kom hjem ganske sent, ikke sant … lukta øl og ville kose … jeg lot først som om jeg sov men han bråkte så jævlig når han kom hjem, ikke sant … mye gnåling i gangen og mista nøklene i gulvet og skvala skikkelig på do og dunka inntil dørkarmen og brukte mye lyd når han kledde av seg, sukk og stønn og i det hele tatt, sikkert fordi han trodde at jeg sov, ikke sant … og ville at jeg skulle våkne … til slutt sa jeg at det for faen måtte gå an å ta litt hensyn, ikke sant».
– «Typisk».
– «Og siden har han vært sur».
– «Hvordan kom du på dette med at han kunne finne seg en annen?»
– «Det bare ble sånn … husker ikke hvordan jeg sa det, men jeg syns han skulle få høre at det er andre ting som er viktig for meg enn bare det at vi skal ligge sammen».
– «Det er så trist».
– «Enig … han er jo egentlig en grei gutt … en som kan litt om alt, snekring og koblinger og sånne ting, spiller gitar, i hvert fall litt, og kan snakke med de fleste om det meste … han er vel så nær drømmetypen det er mulig å komme selv om han kan bli litt slitsom i senga og … nå skal du høre, dama til Jostein … vet ikke om du husker henne, hun var hos Lisbeth forrige lørdag, men det husker vel ikke du noe av … hun nevnte at hun hadde hørt at han pleide å flørte litt med en som heter Gunn på regnskap … hun er visstnok en som ganske mange av gutta liker å flørte med, ikke sant … det flotte smilet som strekker seg over hele ansiktet akkurat som hun lyse dama i den filmen … hva heter hun, Charlie’s Angels …»
– «Cameron Diaz».
– «What ever … flotte bryster, sikkert silikon, sånne store som står rett ut av seg selv … nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg».
– «Har du røyk?»
– «Har sluttet».
– «Skikkelig røyksugen … vi tar en øl til, ikke sant?»
– «Ja».
Det var her jeg kom inn i bildet.
Jeg dro ut en sigg og lente meg litt tilbake på stolen i det jeg fyrte opp, nok til at det så helt naturlig ut at jeg kikket rundt som om jeg speidet etter noen kjente, noen raske blikk hit og dit innen jeg møtte blikket til hun som satt nærmest, det var nesten som om hun hadde sittet og ventet på at jeg skulle se på henne.
Øyenkrokene hennes trakk seg litt utover og munnvikene rørte på seg.
Det gikk noen sekunder innen jeg skjønte at hun faktisk smilte til meg.
Jeg visste ikke hvem av dem som var hvem, hvem som hadde sagt hva, før hun ene bøyde seg mot meg og spurte om hun kunne få kjøpe en røyk av meg.
– «Her», smilte jeg og ga henne pakken så hun kunne trekke selv, så at hun var i ferd med å åpne lommeboken sin og sa at det var greit, forsøkte å ikke virke karslig, knipset på lighteren og tente ilden mellom oss.
– «Du skal få den».
Hun la hånden sin over min som for å verne flammen fra å blåse ut, jeg la merke til at hun hadde ganske pene fingre, forbløffende lange øyenvipper og en sånn tegneseriefiguraktig dukkekropp, lignet litt på Tingeling, manglet bare tryllestav og glitterdryss men kvelden var fortsatt ung.
– «Takk», smilte hun selv om smilet kanskje hørte til i en annen samtale, lente seg tilbake i det hun blåste resultatet fra det første trekket, som om det var et slags lettelsens sukk.
– «Takk», smilte hun igjen.
– «Det var godt».
Jeg nikket og hørte at venninnen hennes sa at hun måtte på do etter at de hadde fått nye glass.
– «Jeg har egentlig sluttet …»
– «Jeg også».
– «Har du?»
– «Ja …»
– «Da deler vi en hemmelighet», smilte hun og tok et nytt trekk.
Deretter ble vi sittende å blåse i hver vår lille hemmelighet mens vi lot oss henføre av synkoperte rytmer og ren fryd på en arena arrangert som et kunstnerisk alibi for å arrangere mykporno.
Greit nok.
Jeg hadde lyst til å si noe til henne, men visste ikke hva det skulle være. Vi satt i hver vår verden og myste ut i luften med tomme blikk, nesten som et gammelt ektepar som prøvde å finne tilbake til noe som en gang var.
Feite rytmer slo mot oss som en vegg, korker smalt og glass knuste, dukene fikk våte flekker og noen fikk klump i halsen og hull i maven mens et teppe av pulserende stråler feide gjennom rommet og dannet surrealistiske mønstre som skar gjennom skyene av sigarettrøyk.
Jeg forsøkte å være den jeg trodde jeg var.
Sånn passe lunken.
Ikke hysterisk, ikke iskald.
Lunken.
En som kunne gå i mellom og være nøytral og forsiktig, en som satt seg ned med folk og bygde broer og fant løsninger.
– «Kanskje hun ikke kommer?»
– «Skulle hun ikke bare på do?»
– «Nei», smilte hun.
– «Jeg mener hun som du venter på …»
– «Hvem har sagt at jeg venter på noen?»
– «Du ser sånn ut».
– «Jeg venter ikke på noen», poengterte jeg og fikk lyst til å si noe mer etter følelsen av at samtalen hadde fått en feil start og at jeg sikkert hørtes kjip og sur ut.
– «Tror jeg tar en pils til», fortsatte jeg med de eneste ordene jeg fant.
– «Gjør det», smilte hun tilbake.
– «For jeg hadde tenkt å skåle med deg … men så at det var tomt».
Jeg ga tegn til jenta bak den provisoriske baren og fikk straks en ny pils, snudde litt på meg og følte meg egentlig litt mistilpass.
– «Hun kommer ikke», smilte hun igjen.
– «Skål».
Vi lot glassene klirre mot hverandre samtidig som venninnen dukket opp bak henne og la begge hendene på skuldrene hennes. Jeg la merke til at hun hadde på seg en militærgrønn trøye med motiv av Che Guevara og utelukket ikke muligheten for at hun trodde han var en kjent popstjerne og ikke den drapsmannen han faktisk var.
Vi skålte.
Begge var sykepleiere.
Begge var rimelig flirete da vi forlot lokalet noen timer senere.
Det var like før jeg skulle foreta forsvinningsnummeret mitt, bare bli borte sånn helt uten videre og uten noen form for dramatikk av noe slag.
Noen ganger kunne jeg si at jeg skulle på do.
Noen ganger skulle jeg ringe en venn eller finne en minibank.
Sånn ble jeg bare borte.
Sånn sto jeg utenfor 7-Eleven med en jente i hver arm uten at noen av oss visste hvem som hadde kapret hvem selv om jeg var villig til å late som om det var jeg som var offeret.
En lys og en mørk.
Husker ikke navn.
Jeg skulle ikke legge skjul på at jeg i noen brøkdeler av et sekund hadde latt meg rive med i samtalens gang og glidd inn i rollen som offer for deres hevnlystne gjerninger, spille martyr med min egen manndom som avlat. Hun lyse hadde fortalt at hun var lei av typen sin og skulle gjøre det slutt en gang for alle, mens hun mørke hadde vært single i snart to år selv om det hadde vært tilløp til klining og klenging.
Jeg antok at oddsene mine ikke var særlig gode.
– «Sånn», flirte hun lyse og åpnet den nye røykpakken sin, ga en til meg og hvisket at vi kunne slutte en annen dag. Jeg nikket og tok i mot, hun hadde for lengst bommet meg tom og jeg fyrte opp for begge, kjente at jeg var varm i hodet av pils og speidet nedover gaten.
– «Vi rekker en til», smilte den mørke og dro oss ned mot baren på hjørnet.
– «Blir du med?»
Jeg trakk på skuldrene.
– «Vi rekker en til», gjentok hun og jeg lurte på hva vi skulle rekke, kjente armen hennes rundt livet og den tunge luften som slo mot oss da vi entret en ny bunkers med fyll og røyk og støy og glam, festglade folk fulle av øl, vin, sprit, leppestifter, kondomer og faen.
Jeg hadde gjort det klart for alle – aller mest for meg selv – at jeg ikke hadde ikke ansvaret for hun som sto foran meg som et stearinlys i tåka med gnistrende øyne og sjenerte lepper, jeg så hvordan hun dro fingrene gjennom håret, ned foran skuldrene og lukket øynene mens jeg tenkte at hun kanskje prøvde å forestille seg noe der hun sto og svaiet. I en annen verden ville jeg sikkert ha benyttet anledningen til å spille ung og dum og til og med sinnsyk i gjerningsøyeblikket med visshet om at det var sånn man kunne smyge seg unna en domfellelse.
Hmm.
Det var noe med fordommene mine som sa at sykepleiere ikke var de smarteste damene der ute, men de hadde denne enkle tilnærmingen til livet som virket så tiltrekkende, denne uproblematiske greia mellom mennesker og den proffe måten når de tok på noen.
Jeg følte at jeg var i trygge hender.
En time senere hadde jeg overbevist dem om at jeg var en type som det gikk an å stole på, vi hadde korrigert personlighetene på forskjellig vis og jeg fremsto som sjeldent attraktiv med tre tomme halvlitersglass foran meg uten kontroll over totalen. Menneskene på dansegulvet så ut som vuggende skygger før hvitt strobelys avslørte kroppene som kuttet luft med stive håndflater. Rytmene dundret i betongveggene, jeg hadde tåkeblikk og hørte hvordan lydene rundt meg ble krydret med surrende stemmer i frekvent ekstatisk hyling i en verden som var overmåte festlig. Det finnes ingen stengetid på disse stedene, i hvert fall ikke hva jeg vet – men det nærmet seg tiden da folk ble opptatt av seg selv og bare seg selv.
Folk ville pule og bli pult.
Det begynte å bli trangt i hodet mitt.
Kanskje det var fordi hun mørke hadde flyttet seg ganske nær meg, hun var langt innenfor intimsonen min når jeg tenkte ordentlig etter selv om det ikke er lett å tenke ordentlig etter når man er litt full.
Jeg lurte på om det var like før jeg var ute av leken og klar for å smake steken.
Alternativet var å gi fullstendig faen.
Det var det jeg gjorde.
Heller vondt enn pinlig.
Jeg snudde meg mot en åpen bil som spilte en melodi som minnet meg om en tid da jeg hadde hatt det gøy, krysset gaten med tung bassgang og lot den kjølige natteluften bøye seg for den oppglødde atmosfæren.

Dagens musikktips er GEORGE MICHAEL med «Flawless» – bare sånn for å strekke helgen litt lenger, ikke sant?

Endelig fredag

… det er den villeste festen jeg har vært på noen gang as … jeg husker bare noe jeg bare hallo jeg lover deg det var den tyrkershoten vi drev og tok på kjøkkenet og Martin hadde sånn drikkelek hvor vi måtte drikke på styrten når vi dreit oss ut og jeg bare ahh ikke sant men Lasse tror jeg bare lot som han var full … det er skikkelig barnslig ikke sant også rave rundt og gå på døra og sånt det er ingen som gjør det lenger det er typisk Lasse han bare skryter men vi satt der ganske lenge også merker man det ikke før man reiser seg opp men vet du hva eller … jeg så Anniken og Petter dreiv å klina i sofaen … de satt innerst og råklina … get a room liksom … men jeg tror de gikk inn på soverommet til foreldrene etterpå for plutselig var de borte og Harald prøvde å gå inn på rommet der og da var døra låst ikke sant … fy faen at de turte as … de kommer til å bli dritsure men de kommer ikke hjem før i morgen og vi må bare bort dit og hjelpe til med å rydde og vaske … det var dritmange som spydde og Thomas satt i dusjen dritlenge liksom og gelenderet løsna da Cecilie tryna i trappa … jeg tror ikke hun fikk det med seg en gang hun var så full og jeg og Kristian og Anders dreiv å dansa … du skulle sett oss da Gaga kom så hoppa vi opp og ned … liksom ikke helt i takt for Kristian hoppa fortere og jeg var dritsvimmel ikke sant men så plutselig så hoppa vi bakover og bæng inn i bokhylla og fikk skikkelig latterkikk da Kristian lå inni bokhylla ikke sant med bøker over hele seg og sånn og jeg bare hallo og vi klarte ikke å slutte å le og alle lurte på hva vi dreiv med ikke sant … Line ble dritsur for hun er jo dødsforelska i Kristian ikke sant … trodde jeg la skikkelig an på han og … jeg kunne ikke vært sammen med Kristian ikke sant han er jo dritkjekk liksom det er ikke det men han er ikke helt min type og Cecilie er i hvert fall ikke hypp på han og hun har jo type liksom … husker ikke hva han heter … han BI-typen … vet ikke om jeg liker han men det er jo ikke jeg som skal like han … er du der … spraker litt litt på linja … hallo tror du ikke Line ble skikkelig sur for det men Kristian sa til meg at han syns hun er skikkelig digg men at han ikke kunne ha dame nå ikke sant og jeg sa hvorfor ikke det liksom … jeg gadd ikke si det til Line da … passa ikke men Cecilie ble skikkelig lei seg da Bente dreiv og dansa dirty med han etterpå … hun er jo sånn deiligmeg og du vet jo åssen han er … hun har klippet seg forresten … han gjør det bare for kødd ikke sant og jeg snakka med henne etterpå og sa hun bare skulle drite i han men da begynte hun å grine ikke sant og ville hjem men jeg sa at hun ikke kunne gå hjem alene når hun var så innmari dritdeppa og så sa Ole Petter at han skulle følge henne hjem og dette er det bare jeg som vet og du må faen meg love at du ikke sier det til en kjeft men han har vært dritklar for henne siden ungdomsskolen … kanskje ikke så lenge men i hvert fall lenge ikke sant men det er det bare jeg som vet men han var litt full han også … det er sikkert bare derfor han turte ikke sant og jeg tror ikke han hadde gjort det eller det vet man jo ikke hallo er du der hallo … er i tunnelen ikke sant … faen det er fullt på t-banen … nei jeg er ikke full men det er fullt på t-banen hallo er du der … hører deg jævlig dårlig kan ikke snakke så høyt ikke sant … er framme om ti minutter hvis du gidder å vente på meg … kan fortelle masse du skulle vært der … jeg bare helt med ikke sant og gleder meg lite til vorspiel … tror alle kommer … har i hvert fall sagt det hvis ingen feiger ut … du kan jo bare vente på perrongen ikke sant …

Noen ganger er det nesten som om man har lyst til å kjøre noen stasjoner lenger enn man skal – greit at man kommer litt senere hjem når man kan sitte og høre hvordan andre passasjerer serverer intellektuelle samtaler som man ikke vil gå glipp av.
Det kommer sikkert flere muligheter.

Dagens musikktips er RONNY JORDAN & DANA BRYANT med «The Jackal» – god helg!

Wake up and smell the coffee

Leser på økonomtabloidsidene til E24 om en bank som hadde gitt et jobbtilbud til en fyr som hadde en fortid som ikke rimte med hva de helst så for seg i den aktuelle stillingen.
Linker teksten her.
Hva med å foreta rekrutteringsprosessen på en ordentlig måte?

Rekrutteringsansatte i den aktuelle banken glir lett unna, mens en fra Reitangruppen (!) forteller at de ikke har noen bestemte maler i jobbintervju for å gardere seg mot at kandidater ikke skjuler noe, i stedet kommer hun med et gullkorn om at de som intervjuer bør bli flinkere til å stille åpne og gode spørsmål …
Grøss.

Legger samtidig merke til at Adecco har klart å kjøpe seg en liten annonseplass midt i teksten og at en kursleverandør som tilbyr e-læring (aka brevkurs) for å bli personalkonsulent med gode jobbmuligheter.

Når en blind leder en blind, faller begge i grøften.
– Arabisk ordtak.

Dagens musikktips er ROBBIE WILLIAMS med «Come Undone»