Måned: oktober 2011

Snart millionær

Jeg har fått et brev som forteller at det er like før jeg blir millionær.
Gud bedre.
Også jeg som aldri har brydd meg noe særlig om penger, da …
Jeg gjengir hele brevet i sin helhet:

Hei venn,

Hvordan er du i dag og din familie? Jeg håper fint, jeg er Mr. Michael Webster, assisterende leder av Credit Suisse Bank her i London, England. Jeg kontakter deg med hensyn til en bedrift forslag som vil være av en enorm fordel for oss begge og de mindre privilegerte seg. Å være assistenttrener Greater London Regional Office, oppdaget jeg en sum av £ 16,500,000.00 GBP (Seksten millioner fem hundre britiske pund) i en konto som tilhører en av våre utenlandske kunder Late Mr. Moises Saba Masri. Han var en jødisk virksomhet mogul fra Mexico som døde i et helikopterkrasj. Mr. Saba var 47 år gammel da både hans kone, hans eneste sønn Avraham (Albert) og hans datter svigersønn døde i et helikopterkrasj.

Valget av kontakter du vekket fra de geografiske natur hvor du bor særlig på grunn av sensitiviteten av transaksjonen og konfidensialitet her. Nå vår bank har ventet på noen av de pårørende til å komme opp for kravet av arven fond men dessverre alt arbeidet har blir annullert. Jeg personlig har vært mislykket i finne verken slektninger eller noen pårørende til Mr. Saba. På denne hilsen, jeg søker ditt samtykke til å presentere deg som den neste av slekt / Will Betalingsmottakers til den døde, slik at utbyttet av denne kontoen verdsatt til £ 16,5 millioner britiske pund kan bli utbetalt til deg.

Dette vil bli utbetalt eller delt i disse prosenter 60% til meg og 40% til deg. Jeg har sikret alle nødvendige juridiske dokumenter som kan brukes til å sikkerhetskopiere dette kravet vi er i ferd med å gjøre. Alt jeg trenger er å laste opp ditt navn til dokumenter og legalisere dem på den britiske High Court for å bevise at du legitim betalingsmottakeren. Alt jeg trenger nå er ærlig samarbeid, taushetsplikt og tillit til at vi ser denne transaksjonen gjennom. Jeg garanterer deg 100% suksess, og at denne virksomheten transaksjonen vil bli utført under virkeområde til loven, og vil også beskytte deg mot eventuelle brudd på kontrakten.

Vennligst gi meg følgende som vi har 5 virkedager å kjøre den gjennom:

1. Ditt fulle navn:
2. Telefonnummer:
3. Kontaktadresse:
4. Alder:
5. Kjønn:
6. Yrke:

Etter å ha gått gjennom en metodisk søk, bestemte jeg meg for å kontakte deg håper at du finner dette forslaget interessant. Vær på bekreftelsessiden av denne meldingen og viser din interesse vil jeg gi deg mer informasjon.

Ditt samtykke til denne e-posten og næringsliv forslaget vil bli høyt verdsatt.

Hilsen

Mr. Michael Webster.

– – –

Når jeg var liten, så var det en spennende greie med å ringe på til fremmede og gjemme seg – alternativt løpe fort som faen i og med at vi som regel ikke visste hvem som bodde der vi ringte på og vi tok høyde for at det kunne være lurt å forvente det værste. Det var sjelden vi fikk med oss noen reaksjon, og etter hvert så gikk det opp for oss at dette egentlig var en ganske dustete greie.
Lurer på om de som lager sånne brev opplever noe av det samme?
Eller er det virkelig sånn at det finnes noen som er så dumme at de responderer på dette?
Det hender at jeg irriterer meg litt når det ringer på hos meg når jeg sitter midt i noe greier, det være seg fiskebilen eller Jehovas vitner eller småbarna som jeg bare ser skosålene på når de runder hjørnet.
Nesten som telefonselgere, når jeg tenker etter. Jeg pleier ikke å la meg irritere av dem, heller – jeg har mine metoder for å ha det moro med dem på deres bekostning.
Det leder meg litt inn på sånne møtebookere.
Utrolig at selskaper som ønsker et visst minimum av seriøsitet benytter seg av disse.
Utrolig at salgs- og faktureringskåtheten dreper anstendigheten.
Utrolig at så mange som velger å jobbe med mennesker er så opptatt av å finne løsninger som gjør at de kan slippe å ha noe med mennesker å gjøre …

Dersom jeg hadde fått en slant med penger hver gang jeg hadde truffet på disse menneskene, så hadde jeg helt sikkert vært millionær …
Lurer på hva jeg hadde gjort, da?
Gitt litt mer faen, kanskje?

Dagens musikktips er SIMPLE MINDS med «Let There Be Love»

KMM

Det pleier å være tre damer inkludert i mine morgenrutiner.
Da tenker jeg ikke på kona og mine to døtre, men tre damer som hver morgen står på det sammen stedet på perrongen når jeg stempler inn to minutter før estimert avgang.
De står der hver morgen på sitt faste sted.
Praten går stort sett om det samme.
Det er stort sett den samme dama som snakker mest og hun står i midten.
Litt kraftig bygd, sikkert ord som hun selv vil kalle flatterende, og snakker høyt og tydelig med gestikulering og fakter.
Hun er typen som snakker med hele kroppen.
Det finnes faktisk en del mennesker som ikke trenger å si så mye for å bli hørt, og hun er en av de.
Forskjellen er at hun sier noe hele tiden.
Hun snakker på innpust og utpust.
Hun som pleier å stå til venstre for henne fyrer opp med enkelte kommentarer mens den tredje nikker på de antatte riktige stedene i ordflommen.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg står så nær at jeg hører det meste av hva de snakker om.
Kanskje er det fordi jeg er nysgjerring.
Kanskje er det fordi jeg står på den samme flekken av gammel vane.
Det er lenge siden jeg tenkte tanken om at dette er damer som umulig kan ha det godt med seg selv på jobben sin – inntrykket blir stadig bekreftet av at det stort sett er negative ting om folk og arbeidsmiljø som det snakkes om. Eller så er dette mennesker som finner glede av nettopp det å være negativ.
Kos meg misnøye.
Jeg har jobbet i ulike bedrifter hvor samarbeidsproblemer, misnøye med ledelsen eller frustrasjon over dårlige rammebetingelser skaper feil fokus og unødvendige problemer.
Kanskje fordi det stilles store og urimelige krav til effektivitet og kvalitet.
Kanskje fordi ledelsen er dårlig.
Kanskje fordi folkene som jobber der burde vært et annet sted.
Mange føler det lettere å la frustrasjonen gå ut over sine nærmeste som igjen gir utslag i uoverensstemmelser, mistrivsel og konflikter.
Alt er vanskelig.
Alt er dumt.
Korridorprat og negativ omtale av kolleger og ledere blir vanlig og klimaendringendringer får en helt ny betydning når det er arbeidsmiljøet som forurenses og tapper deg for energi.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk vil seg så vondt med å jobbe på et sted de ikke trives – spesielt med tanke på at det er dem selv som har ansvaret for å gjøre det beste ut av sin egen tilværelse for å skape gode rammer og retningslinjer. Det er alt for enkelt å kritisere folk rundt seg for ting som ikke funker eller folk som ikke kan det de skal gjøre.
Det funker ikke på sikt.
Jeg pleier å ordlegge meg på den måten at man er mer sammen med sine arbeidskollegaer enn sitt øvrige sosiale nettverk – i hvert fall i våken tilstand – og da er det avgjørende at man funker bra sammen. Tenk også på hvor mye tid du bruker på arbeidsplassen sammenlignet med ditt eget hjem, så skjønner du at det er et poeng at det står bra til der ute.

Det er ikke alle som passer inn over alt.
Det er enkelte som har vanskelig for å skjønne det.
Dersom man ikke passer inn, har man minimum to valg hvor det ene er å slutte og det andre er å tilpasse seg.
I begge tilfellene bør man for øvrig også holde kjeft.

Dagens musikktips er RAZOOF med «Ghostbusta Dub»

Viktigheten av et lite avbrekk

Uken begynner med et fantastisk bilde fra Libya – et godt bevis på viktigheten av en spontan oppmuntring i en hektisk hverdag.


© ARIS MESSINIS / AFP / Getty Images

For all del, det er jo ikke bestandig det passer – jeg jobbet sammen med en vissen gjøk en gang som dro fram strengeleken titt og ofte med påskudd om å skape stemning, men fire grep og «Idyll» var vel heller noe som tippet i intensjonens disfavør, for å si det sånn …

Typen på bildet minner oss på viktigheten av et avbrekk med positive innspill og bidrag med vissheten om at det er noe av dette som er med på å bygge moral og en god kultur. Det er også viktig at kulturen får påfyll – vel og merke dersom man vedkjenner seg en kultur – og da er det viktig at dette avbrekket får lov til å komme fram som en spontan gig og ikke som noe konstruert pjatt fra en doven ledelse.

Dagens musikktips er PETER GABRIEL med «Mercy Street»

Resirkulerbar retro

Jeg strekker fredagens innlegg litt lenger og følger opp med min påstand om at det er utrolig kjedelig når alle er like.
Isomorfi funker ikke på sikt.
Når alle har som ideal å være lik alle andre blir summen av deres meninger fremdeles bare en.

Man kan lese i offentlige stillingsannonser at det er ønskelig med en arbeidsstyrke som i størst mulig grad gjenspeiler mangfoldet i befolkningen, de har et personalpolitisk mål å oppnå en balansert alders- og kjønnssammensetning og rekruttere personer med innvandrerbakgrunn og personer med tilretteleggingsbehov. Dette er i og for seg en god tanke, men det stanser dessverre ved tanken – mest fordi de lar en ide begrense riktige ansettelser.

Jeg har like store fordommer mot aldersbegrensinger i rekrutteringsprosesser som jeg har til kjønnstilpasninger.
Målet med en god rekrutteringsprosess er å få riktig person på plass i den aktuelle rollen.
Det er ikke vanskeligere enn det.

Jeg traff en kar for ikke så lenge siden som jobbet som rekvisitør i filmbransjen. Han hadde en låve full av ting som enkelte kaller skrot og andre kaller gull. Settingen var loppemarked og han kjøpte en haug med sånne digitale nattbordsvekkerklokker – skal ikke utbrodere så mye om disse – men greia er at han legger opp til en setting som gir gode visuelle inntrykk i forhold til aktuelle tidskoloritter. Vi begynte etter hvert å snakke om noen av de kassettspillerne som jeg hadde stablet opp for salg og vi begge husket gode dager på varme strender hvor sommertonene var lagret på nitti minutter med chrome.
Utrolig hvor mye jobb enkelte la for en dag med å «ta opp» musikk.
Meg inkludert.
Det hendte at man dro noen damer på dette, også …
Sjefen for musikken.
Den som satt settingen.
God is a DJ.
I dag skal musikken gjemmes i lomma og med mindre du har dårlige propper så er det ingen som deler rytmene dine. Jeg husker jeg hadde en dame på besøk, traff henne på en eller annen bar og praten gikk selvfølgelig innom musikk og jeg hadde lyd som hun var klar for – før jeg visste ordet av det var vi hjemme hos meg, hadde en blank teip tilgjengelig og våknet dagen etter og kunne le av femogførti minutter med dingdingdingdingdingdingding.
Fettflekk på cd-plata, ikke sant …
Det skulle ikke mer til.
Vi lo det bort og kjørte nytt opptak.
Det var liksom litt mer styr den gangen.
Litt mer styr for å ta opp musikk i stedet for å laste ned, men på den annen side så var det flere som fikk dele.

Det ble faktisk solgt et par kassettspillere denne dagen, til og med noen platespillere som ikke funka men som kjøperne bare skulle ha på hylla for å se kul ut i tillegg til en Sony Walkman som jeg er rimelig sikker på hadde gått for en sterkere pris i et annet forum enn loppemarked på en skole til inntekt for barna som spiller i korps.
Det handler om å sette prisen i forhold til hvilken setting man befinner seg i.
Det handler om å identifisere seg meg et marked som er mottagelig for historien din.

En stor fordel man kan dra nytte av ved førti pluss er vissheten om at man blir et sannhetsvitne, det er vi som var der som kan fortelle de riktige historiene.
Vi visste ikke hva resirkulering eller retro var for noe.
Nå sitter vi midt i det og hører at sannheten er tilegnet majoriteten og på god vei til å forvandles til en løgn …

Dagens musikktips er FAITHLESS med «God is a DJ»