Musikken er død men ekkoet lever

Det er endelig fredag.
Du kjenner det kribler.
Du skal snart gjøre deg klar for en beruset miks av lys og mørke og støy og kanskje noe annet.
En eller annen har vorspiel.
Kanskje det er deg.

Vi sitter rundt et bord med masse gnål rundt øra. Uten at det er opplest og vedtatt er alle relativt engasjert i den livlige diskusjonen, som om vi er en gjeng som ønsker å gi inntrykk av at vi i hvert fall ikke trenger noen andre. Vi har det bare morsomt sammen med mye drikking og latter, diskusjoner og vitser, glaning og mer drikking og mer røyking og enda mer glaning.
Etter hvert blir glassene mindre, innholdet blir sterkere og vitsene grovere.
Kunsten er å bevege seg videre til nye ansikter og høyere musikk selv om vi har en uklar fornemmelse av at det er de samme maskerte bandittene som over alt ellers.
Hver forandring virker som en deilig overgang til noe nytt og spennende. Selv om det var et nytt lokale, er det de samme slørete blikkene og lydene, aldri en hel samtale, bare tilnærmelser og korte berøringer, bruddstykker og glimt av lange bardisker, ølkraner, flasker, askebegre, servitører i sort og hvitt og en ugjennomtrengelig tropp av kropper foran speil som knuser helheten i øyeblikkelige menneskebiter med ansikter, lepper, lår og hår og bryster og lyster. Flammene slikker.
Kroppen din brenner.
Vi samles i en lang kø av forventningsfulle disipler i andektig venting på at de perleglinsende dørene til det antatte himmelriket skal åpnes.
Himmelrike og himmelrike, fru Blom.
Det er nok ikke akkurat Sankt Peter som står i døra, men et par svære jævler som drikker kaffe fra pappkrus og strammer muskler mens de øver på kveldens fonetiske program.
– «Still deg i kø!»
– «Ta deg en runde rundt kvartalet …»
– «Velkommen, det blir hundre spenn».
Alt ettersom.
Det er ingenting i veien med simultankapasiteten.
Pupillene er polerte, musklene er oljet og nevene knyttet.
Festen kan begynne, det er åpent for alle så lenge du er gammel nok og kan oppvise et variert repertoar av motoriske ferdigheter. Visuelt sett er scenen fortsatt en smule tam, men man aner en viss oral entusiasme i det vi velter inn og lar oss henføre av feite rytmer og rungende vibber som forplanter seg gjennom gulvet og skosålene på tepper dekket av pulserende stråler som feier gjennom lysthuset og danner surrealistiske mønstre som skjærer gjennom skyene av røyk og glam.
Vi er omgitt av vuggende skygger som kutter luft med stive håndflater gjennom hvitt strobelys.
Det er endelig fredag.
Du husker det som om det var i går, men husker ikke om du savner det.
Nå er det bare være forkullete rester igjen.
Musikken er død men ekkoet lever.

Dagens musikktips er SPANDAU BALLET med «Chant number one – I Don’t Need This Pressure On»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s