Måned: januar 2012

Lean on me

    Alt kan bli bedre.
    Alt kan gå litt fortere.
    Alle kan gjøre litt mer så vi kan bli litt færre.

    Det som er kult med å jobbe freelance, er at jeg kommer meg litt rundt og treffer en del spennende mennesker – og selvfølgelig en større del med ikke fullt så spennende mennesker – og opplever mange som er ganske oppgitt over dette med måling.
    Noen ledere har det som et slags mantra.
    Forbedring og endring.
    Hvordan vi kan bli mer effektive.
    Jobbe mer.
    Tjene mer.
    Noen utvikler til og med prosesser, metodeverk og rammeverk for å systematisere alt dette.
    Du har sikker hørt om LEAN.
    Det finnes flere, men dette er kanskje mest kjent.
    Kort fortalt så går LEAN ut på at du skal gjøre det du skal og drite i alt annet. Nettsiden deres fremmer påstanden om at de fleste virksomheter må forholde seg til krav om å levere tjenester og produkter raskere, mer kostnadseffekivt og bedre enn sine konkurrenter. Det dreier seg om jakten på stadige forbedringer og jeg leser videre at det handler om å finne smartere måter å utføre arbeidet på med fokus på å øke verdiskapende tid gjennom å fjerne all unødvendig sløsing. Og ikke nok med det – denne tenkingen og de grunnleggende prinsipper er at den kan benyttes i hele verdikjeden og innen alle sektorer og bransjer.
    Gud bedre. (red anm)

    Systemet er utviklet av Toyotafabrikken i Japan og bygger på at arbeidet skal styres og overvåkes med stoppeklokke. Det er en av de mest brukte rasjonaliseringsteknikkene i dag.
    Kritikerne kaller Lean for «management-by-stress” og årsakene til det kommer raskt til syne når den første effektivitetsbegeistringen har lagt seg.
    Det finnes faktisk ganske mange mennesker som digger dette – i hvert fall ganske mange som gir inntrykk av at de digger det – og pakker det inn i sin ledelsesfilosofi og sprer det videre som et virus.
    Denne formen for ledelse er syk.

    Jeg vet ikke om de benytter dette mølet i DNB – som forøvrig har fått en dustete logo – men man kan lese i Dagens Næringsliv at deler av selskapet har et målesystem som passer på at de ansatte kun får åtte minutter på seg til tilfeldige private gjøremål.
    Datatilsynet hevder å være på saken, de er selvfølgelig kritiske og jeg er enig.

    Jeg heier på de vanlige medarbeiderne.
    De som får hjula til å gå rundt.
    De som faktisk gjør noe.
    De som tvinges til å være endringsvillige og klar for kontinuerlige endringer.
    Alt kan bli bedre.
    Alt kan gå litt fortere.
    Alle kan gjøre litt mer så vi kan bli litt færre.
    Jeg treffer en del folk som rett og slett begynner å bli lei.
    De har sett dette så mange ganger før.
    Nye lederspirer kommer inn.
    Nye lederspirer med nye idealer.
    Nye lederspirer som skal vise seg fram, de har jo gått på skole og lært at man ikke skal være ydmyk for tidligere ansatte og deres meninger og deres idealer.
    De har fått jobben med å videreutvikle organisasjonen.
    Alt kan bli bedre.
    Alt kan gå litt fortere.
    Alle kan gjøre litt mer så vi kan bli litt færre.
    De glemmer at det sitter en del flinke folk i selskapet som rett og slett bare har lyst til å gjøre jobben sin.

    For mange år siden lagde jeg en tekst for et telekomselskap:
    Jonas snakker med vennene sine i mobiltelefonen mens han går med avisen for å få råd til å snakke med vennene sine mens han går med avisen …
    Jeg fikk ideen fra nabogutten, teksten kan brukes i ganske mange termer og former, og som en slags sammenheng med dagens tekst så leser jeg den som eksemplifisering av den onde sirkelen dette egentlig er.
    Vi ansetter folk så vi kan bli litt mer effektive så vi kan tjene mer penger så vi ikke trenger å ha så mange ansatte …
    Eller noe sånt.
    Endring.
    Omstilling.
    Rekk opp hånda alle som har lyst til å bare gjøre jobben sin uten dette jævla gnålet.

    Dagens musikktips er THE CLASH med «Rock the Casbah»

Scenen kan bli din

Det florerer med CV-tips på en eller annen karriereside, og nå senest leste jeg en snutt i Aftenposten hvor en hodejeger forteller at hun vil se arbeidssøkere som er tydelige på resultatene de har oppnådd. Mange skriver bare navnet på tidligere arbeidsgivere og knapt nok hvilken tittel de hadde.
De færreste skriver hva de har fått til.
Jeg er enig.
Det første jeg drar fram i jobbsøkerkursene mine, er viktigheten av en god CV.
Det blir som et mantra.
Likevel opplever jeg ofte – overraskende ofte – hvor lite fokus dette har blant arbeidssøkere.
De lager en CV i et oppsett som ligner spisekartet fra en dårlig hamburgersjappe.

Det er en misforståelse at en CV bare skal gi en oversikt over det du har gjort hittil i livet – meningen er å gi bedriften en grunn til å invitere deg til et jobbintervju.

Når man sier at en CV skal selge, så skal den ikke selge seg selv og sin egen fortreffelighet, men den skal fungere som en slags reklameplakat eller produktblad som forteller hva du kan og hva du har gjort for å kunne det du kan.
Målsettingen er selvfølgelig at bedriften skal være interessert i deg og ønsker å vite mer.
Da har du laget en oversikt som viser relevant erfaring for stillingen du søker på.
Da har du fått med deg en målrettet, informativ, konkret tekst som uthever din kompetanse og erfaring.
Da har du en CV som ikke er et statisk dokument, men et levende dokument som er tilpasset den stillingen du søker på. For hver stilling du søker er det mulig å framheve ulike egenskaper og roller du har hatt i tidligere jobber som gjør at nettopp du blir plukket ut. Disse punktene må framheves og sørge for at personen som skal lese den oppfatter om du har verdi for den stillingen de har utlyst.

Teksten jeg nevner i Aftenposten trekker fram dette med frivillige verv eller deltidsjobber, og dette er noe jeg ser på som en liten joker som åpner for muligheten for å sjonglere med variert erfaring – vel og merke dersom det kan ha betydning for stillingen du søker på.
Jeg husker en jente fra Chile som gikk på et av mine jobbsøkerkurs som hadde gått arbeidsledig ganske lenge, nederst på en kort cv hadde hun en setning som fortalte at hun var frivillig i en organisasjon for jordskjelvrammede i hjemlandet sitt.
Prosjektleder, faktisk.
Kontakt med presse, sponsorer, myndigheter, you name it.
Jeg spurte hvorfor hun ikke blåste opp dette i stedet for å bare ha en liten setning i bunnen.
– «Det var jo ingen jobb», svarte hun beskjedent.
– «Jeg tjente jo ingen penger på dette …»
Jeg fikk henne til å tenke litt annerledes, ba henne sette seg ved tastaturet og få fram hele historien.
Poenget er at det er erfaringen som er interessant for den som skal lese din CV – ikke nødvendigvis hvordan du har skaffet deg den eller om du har tjent noe på det.
Hun har for øvrig en fin jobb i dag.
Tenk på dette.
La disse tankene få plass i din CV.
Dette blir inngangsbilletten din.
Scenen er din.

Dagens musikktips overlater scenen til SAGA med «Humble Stance»

Erfaring ikke nødvendig …

Jeg leser i Aftenposten at de fleste regjeringsrådgiverne aldri har hatt en vanlig jobb.
Det er bekymringsverdig.
Kompetanse er ikke alltid synonymt med erfaring, men i de fleste tilfeller er det faktisk sånn.

Jeg syns det er minst like bekymringsverdig at dette også gjelder ledere i næringslivet.
Det har blitt for enkelt å plukke opp «gode ledertalenter» fra ymse indoktrineringsarenaer og dresse dem opp i en traineepakke og gi dem ansvar.
Og så går det som det går når broilerne blir grillet.
Men det er fredag og hvem bryr seg om sånt på en dag som dette.

Jeg snakket med en berte i forrige uke som fortale med stor overbevisning at hun hadde stor lyst til å jobbe med HR, hun fortalte at det var så fint å jobbe med mennesker og hun hevdet at hun var en god menneskekjenner.
OK …
Nå er det ganske lett å stigmatisere folk i personalavdelingen – du ser dem som regel med blafrende skjerf og fotformsko og en kopp te i hånden, veldig opptatt av helsekost, urter og sånt, og mange liker å si at de er kåutsjer med trykk på Å’en og gjerne etterfulgt av en lang U …
De fleste er damer.
De fleste har passert førti.
De har antageligvis erfaring, men sliter kanskje litt med viljen til å fornye seg.
Men så har vi de senere år sett at den yngre garde følger opp – mest sannsynlig fordi dette har blitt et eget fag på de fleste av disse indoktrineringsarenaene. Der hvor de førstnevnte vifter med skjerf og teposer, kommer disse og blafrer med mastergrader og nye tanker om forbedringer og effektivisering. Alt dette krasjer som regel med forretningsforståelse – eller mangel på sådan – og så går det som det går når broilerne blir grillet.
Det er kanskje ikke så rart at personalavdelingen oppfattes som pain in the ass fra øvrige ansatte …
Men det er som nevnt fredag og hvem bryr seg om sånt på en dag som dette.

Dagens musikktips er ICEHOUSE med «Hey Little Girl»

Mangel på god møtekultur

Jeg har tidligere skrevet noen ord om møtekultur – eller mangel på sådan er vel bedre å si – og leser en snutt i DN om hva man ikke skal gjøre i et møte.
Noe av det første som slår meg er hvor enkelt det må være å jobbe som journalist i DN med alle disse copy/paste historiene som publiseres for deretter å legge inn et bilde av mennesker som ser ganske bra ut, men dette innlegget skal handle om innholdet som forteller at to av tre ledere har vært flaue på vegne av andre møtedeltakere fordi de har utvist mangel på respekt for god møtekultur.

Det dreier seg om noe så enkelt som å være til stede.

Listen som presenteres er kjent materie – sikkert for de fleste av dere, også – og gjennomgangstonen omhandler rett og slett respekt for andres tid.
Jeg har ledet møter med å låse døra og bedt deltagere om å forlate rommet dersom de ikke klarer å holde fokus på hva som skjer her.
Jeg har latt flere kandidater gå i Arkiv 13 basert på dårlig adferd i møtet.
Jeg er imidlertid uenig i det siste punktet på listen hvor 23% ikke aksepterer at man må på dass.
Må man så må man.
Man kan ha tømt «venteblæra» før møtet, men så har man med seg kaffekoppen inn og så renner det over.
Syns det er greit å si fra om sånne ting …
Alt dette beviser nok en gang at det er behov for retningslinjer og regler og ikke minst baller til å formidle dette. Samtidig må man også huske på at man ikke kan ha regler uten en eller annen konsekvens for de som eventuelt bryter den, og her gjelder det å være prinsippfast.

Dagens musikktips er DEPECHE MODE med «Leave in Silence»