Måned: januar 2012

Oppskriften på en god leder

Reklameguru Kjetil Try forteller i DN at han ikke er tilhenger av ledergrupper.
Ledergrupper fører bare til usikkerhet fordi man har en gruppe folk som vet en masse ting som de andre ikke vet.

Han leder en bedrift med femti ansatte uten å fylle dagen med møter og tanker om omorganisering og sånne ting som mange andre ledere har fokus på.
Det er bare en sjef og det er han.
Det viser seg også at de ansatte trives – rett og slett fordi Kjetil Try er en tydelig leder som snakker med sine ansatte hver eneste dag og har ordentlige medarbeidersamtaler med alle sammen. Han er oppriktig opptatt av at alle har det bra på jobben og trekker fram det å ansette riktige folk som det viktigste og mest utfordrende han gjør som leder. Han bruker den tiden det tar og tar seg av alle ansettelsene selv – inkludert de som arbeider i kantinen og sentralbordet. På denne måten sikrer han at han har de riktige menneskene rundt seg.

Ansatte forteller om en herlig og sunn tilnærming som skaper trygghet rundt en leder som antagelig leder minst mulig og lar folk få slippe til med sin kreativitet.
Ansatte kan ha fokus på det de skal gjøre.
Det de ble ansatt for å gjøre.
Det de trives med å gjøre.
En god leder gjør seg selv overflødig, holder øye med situasjonen, og gir signaler når kursen må korrigeres.
Og er der, for å kunne tre støttende til, når det trengs.

Jeg ser ikke verdien av å sende ledere til «samlinger» på et eller annet fjerntliggende sted hvor de skal fryse på beina og drikke dårlig vin i plastglass mens de hører på en eller annen forretningsmann eller -dame som forteller om en viss suksess med en ikke særlig uoriginal ide, idrettsfolk med gull fra et stort mesterskap i en liten idrett eller fjellklatrere som har gjort det til en levevei å gå opp et fjell og komme ned for å fortelle om det. Jeg syns sånne opplegg er ganske kjedelig og vet at det er mange som rett og slett syns det er kjipt å reise bort og føle seg tvunget til å være med på noe som de ikke har lyst til. Tanken på å bli sammenlignet med løver og ugler virker rimelig fjernt for å få grupper til å fungere bedre kollektivt – det er veldig fort gjort at det blir «tullete» og at deltagerne tar avstand fra hele prosessen, latterliggjør innholdet og skaper negativ stemning.

Kunnskapsledere utvikles best sammen med bedriften på stedet hvor man er leder og der de man skal lede befinner seg. Fagsamlinger på fjellet eller på en seilbåt for den saks skyld er sikkert hyggelig, men gir ikke grunnlag for å løse interne kriser og utfordringer.

Jeg tror heller ikke at lange studiepermisjoner for etterutdanning heller er noe som gir noe særlig. Man utvikler ikke organisasjonen fra en forelesningssal i Nydalen og løser ikke interne kriser med å slenge fendere til styrbord og babord.

Dagens musikktips er TEARS FOR FEARS med «This is the Year of the Knife»

No more Kodak moments

Jeg er sikker på at mange av dere har opplevd «a Kodak Moment»
Du vet, du sitter der på et svaberg med drømmedama / drømmegutten og ser på solnedgangen.
Prospektkortstemning.
Et eller annet vakkert øyeblikk.
Nå er Kodak konk.
Det er helt utrolig at det er mulig.
De har en logo som kjennes igjen over alt i verden.
Navnet er synonymt med foto og ledelsen har latt hele selskapet og historien gå til helvete.
Kult å ha på en cv …
Jeg er sikker på at de som har kjørt Kodak i grøfta kommer seg videre.
Trist.
Kodak er ikke alene.
Du har sikkert noen historier fra din egen nærhet.
Lederskikkelser som på en eller annen måte bare suser videre.

Picture this; bilen står i 45 grader med nesa i grøfta, det ryker av det krøllete panseret, tre dresskledde menn står og ser betenkt ut – de ligner litt på han Tuborg-mannen som står og tørker svette, for de som husker han, det hele er rammet inn i et sånt Arizona-landskap med en og annen kaktus.
Mangler bare en gribb, men den rakk ikke å komme med på bildet …
A Kodak moment.

Dagens musikktips er DURAN DURAN med «Girls on Film»

Fredagsprat

Det er endelig fredag og jeg gjør det enkelt med å linke meg opp mot et innlegg i Ukeavisen Ledelse som får seg til å skrive en snutt om at elektroniske medier og kommunikasjonsformer ikke kan erstatte muntlig kommunikasjon mellom mennesker – de viser til Harvard Business Review og jeg siterer:

Problemet med den skriftlige kommunikasjonen, er at det er lett for mottageren å mistolke informasjonen. Når du snakker med folk er måten folk sier ting på, herunder tonefallet, like viktig som det de sier. I en muntlig samtale er det med andre ord lettere å lese de følelsene som ligger bak ordene. Ofte er det også raskere å få avklart ting muntlig enn når man sender meldinger fram og tilbake.

Utrolig hvor mye mer tyngde disse ordene får med en sånn referanse …
Gud bedre.

Digg med fredag.
Jeg skal på firmafest på Grand Hotel i dag.
Litt usikker på hvor lenge jeg blir der, og hvis du er på de kanter kan du godt trekke meg ut med en sms.

Dagens musikktips er THE TIME med «Jerk Out»

Til ungdommen

Jeg har nevnt i et tidligere innlegg at jeg ikke vet hvem som leser disse sidene. Jeg ser jo på statistikken fra WordPress at det er ganske mange, men det som jeg syns er morsomt er når jeg opplever et så stort mangfold.
Også aldersmessig.
Jeg fikk en kommentar fra en jente som er 12 år, og som først fikk meg til å tenke på at disse aldersinnstillingene som begrenser lesetilgangen til blogger på WordPress ikke funker.
Nok om det.
Alder er bare et tall.
Er du god nok er du gammel nok.
Jeg hadde likevel tenkt å skrive noen ord om barna, eller ungdommen, og dette utrolig spennende spørsmålet som mange stiller seg:
– «Hva skal jeg bli når jeg blir stor?»

Jeg husker at jeg var i et jobbintervju en gang hvor en fjong bimbo vippet akademikerbrillene litt ned på nesetippen og spurte hvorfor i all verden jeg hadde valgt språklinje på gymnaset. Dette var en stund siden – altså jobbintervjuet – men ikke så lenge siden at det fremdeles var ganske stor avstand fra gymnaset til nåtid.
For å gjøre en kort histore kortere, så var dette neket opptatt av mål og målbilder og prosesser og klare mål og klare målbilder og enda raskere framdrift og jeg innrømmer at firmapresentasjonen hennes ble overskygget av handlelisten min og planer for helgen. Den gangen fikk jeg meg ikke til å avslutte og komme meg bort, men innrømmer at det har dukket opp muligheter til å avbryte intervjuer siden den tid når det har gått opp for meg at det blir helt feil.
Bare sånn for moro skyld, jeg så henne i en annen setting noen år senere – jeg har fotominne når det kommer til mennesker – og så på LinkedIn-profilen hennes at hun hadde hoppet av og drev en sånn liten butikk som solgte stearinlys og servietter.
Kanskje hun har det bedre med seg selv i en sånn jobb.
Hun hadde i hvert fall ingen ting i personalbransjen å gjøre.
Tilbake til ungdommen så syns jeg det er minst like givende å ha dem i forsamlingen som disse avgangsstudentene som jeg treffer når jeg er på karrieredager på ulike høyskoler – de som skal ut i jobb og gjøre sine hoser grønne.
Ungdommene påvirkes av alt.
Ikke bare hvite smil og perlekjeder på tv.

– «Du som har så gode karakterer bør ikke bli sånn eller sånn men ditt eller datt.»
– «Du burde ikke begynne på den skolen fordi blablabla … jeg bare hallo, liksom.»

Jeg heier på ungdommene som tør å spørre hvorfor.
For å si det sånn, så har jeg sagt til egne barn at jeg ikke blir sur eller skuffet om de stryker i nynorsk …
Jeg heier like mye på de som vet hva de skal bli som de som ikke har peiling.
Noen bruker lenger tid enn andre.
Det blir litt sånn som historien om haren og skilpadda.
Noen velger feil.
Noen av de som velger feil velger antageligvis feil fordi andre har tatt valget for dem.
Noen klarer til og med å rette seg inn og finne veien til det riktige sporet etter å ha tenkt over hva som er riktig i forhold til hva …
Noen klarer det aldri, men det henger som regel sammen med andre ting.
På et av disse foredragene var det en jente som fortalte at det ikke var noe problem for henne å få en femmer fordi hun var så flink til å overbevise læreren sin.
Jeg overførte spørsmålet til salen da jeg spurte hva som var vitsen med å jekke opp karakteren på denne måten.
Det kom ikke så mange gode svar, for å si det sånn – noe som styrker min påstand om at det ikke er noen ting av betydning som skiller en karakter fra en annen siden karaktermønsteret ser ut som det gjør.

Jeg har ikke tall på hvor mange skoleflinke folk jeg har møtt som rett og slett ikke kan en dritt. Formålet med å gå på skole, eller å lære seg noe i det hele tatt, henger sammen med at det man lærer skal kunne brukes til noe.
Det påfølgende spørsmålet sier seg selv:
– «Hva har jeg lyst til å gjøre?

Deretter velger du hvordan du skal lære deg det du vil gjøre.

Her er FOO FIGHTERS med «Learn to Fly»