Måned: mars 2012

Varemerke

Jeg har i noen av mine tidligere innlegg tastet inn ord om visjoner og verdier og hvordan ulike selskaper tenker på hvordan de ønsker å fremstå – kanskje i noen tilfeller uten tanke på hvordan de faktisk er, men det er en annen sak. Bedriftens varemerke er ofte synonymt med deres logo, et varemerke som i brøkdelen av et sekund gir assosiasjoner til et eller annet – det er som om selskapets varemerke spiller den samme rollen som en personlighet eller et rykte hos et menneske.

Jeg er ganske sikker på at du ikke kan komme på et eneste vellykket selskap som ikke har en logo. Rett og slett fordi vellykkede selskap bruker tid og krefter på å skape en logo som passer sin virksomhet.
Og penger.
Masse penger.
Jeg har mange ganger stusset over hvilke kostnader som kommer fram når man leser om bedrifter som har omstrukturert eller slått seg sammen eller har gjort noe annet som får dem til å forandre på varemerket sitt. Eksempelvis DNB som søkte hjelp hos Snøhetta – de som er ganske flinke til å tegne hus – for utvikling av ny design som de i følge enkelte medier er priset til rundt 150 millioner kroner. Det hører selvfølgelig med at digitale rammeverk og skilter rundt omkring skal byttes ut og da forsvinner jo kronene raskt, men ærlig talt …
Jeg syns logen deres er stygg, og det jeg stusser mest på er uttalelsene om at målet med den nye logoen er et ønske om å fremheve bankens norske tilhørighet.
Ehh …
Hvitt og grønt?
Jeg regner med at de kanskje har tenkt snø og skog, eller noe.
Skispor?
Nå er det også et annet stort selskap som er i sving.
EDB ErgoGroup har blitt til EVRY.
Jeg syns den nye logoen deres er bra, enkel og stilren, ser kanskje ut som om noen har skrevet bokstavene med blå sprittusj på whiteboard, men jeg liker den.
Det er sikkert mange som ikke liker den.
Uansett, jeg leser at de har svidd av 50 millioner kroner til et byrå som antageligvis skrev designprosjektet med store bokstaver med blå tusj på tavla, kanskje telefonen ringte eller alle gikk til lunsj og etterpå var de enige om at det ikke var noen grunn til å endre på det første utkastet.
Pen timepris …
Det er ganske mange som har kommentert navnevalget, men dette designbyrået som fikk fett betalt hevder at de har gjennomført mange tester i forskjellige land og ulike språk og det er kanskje disse tingene som koster så jævlig mye penger …
De har kanskje ”glemt” at dagligtale og normal oppfatning også bør komme i betraktning?
Du som ikke vet hva Evry betyr, kan jo google litt.
Statoil er en historie for seg.
Deres logo er ikke bare stygg, men de stjal den jo fra Husfliden, en eller annen gjøk sa etterpå noe om at et av kronbladene pekte en annen vei eller noe ræl mens Husfliden skal ha kred for at de syns det var morsomt med oppmerksomhet og at de heller vil strikke luer til ledelsen enn å saksøke dem for logotyveriet.
Netcom hadde en lett gjenkjennelig logo.
Nå ser de ut som en legemiddelprodusent.
Historiene er mange.
Kred til Coca Cola som tar vare på historien sin …

Tenk over hvordan ditt eget varemerke oppfattes.
Det er dette som i brøkdelen av et sekund gir assosiasjoner til et eller annet.
Husk at du kan komme ganske langt med et smil.

Dagens musikktips er GELKA med ”Budapest Calling”

Sexy?

Vi som er tørre bak øra husker en tid hvor jentene gikk rundt med sykkelbukser.
Eller sykkeltights.
Samma det …
Sikkert greit på en sykkel, men ikke til daglig.
Greia var at jentene gikk ut på byen i sykkelbukser – eller sykkeltights – og følte seg rimelig digg i antrekket sitt. Dette var en tid hvor jentene også brukte skulderputer og dressjakker med oppbrettede ermer.
Og det var helt greit, liksom …
Greia med moteting er jo at det blir allemannseie. Moteskaperne er jo de som drister seg til å gå rundt med noe som ingen andre går med, tiden går og så kommer de andre diltende etter når det har blitt «mote”.
Da kommer bermen.
Da kommer disse som ikke eier selvinnsikt.
Det er nemlig sånn at det ikke er alle som bør gå rundt i sykkelbukser – eller sykkeltights, what ever – men det er som om det ikke betyr noe, for man vil jo gjerne følge moten …

Jeg pleier å plugge inn ørepropper om morgenen når jeg henger på ekspressbussen til Fornebu, og her om dagen var det noen på P3 som diskuterte sånne nylontights som jentene går i til og fra treningssenteret.
Jeg ser dem om morgenen, disse som trener før dem skal på jobb.
Fleksitid.
Jeg ser dem om ettermiddagen, også – disse som trener etter arbeidstid.
Fleksitid kan være så mangt.
Men greia som ble diskutert på P3 var at jentene hadde begynt å kle seg i nylontights på byen, radiogutta på P3 syns de var dritsexy og da var det som om et grusomt deja vu viste seg på netthinnen.
Jeg tenker selvfølgelig på disse som ikke eier selvinnsikt.
Det er nemlig sånn at det ikke er alle som bør gå rundt i nylontights …
Folk er forskjellige.
Godt er det.
Man kan som regel ikke noe for hvordan man ser ut – eller noen kan faktisk det, men det er en annen sak – men det kan virke som om dette med selvinnsikt ikke er tilstede. Det er jo det samme med symboler på klærne sine, jeg har ved en rekke anledninger kommentert ikonifiseringen av Che Guevara – en av nyere tids største massemordere – uten sammenligning for øvrig, men det handler om å gi signaler til folk rundt seg og eksempelet som mennesker er mest kjent for i sånne tilfeller er faktisk hvordan de kler seg.
Like it or not.

Smak og behag.
Noen spyr av hva andre syns er sexy, men det er jo nå en gang sånn at de fleste kler seg i noe som de syns er pent for å føle seg vel sammen med andre.
Akkurat som fugler i flokk bruser med fjæra …

Nå kan det være at vi som digger å ha sex med lyset på har en litt annen oppfatning av begrepet sexy, og på den annen side er det noen som hevder at man tenker på sex ganske mange ganger i løpet av døgnet.
Mer eller mindre ubevisst – husker ikke tallene, tall har liksom aldri vært min greie – man får en eller annen reminder, ser noe som man syns er ganske digg og så *kabosh* …

Ja ja – nok om det …
Jenter, no offense by the way …
Som en liten digresjon så finnes det fremdeles menn som digger å gå med rosa skjorter.

Det er endelig fredag og jeg ønsker alle en sexy helg.
Dagens musikktips er RIGHT SAID FRED med ”I’m Too Sexy”

Se opp for farlig ledelse

Ledelse er noe av det farligste som finnes.
Førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf ved Handelshøyskolen BI avdekker tre områder som kan gjøre ledelse farlig – dagens tekst er rett og slett kopiert fra et artikkelutdrag basert på boken «Hva er ledelse» utgitt på Universitetsforlaget.

Noen av menneskehetens største øyeblikk er knyttet til ledelse, men også menneskehetens frykteligste stunder.
Historiene er mange.
De beste gjør verden til et bedre sted å leve, mens motsatt ytterpunkt lar oss massakrere med fryktelig effektivitet. Ledelse kan både være motiverende og inspirerende, men også en pine og plage. Ikke bare i dramatiske perioder men også i langtrukne, dagligdagse jobber. Arbeidsmiljøundersøkelser gjennom de siste 50 år viser at den vanligste kilden til stress og misnøye i arbeidslivet er nærmeste sjef.

Ifølge Førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf befinner faget ledelse seg i grenselandet mellom vitenskap og mystikk. Han er naturlig nok mest opptatt av å formidle det som finnes av vitenskapsbasert kunnskap om ledelse, ledere og lederskap – både på godt og vondt. Han er inne på at ledelse kan føre oss fryktelig galt av sted og hevder faktisk at ledelse er noe av det farligste som finnes.

Han deler faresidene ved ledelse inn i tre ulike områder:
– En romantisk illusjon
– Den mørke siden av karisma
– Avsporet og helsefarlig ledelse.
Jo mer bevisst du er på farlig ledelse og farlige ledere, jo lettere er det kanskje å styre unna.

Fare 1: En romantisk illusjon
Ledelse er et relativt nytt begrep og en abstrakt nyansering av ord som makt, styring, autoritet, sjefing og lignende – ikke engang ledelsesforskere er enige om en felles definisjon av begrepet», fremholder Førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf og utfordrer oss til å tenke oss muligheten for at ledelse ikke finnes.
– «Kanskje kan ledelse vise seg å være en illusjon på linje med synet av regnbuen eller vårt inntrykk av at jorda er flat» fortsetter han.
– «Hvis det skulle være tilfelle, vil troen på ledelse bære galt av sted. Illusjonen om ledelse vi kunne være like farlig for lederen som for lederens følgerskare».
Ifølge Førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf handler ledelse om samspill i større grad enn vi ofte tror. Ledere jobber seg fram gjennom sosial påvirkning, de velges, ansettes og blir informert av andre. Det er gjennomført eksperimenter for å se om vi er i stand til å kjenne igjen god ledelse når vi ser det.
Dessverre gjør vi ikke det.
Vi kjenner ikke igjen god ledelse når vi ser det.
Vi bedømmer kvaliteten på ledelse i ettertid basert på resultater.
Arnulf har selv gjennomført studier der han påviser at folk flest har ureflekterte, heroiske forventninger til sine ledere.
– «Vi slipper gjerne inn ledere som klarer å vekke illusjonen om ledelse til live».

Fare 2: Den mørke siden av karisma
De som kommer inn i lederposisjoner, får tilgang til konkrete maktmidler som overgår deres evne til å utøve sosial påvirkning. Ledere gis fullmakter til å bruke penger, fatte beslutninger, kontrollere informasjon og bestemme hvem som skal gjøre hva. Gjennom sine maktbaser og allianser har lederen muligheter til å bestemme over andre mennesker skjebne og lykke.
– «Lederposisjoner later til å by på muligheter til å utvikle umettelige behov», advarer Førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf. Mer penger, makt og prestisje blir likevel bare småtterier i forhold til den største gevinsten du kan oppnå i ledelse, nemlig utfordringen med å fylle rollen som den ufeilbarlige leder i egne og andres øyne.
Det kan være farlig å komme for nær ledelse i sin konsentrerte form. Normalt ambisiøse ledere vil tilpasse visjoner og planer til virkeligheten, også om den skulle være ubehagelig. Noen ledere hever seg over virkeligheten og reagerer med å bli enda mer stålsatte og påståelige i møtet med ubehagligheter. Til og begynne med kan dette oppfattes som jernvilje, noe som passer til rollen. Men det kan også utvikle seg til narsissisme, en sykelig overdreven tro på egen ufeilbarlighet og betydning kombinert med mangel på respekt for andres følelser og integritet.

Fare 3: Avsporet og helsefarlig ledelse
Vår lengsel etter ledere som kan vise vei, åpner dørene også for problemlederne – det er lettere å gjøre karriere ved å være lederliknende enn å være en virkelig god leder og det kan jo være en av grunnene til at det skjer mye feilrekruttering til lederstillinger. Begrepet «lederliknende” innebærer å gjøre inntrykk på omgivelsene ved å virke resultatorientert, snakke med management-sjargong, opptre selvsikkert og bestemt i et forsøk på å forstå hvilke autoriteter man skal holde seg inne med og sørge for å ta seg godt ut.
Den farligste varianten av den ”lederliknende” leder, er den ”avsporede leder”, som opptrer i konflikt med både medarbeidernes og organisasjonens interesser.
De bruker sin ”lederliknende” oppførsel som skalkeskjul for egne interesser.
Slike ledere vil kunne gjøre stor skade før de blir oppdaget.
Ifølge Førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf kan manglende kompetanse være en mulig forklaring på avsporet ledelse – mennesker som ikke strekker til i forhold til ansvar, arbeidsbelastning og gjenstridige medarbeidere kan oppleve det som fristende å ty til snarveier.
Udugelige ledere koster tapt motivasjon, samarbeid og kreativitet og masse tid til å rette opp feil og mangler som har oppstått.

Jeg syns Førsteamanuensis Jan Ketil Arnulf ved Handelshøyskolen BI har en del bra poenger.
Nå skal det sies at det var derfor jeg valgte å klippe han inn.
Jeg har for øvrig bestilt boken hans dersom noen tror jeg bryter åndsverkloven, og viser for øvrig til § 21 som forteller at et utgitt verk kan fremføres offentlig ved gudstjenester og undervisning.
Så det, så …

Dagens musikktips er PARAMORE med «Renegade»

Intervjutips for barn …?

Man kan lese i Ukeavisen Ledelse om en skole i New York som lar tiåringer prøve seg i simulerte jobbintervjuer.
De trener på å svare rett på sjefens spørsmål.

Det er den siste setningen som får alarmbjellene til å ringe hos meg.
Hva vil det si å svare rett på sjefens spørsmål?
Man skal svare fra eget sinn og hjerte og ikke for å tilfredsstille en eller annen gjøk av frykt for ikke å få jobben – alternativt går det inn i historien om at man lurer seg selv og det ender opp med en feilansettelse.
Isolert sett er jeg tilhenger av at skolebarn og -ungdom kan få innblikk i hvordan det er i den virkelige verden som de snart skal bevege seg inn i, men det er like viktig at dette er nyansert. Jeg har selv holdt foredrag på skoler hvor jeg har snakket om «når den tid kommer» og viktigheten av å forstå samspill mellom mennesker, holde avtaler og fokus. Alt har sin tid.
Noen av dere så kanskje reportasjen på nyhetene i går om skolebarn som mister nattesøvn på grunn av sosiale medier, og dette er ikke bra. Da er det fint med holdningsskapende arbeid og la de forstå viktigheten av at det er nå de legger et grunnlag for hva som skal skje med dem senere i livet.

Det er mulig at det er denne tekstens forfatter som fyrer meg opp med tanke på ordlyden som benyttes, men jeg har en greie på en høyskole friskt i minne hvor avgangselevene ble drillet i hvordan de kunne lure seg gjennom de vanskelige intervjuspørsmålene.
Trist.
Mitt beste intervjutips er at du skal være deg selv.
Du skal aldri gå på akkord med deg selv.
Aldri.
Det er ikke jobben verdt.
Dersom du opplever noe kjipt, er det bedre at du sier fra.
Søk en annen jobb.
Grøss …

Dagens musikktips kunne kanskje vært KIM WILDE med «Kids in America», men siden jeg ikke liker den sangen så får dere ACTIVE CHILD med «Hanging On»