Måned: april 2012

Menneskets iboende ondskap

Det hender at det slenger inn en og annen kommentar fra noen som syns det er fint at et vrient tema som karriereutvikling eller jobbsøking kan presenteres i en dusere form enn mye av det som presenteres i ulike faglige fora. Jeg syns det er litt for mange sosialkuratorer og pedagoger som preger denne bransjen som jeg beveger meg i, og jeg innrømmer at jeg ofte undrer meg over hva som egentlig er mange av disse menneskenes agenda.
Og spykologer.
En liten skrivefeil, tenker du.
Det er i og for seg en riktig observasjon, men jeg lar den stå ukorrigert som en meningspoengtering.
Det er ikke alle som kan noe om mennesker som trenger å være psykologer og jeg er av den enkle oppfatning at prosessbeskrivelser og systemer ikke klarer å dekke de tingene som jeg er mest opptatt av når jeg skriver om hvordan jeg jobber med mennesker – det være seg innen rekruttering, omstillinger eller karriereveiledning.
Det er her jeg spiller ut min erfaringsbakgrunn som legitimasjon for mine innlegg.
De beste rådene og tipsene jeg har fått opp gjennom livet har jeg fått ved å være sammen med folk som har gjort et eller annet som har gitt dem en form for erfaring og det er jo egentlig ganske trist at dette ikke gir studiepoeng …
Nok om det.
Jeg tror at min eldste leser er treogsytti år. En gang sa hun treogåtti men det var nok en overdrivelse, kanskje et slags bilde på hvordan hun opplevde det. Hun er uansett ekstremt oppegående og det var som om det skjedde noe med ansiktet hennes når jeg fortalte henne at jeg hverken var psykolog eller sertifisert coach. Vi hadde hatt en lengre naboprat og snakket om ”mine ting” før hun fikk til en glidende overgang til ”hvor jeg står” og ”hva jeg mener” i massedrapsaken – svaret jeg fikk i retur når jeg spurte hva det hadde med saken å gjøre var at hun vet at jeg kjenner mange folk og at jeg pleier å bli lyttet til …
Jeg ser ikke sammenhengen, men jeg fortalte uansett at min oppfatning er at dette handler om fanatisme og fanatisme må bekjempes med noe helt annet enn psykologisk pjatt.

Jeg hører til de som håper og tror at de fleste mennesker er greie – jeg forsøker alltid å være åpen i møter med nye mennesker og når man jobber med sånne ting som jeg jobber med så sier det seg selv at jeg treffer ganske mange forskjellige mennesker.
Jeg tror ikke at alle som er røde på nesa er fyllesvin.
Jeg tror ikke at alle som har skjerf er sosialister.
Jeg tror ikke at alle som går med hijab har tenkt å sprenge alt sammen til helvete.
Men på den annen side så vet jeg hvor lite det skal til for at det kan gå galt – folk klikker for de merkeligste ting.
– “Faen i helvete, jeg sa at jeg skulle ha lettmelk i latten min!”
– “Faens gubbejævel, bruk blinklys for helvete!”

Mennesker er heldigvis i stadig endring – det har vi vært siden tidenes morgen og vil være til tidenes død.
Mennesker som ikke forstår dette, syns jeg rett og slett er forbanna kjedelige.
– «Jeg har alltid stemt det samme partiet, jeg …»
– «Jeg liker ikke krig og fred og sånt …»
– «Jeg håper ikke de slemme menneskene jeg ser på TV kommer til Birkelunden …»

Jeg skulle gjerne sett at Anders Behring Breivik hadde laget en god blogg eller gitt ut en bok eller noe annet i stedet for handlinger som de fleste oppfatter som forkastelige i vår del av verden men som faktisk er hverdag i samfunn som vi ikke sammenligner oss med.

Jeg syns han ser litt slesk ut, har aldri hørt han snakke og kan ikke på noen måte hverken forstå eller sette meg inn i tankene hans – noe som jeg i og for seg ikke tror at noen pyskologer kan, heller …
Jeg oppfatter likevel den personen som jeg ser på nyhetene som en annen enn det monsteret som tegnes i sosiale medier – rett og slett fordi han oppfører seg og svarer på spørsmål som det er forventet at han skal gjøre.
Han oppfører seg samlet og behersket, svarene hans oppfattes av retten som reflektert og gjennomtenkt.
Tross alt.
Og det er jo nettopp dette ”tross alt” som de fleste menneskene i dette landet har så store vanskeligheter med å forstå – rett og slett fordi vi ikke har noe sammenligningsgrunnlag å forholde oss til.
Fakta faen er at hans forklaring og beskrivelser er svar på tiltale … hva er det man egentlig hadde forventet at han skal si?
Mannen har selv nevnt at han er klar over at han har en ideologi som de færreste deler og han har til og med innrømmet at han forstår at de fleste avskyr hans konklusjoner og handlinger.
Samtidig poengterer han at han ville ha gjort det igjen.
Han går faktisk ganske langt i å innrømme galskapen i handlingene sine samtidig som det bygges en myte rundt denne iskalde drapsmaskinen selv om han i virkeligheten er en fyr som det faktisk bare er de overlevende meningsmotstanderne på Utøya som kan beskrive.

Jeg har ikke erfaring fra ondskap, men er av den oppfatning at dette er en iboende kraft i den menneskelige historie som ingen psykologer kan sette en strek over med pjatt og analyser.
Ondskap knyttes som regel til religion, politikk og eierskap. Små barn er ikke så veldig opptatt av religion og politikk, men sett deg ned og se og hør når små barn er samlet så begynner du kanskje å lure på hvor i all verden denne aggresjonen, misunnelsen og påståelig eierskap kommer fra.
Samtidig så finner man seg i at det finnes noen som mener at alt skal være så jævlig pedagogisk korrekt …
Pavens korsfarere ble oppfattet som redningsmenn hvor sannheten var at de plyndret og voldtok og drepte det meste som var foran dem på veien.
Inkludert kvinner og barn.
Legene i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig.
Che Guevara.
Idi Amin.
Charles Taylor.
Mennesker blir voldtatt, utsatt for blind vold på gaten og mishandlet i sine egne hjem.
Mennesker tør ikke være helter – forhåpentligvis (hvis det går an å bruke et sånt ord) er det fordi de er redde for at de skal bli et offer selv og ikke fordi de ikke bryr seg.
Vi bor i et land som må gå sytti år tilbake i tid for i det hele tatt komme på noe som kan oppfattes som lignende ondskap hvor Max Manus var er en av de største heltene landet vårt har hatt.
Kanskje siden tidenes morgen.
Jeg kan i hvert fall ikke komme på så mange flere, men hva vet vel jeg …
Max Manus har i ettertid blitt fremstilt som en forfyllet mann med dårlig samvittighet over tapte liv og ikke den helten som flere burde forsøke å lære noe av.
Jeg syns pasifismen i landet vårt er skremmende.
Mennesker i landet vårt tror at ”noen” kommer og redder oss.
Noen må ta ansvar.
Hvem i all verden er ”noen” ?
Det som ikke skulle skje her har skjedd fordi ”noen” ikke trodde at det kunne skje og ”noen” ikke kom for å hjelpe til.

Det finnes de som mener at Anders Behring Breivik har voldtatt landet vårt, men målet var kun å ramme et politisk parti. Han bør få lovens strengeste straff for drapene han har begått og ikke fordi han har andre meninger enn de han rammet, og det er ganske paradoksalt at det er mange som er uenig i dette – i hvert fall i følge de som troller på ulike internettfora – med virkeligheten surret fast i en fjern tanke om at det demokratiske samfunnet vårt har en sivilisert rettspraksis mens vi synger om barn av regnbuen og håper at vi kan gjeninnføre dødstraff …

Hvor står jeg?
Hva mener jeg?
Jeg står med begge beina godt plantet på jorda og mener bestemt at massedrapsmannen burde vært skutt på stedet. Dersom noen hadde tatt ledelsen på Utøya i stedet for at sekshundre desperate mennesker sprengte nødnettet, så hadde beredskapstroppen – i denne sammenheng definert som «noen» – fått oversikt over situasjonen og vært klar over hva de jaktet på.

Min eldste leser på treogsytti år vet ikke at jeg kjente to mennesker som ble revet bort denne dagen.
Hun får vite det nå.
Jeg mistet en tidligere arbeidskollega i regjeringsbygget og datteren til en venninne på Utøya.
Jeg har likevel ikke hatt noe spesielt behov for å få fram «hvor jeg står» eller «hva jeg mener» – kanskje det henger sammen med min egen iboende ondskap …

Dagens musikktips er STING med «Fragile»

Dårlig taper?

Litt om konkurranse i dag.
Du har sikkert sett disse flåsete uttrykkene i stillingsannonser som ”konkurranseinstinkt” og ”vinnervilje” og “lagspiller” og annet vås – det er spesielt i intetsigende selgeryrker at disse ordene dukker opp som fyllmasse. Det er ganske utrolig hva enkelte får seg til å legge ut i stillingsannonsene sine, tomme begreper som overlater beslutningen til jobbsøkerens eget vurderingsgrunnlag og som egentlig ikke kan kategoriseres som et utvelgelseskriterium før man eventuelt får anledning til å stille opp til et intervju og virkeligheten vises. Jeg har ikke tall på hvor mange som bruker copy/paste fra stillingsannonsen til jobbsøknaden eller beskrivelsen av sine nøkkelkvalifikasjoner i stedet for å få fram med egne ord hva som eventuelt er deres virkelige konkurransefortrinn.
Konkurranse dreier seg om en ting og det er å vinne.
De som sier noe annet prater piss.
De prater ikke om konkurranse.

Når du er med i en jobbsøkerprosess, så er dette i og for seg en konkurranse. Det spiller ingen rolle om du er med i flere runder og kjører tester og i det hele tatt før du ender opp som en toer.
Det er kun seier som er godt nok.
Det betyr at du må gjøre alt du kan for å få jobben som begynner med en god søknad og en tilpasset CV som summerer din kompetanse og resultater med signaler om riktig personlighet og motivasjon.
Dette skal du bekrefte på intervjuet.
Hvis du kommer så langt …
Jeg treffer en del folk som går på jobbsøkerkurs og leser karrierebøker for å lære hvordan de best mulig kan selge seg inn til ny arbeidsgiver. Det er som om de ser på jobbsøkerprosessen som en utsilingsprosess i beste reality serie-ånd med maskespill og smidighet som viktigste verktøy.
Jeg treffer også på folk som melder seg på prosessen bare for å sjekke sin egen markedsverdi. Det sier seg selv at dette er utrolig dårlig gjort ovenfor kandidater som er seriøst interessert i rollen og ikke driver med tull og tøys.
Jeg syns også det er litt rart at det er overraskende mange som ikke tenker på hvordan de skal presentere personligheten sin – de smører på og trekker fra og legger til det som passer … og som regel passer det ganske bra i følge dem selv – kanskje de til og med får jobben og finner etter hvert ut at det blir helt feil …
Man skal nemlig ikke konkurrere med seg selv.

Konkurranse skaper vinnere og tapere hele tiden.
Dersom du taper fordi du er så rævva dårlig, så er det selvfølgelig din egen feil.
Men av og til må man faktisk bare innse at de andre var bedre.
Det er helt greit å tape for en bedre motstander.
For all del.
Det er litt verre når man taper mot spillets gang, motspillerne har marginene på sin side, flaks og gullhår i rævva.
Det spiller likevel ingen rolle.
Det var ikke du som vant.
Ansettelsesprosesser kan faktisk oppfattes som urettferdige. Du vet at du har bedre erfaring enn den sleske gjøken som fikk tilbudet men du vet likevel ikke hvorfor de valgte han og ikke deg.
Det er nemlig deres privilegium.
Mennesker ansetter mennesker.
Du kan spørre og grave og sutre så mye du vil, men du kan ikke alltid forvente et svar som rimer med dine forventninger. Dette kan være personalmessige hensyn som du rett og slett ikke har noe med.
Sånn er det bare – søk en annen job …

Det er selvfølgelig kjipt når tilbakemeldingen kommer som forteller at det ikke ble deg.
Det som er litt kjipere er når de som burde servere den ikke har baller til å ta den direkte og sender en snutt via et eller annet rekrutteringsverktøy eller setter bort jobben til en sekretær eller PA eller annet.
Men det er en helt annen sak.
Det finnes de som hevder at det er verre å tape semifinalen enn finalen.
Det vet jeg ikke noe om bortsett fra at jeg har sett ansiktene til tapende semifinalister og det er ikke noe pent syn …

For en stund siden var jeg selv med på en spennende rekrutteringsprosess.
Jeg var på den andre siden av bordet.
Det første intervjuet var som de fleste førstegangsintervjuer pleier å være. Runde to var mer spennende og på runde tre fikk jeg denne formalitetsfølelsen hvor jeg oppfattet at hun som var personalsjef rett og slett var ukomfortabel i rollen sin. Jeg ble vist rundt og fikk personalhåndbok i hånda og det hele bar preg av rutine.
Litt vanskelig å forklare, men det er sånne ting man bare skjønner når man er der …
Totalinntrykket fortalte meg at dette var helt feil.
Det kom en morgen hvor en fremmed dame ringte og fortalte at jeg ikke var med i den videre prosessen.
Jeg sto på T-banen og valgte å snu det andre kinnet til.
Det gjorde meg ingen verdens ting.
Senere på dagen fikk jeg en epost med tilbud på jobben og et vedlegg som het ”velkommen til oss” – den kunne vært grei å svelge hadde det ikke vært for at tilbudet ikke hadde mitt navn på seg …
Det hører med til historien at jeg ikke meldte fra om denne kardinaltabben, men det sluttet ikke med dette – to uker senere fikk jeg en ny telefon fra han som jeg hadde truffet i de to første rundene og som spurte om jeg fortsatt var interessert i rollen.
Kremt …
Denne gangen sto jeg ute i solen og lot samtalen føre fram til betingelser. Jeg hadde selvfølgelig søkt opp profilen til hun som først hadde fått tilbudet og kanskje trukket seg eller blitt gjennomskuet eller noe annet – jeg hadde sett at dette var en berte som jeg selv ikke ville tatt i med ildtang – en sånn vimseberte som kanskje hadde noen gode kontakter … Samme det.
Tilbudet som kom gjennom øreproppene lå på nesten to hundre tusen kroner under hva jeg hadde sett i hennes tilbud. Det er sjelden jeg velger prosjekter og oppdrag og faste jobber basert på økonomiske betingelser, men akkurat i denne prosessen valgte jeg å takke nei.
Rett og slett fordi jeg allerede hadde tapt og jeg er ingen dårlig taper.
Det er helt sant …
Tenk over den – sleng deg i veggen.

Det som også er sant er at det endelig er fredag – ikke bare det, men det er langhelg, kanskje ikke for alle men for de fleste jeg vet om.
Finn på noe smart.
Kos deg.

Dagens musikktips er HOT CHOCOLATE med ”Everyones’s a Winner”

Ny på jobben

Dagens karrieretips går til de som har kommet litt lenger.
Dagens karrieretips går til de som har fått jobben og skal forberede seg til sin første dag i nytt miljø og nye omgivelser. Du vil alltid bli mottatt med en viss spenning – du må regne med at det er mange som har forventninger til deg og du vil bli vurdert og omtalt og fulgt med argusøyne.
Det er ikke nødvendigvis baksnakking og overvåking.
Det er bare sånn mennesker er …
Du er den nye.
Det begynner med sjefen som har ansatt deg – vedkommende har noe å bevise med tanke på at han eller hun har valgt deg av en eller annen grunn og sannsynligheten er stor for at du har blitt markedsført med ”visse overdrivelser” … Sannsynligheten er ganske stor for at hun har et markeringsbehov for å vise resultatet sitt.
Sånn er det bare.
Finneren er vinneren.
Scenen er din – det er forventet at du skal vise deg fram og sjefen er sikkert ikke så lite stolt når du presenteres som bedriftens nye tilskudd hvor din kompetanse blir tillagt stor vekt.
Kanskje er det papirene dine som har solgt deg inn.
Kanskje er det din erfaring fra konkurrerende virksomhet.
Uansett hva det er, så må du være klar over at du er ”den nye” som kommer inn og tar plassen til han eller hun som har sluttet – og som du i en lang periode må tåle å bli sammenlignet med – eller du er ”den nye” som skal tilføre bedriften noe som de ikke har hatt.

Jeg har nevnt at du skal være deg selv gjennom hele jobbsøkerprosessen. Dersom du har bommet på dette, så er det like før tidspunktet kommer til at du møter deg selv i døra. Du skal selvfølgelig fortsette med å være deg selv med vissheten om at dine nye kollegaer er mennesker du skal bruke mye mer tid sammen med enn dine egne barn og partner og øvrig sosialt nettverk.
I hvert fall i våken tilstand.
Da sier det seg selv.

Du må passe deg for at du ikke fremstår som den som kommer inn med litt for gode karakterer og litt for høye tanker om deg selv – bedriften har nemlig en eksisterende tidsregning som startet lenge før du var påtenkt.
Dersom du er så heldig eller privilegert at du får en flying start, så ikke vær den som hoverer.
Vær ydmyk.
Det kan være at det er noen i kulissene som har støttet deg uten at du er klar over det. Det kan også være sånn at sjefen gjerne vil tro at hun har skutt gullfuglen og er mer mottagelig for å dytte deg fram i rampelyset og høre på innspill fra deg som har friske tanker i stedet for en som har grodd fast i gamle vaner. Uansett må du være tydelig på hvem du er og hva de andre kan forvente på samme måte som du må finne ut hvem de andre er og hva de forventer av deg.

Samspill og samarbeid skal fungere bra for begge parter og du må være klar over at 1 + 1 i arbeidslivet ikke alltid er 2. Det er ganske mye mellom disse to tallene som legger grunnlaget for et riktig svar og det er disse ukjente faktorene du må identifisere. Det er ganske lite som skal til for å forkludre en eksisterende kultur og reaksjonen fra dine nye arbeidskollegaer er ikke alltid rasjonell med forventninger om at du skal være selvdreven og gjøre en god jobb fra første dag med godt humør og klar for fire halvlitere på onsdag ettermiddag.
Slapp av.
Det går fort over.

Jobben er din.
Gjør det beste ut av det.
Tenk at det bare er et spill hvor du må forstå reglene og flytte brikkene riktig.
Ha litt flaks med terningene.
Juks er ikke tillatt selv om det kan dukke opp muligheter.
Det er en god egenskap å kunne by på seg selv. Det er ingen som liker smiskere – bortsett fra de som er smiskere selv. Det er ikke bare sjefen din og dine nærmeste kollegaer som skal like deg, det er minst like viktig å diskutere sommerferien til Glenn Andre på lageret som å spørre hva som står på menyen når datteren til Margaret i resepsjonen skal ha bursdagsselskap på lørdag.
Av en eller annen grunn er det ganske mange som har lett for å trekke folk inn i varmen dersom man forteller om noe som man opplevde som ganske kjipt. Poenget er ikke hva som skjedde men hva dette gjorde med deg, hvordan denne opplevelsen fikk deg til å komme videre – det er nettopp dette som kalles erfaring.
Samtidig skal du selvfølgelig passe på at du ikke er en bedreviter. Når Glenn Andre snakker om Thailand og du ikke har vært der selv, er det bedre å si at du er misunnelig og kan tenke deg å reise dit selv en dag i stedet for å servere noe som kan oppfattes som feil. Margaret i resepsjonen har ganske mye å tenke på i forhold til bursdagsfesten, og dersom du ikke har egne barn så kjenner du sikkert noen som har det med en historie som kan kopieres.
Det blir for øvrig ikke oppfattet som juks …

En arbeidsplass er som et lite samfunn med normer og regler.
Det er dette som kalles bedriftskultur.
Klær og språk og oppførsel er en stor og viktig del av dette, men husk at du skal være deg selv. Sammensetningen av de ulike menneskene preger kulturen og du vil ganske raskt bli kjent med rollefordelingen.
Mennesker er forskjellige og godt er det.
Ikke vær redd for å vise fram hva det er som gjør deg forskjellig – med mindre det er noe helt vanvittig sære greier, da. Jobb er jobb og fritid er fritid selv om tiden er i ferd med å viske ut denne overgangen.
Dersom du har vært gjennom en god og ryddig rekrutteringsprosess, har du blitt utvalgt basert på kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Dette er deg og dette skal du selvfølgelig bruke for alt det er verdt.
Jeg fyller på med fire M’er som er mål, mestring, mening og empati (tok du den?) …

Husk at mennesker har tilpasset seg siden tidenes morgen.
Husk at du også bare er et menneske …

Du har sikkert noe gode minner fra en eller annen forelskelse, og det er ganske lett å se sammenligningen med å begynne i et nytt selskap. Det første fasen – den som egentlig er mest spennende, men på en litt «merkelig» måte – er fasen som du kjenner igjen som den hvor du svever rundt og ingenting er vanskelig eller umulig og du brenner for å komme i gang. Her kunne jeg med fordel lagt inn noen floskler om forsiktig berøring, det første nølende kysset og spørsmålet om når det egentlig «er noe» for ikke å snakke om når det skal bli noe på deg.
Jeg lar det være.
Torsdagen er fortsatt ung.
Poenget er at hverdagen innhenter deg og nye vaner og uvaner dukker opp.
Kanskje det kommer noen gnisninger.
Du begynner å legge merke til de mindre sjarmerende sidene og kantinen er ikke lenger den magneten den engang var og du fanger opp ting som gjør at du begynner å irritere deg litt. Du kan ikke skjønne at Torbjørn tjener så mye mer enn deg, greit å vite selv om du syns Marit er en sladrekjerring som forteller deg sånne ting. Du skjønner ikke hvorfor ingen sier fra til Trine som alltid kommer for sent – når du tenker ordentlig etter så går hun før alle de andre, også – og irriterer deg litt over måten hun kaster på håret når hun hilser på sjefen og avdelingsmøtene på mandagene er egentlig alt for lange med alt for mye unødig pjatt.
Krangler i forholdet kan være bra.
Krangler kan rense luften.
Alle oppturer ender i en nedtur.
Sånn er det bare.

Jeg nevner at du skal vise hva som gjør deg forskjellig.
Jeg nevner at du skal vise hvorfor nettopp du er den nye.
Bruk dette for alt det er verdt, men vær likevel forsiktig så du ikke buser for fort fram.
Alt med måte.
Se deg rundt.
Løft ditt hode, du raske gutt (Bjørnstjerne Bjørnson – red.anm)
Prat med folk.
Noen syns det er feigt å si ”go with the flow” men av og til kan det være greit å ikke alltid være den som styrer settingen.

Dagens musikktips er THE CURE med «Just Like Heaven»

Kommentarer

Jeg er personlig ingen tilhenger av å fremme meninger uten å identifisere meg, og slutter meg til den etiske retningslinjen om at man i offentlig debatt bør opptre under eget navn.
Det er et fritt land.
Det er et åpent samfunn.
Det finnes noen som mener at man bedre får fram meninger når man åpner for anonymitet hvor ingen stilles politisk, etisk eller rettslig ansvarlig – argumentert med at man hverken skal bruke fancy tittel eller sosial status for å legge ekstra tyngde bak meningen.
Jeg kan skjønne det, forstå det og likevel syns det er feil.
Man bør stå for det man mener og eventuelt ha baller til å innrømme i ettertid at man tok feil. Anonymitet i offentligheten hører ikke hjemme på noen arenaer og jeg syns det er trist at verdens rikeste land huser så mange mennesker som er redd for å vise sine stundpunkter.
Dette kalles hykleri.

Det finnes noen som har store problemer med å forstå at det finnes andre som tenker litt annerledes.
Det er helt normalt.
Ikke at man ikke kan forstå det, men at det faktisk finnes noen som lever i en boble som er langt utenfor din egen.
Vel og merke dersom man ønsker seg et fritt og demokratisk land hvor man kan få mene akkurat hva man vil.
Og tro på hva faen man vil.
Jeg syns det er fint at flere lar sin stemme bli hørt og sin tekst bli distribuert.
Jeg mener at det er nettopp det som er demokrati.
Dersom du virkelig har lyst til å synge må du komme deg til en scene.
Det er ingen som bryr seg om hva du gjør i dusjen …

Jeg anbefaler en tekst i bloggen til Olav Torvund om anonyme nettdebatter.
God lesing.

Jeg legger inn en kort og glidende overgang til en kompis som er sterk motstander av kameraovervåking og dette datalagringsdirektivet og som ripper opp med 1984 og KGB og Stasi og annet som han tror kan være relevant i debatten. Dette er den samme personen som i sin tid introduserte meg for Gowalla – han er en type som gaper over det meste i den digitale verden og fortalte i en eller annet setting som jeg ikke husker hva var at han brukte Gowalla.
OK …
Jeg tenkte i mitt liberale sinn at jeg vet om flere som røyker hasj i helgene som ikke har tatt nevneverdig skade av det …
Jeg fant etter hvert ut at Gowalla – og senere Foursquare, for den saks skyld – er noen av de mange greiene som jeg ikke skjønner hva jeg skal med. Jeg har i og for seg ikke behov for å røyke hasj heller, men skjønner at enkelte syns det er ganske digg i motsetning til dette.
Kumar er på Kaffebrenneriet.
Kumar er på Kiwi.
Kumar er hjemme.
Man legger ut alle bevegelsene sine frivillig på nett men er redd for å bli overvåket …
Likhetstrekkene er klare mot de som uttrykker sine meninger i ymse kommanterfelt uten signatur.
Man forventer at noen skal ta deg seriøst men tør ikke vise seg fram.
Jeg skjønner ikke hvorfor noen vil ha det sånn.
Jeg har min fulle rett til å mene det.

Dagens musikktips er THE WHO med ”Who are You”