Måned: mai 2012

Hysteri

For en god stund siden fantes det noen regler om ting som enkelte oppfattet det som allment akseptert å ikke fleipe om – tror det var kongehuset og handikappede, men det er mulig jeg tar feil.
Nå er det sånn at det er ingen som gidder å le av de kongelige lenger og de handikappede parodierer seg selv på TV, så da kan man kanskje si at det er lov å fleipe om det meste.
Jeg gjør i hvertfall det.
Jeg fikk litt lyst til å skrive noe om barn, og dette er muligens et tema som man skal være forsiktig med – rett og slett fordi barn ikke har forståelse for hverken ironi eller voksen humor.
Selv om de er flinke til å late som.
Jeg bare … ehh, hallo liksom!
Jeg er uansett gæern nok til å fleipe om disse hysteriske fjortisene – morgendagens hysteriske nek. Mange av dere har sikkert sett bilder fra svunnen tid når Stones og Beatles og Elvis dristet seg ut i åpent landskap hvor disse hysteriske nekene (mora di, for alt du vet …) skrek og bar seg og spolerte opplevelsen for de som var litt mer sivilisert og litt mindre primalistisk.
Dette er hva enkelte kaller Girlpower.
Dette er hvorfor enkelte fremdeles ikke har tro på at kvinner kan likestilles med menn.
Personlig syns jeg det er digg at jenter og gutter er forskjellige.
Nok om det. …

Oslo by er bare en liten kvise på verdenskartet.
Norge er en brun stripe.
Når pengegriske frankensteinkopister konstruerer en Mikke Mus-figur som opptrer gratis i solskinnet så er dette det samme som å be om bråk.
Face it.
Det er lenge siden verden funket sånn at det var plass til alle, og nå blir det spennende å se hvor lang tid det tar før Huitfeldt eller noen nek fra SV kommer på banen og slakter politiet etter kaoset ved operaen.
Bare vent og se …
Unge jenter er faktisk den verste fansen man kan håndtere.
Det er et ubestridt faktum.
Til og med fotballsupportere – og da mener jeg ekte fotballsupportere – vet hvor de er og hvorfor de er der og hva de skal gjøre ”dersom» og «hvis” og ”når” selv om pengegriske arrangører slipper inn fremmedelementer som kanskje burde ha holdt seg hjemme i tv-stolen.
Digresjon.
Jeg kjenner en mor som var på Bieber-konserten med to småjenter i den riktige målgruppen som hadde en fin opplevelse. Hun forteller at det tider kunne virke litt hektisk og ukontrollert men at det ikke var flere enn femti-seksti barn som fikk noen småskader.
Ingen stor sak.
Flott at det finnes foreldre som sier det som det er, og så snakker vi ikke mer om hva som kunne ha skjedd dersom disse femti-seksti barna hadde blitt trampet ned og knust. Vi er jo ikke så flinke til å tenke «hva og hvis» i dette landet, for det er jo alltid «noen» som passer på oss. Ansvaret for det som skjedde ved operaen ligger likevel hos arrangøren selv om det som nevnt kommer til å bli politiet som kommer til å få pepper.
Noen må jo passe på.
Noen må ta ansvar.
Utrolig hvor mange ganger denne «noen» kommer på banen når ting ikke går som planlagt …

Jeg har tidligere beskrevet mine sosialantropoligiske selvstudier på offentlige kommunikasjonsmidler, og i går ettermiddag var det direkte trist å se alle barna som opplevde hvor vanskelig det er når hele verden går i oppløsning. Samtidig kunne jeg i dagens morgentimer se hvordan andre fjortiser ble tildelt en mikrofon i det offentlige rom hvor de kunne kringkaste til hele verden om hvor urettferdig det er når ting ikke blir som man håper og tror og hvor hardt det faktisk slår når man må innse det faktum at mennesker rett og slett har andre meninger enn dem selv.
Fritt fram.
Barna vet ikke bedre, men det er trist å se at deres «ledere» – i dette tilfelle foreldrene deres – ikke er der for å korrigere og rettlede eller aller helst stå for en opplæring rettet mot bedre takling og tolking av livet.
Men denne app’en har kanskje ikke blitt lansert enda …
Slakt også til pressen for skjev vinkling, men sånn har pressen blitt.
Før i tiden fantes det voksne som turde å si til barna at «sånn er det bare» og at man måtte ta noe som het konsekvensene som var noe man ikke visste hva var bortsett fra at det helt sikkert var noe som ikke var særlig bra.
Det hørtes i hvert fall ganske kjipt ut.
Episodene rundt operaen var en fin lærepenge for barna – kanskje ikke i følge det stasipedagogiske opplegget som mange barn må lide under i dag, men sannheten svir.

Jeg slenger ut et opplagt karrieretips:
Finn ut hvor du skal og hvordan du skal komme dit.
Tenk også over hva du skal gjøre der og om det i det hele tatt er noe for deg å gjøre der. Dersom du tror at du ikke vil tåle det du eventuelt kan risikere å oppleve, er det bedre at du holder deg hjemme …

Dagens musikktips er THE BEATLES med «She Loves You»

Musikk på arbeidsplassen

Dagens musikktips gir en del positiv feedback og det er jo morsomt.
Tenk på de rundt deg når du spiller musikk, pleier jeg å si.
De vil jo også høre …
Kontorlandskap åpner for en del forstyrrelsesmomenter, og jeg treffer en del folk som løser dette med å plugge propper i ørene og spille musikk.
Jeg er ikke typen som fikser dette.
Jeg vet ikke hvorfor.
Jeg hører på musikk i andre settinger, men akkurat dette med plugger i ørene for å styrke konsentrasjonen eller i et forsøk på å stenge noe annet ute funker ikke for meg.
Sånn er det bare …
The Wall Street Journal skriver om ansatte som finner det lettere å holde fokus når de stenger bråk ute ved å ta på seg høretelefoner og lytte til musikk, men nevner i den samme teksten at hjernestudier viser at musikk også kan være distraherende. Musikken er en måte som sikkert kan gi litt «privatliv» i et åpent landskap, men forskning gir lite støtte til ideen om at det å lytte til musikk bedrer konsentrasjonen. Det vises til en studie fra Taiwan som bekreftet at det å lytte til musikk med tekst ga lavere score på konsentrasjonstester. Andre tester har vist at å lytte til hip-hop ga redusert score på lesetester, og hjerneforskerne kommenterer at det kan virke distraherende å lytte til musikk med tekst på kontoret samtidig som du forsøker å lese. Desto mer hjernen må jobbe med teksten du har på øret, jo mindre kapasitet har den til å jobbe med den oppgaven du har for hånden. Musikken og oppgaven konkurrerer om oppmerksomheten din, og når du over tid forsøker å konsentrere deg samtidig som du skal stenge ute forstyrrelser vil utfallet sannsynligvis være at du løser oppgavene dine på en dårligere måte fordi du blir mentalt sliten.
Ifølge forskerne er det imidlertid individuelle forskjeller på hvordan folk reagerer på musikk, og for noen kan en et velkjent musikkstykke uten tekst fungerer som en blokkering mot annen lyd.

Jeg syns det er utrolig hvor mye spennende materie som det er er akseptabelt å forske på, og skjønner i ettertid at jeg har foretatt et helt feil karrierevalg.
Forsker …
Du verden.
Det er jo ganske utrolig hvilken legitimitet som bygges rundt tull og tøys når det vises til en eller annen studie og forskningsrapport.

Dagens musikktips er BLONDIE med «Rapture» (spilles høyt)

… har du fem minutter?

Man kan lese en artig tekst i Aftenposten som tar for seg alle tidstyvene som påvirker en hektisk arbeidsdag. Teksten hevder at det ikke holder å skylde på alle møtene når du skal skal forsøke å forklare hva som gjør deg lite effektiv, for det viser seg at det er alle disse små sporadiske avbrytelsene som tar mest tid. Rent umiddelbart så slår det meg at dette ikke er noen stor overraskelse, men på den annen side så er jeg rigget sammen sånn at jeg tror det er litt lurt med noen tidstyver – dog med en påstand som jeg bruker om det meste:
Alt med måte.
Du har sikkert erfart at det er de samme menneskene som går igjen.
Psst.
Har du fem minutter?
Noen sier kanskje «to», men det spiller i og for seg ingen rolle for du har allerede innstilt deg på at dette kan ta tid.
Du kjenner jo lusa på gangen …
Tenk over at det ikke er så mye du kan gjøre med disse menneskene, sure blikk eller oppgulp kan ha en umiddelbar effekt, men de kommer tilbake.
Akkurat som ugress.
Uten sammenligning, for øvrig.
Jeg tror som nevnt at små avbrekk i hverdagen kan virke positivt og tilhører nok den gruppen som har erfart at unødvendige møter er den største tidstyven – spesielt disse møtene som er initiert av styrekåte ledere som skal vise seg fram og kjører på med «runder rundt bordet» og annet svada.
Samtidig ser man hvordan det digitale hysteriet skaper et behov for at folk trenger disse minuttene.
En liten time-out.
Kall det hva du vil.
Jeg tror det kan være lurt fordi dette digitale hysteriet skaper barrierer som er med på hindre oss fra å være mennesker. Jeg tror ikke du kan forandre på disse menneskene som «stjeler» fra den viktige tiden din, men du kan lukke døra eller lukke øra eller øya og se om det gir noen effekt.
Jeg tror ikke det gjør det.
Du må heller si noe som ligner på «nå er jeg litt opptatt men tar gjerne noen minutter senere».
Det er ikke vanskeligere enn som så.
Tidstyv?
Tja, dersom du gidder å ofre noen minutter på facebook og twitter og ymse app’er i løpet av den hektiske dagen din, så har du noen minutter på et menneske, også …
Ta den og sleng deg i veggen.

Dagens musikktips er CULTURE CLUB med «Time – Clock of the Heart»

Mer om dårlige ledere

Man kan nesten ikke skrive nok om dårlige ledere med tanke på hvor mange det er av dem, og dagens korte tekst linkes mot Aftenposten som forteller om dårlige ledere som kan for lite om mennesker.
Det er trist at dette er sant.
Alt for mange ledere kan for mye om økonomi og for lite om mennesker.
Økonomer har ingen ting i ledelsen å gjøre.
Økonomer er ”facility management” i likhet med HR – i hvert fall sånn som HR har blitt …
Ledere skal lede.

Dagens musikktips er BILLY IDOL med ”Hot In the City”