Arbeidsledig …

Jeg treffer en del arbeidsledige som forteller om ulike opplevelser med en viss form for stigmatisering. Bare tenk deg selv hvor raskt spørsmålet om hvor du jobber eller hva du jobber med dukker opp i ulike settinger – det være seg et sosialt arrangement eller møte med en tidligere klassekompis eller kollega eller noe helt annet.
Dersom man forteller sannheten – som man skal gjøre i alle sammenhenger – blir dette ofte etterfulgt av en form for pinlig taushet og en slags kunstig medlidenhet før spørsmålsstilleren trekker seg langsomt og beklemt ut av situasjonen. Beklager.
Det var jeg ikke klar over.
Ha meg unnskyldt.
Sorry.
Du blir stående og lure på hva i all verden du egentlig har sagt, men vet innerst inne at du fortalte sannheten og ikke at du var døden nær eller hadde fått pest eller kolera eller noe annet skummelt.
For all del, arbeidsledighet kan være skummelt nok, men det er hverken smittsomt eller dødelig. Det er en periode i livet som forhåpentligvis er kortvarig og som for enkelte kan oppleves som en gylden mulighet til å rydde litt opp i livet sitt. Først er det kjipt.
For all del.
Fortvilelse.
Møte med NAV og full pakke.
Plutselig har du tid til å male taklistene på soverommet og legge heller på terrassen.
Du får bedre tid sammen med barna om morgenen.
Du får bedre tid for deg selv og dine egne aktiviteter og går etter hvert inn i en slags merkelig døs som setter deg i en diffus transe hvor hjernen begynner å filosofere over hva som egentlig får mennesker til å gidde å produsere så mye søppel som vises på tv.
Det står ingen ny jobb og venter på deg, heller.
Nettverket ditt er kanskje ikke like interessert i deg når du ikke lenger sitter i din vanlige stol.
Noen mister selvtilliten.
Noen mister mye annet, også.

Samfunnet er dessverre satt sammen på den måten at identitet og suksess måles gjennom hva vi jobber med og ikke hvem du faktisk er.
Tiden går og hullet i CV’en blir større og større. Til slutt er det så stort at du føler at du nesten kan krabbe inn i det, og du får følelsen at det kanskje hadde vært litt fint om du kunne gjøre nettopp det.
Plupp.
Bare bli borte.
Det er jo ingen som trenger deg, likevel …

Neste gang du treffer en som forteller sannheten, så bli stående. La vedkommende få lov til å snakke om hva vedkommende kan og har lyst til å gjøre videre i livet.
Kanskje du til og med kjenner noen som kjenner noen og så kan det kanskje balle på seg til å bli noe.
Ikke for deg, tenker du.
Jo, for faen.
Bare vent å se hvilken reaksjon du får i retur.
Da skal jeg love deg at det baller på seg.
Og til deg som kjenner deg igjen i historien:
Vær ærlig.
Ikke minst ovenfor deg selv.
Det lønner seg.

Dagens musikktips er MEN AT WORK «Who Can It Be Now»

Én kommentar

Legg igjen en kommentar til trudderuderantan Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s