Når gråt du sist?

Jeg hadde en spesiell og ikke minst kjip følelse i går kveld – kanskje litt klein, som ungdommen ville sagt – en følelse som jeg ikke kan huske sist jeg var i besittelse av etter at jeg hadde gått noen timer og sett etter tegn fra Sigrid.
Jeg husker ikke hvor mye klokka var når jeg satt meg ned utenfor en eller annen garasje – det hadde ikke blitt ordentlig mørkt enda så klokka var nok ikke mer enn ti eller noe sånt – litt sliten i beina og nesten hjemme.
Man blir jo ikke noe yngre med åra, men det hadde ikke noe med det å gjøre.
Det kom bare en slags skjelving gjennom kroppen, en skjelving som forplantet seg fra overkroppen og ned til beina og opp og rundt før det var som om garasjeporten og asfalten og trærne og den grå himmelen trakk seg sammen til det nesten var umulig å røre på seg. Det var kanskje derfor jeg satt helt stille til det var noe som knakk inni meg, trykket flommet over og jeg begynte rett og slett å grine. Tårene rant som om tårekanalene var lekk, skuldrene ristet og jeg måtte presse begge hendene mot siden av hodet som om det var i ferd med å bli blåst ut av fasong.
Det var da jeg kom til å tenke på at jeg ikke kunne huske sist jeg gråt …

Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der.
Ti minutter, kanskje.
I hvert fall ikke noe mer …
Jeg var flinkere til å vurdere sånne ting før, kunne sammenligne med hvor lang tid det tok å brenne en sigg og sånne ting.
Nok om det.
Jeg ville hjem før det ble mørkt.
Jeg ville hjem før jentene mine skulle legge seg – i hvert fall hun minste på ti siden hun på tretten pleier å være den siste som legger seg i huset vårt – jeg ønsket å få si god natt og ser deg i morgen og gleder meg til å høre hvordan du har hatt det for i dag har jeg ikke fått sett deg fordi jeg har jo vært opptatt med å se etter hun jenta som har blitt borte.
Fy faen.
Jeg tenkte på foreldrene til Sigrid.
Fy faen, så jævlig de må ha det.
Jeg tenkte på Bengt Eriksen og hans appell.
Jeg tenkte på Doffen.
Jeg tenkte på Hanne Kristin Rohde og så tenkte jeg litt på Anne Sofie som jeg ikke har sett på veldig mange år og som det var veldig hyggelig å se i skolegården på Østensjø etter så lang tid. Jeg skulle gjerne sett henne under andre omstendigheter, men det går det jo an å gjøre noe med …
Jeg tenkte litt på moren min som ville hatt bursdag på søndag som var og så var jeg også innom tanken på at jeg kanskje ikke hadde hatt vondt av å ta en tur i kirken en dag og så tenkte jeg at det var på tide å komme seg hjem.
Det begynte å regne i det jeg reiste meg opp.
Da tenkte jeg at det kanskje var sånn det må føles når man ber.

7 comments

  1. Morten, dette er noe av det sterkeste jeg noen gang har lest i en blogg.

    Mvh
    Kathrine (som bor i bydelen og føler meg berørt men håper)

    Lik

  2. Dette, min venn.
    Dette bor gå inn i litteraturhistorien.
    Jeg leser om saken fra min utpost i Stillehavet og er imponert over engasjementet som vises.
    Hun er for ovrig ikke her, har lett på stranden og under alle palmene sa da kan jeg si at jeg har gjort en orliten innsats selv :(

    Mine tanker gar selvfølgelig også til jentas familie i denne tunge stunden.
    Haper det loser seg.

    Jeg holder deg oppdatert om videre ferd, har fremdeles planer om retur i januar og ser fram til a treffe deg igjen.

    Anders

    Lik

  3. Jeg har vel bare ett ord for en sånn tekst:
    V A K K E R T

    Takk for gode tekster, Morten.
    Du har en flott blogg!

    Hilsen Hedvig

    Lik

  4. Så glad for at eg var innom hos Halvor att i kveld og fekk med meg linkane du gav han. No har eg lest begge tekstane og eg må berre få seie at dei er så godt skrive. Du formidlar finfint og tankevekkande.
    Mitt vesle, stor i eigne auger, barnebarn på 7 år spurde meg her ein dag vi var på biltur, » farmor, korleis er det å døy? » Han sat i baksete, eg køyrde.Vi hadde oss ein fin, trygg prat om gamle folk, som har levd lenge og som Jesus passar på. Vi undra oss over dette med alder og han forsikra seg om at eg ikkje var gammal,men at kanskje mi mor igjen var gammal.Han sjølv ville leve lenge, lenge.

    Vi snakka ikkje om døden som innimellom, ja eigentleg ganske ofte, kjem brått, brutalt og heilt meiningslaust.Den som berre er vond.

    Å tenkje over eige liv, korleis vi lever det, her og no, og at det, livet, kan brått endre seg og at vi kan stå framfor ein slutt…….., eg trur det er nødvendig.Det er også nødvendig for vårt indre at tårene får komme ut. Eg har leita etter ein sakna eg også. Han vart funnen, død. På alder med mine. Det er for sterkt.

    Det var ei bønn det der syenst eg.

    Marieklem med takk

    Lik

    1. Ville bare si at også jeg tok turen via linkene. Selvfølgelig. Deler dine tanker om innleggene, MT. Men det er vel få av oss som kan si det på den måten som du Morten kan. ;) Kunne ha tenkt meg å skrive en god del mer, men det får komme en annen gang. Takk for gode ord, linker og gode tanker begge to. Det er fint at et lite innlegg kan føre så mange dype tanker med seg. Om noe så viktig som døden er for livet.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s