Når noen skal tas

Det er like før publiseringen av rapporten fra denne undersøkelseskommisjonen fra 22. juli.
Det blir spennende lesing.
Det er i hvert fall det mange sier.
Jeg vet egentlig ikke hva som er så spennende bortsett fra at det er en rapport som skal fordele skyld og avskrive ansvar, kanskje noen skal unnskyldes og så er alle enige om at etterpåklokskap også er en slags klokskap og at vi skal forbedre rutiner og retningslinjer og så går det en tid før støvet senker seg.

Jeg følger bloggen til Elin Ørjasæter som har tatt for seg dette aktuelle temaet i sin nye blogg for Nettavisen – her trekker hun paralleller til undersøkelseskommisjonen av 1945 hvor Nygaardsvold og hans regjering ble hudflettet for sin naivitet. Jeg klipper inn en tekst – ikke bare fra hennes fortreffelig blogg men også fra kommisjonen av 1945 – som kanskje kan gi en pekepinn på hva som vil publiseres på mandag:

Til tross for at kommisjonen således ikke finner å kunne la de militære sjefer gå fri for kritikk, må den rette hovedkritikken for de utilstrekkelige tiltak mot regjeringen, i første rekke forsvarsministeren, utenriksministeren og statsministeren.

Jeg er ganske ofte på Oscarsborg festning – vi har hytte i nærheten – og jeg er kjent med historien om Birger Eriksen som var sjefen der ute når det begynte å koke litt 9. april 1940. Han kommanderte gutta sine til å fyre løs i stedet for å følge ordreprosedyrer og vente på at noen skulle finne ut hva faen som var i ferd med å skje.
Han var en helt.
Resultatet bør være kjent for de fleste.

Jeg har en kamerat som har jobbet på Politihøgskolen.
Der har de et mantra som lyder » – kunnskap for et tryggere samfunn«.
Han valgte etter hvert å slutte fordi det ble for mange ringpermer med prosessbeskrivelser og liten vilje til å tillate egne beslutninger for å løse dilemmaer.
Alt skulle være så jævla riktig.
Nå skal det sies at dette er en fyr som er litt over gjennomsnittet interessert i faget sitt med bakgrunn fra Forsvaret og KFOR, men dog …
Handling er ofte ensbetydende med noe som skjer over en viss tid.
Det bør skje noe raskt, eller i hvert fall relativt raskt.
Handling er også noe som inkluderer bruk av ressurser.
Man bruker det man har.
Et resultat i denne anledning er ofte forbundet med en viss fare – rett og slett fordi man ikke vet hvilke situasjoner man plutselig befinner seg i og hva slags mennesker som står foran deg med våpen og gisler og andre ting som de fleste normale mennesker oppfatter som ganske kjipt. De som velger en jobb i politiet må faktisk ta høyde for at de kan treffe på noen gærninger, og det er en del av arbeidshverdagen deres at de skal fjerne dem fra oss som er snille.
Nok om det.
Vi satt og snakket over litt kaffe og kikket mot en gjeng vektere – det var vel en syv eller åtte stykker – som ventet på at bussen skulle komme så de kunne storme inn og ydmyke de som eventuelt ikke hadde gyldig billett. Dagen før hadde politiet nevnt at de gjerne skulle hatt flere ressurser til å gjennomgå videomaterialet i forbindelse med at Sigrid ble borte. Vekterne er en gruppe mennesker som ofte blir mobbet og stigmatisert.
Vekterne er «de som ikke kom inn på Politihøgskolen og som nå skal hevne seg i vekter-rollen».
Jeg tenker motsatt.
Dette er en genuin og gedigen ressurspool med reservepersonell.
Jeg er tilhenger av at politiet skal få lov til å utøve all den makt og tildeles alle de ressurser som er påkrevet i dramatiske situasjoner og så tror jeg rett og slett at de fleste oppegående mennesker vil vise forståelse for at det av og til kan gå litt tøft for seg.
Men faen, heller.
Konsekvensen er faktisk tap av menneskeliv.
Jeg kjenner folk i Garden som ønsker å få bruke de blå helgene sine til å være synlige i gatebildet.
De får ikke lov.
Det er nemlig ikke i sånne saker som omhandler folkets frihet og trygghet at det er lov å si at målet helliger middelet.

Lov og rett er ikke prioritert i dette landet.
Vi tror at alle er snille.
Vi legger ned Forsvaret.
Vi tror ikke at det vil komme noen som skal ta oss.
Verdensbildet er jo ganske rolig …
Plutselig skjer det noe og så finner vi ut i ettertid at det var litt dumt at vi ikke var litt bedre forberedt og glemmer at det kanskje er vi som burde ha dratt ut øreproppene og tatt av solbrillene og kanskje vært litt mer selektive i forhold til hvem vi inviterer på festen. Dagen etter vet vi ikke om vi skal skylde på verten eller de ubudne gjestene, vel og merke etter at vi har fått kastet opp og ryddet bort det verste sølet og kanskje delt noen bilder på face.

Jeg har en batong under senga, lett tilgjengelig ved siden av en bunke med strips.
Jeg har en ringegruppe på telefonen som raskt mobiliserer likesinnede.
Jeg har en hjerne fyllt med hat for alle som ikke lar andre mennesker få lov til å være seg selv og få lov til å leve i fred. Dog skal det sies at jeg har et stort hjerte fyllt med kjærlighet for de som viser sin verdighet.
Jeg jobber i en bydel hvor det selges khat og annet dritt i sidegatene hvor politihuset ligger lenger ned i veien og kaster lange skygger over virkeligheten. Fire mann og en kassebil ville vært en god start for en oppryddingsaksjon, men hvis jeg skriver mer om dette så blir jeg vel bura inne for provokativ virksomhet.
Det sies at politiet har en del folk som er rimelig aktive på sosiale medier …

Her er PETER GABRIEL med «Mercy Street»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s