Man treffer ikke blink med rødfis

… jeg tror samtalen begynte med spørsmålet om hva jeg syns om Lars Vaular. Han sang (?) på Øyafestivalen og hun fortalte at det hadde vært bra. Jeg måtte innrømme at jeg ikke helt var på bølgelengde med hva denne bergenseren angår, men løste meg ut av en potensiell floke med å nevne at jeg kanskje ikke tilhørte målgruppen.
Vi mennesker er jo forskjellige.
Vi tiltrekkes av ulike ting av ulike årsaker.
Noen bryr seg om ditt og noen bryr seg om datt.
Noen gir til og med litt faen.
Det er som med ting som herjer nyhetsbildet hvor preferanser og interesser og annet er med på å påvirke deltagelsen samtidig som det er ulike oppfatninger av hva som egentlig kan defineres som en nyhet.

Overgangen fra en dårlig rappeskalle fra Bergen og til denne julikommisjonen var noe uklar men ordflommen kan sikkert defineres som en lunken tapasmeny sånn sett i ettertid.
Hun hevdet at denne rapporten var en gavepakke til Fremskrittspartiet.
Jeg spurte hva hun hadde forventet, og for å spole litt tilbake og få deg i litt bedre i fokus så er det ikke noen hemmelighet at denne personen som jeg satt og snakket med defineres som en rødfis.
Det vil si mye krutt og … ja, ikke så mye mer enn noe som smeller, egentlig.
Mye bråk.
Jeg parkerte henne med de bevingede ordene som omhandler de fleste som matcher disse fargene i politikken, nemlig deres velkjente tankemønster om at politikk er forenlig med identitet.
Det er nemlig ikke sånn at fargen kler alle settinger.
Den skal matche både koreografi og bakgrunn.

Jeg sparker ikke noen som ligger nede, men jeg nevnte i forbifarten – det vil si på hennes langsomme ferd ned fra benken hun satt på og ned til bakken – at denne rapporten snur opp ned på ansvaret for det som skjedde og gjør det mulig å gi Arbeiderpartiet, som faktisk var målet for dette fatale Breivikprosjektet, hele ansvaret.
Myndighetene maktet ikke å beskytte dem.
Myndighetene var dem selv.
Den største feilen med denne rapporten er at den skaper et inntrykk av at massedrapene kunne ha vært forhindret.
Svaret på det er «nei».
Det klikker for folk hele tiden.
Det er faktisk en del av hele denne pakka som vi faktisk velger å være en del av.
Nå må jeg ikke glemme at det i løpet av denne samtalen også ble utvekslet noen ord om denne såpeglatte Adrian Pracon som nylig måtte se seg skyldig i å ha slått ned to personer på et utested i Oslo. Lurer på hvor mye hat som strømmet gjennom fylleskallen hans da han slo ned en pubgjest og fortsatte med å sparke han i hodet mens han lå nede før han fortsatte med dama hans som endte opp med seks sting i ansiktet.
Han hevder at han var så full at han ikke husker noe.
Det ligner nesten på noe som andre kaller «utilregnelig» …

Kanskje var det vinen som slo henne ut.
Glasset bar for øvrig spor av hennes egen farge.
Jeg skal ikke påberope meg denne seieren i og med at skyteskivene var like blanke som da jeg kom – sett i ettertid er jeg mest spent på om hun husker meg og kommer til å hilse på meg neste gang våre veier krysses, som i utgangspunktet er ganske ofte med tanke på at vi er naboer.

Her er WALK OFF THE EARTH med en fantastisk cover av «Somebody That I Used To Know»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s