Måned: september 2012

Det er positivt å være negativ

Det er høst og årstiden for negativitet – utrolig hvor mange mennesker som ikke klarer å nyte hverken farger eller luft og leve akkurat nå i stedet for å strebe mot et eller annet fjernt og hypotetisk.
Man skal ha drømmer om ditt og drømmer om datt.
Kanskje mest fordi alle andre forventer det av deg.
Kanskje mest fordi du tror at alle forventer det av deg.
Kanskje mest fordi du ønsker å gi inntrykk av at du gjør mye og drømmer mye og tror at dette er et av målekriteriene som gjør at du oppfattes som suksessfull.
Kanskje du – i likhet med de fleste andre i dette overfladiske forbruksfanatiske samfunnet – er mer opptatt av å vise fram hva du gjør i stedet for å nyte det.
Jeg finner det utrolig hvor mye «deletrang» som bor i moderne mennesker. Ikke for det, jeg er oppdratt i en god tro om at deling er en god ting, men i vår tid er det som om vi bruker denne delingen til å smiske og skape misunnelse.
Kanskje mest fordi vi er redd for ikke å være noe.
Det er jo så mange som snakker om nettopp dette.
Man skal være noe.
Man skal bli noe.
Det er nemlig ikke lenger så mange som rett og slett bare er seg selv for seg selv. Ikke for det, jeg er oppdratt i en god tro om at egoisme er en dårlig ting, men i vår tid er det som om vi glemmer at denne egoismen kan brukes til å ta vare på oss selv i stedet for å flyte på denne kunstige plastikkbølgen som til syvende og sist ender opp i en eller annen livsstilssykdom.
Grøss.
Jeg har kommet over en bok fra en smart fyr som heter Oliver Burkeman – en blekke som er basert på masse forskning til glede for alle de som har en litt mer negativ innstilling til livet.
The Anekdote: Happiness for People Who Can’t Stand Positive Thinking.

Det er ganske mange som svir av tusenvis av kroner på motivasjonskurs, smilekurs og «positive thinking» og det ene mer svada enn det andre.
Rett og slett fordi det virker som om flere og flere ikke kan finne ut av sånne ting selv.
Rett og slett fordi folk har blitt så jævla hjelpesløse.
Rett og slett fordi folk er så jævlig opptatt av å kopiere noe som de tror er perfekt men som egentlig bare er oppkonstruert fjas og oppgulp fra noen som kun tenker profitt.

Denne blekka tar for seg forskning som viser at det er mer realistisk å tenke negativt i tillegg til å dokumentere fakta som beviser ay det er sunnere og paradoksalt nok gjør deg mer lykkelig. Samtidig kan man lese om kvasipsykologiske metoder som bekrefter at «positiv visualisering» gir mindre sjanse for å oppnå sine mål fordi man ubevisst mister pågangsmotet og føler seg tilfreds med det man allerede vet at man skal oppnå.
Mennesker som har denne indre smiskedialogen med seg selv – «jeg er en bra person» eller «jeg kan gjøre hva jeg vil» – opplever som regel at virkeligheten som kommer i retur i en helvetes fart fører til en psykologisk masochistisk backlash når man (omsider) innser at det ikke funket så bra likevel.
Nei.
Da er det bedre å nyte det lille man har i dag i stedet for å tro at det kommer mer i framtiden.
For alt du vet kan det gå til helvete allerede i morgen.

Anbefaler denne:

Babes and blondes

Jeg henger på t-banen og gløtter ned på en fyr som sitter med kaffekoppen i den ene hånda og avisen brettet ut på fanget. Jeg tror han leser teksten til venstre som forteller at byrådet går inn for femti millioner kroner til utvidelse av Nordstrand kirke men på den annen side så kan det være at blikket hans hvilte mest på bildet av jenta i svarte blonder som reklamerer for to for prisen av en hos Kappahl.
Jeg fikk en merkelig tanke om at denne deilige kvinnen som lå på fanget hans i silkeglinsende avansert undertøy hadde en eller annen eksistens utenfor bildet, selvfølgelig hadde hun det, akkurat i dette øyeblikk hvor jeg flyttet meg litt nærmere, ikke påfallende og grådig, bare en svak forskyvning av vekt, en diskret ommøblering av balansen som gjorde det litt lettere å se brystene som nesten fløt ut av de svarte blondene der hun lå sanselig henslengt på en tilsynelatende behagelig sofa med det ene låret trukket litt opp og med en gjennomsiktig truse som diskret antydet et mørkt og frisert kjønn rammet inn av stramme hofteholderstropper, akkurat nå gikk hun rundt i en eller annen forretning, handlet melk og brød, kanskje satt hun på kafé med en god venninne og smilte og lo og kanskje til og med hadde på seg akkurat dette undertøyet mens hun drakk cappuccino fra slanke glass totalt uvitende om at en eller annen fremmed gjøk satt på t-banen og hadde ståpikk på grunn av henne.

Jeg passerte Helsfyr og kom til å tenke på Cathrine Larsen som ledet dykkerkurset på Møllergata Skole for lenge siden. Jeg gikk i åttende og hun var i begynnelsen av tjueårene, de andre gutta dro videre på hockeytrening og vi endte opp alene i garderoben. Cathrine var fullstendig usjenert, jeg pleide å late som om jeg ikke brydde meg om at hun var naken, overrasket meg selv over hva jeg var i stand til å prate om og følte meg jævlig voksen, tror nok at jeg klarte meg bra siden hun hverken hastet med å kle på seg eller virket overlegen eller noe sånt.
Jeg hadde til og med tenkt tanken at hun kanskje rett og slett syns det var litt spennende å vise seg fram for en smågutt. Jeg klarte på et eller annet vis å betrakte henne uten at jeg egentlig betraktet henne, eller ga inntrykk av at jeg gjorde det, når hun sto like ved siden av meg og bøyde hodet og presset det mot det store håndkledet hun holdt i hendene, de hurtige bevegelsene når hun frotterte håret, brystene som dirret og velbehaget i ansiktet hennes når hun lot det myke stoffet gli over skuldrene og først strakk ut den ene armen og tørket og så den andre, hvordan hun la håndkledet på gulvet når hun var ferdig, huket seg ned og tørket føttene innen hun rettet seg opp og sto naken foran meg og lot meg se det de andre gutta på dykkerkurset bare kunne ane gjennom den glinsende våtdrakten, den langstrakte, faste kroppen med hoftenes bue og den pjuskete pusekatten som klebet mot huden mens hun fant klærne sine, løftet foten fra gulvet og strakk den inn i trusa som hun førte langsomt oppover leggene og låret og trakk vrikkende på plass, jeg så virvelene i ryggraden hennes og de smale skuldrene som håret klistret seg til der hun rettet seg opp og ristet på håret.

Det som gjorde disse kveldene så spesielle var at dette ble min lille hemmelighet, jeg gikk ikke rundt og snakket om at jeg hadde sett henne naken eller noe sånt, ikke for at jeg var redd for at noen ikke ville tro meg, men det var som om Cathrine og jeg hadde vår egen lille greie.
Dessuten var hun den første jenta jeg så med skikkelig sexy undertøy, bortsett fra på bilder selvfølgelig. Hun kledde seg opp med deilige stringtruser og sexy brystholdere med blonder og silke og fine topper og gud eller faen i helvete som jeg misunte typen hennes som kom hjem til noe sånt.
Ja ja.
Jeg tror det var den samme tiden som jeg var forelska i lærer’n, også. Hun het Thea og var vikar i et halvt år etter at vi hadde klart å ta knekken på den opprinnelige klasseforstanderen. Når du hadde rakt opp hånda stilte hun seg nesten alltid skrått bak deg og bøyde seg fram og lente brystene mot skulderen din, eller i hvert fall ett av dem.
Det var nesten bare gutta som ba om hjelp.
Jeg husket en gang jeg sto fast med noen ligninger og rakk opp hånda og kjente brystet hennes mot skulderen og mot det ene kinnet, jeg holdt nesten på å besvime, det svartnet for øynene og jeg tenkte at det sikkert ikke ville gjøre noe om jeg døde i det spesielle øyeblikket. Jeg tror hun la merke til at det skjedde noe med meg for hun la hånden på armen min og spurte om det var noe i veien.
Det gjorde selvfølgelig ikke saken bedre, men i brøkdelen av et sekund hørte jeg min egen replikk:
– «Jeg er ikke helt bra … jeg tror jeg holder på å bli voksen».

Her er KYLIE MINOGUE med «Spinning Around»

SM på en fredag

Jeg har gitt min stemme til en ukjent blogger i en slags konkurranse som kalles «Norges mest elskede blogg» …
Jeg var ikke klar over at det fantes noe sånt før jeg fikk en link på facebook fra en som skriver om noe annet enn rosa fjas og overfladisk forbruksfanatisme. Jeg fulgte oppfordringen og kikket på de som var nominert og fant fort ut at jeg var enig med min «meningsfelle». Deretter fikk jeg selvfølgelig lyst til å vite mer om dette opplegget da jeg er av den oppfatning at det ikke er mulig å sammenligne blogger med hverandre.
Det henger sammen med preferanser og interesser.
Noen liker å lese ditt og andre liker å lese datt.
VG vil få flere stemmer enn Klassekampen fordi opplaget er større.
Klassekampen har seriøse journalister, men det betyr ikke noe …

Nedturen var likevel stor når jeg kikket på premiebordet som bestod av en diamantring og et sminkesett.
Fordommene mine ble ikke akkurat nedjustert …

Når man ser på sånne topplister er det rosafjaset som dominerer.
Dagens outfit gjør meg faktisk bare kvalm.
Det dreier seg om å ta seg ut med masete ønsker om at alle andre skal digge deg.
Stem på meg så stemmer jeg på deg.
Grøss.
Dette er antageligvis de samme menneskene som du kommer til å lese mer om noen år senere når de skriver om livsstilssykdommene sine.

Jeg har vært på et seminar i dag som handlet om sosiale medier i arbeidslivet, – de som har vært innom mine sider vet at jeg har en viss interesse for dette faget. Her var vi innom dette med hva som skjer «når den dagen kommer» at arbeidsgivere følger litt ekstra med på hvilke spor man etterlater seg i den virtuelle verden, og jeg har beskrevet flere tilfeller på disse sidene om at mye av dette kan slå uheldig ut ved en senere anledning.
Det er selvfølgelig flott at man har fritid og interesser og kan gå på fylla som alle andre, men det er ikke alt som bør deles.
Det virker som om det er en eller annen missing link et eller annet sted.
Sosiale medier funker som faen når det brukes riktig.
Sosiale medier er også en stor trussel i helt andre sammenhenger.
Stikkordet er retningslinjer.
Jeg er kjent for å sitere fra de fleste, til og med Jesus:
– «Den som er uten skyld kan kaste den første stenen».
Jeg syns det er jævlig bra sagt, for å si det sånn …

Jeg skal rote fram info fra et foredrag jeg holdt på en høyskole i våres hvor jeg snakket om det samme temaet – det blir kanskje et innlegg i løpet av helgen.

Her er MARILYN MANSON med «Personal Jesus»

Den som er med på leken får smake steken

Dette er et innlegg som i og for seg refererer til en av mine tidligere tekster som handler om bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosesser etter at jeg kom over en blogg hvor en kvinne forteller at hun både er forbanna på seg selv og lei seg på en gang.
Det er med andre ord ikke sant at jenter ikke klarer å holde to tanker i hodet samtidig.
Spøk til side, dette er alvorlig nok …
Hun hadde praktisk talt fått en jobb og skulle signere kontrakt, men bedriften ombestemte seg fordi de hadde guglet henne og funnet personlig informasjon om noen utfordringer som hun sliter med privat.

Dette er en historie som jeg hører ganske mange ganger.
Dette er en historie som jeg kjenner fra egen hverdag som profesjonell hodejeger og karriereveileder.
Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som «riktig» kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting.
Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.

Det finnes overraskende mange bedrifter som digger elektroniske rekrutteringsverktøy.
Det finnes noen som tror at rekrutteringsprosesser skal være rettferdige.
Det er bullshit.
Mennesker ansetter mennesker og de fleste feilansettelsene skyldes en kombinasjon av dårlig kartlegging og feil fokus. Fra begge parter, egentlig.
Det finnes arbeidsgivere som ikke er klar over hva slags menneske de ønsker å ansette i rollen og det er noe som gjenspeiles i en mangelfull stillingsbeskrivelse eller dårlig kandidatvurdering.
På motsatt side har du kandidater som trigges av feil premisser. Kompetanse og resultater er mer eller mindre «målbart» mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research og gode samtaler.
Det er med andre her dette med sosiale medier kommer inn i bildet.
Mest fordi jeg ønsker flest mulig informasjonskilder.
Det jeg finner kan fortelle ganske mye om kandidatens evner, verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne – når man velger å offentliggjøre «private ting» så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer deg og din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.
Det dreier seg om identitet.
Det dreier seg om at skillet mellom privatliv og yrkesliv flyter i hverandre.
Lik det eller ikke.
Det er sånn det har blitt.
Det er overraskende mange som fremdeles tviholder på at privatlivet ikke har noe med hvordan de utfører jobben sin.
Det er overraskende mange som er uenig i at dette handler om referanser.

Jeg har stor sans for mennesker som byr på seg selv og som vet hvordan man kan lage gode tekster i blogger, og det som er trist i historien til denne kvinnen som jeg refererer til innledningsvis er at hun ikke fikk sjansen til å fortelle historien sin.
Jeg pleier alltid å informere «mine» kandidater om sporene jeg finner – med mindre det er informasjon fra en uformell referanse som ikke vil røpes – og så snakker vi om det og avklarer om dette er momenter som kan påvirke ansettelsen. Det være seg om personligheten og identiteten til vedkommende kommer i konflikt i forhold til selskapskultur eller visjon og verdier eller om motivasjonen ikke er overbevisende.

Denne kvinnen har en god og ikke minst ærlig blogg i motsetning til mye av dette dominerende rosafjaset. Hun viser gode kvaliteter og jeg er sikker på at hun har «lært» av denne episoden.
Livets skole gir faktisk den beste utdannelsen – det er bare så trist at den hverken gir bachelor eller master som (dessverre) alt for mange ser på som en gullbelagt inngangsbillet.

Som en liten digresjon så har jeg lært mine egne barn at skrubbsår og blåmerker er vakkert.
Det er tegn på at man lever.
Den som er med på leken får smake steken …

Her er HUMAN LEAGUE med «Human»