Kødd og konge

Jeg hadde en artig episode i Oslonatten denne fredagskvelden.
Artig og artig, det var nok heller pinlig for de som var berørt, men artig som en grei betegnelse for input til mine sosialantropologiske selvstudier.

Det velter ut en fyr fra en bil.
Noen vil sikkert si at det er fin bil.
Han liker sikkert følelsen av å være litt kjent, for det er jo utrolig mange mennesker i dette landet som av en eller annen grunn finner tilfredsstillelse av å se mennesker som egentlig ikke gjør annet enn å drite seg ut på TV.
Kanskje er det fordi de samme menneskene – altså de som ser på disse programmene – ikke har så veldig spennende liv selv og tror at det er sånn det må være å leve et spennende liv.
Egentlig er det jo bare trist.
Nok om det.
Denne dusten velter ut av en bil, jeg syns for øvrig ikke den var noe spesielt fin men det betyr ikke noe her.
Bilen, mener jeg.
Denne dusten skal ha kred for å holde ølboksen i water – en merkelig greie som jeg tror ligger i primalinstinktene til de fleste menn – men når jeg ikke liker han i utgangspunktet og han oppfører seg som han gjør så blir den lille kredibiliteten mest som en ørliten kuriositet. Han står der og trakasserer en av jentene som jobber fra gatehjørnet og selvfølgelig kommer de vanlige glosene om «hvem jeg er» i tillegg til annet svada.

Jeg har ikke gått på politihøyskolen, så da vet jeg hva jeg skal gjøre i truede situasjoner.
Jeg er hverken stor eller sterk, men jeg vet hvor jeg skal trykke for å si det sånn.

Jeg er rigget sammen sånn at jeg har respekt for de fleste yrkesgrupper og respekt for de fleste mennesker – imidlertid dukker det opp en eller annen sperre når mennesker misbruker sin posisjon eller rolle for egen vinning.
Jeg har for øvrig aldri brydd meg om titler og firkanter på organisasjonskart, men innrømmer at jeg av og til finner det litt artig å være den som de andre kaller «sjef» med en leken undertone selv om de fleste oppfatter den som alvorlig nok.
Det går nemlig ikke an å bli sjef.
Det er noe man er.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn at disse idealene popper opp og får en oppmerksomhet som de definitivt ikke fortjener – for ikke å snakke om hvorfor det er så mange mennesker som har et så skrikende behov av denne virkelighetsflukten.
Jeg lurer også litt på hva som egentlig skjer i hodene deres.
På den annen side så vet jeg egentlig ikke hvorfor jeg gidder å bruke tid på det.
Jeg vet vel bare at jeg syns det er veldig trist at mennesker som blir født som originaler benytter mesteparten av livet sitt til å bli dårlige kopier i en slimete suppe av overfladisk forbruksfanatisme.

Her er JAMIROQUAI med «Blow Your Mind»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s