Treningspress på arbeidsplassen

Jeg har valgt å klippe fra Aftenposten og en tekst som handler om hvordan bedrifter stresser sine ansatte med treningspress.
Grøss.
Jeg syns det har blitt alt for mange ledere og sånne selvutnevnte helse og miljø-eksperter som sender sine ansatte ut i treningsklær med dekning av at det skal styrke kulturen i selskapet.
Jeg savner synliggjøring av en motreaksjon.
Snart.
Jeg syns mye av dette grenser til en slags umyndiggjøring av voksne mennesker som fratas ansvaret med å finne sine egne trosfeller og samarbeidspartnere og hvordan de velger å leve livene sine.
Mennesker ansetter mennesker.
Mennesker må få lov til å velge sine medmennesker.
Det er nemlig ikke alle som passer sammen.

Teambuilding er et begrep som har blitt fullstendig ødelagt. Det har blitt synonymt med «festlig» avkobling i form av ymse konkurranser og fjas hvor aktivitetene oppfattes som viktigere enn hvordan deltagerne opplever resultatet av det hele. Konsekvensen er at det lett kan bli oppfattet som «tullete» og deltagerne tar avstand fra hele prosessen, latterliggjør innholdet og skaper negativ stemning.
Det er bare sånn at det er ikke disse historiene man hører.
Jeg kan rett og slett ikke se verdien av å sende ansatte til «påfyll» på et eller annet fjerntliggende sted hvor de skal fryse på beina og drikke dårlig vin i plastglass mens de hører på en eller annen forretningsmann eller -dame som forteller om en viss suksess med en ikke særlig uoriginal ide, idrettsfolk med gull fra et stort mesterskap i en liten idrett eller fjellklatrere som har gjort det til en levevei å gå opp et fjell og komme ned for å fortelle om det. Felles for disse er denne påstanden om at deres suksess skyldes en eller annen spesiell vilje og moral – de er motiverte og nå skal du få vite hemmeligheten. Jeg er mer opptatt av å la flinke folk få lov til å gjøre jobben sin og syns sånne opplegg er ganske kjedelig og vet at det er mange som rett og slett syns det er kjipt å reise bort og føle seg tvunget til å være med på noe som de ikke har lyst til.

Jeg fikk et jobbtilbud i forrige uke.
Kjent aktør.
Kanskje litt for kjent etter min smak.
Som en ørliten digresjon kan jeg nevne hvordan mange spør hvordan det er for «en som meg» å være med på rekrutteringsprosesser, det blir nesten som når legen blir syk, og jeg skal love deg at det er ganske kjipt – rett og slett fordi jeg treffer fordomsfulle og forutinntatte folk på den andre siden.
Jeg ser hvordan de retter seg opp og gjør seg til mens de forsøker å finne en eller annen åpning.
Det var på runde tre at klokkene mine begynte å ringe. Det ble veldig mye snakk om Birken og jeg visste at dette er mennesker som jeg ikke vil trives sammen med, sånne guttegutter med alt for trange skjorter som på død og liv skal henge utafor buksa.
Jeg valgte å takke nei og ble skuffet over at jeg ikke hadde vært god nok med egen research.
Jeg tok feil.
Jeg tok feil av bedriften og den kultur, visjon og verdier som rådet der, og ble egentlig litt skuffet over meg selv.
Attitude is everything.
Obey your thirst.

Her er KATE BUSH med «Running Up That Hill»

One comment

  1. Enig.
    Isolert sett så er det en god tanke at arbeidsgiver legger forholdene til rette, men det som ikke er bra er at mange ansatte tar dette med seg videre som forventing når de snakker med ny arbeidsgiver.
    En annen ting er at arbeidsplassen fyller så mye av livet at mange blir stående på bar bakke dersom de mister jobben sin og ikke er i stand til å følge opp på eget initiativ fordi de er vant til å få.

    Hilsen Berit

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s