Flytsone, ritualer og morgenlogistikk

De fleste jeg vet om klarer å opprettholde en viss logistikk i sine morgenitualer. Nå har jeg ikke tatt med i betraktningen alle disse rosabloggerne som arrangerer fotoshoots hver morgen, men det er nok mest fordi jeg ikke forstår poenget … Klokka ringer, opp opp i galopp og så står man der på perrongen og venter på t-banen.
Dag ut.
Dag inn.
Stryk det som ikke passer av frokost, dusj, matpakke til barna eller what ever, men det som er relevant i denne sammenheng er de interessante observasjonene av alle de andre menneskene som befinner seg rundt deg.
De står som regel på de samme stedene.
Der ser du han som akkurat rekker fire trekk før dørene åpnes og hun som akkurat smetter inn før dørene lukkes, nederst sitter de to damene som du tror jobber i kantina i en eller annen kommunal etat, de ser i hvert fall sånn ut, og like bak der står han som jobber som økonomiansvarlig i en eller annen religiøs sekt.
Samtidig lurer du kanskje på hva enkelte tenker om deg …
På neste stasjon kommer hun med barnevognen og han med de teite brillene, men du oppfatter samtidig at hun som pleier å skravle så høyt i telefonen og har sånne stygge gummistøvler ikke har dukket opp i dag.
Kanskje hun har forsovet seg.
Kanskje du benytter anledningen til å sette deg på hennes plass.
Det som er litt rart med alt dette, er at dette er mennesker som du på en eller annen måte får et slags forhold til selv om det skal veldig mye til for at du begynner å prate med noen av dem.
Nei, det skulle tatt seg ut.
Der står de og der sitter de, alle disse menneskene på faste plasser.
Det er nesten som om det hersker et stille og forlorent fellesskap.
Det er ingen som snakker med hverandre.
Heller ikke her.

En gang hadde jeg en kandidat på den andre siden av bordet som jeg kjente igjen, han pleide å komme om bord på Hellerud som er noen holdeplasser etter min og jeg husker at det var litt rart å tenke på at han akkurat denne dagen hadde endret sine morgenrutiner på grunn av meg – ikke rart, ikke sånn ment, men denne aktuelle dagen kunne han ta seg litt bedre tid i og med at han skulle møte på mitt kontor i Vika på morgenen, han måtte gå av på Nationalteatret og ikke der hvor han vanligvis pleide å gå av som var et eller annet sted lenger enn dette.

Jeg pleier også å treffe på de samme menneskene når jeg går bortover gaten på vei til der jeg jobber.
En eller annen åpner en butikk.
En eller annen tar dagens første trekk utenfor kontoret sitt.
En eller annen løper bortover med barnevognen foran seg som en plog.
I morgen skal jeg begynne å hilse, ikke bare for å være hyggelig – selv om det isolert sett er en fin ting – men også som et ledd i mine sosialantropologiske selvstudier.
Lurer på hvor mange som vil betrakte meg som denne gærningen som tror han kjenner alle …
Kanskje til og med kommentere det til sine likemenn og likekvinner.
Nå er det kanskje ikke noe som heter «likekvinner», men det er noe jeg kom på i farten.
Jeg skal kanskje heller ikke se bort i fra at noen av disse akkurat nå sitter og leser disse bokstavene, satt sammen til ord og setninger som de kjenner seg igjen i.
Hmm.

Her er SCRITTI POLITTI med «The Word Girl»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s