Champions League

Her om dagen traff jeg en spansk jente som hevdet at hun kjente meg igjen fra en ferietur for noen år tilbake.
Noen år.
Det var sånn hun sa det.
A few years ago.
Jeg tenkte «yeah right» og klarte ikke å plassere henne på kartet hvor en viss innrømmelse av svunnen tid og sommerflørter fløt i en slags merkelig masse.
Greia var en sommerferie i Alcudia hvor vi satt ved det samme bordet og jeg hadde diskutert fotball med broren hennes. Jeg skal ikke hevde at brikkene falt på plass, men det kunne sikkert rime med noe som lignet på meg.
Broren hennes hadde nemlig blitt begeistret av diskusjonen.
Det skal ikke så mye til.
Livet er mye morsommere for oss som liker fotball.

Jeg er ganske glad for at jeg kan snakke dette språket som gir meg ganske mye når jeg er ute og reiser – kanskje mest som en døråpner, men når man først har kommet seg inn så går jo mye på ren rutine og gammel vane.
Jeg er fristet til å trekke fram en av mine bedre historier – noen av dere kjenner den fra en tidligere tekst fra 2006 og en episode i Tyrkia. Jeg rusler rundt på et marked og har på meg den fine bortedrakta til Vålerenga – alltid bortedrakt på tur – og så treffer jeg på en tyrker som spør om jeg kjenner Ronny Johnsen.
Kjenner og kjenner, tenker jeg.
Der og da hadde nok Ronny og jeg en tettere greie enn den vanlige avstanden som begrenset seg til annenhver helg hvor jeg sto på E-feltet på Ullevål og han sto på gressmatta.
Greit nok.
Sikkert nært nok i tyrkisk målestokk siden de har et helt annet syn på fellesskap enn hva vi har.
Greit nok, det også.
Ronny Johnsen spilte for Galatasaray, fortsetter han.
Det var tydeligvis favorittlaget hans.
Jeg svarte at det var feil.
Ronny Johnsen spilte for Besiktas.
Før jeg visste ordet av det, satt jeg med eple-te i hånda og tre tyrkere rundt meg i en butikk som solgte veldig mange ting som jeg ikke hadde bruk for.
Hvor dum går det an å bli?
Jeg reiser jo aldri med store kofferter …
Sjefen i butikken het Kobilay og var litt over gjennomsnittet interessert i fotball og dessuten så samlet han på fotballprogrammer og fotballdrakter. Kobilay dro fram en blå ringperm som flasset litt i det ene hjørnet og bladde seg tilbake i tid før han stanset opp ved sesongen 1995-1996 som dokumenterte at Ronny Johnsen spilte for Besiktas som slo Galatasaray 3-1 på bortebane. Det var da jeg ble litt usikker på om det var så veldig smart å si at jeg kjente Ronny likevel, men hele greia med at den første tyrkeren – som jeg ikke husker hva het – fanget opp Vålerenga-logoen på den hvite drakta med sitt skarpe blikk og koblet den direkte til Ronny Johnsen var ganske imponerende.

Det gikk ikke lang tid før et ungt par kom ned trappen fra andre etasje med lange armer og tunge bæreposer med veldig mange ting som de trodde de kunne få brukt for når de kom hjem til Norge. Det er jo vanlig der nede at butikksjefen hilser og takker for en god handel, og siden alle brødrene gjorde det samme så tenkte jeg at det bare ville se dustete ut om ikke jeg også reiste meg og hilste.
Så det gjorde jeg.

Det som skjedde var at vi byttet drakter – Kobilay og jeg – noe som er et av de sterkeste tegnene på respekt innen fotballen. Jeg kronet verket med ordentlig børek fra en annen bror eller fetter eller kanskje det var en onkel.
Livet er morsommere for oss som liker fotball.

Dagen etter traff jeg det unge paret ved svømmebassenget.
Jeg er ikke sikker på om de kjente meg igjen.
Nordmenn er jo ikke like kjappe på sånne ting …

Her er RAUL PAZ med «Mulata»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s