Full mann

Festen var over for lenge siden.
Det var bare det at jeg hadde brukt litt tid på å finne veien ut hvor jeg kunne myse mot halvmånen med en ring av dis som lyste mellom trærne og lagde fine stråler gjennom hagen. Jeg følte for å lage en stråle selv, gikk bortover den knasende singelen før jeg avsikret våpenet og siktet mot kjellervinduet, spylte det rent og ramlet ned i nærmeste hagestol, følte meg litt småkvalm, ikke så rent lite heller, forsøkte å reise meg men datt umiddelbart tilbake i stolen, gressplenen fløt over i himmelen og stolen begynte å gå av seg selv.
Jeg reiste meg igjen, men det var som om det var alt for vanskelig å stå stille, bommet på et skritt, forsøkte å ta det inn, men av en eller annen grunn bommet jeg på akkurat det skrittet som skulle hente inn det jeg allerede hadde bommet på. Jeg var sikker på at jeg så helt for jævlig ut i det jeg støttet meg opp på hagestolen, holdt meg godt fast for at ikke jordkloden skulle bli borte under føttene mine samtidig som det gikk opp for meg at jeg hang på skeive slik at overkroppen ble hengende over stolryggen. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å flytte meg uten at jeg måtte forandre det grepet som faktisk holdt meg oppe for å unngå overvekt og tippe over.
Det var helt tomt i hodet mitt.
Jeg så hvordan omgivelsene treffsikkert og beregnende brettet seg rundt kroppen min, kjente singel og gress i munnen og rullet over på ryggen mens jeg skimtet lyset fra månen eller om det var fra en av de store kulelyktene ved porten og fikk en kjent følelse av noe som skummet oppover halsen.
Jeg rakk akkurat å snu hodet til siden, alt var flytende, ikke en matbit å se som Karius og Baktus pleide å si.
Det stinket mavesyre, oppvaskklut og øl.
Selve dosen kom i en enkelt leveranse, uten særlige etterdoser eller kvelende hosting.
En rask sprut.
Enkelt og greit.
Takk for maten.
Takk for meg.
Jeg gikk ut av porten med tom lommebok og tomme tanker.
Jeg følte meg helt for jævlig, jeg var kvalm og klam og sleit hardt for å tvinge mavesyra ned i halsen, kjente at jeg hadde svampetunge som este i kjeften, de vonde kreftene seiret og tvang meg til å slippe taket og spy bak noen søplekasser. Jeg fikk plutselig et ønske om at det skulle begynne å regne.
Livet som omringet meg klarte ikke å fange meg.
Jeg så en bil, kanskje to, et avisbud med røykepause og et kjærestepar som sto og spiste restene av hverandre etter nattens måltid før de ble avbrutt av en jogger i stram nylon og vitenskapelige kliv.
Jeg så jenter komme ut fra forskjellige oppganger med bustete hår og myk hud og sjenerte smil mot asfalten, fortsatt fornøyd med det de hadde blitt fylt opp med i løpet av natten mens de holdt jakken sammen for å skjule korte skjørt og utringede topper, det som skal til for å erobre verden, jenter med uryddige ansikter med rester av trøtthet og gammel sminke, ingen bekymring, bare et savn etter sminkefjerneren og tannbørsten, et rent håndkle og kanskje noe å spise. Vakre blomsterbuketter forvandlet til pjuskete fuglenek.
Jeg så dem overalt.
Jeg så ferske multiorgasmer med høyhælte sko.
Jeg var omringet av jenter i sitt peneste undertøy og nybarberte legger og mus.
Jentene som husker på alt og har kondomer i veska og smilet festet til asfalten og som vet at de ikke får mer enn det som de selv sier ja til, smetter innom 7-Eleven og tar rikelig med ost og løk på pølsa innen de låser seg hjem før byen våkner og gaten fylles med joggere, kjernefamilier og hundeeiere og sånne som meg.

Jeg fortsatte nedover og skimtet noen enslige mennesker på den andre siden av gaten, det var noe livløst over dem, nesten som zombies. Byens lys skimret og dirret, husene sto stablet som matte dominobrikker i mørket, som om byen var et oppstilt spill, taus og avventende under den svarte himmelen. Benken ved kirken var våt men jeg hadde allerede satt meg, gled inn i en doven slummer og lot mørket ta makta mens jeg blåste slappe ringer mot Herrens ambassade.
Fra parkens dype mørke syntes de lyse husene å være hugget ut i arktisk is.
Enkelte nattevandrere var ute og flørtet.
Røde glør røpet stevnemøter.
Jeg visste hva jeg hadde gjort, det var ikke det, men det var ikke så lett å ta lærdom.
Jeg hadde gått denne runden før.
Jeg visste til og med at jeg ville komme til å gå den igjen.
Det var som en slags forbannelse.
Kanskje det var en straff for noe jeg ikke kunne huske å ha gjort for mange år siden, noe på skolen kanskje, dersom dette var en straff for et eller annet ville jeg mer enn gjerne ringe den gamle norsklæreren min, Tormod Whatever, og si at jeg var med på å bære den gamle bilen hans ut på fotballbanen, fortelle Stein-Tore at vi pissa på brusflaska hans på onsdagsdiskoteket i 8.klasse og i samme slengen fortelle Kathrine at det var jeg som klemte på puppene hennes i trengselen når brannalarmen gikk.
Jeg kjente at jeg var i ferd med å dehydrere totalt og sjanglet inn i nærmeste kiosk, kjente stygge blikk mot kroppen og fikk et glimt av mitt eget speilbilde etter å ha hentet en cola i kjøleskapet, ansiktet var knallrødt og det så ut som om jeg svettet skikkelig med poser under øynene og tilnærmet blå og uttørket tunge.
Blæh.
Jeg åpnet brusen straks og svelget i meg et par store slurker.
Glugg.
Glugg.
Den kalde kullsyra fikk øynene til å reagere, jeg kjente noen tårer som presset på og som helt sikkert gjorde at jeg så enda sykere ut mens jeg ergret meg over at han foran meg i køen var så treg, kjente at jeg måtte komme meg ut og det ganske kvikt.
– «Unnskyld», mumlet jeg og forsøkte å nikke unnskyldende.
– «Jeg skal bare betale denne … jeg føler meg litt uvel, skal bare ha denne …»
Det var da jeg så at mannen foran meg ikke var noen hvem som helst.
Det var selveste Rune Rudberg.
Gud bedre.
Det gjorde ikke saken særlig bedre at han så på meg med et ansiktsuttrykk som om han sto foran en tidevannsbølge fra en trusevåt fjortisrekke.
Jeg mumlet noe med at jeg følte meg uvel samtidig som det gikk opp for meg at de raske slurkene med cola var i ferd med å bygge opp en rap som det ville ha stått rimelig respekt av dersom jeg hadde latt den komme ut i stedet for å slippe den ned igjen, noe som igjen fremkalte et kraftig behov for å spy. Jeg kjente innvollene protesterte, halsen boblet og Rune Rudberg så skikkelig bekymret ut i det han tok et skritt til siden og lot meg rulle ut noen kroner på disken.
Katastrofen nærmet seg et faktum.
Jeg strakk meg etter en papirpose fra disken i det jeg kjente at jeg ikke klarte å holde igjen, spydde i posen, kjente at det var kaldt cola-spy og så like etter at det bokstavelig talt bruste i oppkastet mitt. Rune Rudberg så ut til å lengte fryktelig ut mot havet i det han ga meg en ny pose som jeg rimelig raskt klarte å fylle halvveis opp. Denne gangen så jeg ikke nedi, kjente bare at det luktet jævlig kjipt, noe som selvfølgelig frembrakte enda flere brekninger.
Jeg var i ferd meg å nå et komplett bunnivå i livet mitt.
Jeg var i ferd med å dø.
Det neste jeg husket var at jeg satt på den samme benken og renset munnen med cola med en ubeskrivelig følelse av å være snytt.
Fy faen.
Fullmånen hvilte over meg som en hvit fredsommelig skive, fullstendig nedkjølt og tappet for all villskap virket den nesten som en stor smelteovn som var sluknet. Gårsdagens avis lå sammenkrøllet i rennesteinen og blafret ut historier om krig og økonomisk nedgang mens den hvite tyggegummiklysa ved siden av ventet forgjeves på haik fra forbipasserende såler. Fargene ble visket ut.
Endte opp i svart og hvitt.
Jeg tenkte tanken om at jeg egentlig hadde mest lyst til å dø og spant videre på en annen tanke om hvordan det ville være om alle visste hvor dem skulle dø. Hver gang man passerte dette stedet ville man grøsse og takke Gud eller en annen for at det ikke ble denne gangen. Dessuten ville sikkert de fleste ta lange omveier for å unngå dette grufulle stedet selv om skjebnen til slutt ville innhente dem.
Jeg kastet opp en gang til.
Det kom ikke så mye, bare litt seigt og gult slim når jeg harket opp halsen.
Det var så bortkastet.
Det var så jævla bortkastet.
Det var som om jeg hadde lyst til å spare resten av livet mitt til en gang jeg visste hva jeg skulle gjøre med det.
Legge meg i fryseren, eller noe.
Egentlig noe som ville være klin umulig for mitt vedkommende siden jeg bare hadde en sånn liten fryser over kjøleskapet.
Jeg lurte på hvor jeg ville dø og om jeg ville dø alene og om det var en naturlig død, noe som i og for seg var et ganske skremmende uttrykk.
Naturlig død.
Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før noen forstod at jeg var død.
Jeg hadde lest om en fyr på vestlandet som hadde ligget død i tjue år.
De anslo tiden fra en avis som lå på kjøkkenbordet hans da de fant han.
Et skjelett i pyjamas.
Jeg brukte ikke pyjamas.
Men jeg ville sikkert begynne å lukte.
Først ville sikkert naboene tro at det var pakistanerne i tredje, men når de også begynte å klage ville nok noen omsider ringe etter hjelp.

Noen ganger har man huller i tilværelsen, sånne svarte hull hvor man ikke husker en dritt av hva man har gjort, eller kanskje det er sånn at man rett og slett ikke vil huske dritten man har gjort, uansett så hadde jeg et ønske om å slette dette fra hukommelsen.
Sendingen var slutt.
Jeg hadde koblet ned antennen, og trykket Power Off uten å lagre.
Det fulgte noen lange pipelyder.
Antagelig var det sikringene som hadde gått.
Det luktet brent.
Det luktet i hvert fall ikke godt …

Her er SIMPLE MINDS med «Love Song» – god helg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s