Virtuelle horer

Det finnes helt sikkert noen der ute som tror at jeg er ukritisk kritisk til rosabloggere.
Det er feil.

Først et kjapt innspill fra Wikipedia, de frie encyklopedi, hvor man kan lese at stigmatisering eller sosialt stigma i sosiologisk forstand er en prosess der individer plasserer andre individer i en bestemt kategori posisjonsinnehavere
– ved å tilskrive dem diskrediterende kjennetegn og egenskaper
– ved å diskreditere kjennetegn og egenskaper som er diskrediterbare
– ved å diskreditere eksisterende, synlige kjennetegn og egenskaper

Jeg er av den påstand at de fleste mennesker stigmatiserer – en setning som kan oppfattes som ganske stigmatiserende i seg selv, faktisk – men sånn er det bare.
Jeg kjenner tre hyggelige karer som heier på Lyn (Bjørn, Thomas og Anders F).
Jeg har desto flere venner som heier på Vål’enga men ingen av dem er hverken narkomane eller trygdemisbrukere.
Jeg har en venninne fra Romania som hverken er prostituert eller tigger penger på gata.
Jeg har en venninne som syns regjeringen gjør en ok jobb.
Seriøst.
Jeg har desto flere venninner som stemmer FrP men ingen av dem er rasister.
To av dem er muslimer, faktisk …
Den tredje er kunstner.
Samma det.
Jeg har flere venninner som skriver om klær og mote og musikk og trening og krig og fred og sånn og det er noe av dette jeg tenkte å skrive litt om i dag – begynner med å sakse fra Nordlys som kan fortelle en hyggelig historie om en levende Barbiedukke som tjener over seksti laken i måneden på fjastasting.
Du leste riktig.
Hun har all grunn til å være kjempestolt som rosa fanebærer foran verdifattige ungdommer som overgår hverandre i sløvhet og overfladisk forbruksfanatisme.
Hun er jo en parodi på en parodi.
Verden går framover, liksom …
Tanken slår meg hvor lenge dette varer og om disse plastikkdukkene er klare for trykkbølgen som kommer før eller senere – enten fra surfere på alternative skumtopper eller smittebærere av livsstilssykdommer.

Vi har et regelverk i dette landet som begrenser markedsføring mot barn og jeg linker mot en tekst fra forbrukerombudet som krever at bloggannonsører tar ansvar. Sosiale medier skaper nye redaktører for hvert tastetrykk men få er kjent med ansvaret – spesielt tvilsomt siden enkelte går så langt som å selvtitulere seg som forbilder.
Det er da det begynner å bli litt skummelt …

Her er PARADISIO med «Bailando»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s