Universets uløste gåter

Jeg var litt tidligere ute i dag, hadde et morgenmøte som rokerte litt på morgenlogistikken og fikk gleden av å se andre karakterer i disse merkelige sosialantropologiske selvstudiene mine.
Jeg hadde et kvinnemenneske like foran meg som plukket opp bæsj fra hunden sin. Det var ikke bare det at hun hadde ganske fin rumpe, men det var tanken på at de fleste syns det er helt normalt at et menneske vandrer fram og tilbake hver morgen og plukker opp bæsj fra et dyr som de har festet til seg med en snor. Det er helt normalt at et menneske gjør sånt på en planet i denne gigantiske melkeveien, veldig mange mennesker gjorde akkurat det samme og jeg lurte på om det fantes noen på andre planeter som akkurat i dette øyeblikket i en fjern galakse gjorde det samme, kanskje en eller annen grønn dame med snabeldyr i strikk som subber fredelig av gårde på sin slimete vei med de små sugekoppbeina sine og tenkte på akkurat de samme greiene, nesten som om sammenligningen av disse daglige trivielle greiene virket så utrolig meningsløst blant alle disse uløste gåtene som universet var fullt av.
Den ene dagen kunne man klage over at det var så sinnsykt vanskelig å åpne boksen med makrell i tomat samtidig som store stjerner suges inn i et sort hull mange lysår unna. Det virket så utrolig meningsløst at mennesker på denne planeten helt frivillig tok bilder av seg selv om morgenen for å vise fram til hele verden hva de skulle ha på seg i dag samtidig som andre har helt seriøse betraktninger om at det faktisk finnes et annet liv et eller annet sted der ute.
Hun var fin forfra også.
Hun minnet meg litt om en jente som het Sara som jeg var sammen med for en evighet siden.
Ja, nå vet jeg at det er mange ulike definisjoner på hvor lang en evighet er, men det er veldig lenge.
Hun fortalte en gang at hun hadde hatt hund når hun var liten.
Husker ikke settingen.
Kanskje det var på sengekanten og hadde røykepause mellom all kliningen.
Spiller uansett ingen rolle.
Det var en labrador som het Lukas, en sommerdag på hytta hadde den kommet hjem med en kanin i kjeften.
Død.
Altså kaninen.
Det var naboens kanin, møkkete og jævlig, Lukas var ikke så rent lite stolt og faren hennes hadde dødsangst og vasket og stelte den innen han la den tilbake i kaninburet de hadde lagd i stand ute i hagen sin, midt på natta og greier, slik at naboene skulle tro den hadde dødd en naturlig død av seg selv. Noen dager senere hadde faren til nabobarna kommet bort og fortalt at det skjedde mye merkelige ting i strøket, kaninen deres hadde dødd og de hadde hatt høytidelig begravelse i hagen og dagen etter var den tilbake i buret sitt.
Fremdeles død, men dog.
Han trodde sikkert at dette var sammenlignbart med noen av disse uløste gåtene som universet var fullt av.
Ikke nok med det.
En eller annen gjøk på denne planeten i det store universet har funnet ut at en eggetimer, en sånn dings som passer tiden når man lager mat, skal koste hundreogfemtispenn.
Jeg hadde egentlig tenkt meg til butikken over alle butikker når det gjelder dingser, Clas Ohlsson, men ble ledet inn i en annen butikk på veien, husker ikke hvordan jeg kom inn i akkurat den butikken, spiller heller ingen rolle men det kunne kanskje ha vært en av universets hemmelige krefter eller noe, den bare lå foran meg etter at jeg hadde vært på polet og funnet to flasker Palacio de Oriente, denne unge tempranillosaften med det bløte anslaget.
Jeg husker bare at jeg ble rimelig overrasket over at dama bak disken skulle ha hundreogfemti spenn for eggetimeren. Hundreogfemti spenn.
Dersom jeg hadde gått noen meter lenger ned i gaten, ville jeg garantert ha funnet en til førtini på Clas Ohlsson.
Jeg kunne skylde på regnværet.
Faen heller.
Det var jo bare vann.
Dessuten hadde jeg stått en god stund i kø siden dama foran meg var så utrolig treg og det var mange folk bak meg så jeg gadd ikke å lage noe fuzz.
Hundreogfemti spenn for en eggetimer.
Fy faen.
Greit at den var kul og formet som et egg i børstet stål, men ærlig talt.
Jeg husker at jeg var litt småforbanna på veien hjem.
Mest på meg selv, egentlig.
Litt på disse uløste gåtene som universet var fullt av.
Mann på månen, liksom.
Kyss meg i rævva.
Dersom vi virkelig hadde klart det, så måtte vi vel klare å ha radiodekning på t-banen i Oslo.
Utfordringene står i kø på jordkloden.
Drit i månen.
Jeg husker at jeg var lurte på hvordan jenta som presset seg gjennom menneskemylderet vurderte utfordringene sine. Hun virket utrolig sliten.
Jeg hadde sett tiggerferden hennes gjennom vogna og hadde sikkert vært en pen jente en gang i tiden men så gikk noe galt underveis. Nå hadde jeg dratt ut øreproppene siden det ikke var radiodekning i tunnelen og hørte historien hennes etter at en eldre kvinne hadde dykket ned i håndvesken sin og fisket fram noen mynter.
– «Jeg har vært hos mamma og fått klær til datteren min», smilte hun med gule tenner.
– «Hun liker ikke at jeg går ute sånn, men vet jo heller ikke hvor jæv … hvor ille jeg har det, jeg får treffe henne en dag i uka og jeg skal treffe henne i morgen og det gleder jeg meg til … det er gleden av å treffe henne som holder meg i live, ikke sant …»
Den eldre damen nikket, litt påtatt forståelsesfullt men dog et nikk.
Det var ikke sikkert at det skulle så mye til.
Damen ved siden av så en annen vei.
Jeg la merke til at skoene mine kunne trenge en omgang med skopuss samtidig som høyttaleranlegget varslet stasjonen før min egen.
– «Unnskyld», smilte hun foran meg. Hun hadde brune øyne omringet av små rynker som vitnet om slitet for å holde ansiktet oppe og en nesetipp som pekte litt oppover, noen hadde sikkert fortalt henne en gang for lenge siden at det var sjarmerende men det var lenge før en av disse uløste gåtene som universet var fullt av hadde rammet livet hennes.
Jeg møtte henne på planken, klar for et dykk i piratens skattekiste som var tom for dubloner.
– «Jeg har bare denne», mumlet jeg og la en sammenbrettet hundrings i hånden hennes i det jeg prsset meg ut i det dørene ble åpnet.
Vinflaskene klirret i posen.
Konsumferdig.
Hun møtte blikket mitt etter at dørene slo igjen mellom oss.
Jeg så en arm som var i ferd med å heve seg, men rakk ikke å se om det ble til et vink.
Jeg følte meg som verdens rikeste mann med eggetimer i børstet stål og deilig regnvær i panna.

Her er GIANT LEAP med «My Culture»

2 comments

  1. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive men fikk lyst til å legge igjen en kommentar om at dette er antageligvis den beste bloggen jeg noen gang har kommet over og det er ikke få blogger jeg har kommet over.
    Lang setning etter en lang dag.

    Morten: DU RULER !!!

    Mvh
    Vigdis Halldorsdotter // MW

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s