Flashback – sommer 1992

Det kan være forskjellige grunner til flashbacks.
Lukter, lyder eller rett og slett et treff på en gammel kjenning.
Verden er ikke så stor som mange mennesker skal ha den til, og i forrige uke var jeg i et kundemøte hvor jeg traff en dame som het Solveig. Hun hadde nytt etternavn siden sist, og «siden sist» i dette tilfellet var ganske mange år tilbake i tid hvor hun bodde i den samme oppgangen som jeg bodde i.
Hun hadde nytt etternavn
Hun hadde giftet seg.
Hun var like fin som jeg husket, men det sa jeg ikke til henne.
Ved nærmere ettertanke så tror jeg ikke at jeg sa det til henne «den gangen», heller …

Jeg våknet i en fremmed seng med hvitt sengetøy som luktet sommer, en slags epleduft eller noe, rommet hadde lysebrune vegger og store malerier med farger som gikk i lyseblått og forskjellige nyanser av brunt.
Solstrålene stanget mot persiennene.
Jeg blunket lenge for å forsikre meg om at jeg virkelig var våken, kjente at det rumlet skummelt i maven og at jeg var knusktørr i halsen. Jeg trakk dyna forsiktig til side, jeg lå fullt påkledd og følte meg klam og doven med en relativt stor utfordring ved ikke å vite hvor jeg var, for ikke å snakke om hvordan eller hvorfor jeg hadde kommet hit.
Jeg myste gjennom en glippe i persiennen og så min egen bakgård fra ukjent vinkel.
Solveig, tenkte jeg.
Pling.
Det sa pling i bollen og jeg visste at jeg var hos Solveig i andre etasje men visste ikke hvorfor jeg var her eller hvordan jeg hadde kommet hit.
Hodet var stort og dunkende, jeg lukket øynene men da ble det bare verre.
Faen.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg videre eller hva jeg hadde stelt i stand, men husket mye oppkast og en kald trapp. Jeg listet meg bort til døra og åpnet den langsomt, det var tomt i stua men jeg hørte lyder fra kjøkkenet.
– «Hallo?»
– «Hei, fylletrynet», smilte hun og strakk seg ut av et rødt bakeforkle og var nusselig pen i en hvit kortermet bluse med brystvorter i og et brunt kort klokkeformet skjørt og gule klikk-klakker. Det stod et brett med nybakte boller på kjøkkenbenken, klar for pensling og varme.
– «Her er jeg», forsøkte jeg og hørte hvordan min egen stemme virket ukjent, unngikk øynene hennes og klødde meg litt i hodet som for å demonstrere at jeg var skikkelig usikker, på det meste egentlig.
– «Tøff kveld?»
– «Ja …»
– «Kaffe?»
– «Vann, kanskje?»
Hun nikket og strakk seg etter et glass fra skapet, lot springvannet renne lenge innen hun fylte det opp og ga det til meg.
– «Bør vi snakke om det?»
– «Bør vi?»
– «Ikke for min del», smilte hun og fylte en kaffekopp fra trakteren.
– «Jeg skal aldri drikke mer», smilte jeg.
– «Jeg lover …»
– «Det pleier jeg å si, også», svarte hun og blåste ned i koppen.
– «Sikker på at du ikke vil ha?»
– «Greit med vann …»
Litt senere satt jeg i sofaen hennes med påfyll i kaffekoppen og tygde bolle. Hun fortalte at hun hadde kommet hjem like etter meg og forsøkt å snakke meg opp i fjerde uten resultat. Jeg hadde sagt at jeg ønsket å sove hos henne og jeg lurte på hva annet jeg hadde sagt eller om jeg hadde forsøkt meg på noen bekjennelser eller noe mer håndfast eller kanskje noe ubegripelig.
– «Det skjedde ingenting», smilte hun.
– «For sikkerhets skyld la jeg meg i stua …»
– «Jeg må bare beklage», forsøkte jeg nølende.
– «Drit i det», avfeide hun.
– «Jeg bare fleiper med deg … du sovna lenge før du lå på puta».
Jeg nikket og fikk lyst til å følge opp med noen morsomheter som kunne løse opp den anstrengte stemningen. Jeg hadde sikkert klart å si rare ting til henne i fylla og fryktet at et eller annet fyllerør hadde nådd ørene hennes siden hun hadde vært så rask med å si at det ikke hadde skjedd noe.
– «Du kan ikke bli så lenge», fortsatte hun.
– «Nei, jeg …»
– «Jeg skal på tur», fortsatte hun.
– «Jentetur … piknik i Frognerparken».
Jeg nikket igjen og var glad for at jeg ikke behøvde å være her så lenge.
Ikke for det, Solveig var sikkert morsom å være sammen med, men ikke akkurat i dag.
Ikke som nå.
Jeg var liten og blek og tom og blodfattig og definitivt ikke til å stole på.
Det ble en litt krampeaktig avskjed med urolig flytting av føtter, mye blunking og hender som gned seg mot hverandre.
Jeg var kald og naken og klar for å klatre hjem.

Det var ikke før møtet nærmet seg slutten at jeg bekreftet hvor jeg hadde henne fra tidligere – mest fordi det hadde blitt en sånn humhum-greie innledningsvis og selv om jeg klarte å henge henne opp ganske fort så ville jeg ikke la møtet bli preget av denne historien.
Hun var «på» med en gang, de andre rykket videre og vi endte opp med kaffe i kantina.
Det er nesten så jeg kan linke dette mot et lite karrieretips – oppfør deg pent og vær snill og grei, du vet nemlig ikke hvordan dere treffes neste gang …

Her CURIOSITY KILLED THE CAT med «Down to Earth»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s