Coach, steiner under puta og kanskje en kopp te …

Jeg ble stoppet av en dame hjemme i veien jeg bor, jeg visste hvem hun var – hadde sett henne før – men kan ikke si at jeg kjente henne. Hun hadde funnet meg på google og nå ville hun vite mer om hvordan jeg jobbet som coach. Jeg skulle rekke en t-bane som gikk om tre minutter, la også merke til at hun ikke hadde presentert seg, men det er en annen sak. Noen dager senere hang jeg over gjerdet hennes på vei hjem.
Litt bedre tid.
Hun sto i hagen og rakte løv.
Hun var coach.
Jeg hadde seffern guglet litt jeg, også.
Jeg hadde blitt litt forundret over at jeg dukker opp i en sånt søk.
Nok om det.
Dette kvinnemennesket hadde bakgrunn som sosionom, hun fortalte at hun hadde møtt veggen som terapeut, hun hadde gitt alt og opplevde et skrik inni seg som bønnfalt henne om å jobbe med mennesker som ønsket å møte seg selv.
Det er nesten ordrett sånn hun sa det.
Det er nesten en urett at denne kvinnen oppfattes som en karikatur av rollen som kjennetegnes av kvinner mellom førti og femti som hevder at de kan hjelpe mennesker med å vifte med de flagrende skjerfene sine, en kopp te og noen stearinlys.
Det blir liksom litt for flatt å kalle det for «healing» så jeg kaller det placebo.
Placebo er egentlig en fin ting.
Det handler om å tro på ting og ofte skal det ikke så mye mer til.
Jeg har en venninne som sover med runde steiner under hodeputa og hun hevder at hun aldri er syk.
Hun har noen fjær i vinduskarmen, også.
Det funker for henne, og det er bra.
Det funker ikke for meg, og det vet hun.
Det er kanskje derfor vi er venner.
Disse damene, for det er nemlig som regel damer – tilbyr alt fra auratransformasjon og blomstermedisin til latteryoga og holistisk hesteterapi. Det meste er antageligvis humbug, men hvis det funker for en eller annen sart sjel så er det jo bra.
I hvert fall for den personen.
Jeg tror også at den som tilbyr dette blir litt glad når regningen er betalt.
Det er jo det som er greia.
Kommersialiseringen.
Det er ikke lett å avgjøre hva den enkelte kan ha nytte av ved å ta seg denne lille pausen i livet sitt, og tror det begrenser seg til en ørliten snert av bedre livskvalitet i en stakket stund og det er vel egentlig det.
Jeg tror nemlig at hemmeligheten ligger i nettopp denne lille pausen.
Det blir som når man tidligere kunne føre en samtale med en bartender, en frisør eller en drosjesjåfør.
Resultatet var som regel det samme …

Her er VANESSA PARADIS med «Joe le Taxi»

3 comments

  1. Du Morten, du kloke mann: «Hemmeligheten ligger i nettopp denne lille pausen»
    Dette er setningen som egentlig sier alt.

    Ønsker deg en fin uke!

    – bare thea ;)

    Lik

  2. Morten; det er ikke bare tekstene dine som er så sinnsykt gode men det er også noe med hvordan du limer inn disse musikalske perlene dine.

    Imponert :)

    Malika

    Lik

  3. Hei Morten. Jeg fant frem til bloggen din via Trine sitt siste innlegg, og nå har jeg sittet her og nikket, og lest og nikket, og nikket litt til! Jeg blir alltid i litt ekstra godt humør når jeg finner frem til nye mennesker som kan inspirere, så takket være deg ble dette en ekstra god dag!

    Takk! <3

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s