Hvor mange offentlig ansatte trengs for å skifte en lyspære?

Man kan lese en interessant tekst i DN (papirutgaven) som stiller spørsmålet om hvor mange offentlig ansatte som trengs for å skifte en lyspære.
Svaret er 7 (sju) og beskrives som følger:

En ansatt i det offentlige mangler en lyspære. Hun må sende beskjed til den som har bestillingsmandat som igjen sender en bestilling gjennom systemet til en sentral innkjøpsfunksjon som mottar og laget en arbeidsordre som de sender til ordreansvarlig i markedsområdet som sender den videre til en driftstekniker som kommer og skifter lyspæra. I verste fall sender de ordren til et elektrofirma som tar over jobben. Deretter må ordreansvarlig sørge for at jobben blir godkjent og utfakturert gjennom det offentliges fakturasenter, den må godkjennes og deretter bli betalt.

Stikkord er målstyring og byråkrati og nå står striden om hvem som egentlig har ansvaret for at det har blitt sånn. Styringsmodellene i offentlig sektor fører til unødig byråkrati og dårlig ressursbruk og det finnes noen som hevder at markedsinspirerte styringsmodeller får en stadig større plass i samfunnet vårt.
Det er jeg enig i.
Jeg liker det ikke i det hele tatt.
Mennesker får ikke lenger lov til å være mennesker.
Et godt bilde på offentlige ansatte er de bruker mye av dagen sin på å skrive rapporter for å vise at de ikke gjør feil. Mindre byråkrati er fanesak for de som står på sidelinja i norsk politikk.
Mindre byråkrati er samtidig – og paradoksalt – også et tema fra de som sitter midt oppi det og som tillater seg å skylde på de som var på banen tidligere som ønsket at det offentlige skulle bli mer effektivt gjennom å organiseres etter samme prinsipper som privat næringsliv, enten gjennom direkte konkurranseutsetting, etablering av interne markeder eller omorganisering med mer målbar styring.

Målstyring er ikke noe mål i seg selv men kan til en viss grad funke som en slags påminnelse om hva vi skal gjøre.
Nesten som en slags huskelapp.
Utfordringen er at man ikke skal fokusere på det.
Bare gjør det.
Fiks det.
Jeg driter i hvordan du gjør det.
Utfordringen til sosialismen er at de ikke tør å peke på noen, de tro at alle bør få like muligheter og at det er plass til alle – uavhengig av forutsetninger og muligheter.
Det er ikke det.
Det er det de må få øya opp for ellers blir det ikke gjort en dritt hvis alt skal dokumenteres og logges og anbudsutsettes. Min pragmatiske hjerne tenker «sunn fornuft».
Tenke sjæl.
Mennesker må ikke glemme hva det er som gjør oss til mennesker.
Dette er et av punktene i norsk politikk som opptar meg, og det virker som om «de som sitter» har en tendens til å ta alt bokstavelig – prat med en rødfis, så skjønner du hva jeg mener.
Tilbake til innledningen med å få byttet ut den jævla lyspæra så ville en ansatt i privat sektor med stor sannsynlighet gått ut på rekvisitalageret og hentet en lyspære selv – alternativt dratt ned på Rimi og kjøpt noen pakker – med mindre det er en broiler fra BI med tvangstanker rundt sin egen stillingsbeskrivelse eller en politikerjypling, disse som gjør hva de kan for å gjemme seg fordi de egentlig ikke vet hvem de jobber for …

Her er GARY CLARK JR. med «Bright Lights»

5 comments

    1. Ahh, MetteO – hvor har du vært i hele denne bloggens levetid?
      Det er så deilig å vite at det finnes lesere der ute som har skjønt poenget – blir du med på å starte et fakkeltog så vi får renset opp i dette styret?

      Morten :)

      Lik

  1. Keiserens nye klær frister dessverre hver gang, for fremdels er det ingen som har sett dem, men alle har hørt hvor bra de er, for det har konsulentene sagt, og de tok for godt betalt til at de kunne ignoreres…

    Lik slike ‘moderne’ retarderte hyper, er keiserens klær også uten substans. Slike ikke-verktøy (for de virker ikke, netto) har dessverre også forlengst inntatt det private miljø, men da gjerne i større konserner. Det handler om at de som styrer er for langt unna de reelle oppgavene idet de *plutselig* finner ut hva løsningen på de oppgavene de aldri utfører bør være, gjerne gjennom et kurs på et eller annet høyfjellshotell som ledere fra nabobedriften har vært på. Isteden for å løfte opp spaden og begynne å spa, for jordhaugen er der, og de vet hva som må gjøres for at den skal komme på plass der den hører hjemme, så blir slik nedverdigelse av administratorens intelligens for mye å bære, og isteden bruker man intellektuell energi på å dikedere seg frem til en mer effektiv metode å spa jordhaugen på plass.

    Før hadde man en vaktmester eller liknende som gjerne het ‘Kjell’. Han hadde fritt spillerom til å skru inn en ny lyspære, fylle i litt asfalt der hvor det var blitt et hull, eller å male et gjerde som var glissent. Han hadde også en forbrukskonto han kunne bruke av, uten å først måtte planlegge og dokumentere behovet for at det faktisk kunne trenges noen vedlikeholdsmidler innimellom. Forskjellen på nå og da er bare at man tror man vet bedre på forhånd hva slags utgifter man får, og så har man noen å skylde på dersom de planlagte oppgavene ikke stemte overens med sluttresultatet ved årets ende. I dag må Kjell’s mellomleder bevise for sine ledere og deres ledere at Kjell skifter lyspæren på en mest mulig effektiv måte, slik at man bruker minst mulig tid og penger. For å få til det har man ansatt minst en økonom, en vedlikeholdsleder og deres støtteapparat. Før var det bare ’Kjell’. Når så ’Kjells’ oppgaver ikke stemmer overens med det som var planlagt et halvt år tidligere, så blir Kjell sagt opp, fordi man ’nå dessverre ser et behov for å harmonisere tjenesteomfanget med kapitaltilgangen’, og så ansetter man et recruitmentbyrå for å skaffe ny jobb til Kjell i et nabofirma som enda ikke har blitt korrumpert av moderne målstyringsstrategier. I tillegg har man laget et utvidet regelverk som skal forhindre at slike feil kan skje igjen. For å få til det har man ansatt en jurist, og enda en sekretær.

    Gjeninnsett ‘Kjell’, gi ham tilbake forbrukskontoen, spark lederne og administratorene hans, brenn de idiotiske regelverkene og la ham heller gjøre en feil eller to i løpet av året! Så kommer jordhaugen på plass, lyspæren blir skiftet, veien blir tettet, gjerdet blir malt, og det ved hjelp av en eneste person, man skulle ikke tro det var mulig!

    Lik

  2. Hm… fakkeltog. Ifølge frk Bratten i KS er jeg visstnok altfor opptatt av min lokale caffe latte til å anstrenge meg for fellesskapets beste, og jeg hadde riktig tenkt å ta henne på alvor ;D Takk for tilbudet, tho.

    Lik

  3. Dårlig lederskap og elendige prosesser kan ikke blandes sammen med målstyring. Målstyring alene blir også dårlig styring. Resultatdimensjonen må også tas med i betrakning. Den ivaretar at det er mulig å kontrollere progresjonen mot målet. Men styring uten mål – vil ofte føre til at mn går seg vill.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s