Historien om Kjell

Det er på tide med en gjesteblogger igjen, og denne gangen tar jeg meg friheten av å klippe ut en kommentar som jeg fikk på et tidligere innlegg om hvor mange offentlig ansatte som trengs for å skifte en lyspære.
Kommantatoren heter Harald – cut and paste rett inn.
Rått og brutalt.
Akkurat som jeg liker det.

Keiserens nye klær frister dessverre hver gang, for fremdels er det ingen som har sett dem, men alle har hørt hvor bra de er, for det har konsulentene sagt, og de tok for godt betalt til at de kunne ignoreres…
Lik slike ‘moderne’ retarderte hyper, er keiserens klær også uten substans. Slike ikke-verktøy (for de virker ikke, netto) har dessverre også forlengst inntatt det private miljø, men da gjerne i større konserner. Det handler om at de som styrer er for langt unna de reelle oppgavene idet de *plutselig* finner ut hva løsningen på de oppgavene de aldri utfører bør være, gjerne gjennom et kurs på et eller annet høyfjellshotell som ledere fra nabobedriften har vært på. Isteden for å løfte opp spaden og begynne å spa, for jordhaugen er der, og de vet hva som må gjøres for at den skal komme på plass der den hører hjemme, så blir slik nedverdigelse av administratorens intelligens for mye å bære, og isteden bruker man intellektuell energi på å dikedere seg frem til en mer effektiv metode å spa jordhaugen på plass.

Før hadde man en vaktmester eller liknende som gjerne het ‘Kjell’. Han hadde fritt spillerom til å skru inn en ny lyspære, fylle i litt asfalt der hvor det var blitt et hull, eller å male et gjerde som var glissent. Han hadde også en forbrukskonto han kunne bruke av, uten å først måtte planlegge og dokumentere behovet for at det faktisk kunne trenges noen vedlikeholdsmidler innimellom. Forskjellen på nå og da er bare at man tror man vet bedre på forhånd hva slags utgifter man får, og så har man noen å skylde på dersom de planlagte oppgavene ikke stemte overens med sluttresultatet ved årets ende. I dag må Kjell’s mellomleder bevise for sine ledere og deres ledere at Kjell skifter lyspæren på en mest mulig effektiv måte, slik at man bruker minst mulig tid og penger. For å få til det har man ansatt minst en økonom, en vedlikeholdsleder og deres støtteapparat. Før var det bare ’Kjell’. Når så ’Kjells’ oppgaver ikke stemmer overens med det som var planlagt et halvt år tidligere, så blir Kjell sagt opp, fordi man ’nå dessverre ser et behov for å harmonisere tjenesteomfanget med kapitaltilgangen’, og så ansetter man et recruitmentbyrå for å skaffe ny jobb til Kjell i et nabofirma som enda ikke har blitt korrumpert av moderne målstyringsstrategier. I tillegg har man laget et utvidet regelverk som skal forhindre at slike feil kan skje igjen. For å få til det har man ansatt en jurist, og enda en sekretær.

Gjeninnsett ‘Kjell’, gi ham tilbake forbrukskontoen, spark lederne og administratorene hans, brenn de idiotiske regelverkene og la ham heller gjøre en feil eller to i løpet av året! Så kommer jordhaugen på plass, lyspæren blir skiftet, veien blir tettet, gjerdet blir malt, og det ved hjelp av en eneste person, man skulle ikke tro det var mulig!

– – –

Takk til Harald for den gode teksten!
Dette er tanker som jeg tror det er ganske mange som tenker men som ganske mange ikke tør å si høyt av frykt for at noen skal se rart på dem eller noe.
Tenk deg det.
Tenk om noen skulle se rart på deg.
Grøss.

Her er SCORPIONS med «Wind of Change»

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s