Den lille forskjellen …

Jeg vet om en del mennesker som drømmer om å gjøre en forskjell, de som har lyst til å gå sine egne veier og komme fram til noe som man i utgangspunktet ikke er helt klar over hva er men som de fleste helt sikkert vil like når de ser det – ikke nødvendigvis sånn om “hva jeg skal bli når jeg blir stor ” eller “hvis jeg plutselig skulle få masse penger ” eller noe sånt, men kanskje mer i retning av at man har et ønske om å gjøre gode ting og bli respektert for at man rett og slett liker å gjøre gode ting.
Amanda Larsen, var sånn.
Hun gikk på Vahl, hadde mørkt hår og brune øyne, smilehull og et fint dryss av fregner som spredte seg som kaneldryss over nesa og kinnbeina – det er vel det eneste jeg husker om henne bortsett fra dette poenget som linkes opp mot dagens tekst om at hun ønsket å gjøre en forskjell.
Amanda kunne kysse.
Det skulle hun ha.
Det var når vi var på et eller annet nachspiel som hadde kommet til det stadiet hvor Gud snakket gjennom hjernen til et geni som het Prince og samtalene begynte å bli skikkelig seriøse og hun snakket om hvor viktig det var å tenke annerledes, ikke sånn “soss eller freak ” som var en gjenganger på den tiden, men et ønske om å tørre å gå sine egne veier og lytte til seg selv og sine egne visjoner og verdier.
Amanda var antageligvis den første jeg hørte som snakket om “viktigheten av at man må tørre å gjøre en forskjell “. Mellom all kyssingen hørte jeg også noe om at “man måtte gå sine egne veier ” og “lytte til sin egen stemme ” og mange andre fine lyder som jeg ikke trenger å komme inn på her siden dette ikke skal handle om henne.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg kom på henne akkurat nå, men det er irrelevant i det store bildet.
Jeg skal skrive litt om det å gjøre en forskjell, det å tørre å være litt annerledes og ikke ta seg selv så jævlig høytidelig med kred til de som er litt alternative med en naturlig fremtoning og som tør å stå for sine meninger.
Kanskje du kjenner noen.
Kanskje det handler om deg.
Kanskje du er en av dem som tør å skille deg litt ut i stedet for å kopiere en tabloid fasit.

Jeg har en venninne – jeg har ganske mange, men det er irrelevant i denne teksten – og hun har en datter som har en ganske fin blogg som handler om nettopp dette med å gjøre en forskjell.
Jeg har ikke fått lov av henne til å linke, så det får jeg heller komme tilbake til.
Jenta er litt beskjeden og det er egentlig en ganske fin ting å være når man bare er fjorten år, men hun leverer tekster som jevngamle jenter – og eldre jenter, for den saks skyld … – kanskje ikke tør å lese av frykt for å bli kvalt av sine egne skamfulle mascaratårer.
Vi ble sittende å skravle litt om dette med blogging og så fortalte hun hvordan enkelte av de selvtitulerte stjernene sender ut påminnelser til sine følgere om at de skal stemme på dem på diverse blog awards – det var da jeg lurte på hvorfor i all verden en blogger skal legge seg på rygg for en annen i stedet for å promotere sin egen.

Hun viste meg noen av sidene hun fulgte og jeg fikk bekreftet mine antydninger med side opp og side ned med sponsorfjas og dill, tomme sider fra tomme hjerner som vitner om et samfunn på feil vei eller er samfunn som har kjørt seg bort for lenge siden.

Jeg jobber med mennesker og hverdagen min preges ganske mye av sånne ting som får mennesker til å funke sammen med andre mennesker.
De som lykkes der ute er de som tør å gjøre en forskjell.
De andre er bare dårlige kopier.
De som lykkes er de som bare lar det falle seg helt naturlig å servere en vits eller en kul melding i kantina uten tanke for at de gjør det for å være midtpunktet i gjengen, de som kan gi et smil mens de holder opp døra for en fremmed eller hva som helst som gjør at noen andre enn dem selv kan få en positiv opplevelse.

Det handler om å gjøre seg synlig.
Det handler om verdens beste karrieretips.
Det handler om å møte seg selv i døra og jeg treffer en del av de som gjør det.
På godt og vondt.

Her er Lisa Stansfield med «Change» … ligner litt på Amanda Larsen, når jeg tenker etter ;)

One comment

  1. Morgenkaffen er klar og det er teksten din også, ser jeg.
    Jeg sitter alene på kontoret mitt og smiler og ler og elsker at dagens høydepunkt serveres så tidlig som i dag da jeg tror at dette kommer til å bli en dritt-dag. Skal levere oppsigelsen min i dag og regner med en derhørende «vanskelig samtale» :)

    Teksten dine er bare rå, Morten!
    Takker også for musikken du legger til og Lisa Stansfield er jo bare utrolig vakker.
    Ønsker deg en fin tirsdag.

    Helene Harepus

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s