Når telefonen spiser tiden din

Jeg ble sittende å se på en gjeng som satt og spiste sammen, det eneste de delte over en ganske lang stund var fnis og fårete flir før en av dem mistet telefonen på gulvet etter fikling og styr og fotografering av tallerkenen og bordplaten og sikkert hva de hadde på seg for alt jeg vet siden det sikkert skulle dokumenteres i en statusoppdatering, må vite …
Du har sikkert sett lignende – mennesker som sitter og tilsynelatende har det hyggelig sammen men som sitter og glaner inn på hver sin PDA, av og til trykker de litt på skjermen og på hverandre før de faller tilbake til teknonevrosene sine.

Aftenposten skriver en liten snutt om folk som ikke følger med i møtene på arbeidsplassen fordi de er for opptatt av mobiltelefonen sin, nettbrettet eller noe annet som ikke hører til på agendaen.
Jeg har sett det på seminar og kurs og de fleste andre steder, men jeg er typen som velger å si fra – med mindre det er hus som brenner eller unger som dør så forventer jeg at faenskapet er avslått og at de er tilstede i øyeblikket.
Hvis det er noe annet som de oppfatter som viktigere, så trenger de ikke være her sammen med meg.
Det handler om å være tilstede.
Det er kanskje det som er den største utfordringen deres – de vil være «overalt» av frykt for å gå glipp av noe mens de i virkeligheten ikke en gang er tilstede i sitt eget liv …

Jeg ringer ganske mye i jobben min.
Jeg ringer folk som jeg vet gjør en god jobb der de er og jeg skal forsøke å fortelle dem en historie som er spennende nok til at de får lyst til å være med på å gjøre en god jobb et annet sted. Jeg ringer som regel ubeleilig, men det henger som regel sammen med at de fleste oppfatter henvendelser fra hodejegere som smigrende og ønsker å ha riktig modus og fokus for å gjennomføre samtalen.
Det er bra.
Det som jeg likevel finner litt underlig er hvor mange som faktisk svarer på telefonen selv om de er opptatt.
– «Du …» begynner de hviskende og det er nesten som om jeg kan fornemme hvordan de synker ned i stolen og legger en hånd over ansiktet.
– «Jeg er litt opptatt nå … sitter i møte … kan du ringe senere … ehh».
Jeg legger selvfølgelig ikke ut mer informasjon når jeg får høre noe sånt.
Jeg nøyer meg med «den er god» eller noe sånt og legger på.
Jeg lurer likevel på hvorfor de i det hele tatt svarer.
Er man opptatt så er man opptatt.
Det er som om det ikke lenger er akseptert eller tillatt å være opptatt – selv om de fleste mennesker når alt kommer til alt bruker veldig mye av den opptatte tiden sin til å fortelle hvor opptatt de er …

Jeg pleier å si at jeg er en type som ikke eier telefondisiplin.
Jeg svarer nemlig ikke når jeg gjør andre ting.
Jeg er til og med så gæern at jeg kan finne på å legge igjen telefonen hjemme når jeg går tur i skogen.
Jeg svarer ikke når jeg er på t-banen – med mindre det er brann eller unger som daer – men det er fordi jeg jobber med det jeg gjør og det er noe som ingen andre trenger å høre om.
Jeg har faktisk opplevd at en fyr svarte på anropet mitt når han satt på do og dreit.
Seriøst.
Det er i det hele tatt trist når mennesker forventer at alt skal tilpasses dem når det egentlig bør være omvendt.
Bare vent til det blir strømstans.

Her er THE POLICE med «Message in a Bottle»

2 comments

  1. Fy faen Morten, for noen tekster du skriver.
    Jeg syns det er dritkult at enkelte lar seg provosere av språk og innhold hvor bekreftelsen om at det kreves en smule intelligens for å forstå ironi og ïkke minst kjenne brannfaklene.
    Dette er noe av det bedre som finnes av blogger i dette landet og de som ikke ser verdien i gode tekster kan klikke seg videre og pakke seg inn i disse triste rosafjaset som dessverre dominerer sfæren.

    Jeg burde kanskje postet denne kommentaren et annet sted enn i dette konkrete innlegget, men nå var jeg her så da ble det sånn.

    Arild

    Lik

  2. Interessant innlegg!

    Jeg er nok selv en av de som bruker mye tid på telefon, nettbrett osv. Dessverre! Men, jeg er tydeligvis ikke så ille som det du forteller om. Jeg sitter sjeldent i telefonen i sosiale sammenhenger. Kan sende en kort melding om det er viktig, men det stopper der. Facebook, twitter og andre trivialiteter får vente.

    Jeg har heller aldri med meg telefonen inn på møter. Da ligger den pent og pyntelig igjen på kontoret. Det ville ikke falle meg inn å svare i et møte. Det er uhørt!

    Jeg skal innrømme at jeg som regel har tlf med meg, men jeg er veldig glad i en ting få synes å vite om – lydløs!

    Jeg synes det er respektløst ovenfor dem man er sammen med (enten det er jobb eller privat) å rette oppmerksomheten mot telefonen. Jeg synes det også er skremmende å se utviklingen.

    Som du skriver: Man blir så opptatt av å få med seg alt alltid, at man ikke får med seg det som skjer her og nå!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s