Måned: november 2012

When Doves Cry

Byduenes vitenskapelige navn er Columba Domestica og er en av fugleartene som oppfattes som dominerende i byer. Noen mennesker liker å mate duer i byområder, mens andre betrakter dem som «flyvende rotter».
Du ser dem ofte i parker, på fortau, torg og i de fleste gater hvor de finner mat og benytter seg oftest av bygninger og broer som hvile- og hekkesteder. De er etterkommere etter klippeduer, men er i stor grad avhengig av mennesker for føde og hekkeplasser.

Vanligvis har byduene grå kropper med to svarte striper på vingefjærene. Kroppsfargen varierer imidlertid fra grå til hvit og svart, gjennomsnittsvekten er 400-500 gram og lengden er ca 30 cm. Bydua er for øvrig monogam, det vil si at den har samme partner hele livet og det er jo ganske godt gjort.
Hannen beskytter reiret og hunnen, og etter parringer legger hunnen ett eller to egg etter litt over en uke som klekkes ut til nye fugler etter ytterligere to uker. Bydua har vanligvis tre til fire kull i løpet av året og den lever vanligvis i tre til fire år.

Bydua er hovedsakelig stasjonær selv om den kan foreta noen streiftokt og næringstokt. De kan bli svært tamme, og spise direkte fra hånden på folk som mater dem.
Duer medfører ofte et problem når de forekommer i stort antall, og da er det spesielt møkka som trekkes fram.
Det oppfordres derfor til at man ikke mater dem

November går mot slutten.
Det er endelig fredag og jeg sender en tanke til fuglene som fryser.
Kopier finnes i alle farger og varianter, men det er ingenting som slår brutal ærlighet selv om man av og til må gi rom for å servere alternative toner.
Anisa er lei seg.
Det er jeg, også …

Dette er vakkert.
Dette er CLAES WEGENER med «When Doves Cry»

Klar til start

Det er endelig torsdag, litt sånn tidelibom og til helgen starter desember.
Startskuddet går på lørdag og på søndag er det vel klart for å dra fram staken.
Julestaken, for de som måtte lure.
Jeg husker en episode i fjor hvor man kunne lese om en kar fra Frelsesarmeen som skulle telle opp dagens innhold fra julegryta på Universitetsplassen og de fant en konvolutt med femti tusen spenn. Pressen gjorde litt styr av det, reklame til Frelsesarmeen er bra, men pressen gjorde mer styr av å forsøke å finne ut hvem denne giveren var enn at dette var en god gjerning.

Jeg er sikker på at det finnes noen som yter litt veldedighet for å få litt berømmelse, men samtidig så syns jeg det er trist at det ikke skal være mulig å gjøre gode ting uten at man trenger å lage så mye styr. Jeg skrev en liten snutt for ikke så lenge siden om denne fortjenestemedaljen som sklei litt ut, for det bør jo ikke bli sånn at man alltid skal forvente noe i retur bare fordi man vil gjøre det litt hyggelig for andre enn seg selv.

Ha, husker en vits … ja, nå husker jeg ikke helt åssen den var men det var noe med en fyr som kom hjem med roser til kjerringa og hun svarte med en syrlig kommentar at hun regnet med å ligge og sprike resten av kvelden.
Gubben var jo fullstendig klar over at de hadde blomstervaser i skapet …
Jeg har for øvrig fått et svar på et spørsmål som jeg vet at det er mange lurer på.
Nei, det har ingenting med julenissen å gjøre – det opplegget der er det bare han selv som vet noe om, men det handler om liv og død:

Why do all the good and innocent people die before their time?
It’s because of the way the light scatters. Because blue light has a shorter wavelength, it scatters more easily and more densely.

Her kommer NATASJA

Takk for at det finnes hyggelige mennesker

Bergen er egentlig en ganske hyggelig by.
Bedre vær enn i Oslo, også …
Jeg har vært over fjellet og fikset noen greier, og jeg må selvfølgelig legge inn noen sosialantropologiske selvstudier underveis. De som følger med på disse sidene vet at jeg digger mennesker som kan by på seg selv – jeg har stor sans for mennesker som velger å jobbe med ulike serviceyrker og som gir tydelige signaler om at de både trives i jobben sin og er riktig person på riktig sted.
Først er det innsjekkingsmenneskene.
God morgen, smil og god tur.
Sikkerhetsmenneskene.
God morgen, er det greit at jeg kroppsvisiterer deg?
Jeg vet ikke hvorfor akkurat jeg ble plukket ut, men jeg hadde ikke noe i mot det.
Myke hender, dype øyne, smil og takk og god tur.
Flyvertinnene.
Kaffe?
Te?
Drosjesjåføren.
Hun som jobbet i resepsjonen.
Dette var «min» dag.
Det var egentlig ikke det, men det virket sånn.
Jeg har truffet så mange hyggelige mennesker i dag, sånne som mer eller mindre er programforpliktet til hele tiden å ha smilet på lur, gjerne kombinert med en slående kommentar, folk som vet å by på seg selv ovenfor mennesker som de høyst sannsynligvis ikke kommer til å ha noe mer med å gjøre og uten tanke for at de ikke trenger å være hyggelige og løsningsorienterte kun for egen vinnings skyld.
Som regel får de null og niks i retur.
Mange av disse har den aktuelle rollen som et trappetrinn til noe annet, det skal man være klar over, men likevel står det respekt av mennesker som tør å stå fram i slike stillinger. Dersom du som sitter og leser dette akkurat nå er en som kjenner deg igjen i en sånn rolle, så klapp deg selv på skulderen, lukk øya og forsøk å se for deg han som sitter og skriver denne teksten stå foran deg og si takk for i dag og takk for meg.

Egentlig så har ikke dagen vært noe bra i det hele tatt, men det hører ikke sammen med teksten om alle de hyggelige menneskene som jeg har truffet i dag. Det har litt med brødsmuler å gjøre, og det er noe som jeg får komme tilbake til ved en senere anledning.

Her er SISSEL KYRKJEBØ – spill høyt, lukk øya og tenk gode tanker

Lykkeloddet

Jeg sitter med en blå papirlapp i hånden.
A 69
Jeg tror det er lykkeloddet, har ikke grunnlag for å si det men det er det eneste loddet jeg har, jeg fikk det når jeg kom inn i rommet og jeg har blitt fortalt at det er mulig å vinne et eller annet. Jeg kan ikke se så mange andre lapper, men regner med at de andre menneskene som er her har gjemt dem bort eller noe mens de venter på trekningen.
Det er som i livet.
Vi har bare ett lodd og de fleste vet innerst inne hvordan det ender når trekningen er ferdig.


Jeg husker flere episoder fra sommeravslutninger i barnehagen når jeg som pappa så hvordan ivrige foreldre bunkret opp med forskjellige farger og økte sjansene for å få med kulepenner og sitteunderlag hjem, en og annen barnebok og kanskje en pakke med lego hvis man var riktig heldig.
Fruktkurven var det ikke så nøye med. Noen hadde fortalt at den var levert fra den lokale matsjappa og satt sammen av det som var røsket opp fra gulvet, men det var kanskje bare noe som ble antydet som en slags forberedelse på eget tap. Jeg tenkte mest på at den var litt vrien å bære, spesielt med tanke på at arrangementet som regel holdt på til ti minutter over vanlig oppstartstid for de vanlige kveldsrutinene og jeg visste at den overtrøtte datteren min forventet å få sitte på skuldrene til pappa og da er det ikke så greit å drasse på en stor fruktkurv.

Det som likevel var litt artig med disse arrangementene var alle disse jubelscenene hver gang de samme foreldrene entret podiet gang på gang og viste fram sine fornøyde seiersmil.
– «Yes!»
– «Jeg vant igjen!»
– «Digg!»
Isolert sett er det flott at man legger igjen penger i bollen som gjør hverdagen litt hyggeligere for egne barn med tanke på at de som egentlig sitter på ansvaret gir faen og heller vil digge seg sjøl.
Det er dette som heter sosialisme.
På den annen side så syns jeg også at det var litt betenkelig at de samme vinnerne som vant gang på gang ikke reagerte på barna i bakgrunnen som lurte på om ikke de også ville vinne.
Nei.
Alle kan ikke vinne.
Sånn er det bare.
De hadde ikke kjøpt nok lodd.
De hadde ikke nok flaks.
Stryk det som ikke passer.
Jeg husker at vi satt og klusset med den nye kulepennen jeg hadde vunnet, datteren min og jeg, hun hadde tegnet en fin blomst på servietten min og nå skulle hun tegne den samme på armen min. Det var en fin kulepenn, for all del, rød og fin og merket med Thon Hotels og lignet litt på de som sto i alle glassene på konferanserommene når jeg var på seminar.
Vi hørte at dama som hadde blitt valgt ut som opproper for tredje år på rad fordi hun hadde så jævlig stemme repeterterte vinnerloddet på nytt siden det ikke var noen som jublet.
Det var da datteren min hvisket at det var oss.
Hun la merke til at jeg nikket, ikke hun med den jævlige stemmen, men datteren min som akkurat var ferdig med å tegne den fine blomsten på armen min. Det var da jeg så at hun ga den lille rosa lappen til en venninne med en genser som matchet fargen på loddet og så husker jeg at jeg ble så utrolig glad.
Drit i fruktkurven, vi hadde vunnet noe som var mye større.

Det er ganske mange der ute som sitter og tviholder på dette ene loddet.
Venter på at deres farge, bokstav og nummer skal leses opp.
Venter på å vinne et eller annet som de kanskje ikke trenger, men som innerst inne gir en liten følelse av at de også fikk et eller annet tilbake for en eller annen liten investering.
Jeg treffer også en del folk som ikke greier å leve det livet de helst vil leve.
Kanskje fordi de er fanget av ting.

Her er SADE med «Paradise»