Musikk på en regnfull torsdag

Jeg følger en nettdebatt i Aftenposten hvor Birgitte Grimstad, som er en gammel traver i den norske visesangersjangeren, hevder at det rett og slett er et overgrep at NRK durer i vei med en poplåt rett etter et fint naturprogram og syns det er en tragedie at flere generasjoner vokser opp uten klassisk musikk.

Dette er noe som berører smak og behag.
Mennesker er forskjellige.
Ha, en setning som jeg bruker titt og ofte på disse sidene.
Vi liker forskjellige ting.
Vi hyller mangfold.
Likevel finnes det fremdeles overraskende mange mennesker som er så opptatt av hva som er riktig og hva som er galt.

Jeg hører på radio som en del av mine egne morgenritualer, og i den senere tid så er det P2 og politisk kvarter som har opptatt meg med en del aktuelle temaer. De følger riktignok ikke opp med noen musikkinnslag, men dersom debatten blir kjedelig så begynner jeg med kanalzapping og stanser som regel ikke før jeg treffer en eller annen musikksnutt som tiltaler meg på en eller annen måte. Av og til er det litt trist at mange kanaler styres av spillelister, og da hører man stort sett de samme sangene om igjen og om igjen.
Det er ganske kjedelig.
Det syns i hvert fall jeg.

Jeg siterer en kommentar fra en som er rimelig sikker på at musikken til Beethoven og Mozart ble ansett som «dunk dunk» i overført betydning hos den eldre garde på den tiden. Slik er musikk og all annen kultur, den forandrer seg og finner ny identitet, og man kan ikke forvente at nye generasjoner skal holde den samme identiteten som sine forgjengere.
Det kalles stagnasjon.
Jeg kan ikke dy meg for å sitere en annen kommentar, rett og slett fordi den er så bra at jeg kunne ha skrevet noe lignende selv, og det er en som refererer til et av sine mest grusomme barneminner når Birgitte Grimstad og hennes sammensvorne i Ballade gjennomførte en musikalsk voldtekt av «Hey Jude», så hun bør kanskje ikke uttale seg så mye om dette temaet.

Jeg har en kompis – jeg har for øvrig flere, men det betyr ikke noe i denne teksten – som la inn en kommentar til innlegget mitt i går som ble avsluttet med Rihanna hvor han skrev at datteren hans på tolv år ikke syns det var noe kult at pappa digget det samme låta som henne.
Litt symptomatisk, er det ikke?
Det dukker opp nye lyder og av og til så treffer disse lydene forskjellige mennesker uavhengig av farger eller tall eller andre faktorer.
Det er sånn det skal være.
Det er hverken overgrep eller noe annet.
Det er faktisk et tegn på at mennesker er mennesker …

Her er TYRONE CARREKER med «Purple Rain» – en meget god Prince-cover

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s