Måned: desember 2012

Spådommer for 2013

Det er tid for nye spådommer og de som forstår seg på sånt sier at det ser fortsatt lyst ut for norsk økonomi, rentefesten fortsetter og 2013 ser ut til å bli et jubelår for nordmenns privatøkonomi.
Jihaa.
Det er bare å gjøre seg klar for januarsalget.

NAV tror at arbeidsledigheten vil ligge på et stabilt lavt nivå, og man kan samtidig lese en rekke steder at mange unge vurderer jobbskifte i et arbeidsmarked som legger forholdene til rette for at unge kan shoppe seg til bedre betalte jobber – holdninger som underbygger hvorfor det finnes så mange feil folk i jobb.

Jeg har vel aldri trodd noe særlig på spådommer – jeg husker at jeg traff en gammel røy i en campingvogn på et tivoli for mange år siden som spådde at jeg kom til å bli ganske gammel og at jeg ville overleve alle mine. Det var noe sånt hun sa, kanskje ikke ordrett og så sa hun ganske mye annet rart også men i og med at jeg ikke husker det så var det kanskje ikke så viktig …

Dette er hva jeg vet om det nye året som står foran oss:
17. mai er på en fredag og det er jo bra.
Hurra.
Jeg har bursdag på en lørdag.
Hurra Hurra.
Det er viktig å få med seg at det er valg mandag 9. september og seriestart 17. mars … og så syns jeg at året vi straks skal legge bak oss har vært et ordentlig møkka-år og min spådom er at 2013 ikke kan bli noe annet enn en opptur.

Jeg sier takk for følget til alle mine lesere og ønsker dere et godt nytt år.
Jeg lar Donna Summer få den siste dansen:

Kommentarer i romjulen

Jeg fikk en god kommentar her om dagen fra en som skrev at det virker som de fleste som kommenterer på disse sidene virker enige i hva jeg skribler om mens de som burde ha lest den antageligvis ikke ville ta poenget.
Kommentatoren har rett.
De som burde ha lest sidene mine vet jo ikke en gang at de finnes.
De har jo mer enn nok med seg selv.
En kommentar til ettertanke som jeg har tenkt mange ganger selv.
En kommentar som i og for seg bekrefter min tilfredshet med å ha få lesere med omløp mellom øra i stedet for ganske mange av de som samler på likes og kommentarer for å suge bloggesponsorene sine …
På den annen side kan man lure på hvem man egentlig skriver til når man sitter sånn og taster. De som skjønner seg litt på markedsføring og reklame vet at man må ha en definert målgruppe for hvem man retter seg mot.
Man treffer ikke alle.
Man må gjøre valg.
Man kan nøye seg med å tenke på all dritten som dukker opp i postkassa som bekrefter at de fleste som driver med denne forsøplingen ikke tilhører gruppen som vet hvordan man skal leke med de skarpeste knivene som ligger i skuffen …

Jeg er ikke helt sikker, men tror at det er den samme kommentatoren som syns jeg har et sinna uttrykk – noe som jeg isolert sett syns er bra og tar som et kompliment – men på den annen side så ønsker jeg at dette uttrykket skal være rettet mot de som jeg forakter og de er tydeligvis ikke blant mine egne lesere.
Jeg er jo ikke sinna, det er ikke det, men jeg har nok innerst inne et slags mål om å treffe på noen av skyteskivene.
Jeg skyter for å treffe.
Alternativt kan man spare på kruttet, og det er liksom ikke min greie når man først er på skytebanen …

Nå er det ikke lett å finne så mange fornuftige grunner til hvorfor man slenger ord og setninger og bilder ut i luften.
Nå deler jeg ikke så mange bilder at det gjør noe, men det er ganske mange som gjør det.
Det er kanskje det som gjør at jeg ikke liker å kalle meg for en «blogger», jeg vil heller definere meg som noe som nærmer seg en slags «skribent» eller noe og det er nok også derfor jeg har bestemt meg for å klikke meg bort fra disse bloggeportalene som jeg har eksperimentert litt med i løpet av dette året, i utgangspunktet som en del av «studiene» mine men som når alt kommer til alt har fungert som slitsomme påminnelser over de dårlige holdningene som finnes der ute. Målgruppen min finnes ikke på news2post og sånne steder. Det er noe som er bra der, men totalt sett så ser jeg ikke hensikten siden jeg ikke er interessert i sponsing og ikke har behov for å grine meg oppover topplister.
Det er ikke det at jeg beveger meg så mye på andres blogger, jeg har mine favoritter og mange av disse flinke skribentene introduserer meg også til andre flinke skribenter og når alt kommer til alt så er vel dette den beste introduksjonen som finnes der ute.
Direkte referanser.
Rett på sak.
Jeg har jo sett rosablogger, det er ikke det.
Ha, jeg har til og med parodiert dem – ikke bare en, men to og tre ganger i tillegg til litt syre og oppgulp i andre tekster. Jeg har likevel ikke fått meg til å legge igjen kommentarer, og det er nok sikkert fordi jeg rett og slett ikke forstår noe av dette og derfor finner det mest hensiktsmessig å holde meg langt unna.
Jeg tror det er gjensidig.
Jeg tror ikke de forstår så mye av hvordan jeg setter sammen bokstavene mine.

Datteren min (13) har fulgt med på en blogg til en berte som av og til beveger seg litt på kanten av hva som passerer sensuren til en gråblogger. Det toppet seg med en tekst hvor hun, rosabloggeren, skrev om hvor lett det var å tjene penger på blogg.

Dette er egentlig ikke en dum ide folkens, jeg blogger og blogger og elsker det. Og imens tjener jeg penger på det, trenger jeg ikke tenke over det engang, bare blogg også tjener du penger.

Det hører med til historien at tidligere poster fra denne rosadåsa ikke bærer preg av hverken klokskap og intellekt, men greia er at datteren min lurte på om det var sant at alle som vil kan sette opp en side med tull og tøys og tjene penger.
Jeg ble svar skyldig.
Jeg vurderte først å si «ja, dessverre …», men så snakket vi litt mer om det og det endte med at datteren min slettet bloggadressen fra favorittene sine.
Jeg syns det er trist at det er akseptert å dyrke fram en ukultur med selvdigging og overfladisk forbruksfanatisme og jeg kan bare gjenta til det kjedsommelige at jeg har mer respekt for en prostituert enn en sponset rosablogger.

Jeg har møtt mange spennende mennesker i året som har gått, og et av de mest spennende kommer fra Romania og heter Luiza – her er hun med en rå og brutal versjon av «Free My Heart»

Deilig er jorden

Julen er endelig over og jorda gikk ikke under denne gangen heller. Kanskje vi tolket Mayakalenderen feil, denne kalendermyten som kanskje var en av de største mytene vi har hatt og så sitter vi igjen med … ja, ganske lite, egentlig …
Jeg fant en gammel almanakk i kjelleren, og den gikk ikke lenger enn til 1996. Jeg vet ikke hvorfor jeg har tatt vare på den, men det hadde helt sikkert ikke noe med dommedag å gjøre.
Nå har jeg uansett kastet den.
Greit å få ryddet opp litt.
Kanskje det var noen gamle telefonnummer der, eller noe.
Samma det.
Nå er det ikke flere spennende myter igjen, og det kan bare bety en ting og det er at nå kan alt skje.
Det er fritt fram.
Absolutt alt kan skje, dere.
Det er bare å gripe mulighetene.
Det eneste som er sikkert er at tiden går.
Det kan vi ikke gjøre noe med, og livet ender som kjent med døden.
Det er bare å nyte reisen inn i det nye året og alle årene som eventuelt kommer etter det igjen.
Deilig er jorden.

Jeg ble sittende å snakke dommedag med en bra mann i jula og vi endte opp med en ganske god diskusjon om at jordkloden vår egentlig ikke er så ulik kroppen vår. Vi snakket om klimaendringer og hvordan jorda har en ganske lang historikk å vise til med sykdommer og skavanker, naturkatastrofer som jordskjelv og vulkanutbrudd som ble sammenlignet med omgangssyke og influensa og annet ræl.
Noe kan kureres og noe kan ikke kureres.
Sånn er det bare.
Noen eldes raskere enn andre.
Noen er tynne og noen er feite.
Noen er mer syke enn andre.
Noen er aldri syke selv om de har røyka og drekki og pult både her og der.

Nå skal vi starte på en ny kalender, det er på tide å planlegge nyttårsforsettene og de fleste handler faktisk om hvordan man behandler sin egen kropp. Det er sikkert mange som har planer om å slanke seg selv om mange liksom viser solidaritet med denne patetiske «lik deg som du er-kampanjen» som ble pisket i gang like før jul.
Hyping er trist.
Noen har planer om å begynne å trene, noen strekker den litt lenger og truer med at de skal slutte å røyke og når alt kommer til alt så blir det nesten som å høre på sånne miljøvernfascister som skriker ut at det snart er for sent og at vi snart må begynne å gjøre noe.
Når er snart?
Jeg har en oppfatning at «snart» er mer eller mindre innenfor en ramme på maks ti minutter.
Når kommer t-banen?
Snart.
Når begynner barne-TV?
Snart.
Jeg har hørt dem snakke om «snart» i over førti år, og da er det kanskje på tide å få rævva i gir.
Jeg har lenge ment at det meste av gnålet som kommer fra sånne miljøvernfascister ikke kan kategoriseres som noe annet enn tabloid og patetisk fjas. Man tvinges til å kvele søppel i blå og grønne poser samtidig som man gir aktiv dødshjelp til et flyselskap og hyller et annet for å holde prisene nede, vi tømmer havet for fisk og spøker med at vi får bære båtene når vi ikke lenger har noe hav og sender bistandpenger til fattige land for at de skal produsere plastikkdritt som underbygger dårlige holdninger til barna og lar rosabloggere fortsette med å masseprodusere faenskapet sitt.

Moder Jord ligner mer og mer på en sånn falsk Frognerfitte som tror hun kan vedlikeholdes med botox og silikon og abonnement på Elixia og annet dritt. Hun ligger og vrir og vrenger på seg, gisper seg i en falsk orgasme som alle vet er skuespill selv om det er morsomt å late som om man tror på det.
Kanskje mest fordi alle de andre som tror de er noe liker å late som om de tror på det.
De som ikke er så heldige at de har billetter, benker seg ned med Se & Hør og Dorthe Skappel.
Moder Jord gisper etter gull, røkelse og myrra, heier på Idolberter og Bimbobabes i kampen mot frontkjemperne i den virkelige krigen som snart må legge ned våpnene sine så det skal bli trygt å reise på badeferie.
Hurra for Mette Marit som har ny veske til åtti tusen kroner.
Hurra for jentene som fryder seg over at noen kan drepe dyrene så de kan briefe med jakkene sine og lage stygg kyssemunn med lipgloss.
Hurra for deg som tror at du ikke overlever uten en dobbel cortado med lettmelk, ti minutter uten facebook og tjue minutter på tredemølla eller en halv dag uten dekning på telefonen og som tror at lysene aldri slukkes på Paradise Hotel.

Jeg har vært sammen med mennesker i jula som trakasseres for sitt ærlige forhold til ekte dop, de som sitter på utsiden med større verdighet og integritet enn all hyklerne som sitter inne i varmen og sleiker på det kunstige bruspulveret sitt.
Noen ganger skulle jeg ønske at strømmen ble borte så enkelte mennesker kunne få kjenne på sin egen kulde.
Noen ganger lurer jeg på hva de mener når de synger «deilig er jorden» ….

Jul og Jesus og Gud og sånn …

Jeg er ikke kristen.
Jeg er ikke medlem i statskirken og jeg har en pragmatisk distanse til det meste som har med religion å gjøre.
De fleste uenigheter i verden har røtter i religion.
Noen vil si misunnelse og griskhet men jeg mener det går ut på det samme.
Det er en eller annen tro som får folk til å digge noe mer enn noe annet.
Det er da det begynner å bli litt skummelt. Jeg er ikke redd eller feig, det har ingen ting med det å gjøre, men mitt standpunkt i livet er å ta avstand fra alt som skaper distanse mellom mennesker …

Noen ganger er det som om det dukker opp en eller annen greie som gjør at man likevel kan være villig til å like noe som man ikke trodde man ville like.
En eller annen artist som du ikke liker synger en sang som du syns er litt fin.
En eller annen fotballspiller som spiller på feil lag gjør noe som er bra for andre – da mener jeg ikke spille rævva mot laget ditt, men kanskje gi noe eller dele noe eller noe sånt.
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
En eller annen politiker i et parti som du ikke stemmer på sier noe eller gjør noe som egentlig er litt smart.
Eller, som det står i overskriften til denne teksten, så skjer det noe som har med Jesus og Gud og sånt og det er det som pleier å skje når det nærmer seg jul.

Jeg var i kirken i går.
Jeg var på en juleavslutning.
Jeg er ikke den som synger med, kanskje mest fordi jeg ikke er noe flink til å synge, men det er som om det skjer noe inni kroppen og aller mest i hjertet når mange mennesker sitter sammen og synger på en tekst som handler om noe som jeg egentlig ikke tror noe på men som likevel klarer å vekke et eller annet.
Jeg husker en episode fra militæret, vi var syv stolte soldater som skulle dimme i januar og som av en eller annen grunn ikke fikk perm. Det ble sagt at vi var en «ressursgruppe» og det hang litt sammen med beredskap og sånne ting, men greia var at vi allerede hadde levert inn alt utstyret vårt. Det hadde nok ikke vært noe problem å stæshe oss opp dersom det skulle skje noe, det er ikke det, men det som skjedde med oss denne julen var at vi fikk velferdspenger til å handle digg for å gjøre det litt hyggelig, vi spiste peanøtter og potetgull og så på Disney mellom en og annen guttefilm og så var det en av gutta som plutselig nevnte at vi burde gå i kirken.
Det rare var at alle gutta var enige.
Det rare var at vi egentlig ikke hadde tenkt tanken siden ingen av oss noen gang hadde gitt uttrykk for noe sånt gjennom dette vennskapet som oppstår mellom gode soldater at vi trodde på noe sånt. Vi som ikke trodde at det noen gang skulle komme noen å krige mot oss en gang, men det er en helt annen sak.
Vi trodde vel bare på oss selv og til en viss grad på hverandre.
Så satt vi der, da.
Syv stolte soldater i en fremmed kirke i Indre Troms.
Noen av oss sang.
Kanskje jeg var en av dem.
Jeg tror det er dette julen handler om.
Det handler om å være sammen om et eller annet og da spiller det kanskje ikke noen rolle om det er Gud eller Jesus eller Disney eller Rambo eller Vål’enga eller hva som helst.
Hvis jeg skal tro på noe, akkurat nå in this very moment, så tror jeg dette blir årets siste innlegg – derfor vil jeg benytte anledningen til å ønske alle dere som av en eller annen grunn har klikket dere inn på denne siden en riktig god jul.

En stjerne skinner i natt – husk at den skinner for deg og alle du er glad i …