Det du snakker om i morgen

Det er TV Norge som har denne teksten fra overskriften, og den er egentlig ganske bra.
Denne teksten, mener jeg.
Jeg syns ikke alle programmene som vises på denne kanalen er like bra så da er det kanskje ikke så bra i det hele tatt … Jo da, denne teksten er satt sammen av eksterne folk som vet hva de driver med i tillegg til at denne kanalen er litt bedre enn TV3 selv om dette egentlig ikke skal handle om det.

Det du snakker om i morgen gjenspeiler seg i en eller annen opplevelse, noe man har sett eller hørt eller opplevd og så er det som om man ønsker å snakke om det med en eller annen for å sjekke om virkningen av det man har opplevd eller sett eller hørt er i samsvar med hva de andre mener.
Det er nemlig viktig å vite hva alle de andre mener.
Det kan være skummelt å skille seg ut.
Jeg syns det er rart at det er sånn i et land som Norge, et land som burde ha alle forutsetninger til å ivareta viktige egenskaper som identitet og integritet.
Nei, vi skal være så jævla like som mulig. Dersom du mener noe annet så er du sær, i hvert fall i en kortere periode på la oss si ti år eller noe før det går opp for andre at det kanskje ikke var så gæernt å mene det du mente likevel.
Det er det meste typiske norske jeg kan tenke meg.
Etterpåklokskap.

Det er ikke så mange som egentlig tenker noe særlig over hva man snakker om ved lunsjbordet når alt kommer til alt.
Lunsjbordet er et sted som skal gi rom for en timeout.
Smalltalk.
Bullshit.
Kall det hva du vil.
De som messer om at de har så jævlig mye å gjøre at de ikke tar seg tid til en kjapp en ved lunsjbordet, bør finne på noe annet å gjøre enn å surfe på nettet.
Dere teller ikke.
Samtaler rundt lunsjbordet kan fortelle ganske mye om et menneske og nå er jeg litt inne på dette som har med identitet og integritet å gjøre. Noen går faktisk så langt som å si at det handler om arbeidslivskultur og sosial kompetanse. Samtaler ved en kaffeautomat eller i en resepsjon i forkant av et jobbintervju kan også fortelle mer enn man kanskje liker å være klar over.
Noen kaller det smalltalk eller bullshit.
Noen kaller det hva man vil mens noen faktisk ser verdien av det.

Det er en kjent sak at alle googler hverandre.
Det er en kjent sak at alle bruker info som dukker opp for hva den er verdt, men på den annen side så syns jeg det er litt dustete at vi har et lovverk som liksom skal begrense informasjon som det kan være greit å vite om. Man finner jo ut av ting uansett og hvis det virkelig finnes noen som har problemer med å ansette en som er homo eller som stemmer KrF eller som liker å piske kjerringa med nylonstrømper i helgene så er det faen meg dem selv som har et stort problem. Mange mennesker er så jævla redde for å si ting, si hva dem mener, for de er så jævlig redd for å bli misoppfattet eller redd for ikke å passe inn. De er redde for at de ikke skal oppfattes som alle andre, men paradoksalt nok så drister de seg til å vise at de av og til kan tillate seg å digge en eller annen som skaper noe nytt og alternativt og som faktisk ikke er som alle andre. Det er ikke så lett å skjønne sånt, men på den annen side så er dette som regel mennesker som jeg ikke tar så seriøst siden de har en tendens til å rope i skogen som anonyme mosedotter i stedet for å stå fram når det blåser.
Noen ganger kan jeg faktisk være enig i de som mener at det må være kjipt å være politiker når absolutt alt man sier blir vridd og vrengt på av patetiske kverulanter.
Jeg heier på han politikeren som viste plakater i stortingsalen.
Skikkelig kick-ass til denne hykleriske røkla.
Det er trist at det finnes mennesker som ikke tør å gi litt faen i hva alle andre tror og mener mens de forsøker så godt det er mulig å gjøre så godt de kan i stedet for å gløtte over gjerdet og se om det kanskje kan bli litt bedre enn hva de har forsøkt å få til.

Jeg traff en tidligere kollega her om dagen som lurte på hvordan jeg turte å publisere så mange rå og brutale tekster. Først og fremst var det selvfølgelig hyggelig med en følger som jeg ikke var klar over, men jeg stusset litt på ordene «rå» og «brutal» selv om jeg kjenner de igjen fra noen kommentarfelter. Hun fulgte opp med at hun syns det var dristig hvordan jeg utleverte meg i noen av innleggene mine selv om jeg tror at hun innerst inne vet hva jeg står for.
Mennesker har vært tilpasningsdyktige i en del år og selv om det finnes en del mennesker som gjør hva de kan for å vise at målet omsider er nådd, så tror jeg det fremdeles er rom for justeringer og modifikasjoner.
Selv om jeg kan skrive ord og begreper og beskrivelser og betraktninger i en blogg, så er dette på en arena hvor man selv bestemmer om man vil inn på eller ikke. Jeg tror ikke mine meninger er så veldig mye særere enn hva som serveres over et hvilket som helst lunsjbord, men forskjellen er at man kan velge selv om man vil høre på eller ikke.
Jeg husker at jeg for mange år siden reiste meg opp i kantina og flyttet meg til et annet sted. Det gikk ikke så lang tid før det kom et par andre etter, og jeg tror ikke det hadde noe med at jeg var sjef eller noe. Det var vel heller sånn at det gikk opp for flere at det man liksom skulle snakke om i morgen ikke var så fint å høre på når denne morgendagen kom.

Jeg har lært at det er smart å være selektiv i forhold til hvilke andre arenaer man kan tenke seg å bruke deler av livet sitt på, og jeg ser ingen grunn til å mingle med mennesker som jeg ikke har lyst til å identifisere meg med – da syns jeg det er bedre å si fra og så kan de andre velge om de har lyst til å snakke om det i morgen.

Her er TALKING HEADS med «Slippery People»

8 comments

  1. Du høres så sint ut når jeg leser tekstene inni hodet mitt. Forsåvidt bra det, og forsåvidt enig i mye av det du skriver. Men jeg føler meg av og til litt truffet når du kjefter løs på alle disse «dilterne», de som gjør som alle andre og ikke er en unik versjon av seg selv. Og av og til, men bare av og til, synes jeg du ser svart-hvitt på akkurat dette feltet.

    Jeg er en sånn som ikke liker å gi uttrykk for mine helt ærlige meninger om ting til folkene jeg jobber med, nettopp fordi jeg ikke kjenner dem godt nok på den private arenaen til at de trenger å vite disse tingene om meg. For eksempel liker jeg bikkjer. Og apekatter forsåvidt. Jeg liker de fleste dyr, og jeg liker dem så godt at jeg synes noen av dem fortjener livets rett fremfor endel mennesker jeg ikke har helt sansen for. Et eksempel er hundeeiere som binder bikkja si utenfor butikken mens de stikker inn og handler. Slike folk mener jeg burde få seg en på kjeften. Minst. Men av risiko for at f.eks. sjefen eller mine nærmeste kolleger gjør slike ting mot bikkja si, så lar jeg være å si at jeg vil gi dem en på kjeften og ler heller høflig av en eller annen historie som en eller annen kollega fortalte, en historie som kanskje også går litt halvveis på tvers av mine personlige verdier. Jeg er ingen blek kopi av noen, jeg har bare ikke lyst at de jeg treffer hver dag på jobb skal synes at jeg er en raring som de helst ikke vil omgås. Ergo fremstår jeg kanskje som en blek kopi. Og jeg tror ikke jeg er den eneste, det er nok ganske mange av oss.

    Jeg er også ganske sjenert, bl.a. på grunn av det jeg skriver over, men jeg vil heller bli oppfattet som en sjenert type enn å ha følelsen av at jeg ikke hører til.

    Hvor går grensen for hvor personlig og unik man skal være egentlig? Holder det ikke å være seg sjæl, men ha såpass antenner at man begrenser seg til å vise frem hele dette selvet til bare sine nærmeste?

    Og hvorfor svarer du så sjelden (aldri?) på kommentarene du får på innleggene? Jeg synes du burde svare på min, men det er nå bare min unike mening.

    Liker

    1. trudderuderantan:
      Takk for en flott kommentar på bloggen min.
      Jeg tenker på den første får nå ser jeg at det dukket opp en annen mens jeg skriver.
      Jeg syns du skriver veldig godt og jeg er enig i hva du får fram.
      Vær deg selv.
      Det er den beste du kan være.

      Jeg liker at du skriver at jeg høres “sint” ut. Jeg kan ikke huske sist jeg var sint, men jeg liker å være litt hard på tastene og vet at det finnes folk der ute som lar seg provosere av tekstene mine.
      Det liker jeg.
      Jeg nevner et annet sted i bloggen at jeg forsøker å skrive på en utleverende og selvironisk måte, en ganske kul kombi som gjør at jeg ofte får gode tilbakemeldinger på godt og vondt av mennesker som får utfordret fordommer og til og med framprovosert en eller annen reaksjon.

      Jeg er ikke så flink til å svare på kommentarer, men pleier å sende mail direkte til avsenderen hvis jeg oppfatter det som relevant og forventet.
      Jeg liker å la kommentarene stå som åpne refleksjoner fordi mennesker kan få lov til å mene hva de vil.

      Liker

  2. Ja, nå kom det inn en tekst til som det gnistrer av. Jeg kan godt støtte opp under dette med «rått» og «brutalt» men jeg har vissheten om at det er sånn det skal være. Dersom man ikke tåler det får man finne et annet sted å leke.
    Jeg digger denne bloggen!

    Liker

  3. Mens jeg er igang kan jeg komme med en generell kommentar om bloggen din også. Jeg mener den bør oppfattes som ros. Har fulgt bloggen din i et år nå, sånn cirka, og det er den eneste bloggen jeg kan sies å ha fulgt. Og grunnen til det er at jeg enten rister på hodet og himler med øynene når jeg leser den, eller nikker med og tenker at dette kunne jeg ikke vært mer enig i. Den er liksom bra og dårlig på en gang og man vet aldri hva som blir servert i dag.

    Liker

  4. hmmmm…. jeg liker å velge mellom tv-kanalene, jeg – de dårlige også; for de har ikke /bare/ dårlige programmer hele tiden :)

    Og selvfølgelig tåler vi ikke å skille oss ut. Vi er fostret på rødgrønt svada om hvor feil det er å skille oss ut, både når det gjelder å være for rik, for flink eller å være så frisinnet at man i det hele tatt kan våge å tro at man kan klare seg uten en rødgrønn sekk over hodet. Janteloven er tross alt norsk.

    Det eneste makta liker er folk som ikke klarer seg selv, så man kan synes synd om og ta vare på og få fjær i hatten og kanskje føle seg litt god noen minutter. Ikke hele tiden, selvsagt, for det blir kjedelig. Men kanskje mest når pressen er i nærheten.
    Det er bare så synd at de som virkelig trenger hjelp fra makta trenger det når pressen ikke er der også.
    Homser og sm-ere, transer og breikjefta bloggere trenger ikke hjelp. De trenger bare litt oppmerksomhet rundt det de brenner for /i blant/ :)

    Liker

  5. Interessant det du sier om lunsjprat. Jeg har noen ganger tenkt på bloggen som nettopp det. Kanskje jeg har misforstått ganske masse, hvordan lunsjpraten blir henger vel nøye sammen med hvem man lønsjer med. Så klart.

    Jeg tror at vi finner trygghet i forskjellige ting. For meg er det tryggere å si hva jeg mener og sette igang en diskusjon enn å holde inne og la være å uttrykke meg. Der andre holder inne med meningene sine (eller ikke vet hva de mener), synes jeg det er bedre å få det ut. Da finner jeg også ut hva andre mener.

    Tekstene dine er ærlige og direkte, og jeg kan skjønne at noen synes du er for røff i tonen. Jeg synes bare du er befriende og føler aldri at du skriver for å ta noen, men for å rette fokus mot ting du synes er viktig på en slik måte at du blir hørt. Jeg liker det!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s