Minnebanken

Jeg jobber med ting som gjør at jeg stadig treffer nye og spennende mennesker. Nå vil sikkert noen innvende at det er mye rart der ute også, men de klarer jeg på et slags merkverdig vis å holde meg langt unna.
Jeg har jobbet med mennesker i så mange år at jeg tror jeg kjenner lusa på gangen …
Anyways, et av disse spennende menneskene fortalte at hun samlet på sand og steiner, og da var det som om det skjedde et eller annet i kroppen min. Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske, ikke sånn at det pleier å skje ting med kroppen min men det at jeg samler på sand og steiner, av og til en liten pinne eller et skjell eller noe annet som jeg kan finne på å plukke med meg som en slags souvenir.
Jeg syns det er de beste minnene.
Jeg er typen som liker å være tilstede i mitt eget liv, og har ikke for vane å ta så mange bilder. Jeg syns faktisk det noen ganger er litt rart at mange er så opptatt av å fotografere at det virker som om de glemmer selve opplevelsen.
Denne her-og-nå-greia.
Jeg var for eksempel på en spontan intimkonsert her om dagen hvor det var ganske mange mennesker som sto med telefonene foran ansiktene i stedet for å være med på en once in a lifetime-experience.
– «Var det en bra konsert?»
– «Vet ikke … har ikke rukket å se på bildene enda».

Det er som om dokumentasjon og distribusjon er viktigere enn selve tilstedeværelsen.
Nok om det.
Dette nye bekjentskapet mitt nevnte sand og steiner og jeg svarte tilbake at jeg har små glassbokser i kjelleren med sand fra forskjellige reisemål, her og der ligger små runde steiner som en gang har kjærtegnet føttene mine før de smetter opp i lommen min og ender opp som varme vitner om en fin tid.
Det står en tom brusflaske på hylla full av sand.
Ja, nå er ikke brusflaska tom, men den er full av sand i stedet for brus, hvis du skjønner hva jeg mener.
De som skjønte den, kan raskt lese videre. Greia er nemlig den at det er så mange lesere der ute som har brillene på feil sted og nisselua trukket alt for langt ned og de kan finne på å vri og vrenge på alt mulig.
Nok om det, også.
Denne brusflaska som ikke er full av brus men full av sand er fra Korfu 1992 og denne sanden lå under meg i et hyggelig øyeblikk som ingen fotografier klarer å gjenskape. Det ligger steiner på hyller og bokser og glass og en gang ble jeg stanset ved inngangen til Ullevål Stadion fordi jeg ble ransaket og vekteren fant en stein i lomma på shortsen min som han trodde jeg skulle kaste i hodet på linjemannen eller en at de teite bortesupporterne.
Jeg hadde kommet hjem fra ferie dagen før og rett og slett glemt at den lå der …
Steinen.
Det gikk greit, men jeg har selvfølgelig tenkt tanken på hvordan det vil bli når jeg en eller annen gang blir stoppet i tollen og må vise fram et fetaglass som er fyllt med finkornet sand eller en ølboks som risler fordi den er full av små, runde, hvite steiner, pakket inn i et badehåndkle eller en svett underbukse for at minnene ikke skal bli ødelagt.

Stein

Jeg bruker av og til disse fine steinene som metafor i rollen min som karriereveileder og hodejeger.
Stein er stein.
Mennesker er mennesker.
Ost er ost.
Jeg liker å gå i fjæra å plukke steiner som havet har slipt runde og glatte, de har blitt som de har blitt av omstendigheter som de ikke kan noe for, det er ingen som er helt like og de finnes i forskjellige størrelser og farger. Jeg er heller ikke helt sikker på hvorfor jeg plukker med meg den og den og kanskje ikke den men ser ikke bort fra at det kan være tilfeldigheter.
Du vil kanskje si «små lommer», og det er i og for seg riktig selv om det også blir en liten digresjon …
Noen av steinene husker jeg opplevelsene som knytter oss sammen.
Noen er bare … en stein.

Dagens trudelutt får deg litt ut av julemodus – her er CHRIS REA med «On the Beach»

5 comments

  1. Fantastisk lesing, Morten!
    Jeg har noen steiner på hylla selv, men kanskje ikke så mange som du gir inntrykk av at du har :)

    Liker matforen din, skjønner den godt.
    Liker dagens trudelutt også, som vanlig, lenge siden jeg har hørt akkurat den og den tar meg med til en strand på Kreta for mange år siden, nesten så jeg hadde glemt den før du åpnet minnebanken min.

    Takk skal du ha!

    Hilsen Bente

    Lik

  2. Jeg har fulgt sidene dine en stund og så tenkte jeg at den første kommentaren jeg omsider skal legge inn bør være bra
    Det blir den ikke for jeg vet egentlig ikke hva jeg akal skrive bortsett fra at denne bloggen elker hva jeg skal kalle det har tekster sim setter spor.
    Kanskje jeg nøyer meg med «takk» :-)

    Lik

  3. Dette var en fin tekst. Jeg liker måten du skriver på, du får det til å virke så levende, som om du sitter og leser for meg.
    Det er stor skrivekunst.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s