Frynsegoder

Man kan lese en tekst i Aftenposten som handler om frynsegoder og hvordan enkelte bedrifter må bruke dette som et middel for å tiltrekke seg folk.
Eller direkte klipp fra teksten:
I bransjer med mangel på arbeidskraft kan gode frynsegoder lokke de beste hodene.

Jeg er ganske lei av at det brukes begrepet «best» i sånne tekster siden det ikke fremkommer noe om hva som skal være best i forhold til hva. Dersom det dukker opp mennesker hos meg med feil triggere så stiller de bakerst i køen og jeg er rimelig sikker på at til og med disse ikke ser på dette som «best» …
Teksten følger opp med en god kommentar fra Skattebetalerforeningen som kan fortelle at de får mange spørsmål fra arbeidsgivere om hvordan skatteregler funker når det kommer til frynsegoder. Når alt kommer til alt så burde den med andre ord blitt vinklet mot norske arbeidsgiveres inkompetanse og mangelfulle strategivalg i tillegg til de dårlige holdningene som mange norske arbeidstagere viser.

Jeg tror dette bunner i denne misunnelseskulturen som nordmenn etter hvert har blitt verdensmestere i, det er om å gjøre å ha noe som naboen eller vennene kan misunne oss og siden alle vet hva alle tjener så er det som om dette er noe som det kan være fint å komme trekkende med.
Du er ikke best.
Det står ganske mange folk i kø for å ta over jobben din.

Teksten nevner noe så patetisk som trening i arbeidstiden. Jeg tror dette er noe av det tåpeligste jeg vet om – når man jobber så skal man jobbe og dersom man ikke er opplagt til å gjøre det som står i stillingsinnstruksen får man finne på noe annet å gjøre.
Alternativt får man ha redusert stilling.
Arbeidsgivere som ikke klarer å tiltrekke seg dyktige folk får stikke fingeren i jorda.
Alternativt be om hjelp fra noen som vet hva dem driver med.
Personlig skule jeg gjerne sett en reversering av hele arbeidsmiljøloven som begrenser norske bedrifters bevegelser som en tvangstrøye – det er som om det er akseptert og godtatt at man kan kreve og kreve, og det er til og med greit at man kan rotte seg sammen og gjemme seg bak hverandre når man skal grine til seg noe mer. Husker en fyr som kom inn til meg og spurte om jeg hadde fem minutter og et ansiktsuttrykk som lignet på det som du ser hos små barn som har lagt prompepute på stolen din. Han lukket døra og fortalte at han hadde mottatt et tilbud fra et annet selskap og lurte på hva jeg hadde tenkt å gjøre.
– “Hva jeg har tenkt å gjøre?”
– “Ja, hva skal du gjøre med det?”
– “Det er da ikke jeg som har fått et tilbud …?”
Da ble han stille.
Jeg sa at når man har meldt seg på en prosess, så regner jeg med at det ligger noen tanker bak og at det er flere motiver som trigger enn bare et pressmiddel for å pushe lønnsgrensene.
Jeg sa at jeg ville anbefale han å si opp og akseptere tilbudet.
Det var det beste rådet jeg kunne gi.
Rett og slett fordi det var et spørsmål om visjon og verdier – noe som viser seg svært ofte å være utslagsgivende faktorer når man befinner seg i en rolle hvor jobbskifte står på dagsorden.
Erfaring fra arbeid med mennesker som er utbrente, viser en sammenheng med et brudd på sine personlige verdier i arbeidslivet – de legger det på hylla og styres av å tjene penger eller på en eller annen måte smigre seg inn hos andre, og ubevisst kan dette være den største frustrasjonen og det som tapper et menneske mest.
Hvis det bare er penger som styrer, bør du glemme å skifte jobb – det blir som regel helt feil …

Jeg treffer en del folk som ønsker karrieretips, går på selvrealiseringskurs og leser karrierebøker for å lære hvordan de bedre skal kunne gi potensiell ny arbeidsgiver best mulig inntrykk av dem selv. De ser på søknadsprosessen som en utsilingsprosess i beste realityserie-ånd og tenker ikke på hvordan de presenterer personligheten sin – de smører på og trekker fra og legger til der det passer … og som regel passer det ganske bra i følge dem selv.
Kanskje de til og med får jobben og finner etter hvert ut at det blir helt feil …
Grøss.
De glemmer at poenget rett og slett ikke er å være best.
I hvert fall når man ikke vet hva det vil så å være best.
Løpe fortest.
Hoppe høyest.
Poenget er å være riktig, og da må man finne ut “riktig i forhold til hva”.

Jeg treffer mange spennende mennesker på jobbsøkerkurs – et spennende område som dessverre er forgiftet av sosialkuratorer og pedagoger som ikke har erfaring fra næringslivet og følgelig ikke vet hvilke faktorer som er viktige for å finne veien videre. Målinger og prosesser legitimerer en slags sykeliggjøring og umyndiggjøring av voksne mennesker – kombinert med en slags frykt for å stille større krav til de som sender folk på disse kursene.
Dessuten virker det som om de er mer opptatt av å tilfredsstille NAV enn å ha fokus på kursdeltagernes faktiske behov ved å rette fokus mot noe som kan få deltakere til å velge retning som bedre treffer mulighetene og forutsetningene.
Nok et eksempel på feilparkering i arbeidslivet.
Jeg finner det ofte … la meg bruke ordet “betenkelig” … at så mange mennesker viser skepsis mot de som ikke synger med på de samme kjedelige sangene.
Utrolig at så mange originaler slikker seg opp til å bli dårlige kopier.

Jeg skulle gjerne sett at flere mennesker rett og slett kunne ta rollen sin tilbake.
Da mener jeg den virkelige rollen.
Jeg kan av og til finne på å spørre en kandidat på den andre siden av bordet «hvem er du» og får svaret «siviløkonom» …
Skjønner du?

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s