Døden og alle damene

Jeg har tenkt en del på døden i det siste.
Jeg vet ikke hvorfor.
Jeg vet at jeg har gjort mye i livet og fått til en del bra ting, men jeg er ikke ferdig for det.
Det er noe som gjenstår.
Det er som når du gjør i stand til fest, du har skrevet på invitasjonen at gjestene kan komme klokka sju men det er alltid en eller annen som sniker seg inn og tror at de kan hjelpe til med noe, smake på velkomstdrinken om ikke annet, men det er ikke alltid man er klar for at noen kommer før dem skal. Nå har jeg på ingen måte invitert døden, døden kommer når man minst venter det, kanskje ikke som gjest i mine festlige lag men det er som om jeg rett og slett ikke hadde blitt overrasket dersom døden plutselig skulle dukke opp en eller annen dag.
Det er kanskje noe som kan oppfattes som … jeg vet ikke … litt skremmende, kanskje.
– «Heisan, er du klar?»
– «Nja, har noen småting som skal ordnes …»
– «Det er for sent, vi må dra nå».
– «Ja, men jeg skal bare …»
– «Nei, vi drar nå».
Det er ikke snakk om å finne fram den eller den jakka eller de skoene, siste blikk i speilet eller hvor i helvete la jeg lommeboka.
Nå drar vi.
Det er ikke sikkert at det står noen igjen i døra og vinker til deg, heller.
Ha det.
Ha det bra.

Jeg har vært i en noen begravelser i år, men jeg tror ikke det er derfor jeg har begynt å tenke på meg selv.
Jeg har lest noen dødsannonser med kjente navn hvor jeg dessverre ikke har hatt anledning til å delta.
Jeg har besøkt mine nærmeste på gravlund, og her om dagen reddet jeg livet til en fyr som fikk hjertestans.
Jeg er ikke religiøs selv om det finnes en del som mener at jeg er troendes til å gjøre mye rart. Greia er at jeg går rundt og har det ganske bra med meg selv og tror ikke at jeg er redd for noen ting. Jeg snakker med fremmede og går i mørke gater, hopper fra fem’ern og er litt stolt over at jeg klarer å gi litt faen selv om jeg selvfølgelig ikke går på rødt lys og gjør noe som kan oppfattes som spesielt utfordrende.
Dersom taket plutselig skulle dette ned og knuse kroppen min, så kan jeg ikke gjøre noe med det.
Dersom en eller annen gjøk sprenger t-banen så har jeg heller ikke så mye jeg kunne få gjort.
Jeg vet at døden er der ute, nesten som en eller annen gammel venn som forsøker å finne veien hjem til meg, men jeg ser ingen grunn til å gjemme meg.
På den annen side ser jeg heller ingen grunn til å henge opp velkomstskilt.
Døden finner fram og kommer når den kommer.

Døden er den største av alle overraskelser, derfor sparer vi den til slutt.
– Carlos Casteneda

Her om natten drømte jeg om at jeg lå på dødsleiet, lå på en stor seng i et rom som jeg ikke tror var mitt, det var sånn møbelkatalogaktig uten for mye dill av noe slag, enkelt og stilrent og i moderne design med svart og stålblankt og med lamper som lignet på noe man kunne finne i ventehallene på internasjonale flyplasser. Rommet er fylt med forskjellige mennesker jeg har truffet gjennom et langt liv og som har hatt en eller annen betydning for meg. De står i små grupper, her og der, det som er litt rart er at det ikke er noe kronologisk mønster eller noe sånt, som om ingen bryr seg om hverken tidsepoke eller miljø. Jeg ser sporadiske møter og korte sommerforelskelser, noen fra skole og jobb og uteliv og venners venner.
Jeg ser at gutta står litt i bakgrunnen.
Det er jentene som står rundt sengen.
Jeg vet ikke hvorfor, men det er kanskje sånn det kommer til å bli.

Det er mange som tror på ditt og tror på datt.
Noen tror at det bare er slutt.
Klikk.
Power off.
Noen tror at det begynner på nytt, kanskje som noe annet.
Noen tror Himmel eller Helvete, Vallhall, Nirvana eller evige jaktmarker.
Jeg kjenner en fyr, Frank, han tror han vil bli møtt av førti jomfruer når han dør.
Seriøst.
Det er ikke sånn at han har tenkt å sprenge noe, eller noe sånt – i hvert fall ikke som jeg vet – men det kom fram i en eller annen samtale at han trodde på en hyggelig velkomst når hans tid var inne.
Førti jomfruer.
Det hørtes ut som mye søl …

Jeg er litt usikker på hvorfor alle damene dukker opp i denne drømmen. Nå er det sikkert noen som tenker sitt når jeg skriver «alle» damene, men det får heller slå tilbake på deres eget tankesett. De to som står nærmest senga er en som heter Tonje og en som jeg ikke husker navnet på. Tonje var en som jeg ble hengende etter i russetiden, det var en greie som strakk seg over to døgn og det var det. Den andre jenta traff jeg på et nachspiel i en leilighet som jeg av en eller annen grunn fremdeles husker lå i fjerde etasje i Industrigata på Majorstua i Oslo, dette var på begynnelsen av nittitallet og vi snakket sammen i noen timer.
Det ble kanskje et kyss på kinnet og et langt blikk når hun forsvant hjem med venninnen sin, men ikke noe mer.
Hjernen min har tatt vare på det.
Jeg vet ikke hvorfor.
Kanskje er det en eller annen sammenheng med at døden ser alt, eller noe.

Det er fredag og ikke så lenge siden jeg skrev akkurat de ordene.
Det er en uke siden.
Det betyr bare en ting, og det er at tiden går.
Ta vare på den.

11 comments

  1. Du skriver så utrolig sterkt og det virker som om du kan skrive om alt.
    Det imponerer meg, Morten.
    Denne teksten får meg til å grøsse, og det er ikke første gangen tekstene dine får meg til det men i dag så grøsser jeg på en litt annen måte og det er ikke fordi det er kaldt.

    Camilla Zeiner

    Liker

  2. Jeg er antageligvis en av de som står ved sengekanten din, og denne teksten er et godt bevis på din skrivekunst. Du berører et tema som mange mennesker tenker over selv om de ikke liker å innrømme at de gjør det. Det er helt sikkert en del mennesker der ute som kunne bli litt flinkere til å ta litt bedre vare på en del ting fra hjernen sin og hjertet sitt som jeg har forstått har vært en del av den røde tråden i mange av de gode innleggene dine.

    Jeg er stolt av å kjenne deg, Morten

    Liker

  3. Dette er jo en utrolig sterk tekst som jeg føler «topper seg» når du skriver at du reddet livet til en fyr som fikk hjertestans, sånn rett fram uten videre og egentlig som en bisetning. Det er en setning som bekrefter ditt forhold til et alvorlig tema og det er ganske sterkt at du klarer å skildre dette på den måten du gjør.

    Jeg ble linket til sidene dine via en annen blogg som jeg følger litt med på, men dette må jeg si var et spennende bekjentskap som jeg gleder meg til å følge videre.

    /TE

    Liker

  4. Døden er vanskelig å snakke om, skrive om og tenke på.
    Døden er likevel en del av livene vi lever og derfor er det viktig å kunne ha et «forhold» til det.
    Du skriver om dette på en veldig sterk måte, nesten «leservennlig», hvis det går an å bruke et sånt begrep på et vanskelig tema.
    Du har sterke tekster, Morten!

    Klem fra Neelam
    – som tolker teksten sånn at jeg kanskje står ved sengekanten ;)

    Liker

  5. Nå synes jeg det er mer skremmende at døden kan ramme når som helst, men det er nok helst at den kan ramme folk jeg bryr meg om som skremmer. Jeg er ennå så ung at jeg tror jeg er udødelig, et behagelig selvbedrag.

    Det er viktige temaer du tar opp, Morten!

    Liker

  6. Wow, for en utrolig sterk tekst. Den treffer deg midt i trynet og gir en punch som jeg tror det er ganske mange som trenger å føle på.
    Fanastik flotte sider dette her.
    Imponert

    // Rage

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s