Ledighet på en fredag

Det er ikke så rent sjeldent jeg tenker over hvordan avisoppslag påvirker arbeidslediges selvbilde, spesielt med tanke på at virkeligheten som presenteres som regel bare er en liten del av det store bildet. Arbeidsledighet markeres fremdeles av en manglende forståelse fra mange sentrale mennesker innen personalområdet – mennesker som man i utgangspunktet skulle tro burde vite litt bedre om hvordan det står til i arbeidsmarkedet.
Når noen mister jobben sin, så tenker de fleste på at de har gjort noe galt. I hvert fall etter hvert som tiden går og er det noe som er sikkert så er det at tiden går ganske fort når man er arbeidsledig. Egentlig går den jævlig tregt, men det er for at man oppfatter det som om det er to tidsregninger – en for arbeidssøkere og en for arbeidsgivere og tingene rundt.
Urverkene er ikke synkronisert.
Veien tilbake til ny jobb er nemlig ikke så enkel som mange skal ha den til, og det er ikke akkurat så oppløftende at mediebildet preges av tekster som bekrefter hvor jævlig det er å være arbeidssøker.

Jeg treffer en del mennesker som faktisk har fått en ny start ved å være arbeidsledig. De har fått tid til refleksjon og en fot i bakken hvor de kan tenke over om man jobber med de riktige tingene i stedet for å dure på i et maskineri hvor man ikke kjenner drivstoffet selv om man kan ta den på lukta.

Menneskets identitet og posisjon i samfunnet er ofte knyttet opp mot jobb – bare tenk på hvor ofte du får spørsmålet om hva du jobber med eller hvor du jobber. Selv om sånne spørsmål ofte legges i et tonefall som forteller deg at den som spør egentlig ikke bryr seg men noe skal man jo snakke om, så er det et forsøk på å finne en slags felles plattform og da kan det oppleves som litt trist for de som ikke har noe å fare med. Arbeid har en stor og viktig plass i de fleste menneskers liv – det er en grunnpilar i samfunnet som gir overlevelse og sosialt vedlikehold for enkeltpersoner og fellesskap. Da sier det seg selv at negativt fokus forsterker en del av disse «valgte sannhetene» som mange arbeidssøkere klamrer seg til.

Det hjelper ikke akkurat på et falmet selvbilde når mediene elsker å publisere tekster hvor glatte jålemikler med glanset papir under armen forteller at arbeidslivet slåss om deres «kunnskap». Det er en stor skam at flinke folk med solid erfaring og kompetanse som går langt utenpå de fleste av broilerne med traineestaven i rævva fremstilles som hjelpeløse offere som har gått ut på dato. Det bygges opp en stigmatisering med påfølgende mistillit som forhindrer samspill og dynamikk. Vi som jobber med karriereveileding bruker ganske mye unødig tid på å bryte ned en del av disse barrierene mot maktesløsheten og feilstyring fra inkompetente beslutningsvegrere. Det hjelper heller ikke så mye at NAV driftes av inkompetente marionetter med floker i trådene og maskineri på reservestrøm.

Utfordringen videresendes til mennesker som tør å ansette mennesker fordi jobben skal gjøres.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s