Codes of Conduct

Norge har havnet i en terroraksjon, og denne gangen en virkelig sådan fra en ekstremistgruppe og ikke en enkel psycho. Jeg la tidlig merke til at det var flere norske politikere som stilte seg tvilende til militæroperasjonen som avsluttet de dramatiske hendelsene i Algerie. Stoltenberg var ganske tidlig ute og bruste med fjærne sine ved å kreve en forklaring fra algerierne om hvorfor de hadde angrepet uten først å ha konsultert utlendingenes regjeringer.
Det er et ord på dette, og det er imperialisme.
Det er som om denne «typisk norsk å lete etter syndebukker» tvinges fram når det nok en gang dukker opp «tenk om» og «hvis bare» og «dersom» og alle de andre etterpåklokskapsargumentene. Et gisseldrama styres som regel av hensynsløse mennesker med forakt for andres liv og verdier, og bildene fra Algerie beviste at dette var rått og brutalt.
Derfor bør media være litt forsiktige med å la mannen i gata få en talerstol. Det er ikke som i kassa på Rimi hvor Nina må trykke to ring og vente på at Glenn Andre kommer med nøkkelen så de får tastet varer i retur.
Du må løfte på rævva nå.

Det vil sikkert dukke opp en eller annen kommisjon som skal si sitt om hvordan de tror det burde ha foregått – vi er jo så flinke til det i dette landet – men det er bra å få med seg at nå som støvet har senket seg så har de fleste myndighetene i de involverte landene moderert uttalelsene sine om hvordan de som faktisk var på stedet utførte jobben sin.
Dødsfall i slike situasjonen har nemlig bare en ansvarlig part.

Det ble tidlig klart at algeriske myndigheter var innstillt på å gjøre kort prosess, og «hele verden» har vel egentlig blitt enig om at man ikke skal forhandle med terrorister.
Dette er krig.
Mennesker dør i krig.
Sånn er det bare.

Det er bra at kritikken mot aksjonen har modereret seg.
Det skulle vel egentlig bare mangle.
Det blir bare dumt når man sitter på et kontor et helt annet sted i verden og tror at man kan gjøre noe annerledes og jeg regner med at Espen Bart Eide hadde flere bisetninger på gang når han poengterte at det er mye vansjeligere å være beslutningstagere på stedet enn eksperter på langdistanse.

Dersom du ligger bak en stein med splinter i kroppen og hører hvordan kulene spruter rundt hodet ditt, så forventer du at det kommer en kompis og hjelper deg ut ganske raskt – ganske raskt i denne sammenheng betyr nå, og da kan man ikke vente på at noen spesielt utvalgte i et sikkerhetsråd skal finne fram jakka si og bli kjørt ned til et eller annet krisesenter. Jeg regner med at det var flere enn meg som rynket på nesa når bildene viste av Navarsete var en del av denne gruppen. Det er jo beroligende …

Ansatte i selskaper som driver virksomhet i stor skala har sitt «Codes of Conduct» og når man i tillegg driver denne virksomheten i krigssoner så må man være inneforstått og faktisk akseptere at liv og verdier kan bli ødelagt.

Mine tanker er for øvrig hos de som belager seg på dårlige nyheter.

Oppdatering mandag 21. januar:
Ukeavisen Ledelse skriver en snutt om hvordan fagforbundene varsler at det kan bli vanskelig å få ansatte til å ta oppdrag i risikoland etter gisselaksjonen i Algerie …

One comment

  1. Liker det du skriver, men… den norske regjeringen var rent faktisk litt mer lavmeldt enn de fleste andre land sine regjeringer. At det blir nedsatt en kommisjon er sikkert helt riktig. Hva skulle våre kjære politikere eller sgjøre?

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s