Hvem er du?

Dagens tekst er inspirert av Lammelårtanker og hun har en god tekst som tar opp et spørsmål som handler om identitet. Teksten hennes stiller spørsmål rundt hva du legger vekt på når du skal fortelle om deg selv og er selvfølgelig veldig relevant for mine virkeområder.

Som hodejeger stiller jeg dette spørsmålet for å kartlegge hvem som er mennesket bak en CV og blir stadig overrasket over hvordan mange mennesker velger å presentere seg. Jeg vet at spørsmålet kan oppfattes som litt «ullent» men det er ment som en invitasjon til å få kandidaten til å komme med en umiddelbar beskrivelse, som en spontan reaksjon på hvordan de oppfatter seg selv i henhold til stillingen som vi sitter og diskuterer, men som jeg ofte må omformulere og spisse fordi kandidaten som regel er bundet fast i hvordan vedkommende ønsker å bli oppfattet.
Det er trist.
Det betyr samtidig at kandidaten er på tynn is og i ferd med å lure seg selv.

Det er mange som identifiserer seg med tittelen sin:
– «Jeg er siviløkonom».
– «Jeg har en master i ditt eller datt».
Det er hva jeg kaller pjatt.
Det er ikke interessant å høre på for det er info som jeg allerede er klar over samtidig som det er info som ikke sier noe om hvem du er bortsett fra at du har prioritert å gjøre et eller annet på bekostning av noe annet.
Jeg har en del tekster på disse sidene hvor jeg trekker fram den viktige rollen du har som “historieforteller” når du skal presentere deg selv for potensiell ny arbeidsgiver. Det er historien som skal gi lytteren svaret på hvem du er og svaret er ikke avgitt før du har tatt av deg masken.

Menneskets identitet er ofte knyttet opp mot jobb – bare tenk på hvor ofte du får spørsmålet om hva du jobber med eller hvor du jobber. Selv om sånne spørsmål ofte legges i et tonefall som forteller deg at den som spør egentlig ikke bryr seg men noe skal man jo snakke om, så er det et forsøk på å finne ut hvor de skal plassere deg.
Det er egentlig ganske trist siden det er med på å sette deg i en bås som du kanskje ikke har lyst til å bli satt inn i.
Jeg kjenner for øvrig en revisor som er ganske morsom …

Svaret på hvem du er henger sammen med forhold fra oppvekst og miljø og ulike påvirkninger fra normer og holdninger. Svaret henger også sammen med hvordan du oppfatter andre. Du kjenner sikkert noen som tenderer til å speile seg i andres identitet – kanskje du er sånn selv – som forsøk på å tilpasse seg omgivelsene.
Noe som egentlig er litt trist.
Generelt kan man kan si at mennesker med en klar og sikker identitet viser større selvstendighet og integritet, men også ekte omsorg og nærvær i sine handlinger. Samtidig er de i stand til å være spontante og umiddelbare i situasjoner hvor dette faller naturlig.
Noen bare er sånn.
Identiteten kan også endres over tid, vi tar den opp til vurdering etter hvilken livssituasjon vi befinner oss i og hvor vi ferdes, men samtidig vil den likevel bære preg av den som har vært tidligere.

Jeg har tidligere skevet en tekst som jeg kallte «hvordan vil du bli husket«, og det går jo litt ut på noe av det samme med tanke på at det er en oppsummering av hvordan andre oppfatter deg. Dette bør på en eller annen måte henge sammen med hva du selv måtte mene, og det er som regel ved denne sammenligningen at enkelte får seg noen overraskelser.
Du vil kanskje ikke være han som prater for mye.
Du vil kanskje ikke være hun som driter seg ut på firmafestene.
Du vil kanskje ikke være han med den rosa genseren eller hun med brillene, men på den annen side så er det kanskje ikke så ille å bli husket som hun som alltid var så blid og han som alltid hadde tid til en hyggelig prat.

Samtidig så ønsker jeg å poengtere at man hverken skal gjøre noe eller fremstå som noe på bakgrunn av hva andre mener – du skal være deg selv og det er da du kan spørre deg selv om hvem du er …

Her er MANFRED MANN’S EARTH BAND med «You Are – I Am»

5 comments

  1. Det er interessant å se hvordan folk presenterer. Jeg arbeider med jobbsøkere, – i den enden som bl.a. skal hjelpe dem å skrive vettuge søknader. Når de lager førsteutkastet ser jeg på hvordan de presenterer seg selv og sin situasjon. En jobbsøker kan f.eks. starte søknaden med å fortelle at h*n har bodd x antall år i Norge. Med mindre det er viktig i fht den aktuelle jobben er det kanskje ikke den beste måten å starte søknaden på, – men det sier noe om hvilken identitet som er sterkest hos denne personen.
    Sånn er det ofte når vi kjapt skal presentere oss for ukjente; «Jeg er jobber som xxx» eller «Jeg er x år og bor på xxx». Vi plasserer oss i en gruppe slik at andre skal gjenkjenne oss.

    Identitet endrer seg med erfaring. «Jeg»-et forblir det samme gjennom livet, tror jeg, men våre erfaringer former oss hele tiden. Jeg er på en måte den samme som jeg var da jeg var barn, men min oppfatning av meg selv har forandret seg enormt siden da. (Heldigvis)

    Lik

  2. Jeg er meg!

    Det spørsmålet jeg får oftest er «Hvor kommer du EGENTLIG fra?!». Det er en egen norsk måte å plassere folk i bås på. Fra bygda, østlending, bygutt osv osv.

    Heldigvis er jeg ikke begynt å identifisere meg med jobben min enda. Jeg tror jeg må slutte før det skjer.

    Ha fin midtuke!

    Lik

  3. Morten, er det noen ganger slik at «bare vær deg selv» er et dårlig råd?

    Det er ikke What You See Is What You Get. Det er mere. Vi er ikke endimensjonale, vi opptrer profesjonelt de gangene vi er på jobb, uavhengig av (men likevel farget av) vår bakgrunn. Det er her oppdragelsen eller evne til sosialisering/tilpasning kommer inn. Vi handler ulikt i ulike situasjoner – forhåpentligvis.

    Så er det noen som ikke knekker kodene, som ikke evner tilpasningene. De bør ikke bare være seg selv, i alle fall ikke i intervjusituasjonen.

    Selv misliker jeg intervjuer dypt. De gangene de spør «hvem er du?» – er jeg redd for å bli «avslørt».

    Lik

  4. Arthur har et meget viktig poeng – noe jeg må innrømme at jeg faktisk tar som en selvfølge i et sivilisert arbeidsliv – og det er evne til sosialisering og tilpasning. De som ikke evner dette, bør definitivt ikke være seg selv, de bør i det hele tatt være ekstra varsomme uansett hvor de ferdes men det er en annen sak.
    Man må likevel ikke la det bli et skuespill som går på bekostning av sine egne verdier.
    Det skal som nevnt ikke være kunstig.

    Det er for øvrig ganske mange som misliker intervjuer, og det tror jeg er fordi det er så mange inkompetente mennesker på den andre siden av bordet.

    Lik

  5. Jeg har utviklet allergi mot påstander som «du er jo sånn» eller «han er jo slik», en stigmatisering av mennesker i en definert form. Noen ganger svarer jeg «Ja, jeg kan være sånn også..» Som Arthur sier, vi er ikke endimensjonale.. I en intervjusituasjon kan det være lurt å være ærlig på hva vi bringer inn av både muligheter og utfordringer hvis vi skulle få jobben. Sist jeg var på jobbintervju var jeg ærlig på behovet for handlingsrom og vide rammer for å kunne gjøre en god jobb og samtidig trives, og nå to år etter, jobber vi fortsatt godt sammen.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s