Måned: februar 2013

Intervention Required

For mange år siden jobbet jeg i databransjen med drift og nettverksovervåking, ganske omfattende og komplekse greier hos en av landets største datasentraler. Kort fortalt så dreide det seg om å sørge for at alt som man forventet skulle funke når man benyttet seg av betalingssterminaler virkelig funket.
Og det gjorde det.
Vi satt og stirret på en vegg full av skjermer og hadde full kontroll.
Vi var så flinke at vi kunne forutse når det ville dukke opp en utfordring, vi kunne lese skjermbildene og de blinkende lysene, grafene og meldingene som poppet opp på skjermen.
Intervention Required.

Vi hadde en sjef som digget at vi satt med beina på bordet og snakket fotball, drakk kaffe og gjorde sånne ting som man kan tillate seg å gjøre når man har full kontroll. Sjefen var fullstendig klar over at vi ikke hadde sittet med beina på bordet og snakket fotball, drukket kaffe og gjort sånne ting dersom vi ikke hadde kontroll.
Han stolte på oss.
Han var trygg på kompetansen vår.

Noen år senere sitter jeg i en rolle hvor jeg stadig treffer på sjefer som liker å gå rundt og sjekke at ansatte gjør det som de er ansatt for å gjøre, de lager til og med verktøy og skjemaer og oversikter og lister med forskjellige farger som skal gjøre det enklere for dem å sjekke at de ansatte gjør det som de er ansatt til å gjøre. Jeg syns dette virker som om de ikke har kontroll, de skulle gjerne ønsket at de har det men signaliserer at de er mer opptatt av å vise at de har det enn at de faktisk har det.
Kontroll, mener jeg.
Dette er sjefer som ikke er trygg på sine ansattes kompetanse, sjefer som ikke tør å la flinke folk få lov til å gjøre jobben sin i fred, og det er dårlige egenskaper for en sjef.
Intervention Required.

En helt annen ting, sånn på en torsdag – det er for lite funk i hverdagen og her er JAMIROQUAI med «Blow Your Mind»

Det går så det griner …?

Jeg snakket med en hyggelig dame her om dagen som signaliserte behov for bistand med en forestående omorganisering. Hun presenterte et selskap med høy trivsel og lav turnover som var i ferd med å nå en skummel fase av tilfredshet.
Hun ser konturene av et fall.
Hun tar jobben sin seriøst, og jeg anbefalte henne å legge inn en ny linje i deres omstendelige liste med personalgoder:
Vi skal hjelpe våre ansatte med å komme seg ut av selskapet og videre i sin karriere.

Jeg treffer alt for mange mennesker som når dette punktet i arbeidskarrieren – noe som kan sammenlignes med en slags dekadanse, og vi diskuterte sammenligningen med romerrikets fall – kanskje litt ambisiøst for enkelte, men der og da klarte vi å finne ganske mange likhetstrekk.

De fleste velfungerende sivilisasjoner har mye å takke rommeriket for, men det er heller ikke til å stikke under en stol at dets eksistens var bygget på et fundament av erobring med påfølgende produksjonsutvikling, noe som i og for seg ikke er så ulikt hvordan det er i dag med store selskaper som bryter seg inn i fremmede samfunn for å melke kuene og skvise svampene deres, men når konsekvensen er at det blir flere konsumenter enn produsenter så vil det til slutt bli tomt og da går det galt med menneskene som sitter midt i dritten.
Romerrikets fall kastet Europa materielt sett omtrent tilbake til prehistorisk tid. Noe av årsaken forklares med interne stridigheter i ledelsen og uenighet i veivalg, noe som resulterte i feilprioriteringer og feil fokus fra en ledelse som i stedet burde sørge for videreutvikling av fornuftige strategier for rikets ve og vel. Menneskene ble mer og mer opptatt av å digge seg selv, og slutten er jo en ganske trist og tragisk fortelling om hvordan vår verdensdels største imperium går under og etterlater arenaen til en horde med usiviliserte bander på et lavere sivilisasjonstrinn.
Også kalt våre forfedre …

Sometimes in life you feel the fight is over,
And it seems as though the writings on the wall,
Superstar you finally made it,
But once your picture becomes tainted,
It’s what they call, the rise and fall

Det er helt naturlig for et menneske å søke noe nytt.
Sånn har det vært siden tidenes morgen.
Jeg husker en arbeidssøkende dame på et kurs som brukte begreper som «gjenfødelse» og «fokus på nye muligheter» – positive uttrykk som kjennetegner en som kommer i en situasjon som tillater at man bruker tid og ressurser på å tenke nytt, og det er jo mye bedre å gjøre smarte ting i livet i stedet for å råtne bort eller kjede seg på en arbeidsplass hvor du faktisk tilbringer mesteparten av livet ditt.
Dette er ditt ansvar, men de fleste mennesker har faktisk en slags iboende uvilje mot å redde seg selv fra dekadansen. Dersom arbeidsgiveren ser dette før deg og faktisk velger å sette inn denne ekstra linjen i den tvangsforede oversikten med personalgoder, så er dette noe som bør hylles.
Det er dette som kalles å ta sine ansatte på alvor.

Jobb med mening?

Jeg treffer av og til på mennesker som ønsker å finne seg en jobb med mening. Da er det naturlig for meg å spørre hva de mener med «mening», og som regel så kommer det noe svada som bunner i en eller annen idealisme som av en eller annen grunn er fortrengt.
Det er jo egentlig ganske utrolig at mange mennesker ikke klarer å kommunisere med sine virkelige verdier, men på den annen side så dyrkes det jo fram en sjablongifisering i det norske arbeidslivet om at alle skal være like under en himmel full av stjerner og annet pjatt.

Det finnes mennesker som hevder at arbeid gir livet et innhold. Jeg tror det henger sammen med at de har kontakt med verdibildet sitt. Noen jobber fremstår som mer attraktive enn andre, og mye av dette har sammenheng med «godene». Det er mange som ikke klarer å skille mellom indre og ytre goder, og det har vært tider i mitt liv hvor jeg har fått en slags overdose av disse ytre godene. Når man er en respektert og anerkjent hodejeger så kommer man inn på steder og i miljøer som man kanskje ikke hadde kommet inn på hvis man ikke var en respektert og anerkjent hodejeger og jeg har hatt gleden av å treffe mange interessante mennesker, sånne som man ser på nyhetene og i debattprogrammer og selvfølgelig en del andre steder og så får man vite en del ting om mennesker som egentlig ikke betyr noe annet enn at man vet en del ting om mennesker og at det er noe som man ikke skal fortelle til andre.

Det finnes arbeid som har et større meningspotensial enn andre, og jeg har for lengst endret kurs fra en karriere som ville gitt ganske mange ytre goder men ikke så mange indre.
Stikkordet er idealisme og idealisme dreier seg om helt andre verdier.
Idealisme dreier seg for øvrig også om å akseptere at det finnes andre som drives av noe annet, og her innrømmer jeg at jeg sliter litt. Spesielt med disse som hevder at de egentlig ikke har noe behov for å arbeide, men at de kunne klart seg bra dersom de bare kunne leve.
Det er for øvrig disse som enkelte kaller idoler …

Det finnes også de som hevder at arbeidet er så mye mer tilfredsstillende i vår tid fordi man ha mer frihet.
Den er jeg litt usikker på.
Den vitner kanskje om en viss dekadanse og en bekreftelse på at arbeid har en helt annen betydning for mennesker i dag enn for bare noen år siden, for eksempel forskjellen på midlertidige jobber og faste jobber.
Jeg ser at dette blir visket ut, det er en debatt som mange på venstresiden er litt redd for å ta, men personlig så syns jeg det er ganske bra. Den viktigste forskjellen handler om jobbsikkerhet, det vil selvfølgelig si jobbsikkerhet for arbeideren og definitivt ikke arbeidsgiveren, men når man ser på hva arbeiderne faktisk gjør og hvor lenge de gjør det blir de faste jobbene mer midlertidig og omvendt.

Det er stort sett deg selv som må finne ut når det er på tide å finne på noe annet, men jeg er sikker på at du kjenner deg igjen i de viktigste argumentene:
– dårlig arbeidsmiljø
– vanskelig reisevei
– mangel på utfordringer eller variasjon
– jobben strider mot din personlighet eller integritet
– karrieremessig stagnasjon
– ledelsen, strategi eller visjon – eller mangel på sådan …

Vær klar over at din kompetanse og erfaring aldri kan vurderes isolert, men må ses i forhold til verdi og kultur, rammebetingelser og strategi. Det er også viktig å fokusere på at du søker deg til en ny jobb og ikke bort fra den du har. Det beste rådet man kan få, er at du må fokusere på arbeidsoppgaver du liker og la dette være utgangspunktet for ditt søk etter nye stillinger som passer med hva du ser i krystallkulen din. Husk at mange arbeidsgivere ikke nødvendigvis bare er på utkikk etter ekspertkompetanse, men ser etter en blanding av spisskompetanse og mer generelle ferdigheter som evne til å jobbe i team, evne til å forholde seg til store menger informasjon, takle tidspress, analytiske ferdigheter, gode skriveferdigheter, evne til å vurdere flere sider av en sak og så videre.

Jeg har arrangert jobbsøkerkurs for et utall mennesker med variert bakgrunn, og innrømmer fremdeles en viss overraskelse over at det finnes mange som rett og slett ikke bryr seg om kultur, normer og verdier på arbeidsplassen – spesielt etter å ha fått høre hvordan de selv velger sin omgangskrets og arenaer de ferdes på …

De fleste mennesker trenger uansett en viss klarhet på hva de ønsker med livet sitt og egen karriere – denne prosessen begynner med en kartlegging av hvordan man best kan rendyrke sine talenter og fokusere på hva som motiverer.

Det er lett å tenke titler, stillinger eller bransjer når vi skal vurdere egne karrieremål for framtiden. Det kan være at du ender opp med en spennende jobb, men sjansen er vel så stor for at du ender opp i en jobb som ikke er optimal for deg. Årsaken kan være at du rett og slett ikke er konkret nok med tanke på hva karrieremålene dine skal bestå av, og det kan derfor være lurt om du forsøker å snu det på hodet og forestille deg hvordan din framtidige arbeidsdag bør se ut.

Når man snakker om å bygge en karriere, så handler det ikke nødvendigvis bare om å klatre oppover – det kan være lurt å bevege seg sidelengs for å få en bredere plattform å stå på. Det kan også være fornuftig å bygge alternative karriereveier ved å tilegne seg erfaring på tvers og til siden. På denne måten kan du sikre mangfoldet i din kompetanse. Grunnen til at jeg nevner det, er rett og slett at en endimensjonal karriere kan by på utfordringer på et eller annet tidspunkt, og de som sprer seg ut over flere bransjer og funksjonsområder investerer i et større nettverk og muligheter. Nå er det sånn at sideveis forskyvning ikke nødvendigvis lønner seg økonomisk, men forsøk å se på det som en langsiktig investering.

Det er mange måter å definere karriere på, men tenk over at læring inkluderer repetisjon – på den måten kan steg ned og steg til siden oppfattes som like meningsfylt og byggende som en oppadstigende karriereplan.

Ja, jeg har en greie med TEARS FOR FEARS for tiden, – her er «Change»

Jeg innrømmer prinsippbrudd

De som følger med på disse sidene har lagt merke til min forakt for rosabloggere. Jeg har i enkelte tekster poengtert at jentene som jobber i nattemørket i byens gater fortjener mer respekt for sin brutale ærlighet.

Jeg fikk litt vann på mølla etter å ha lest i en annen seriøs blogg om en som hevder at hun ikke vil komme til å skrive noe om dette bruddet som har ligget i luften siden de traff hverandre og som «alle» snakker om – jeg tenker på han som spilte Max Manus og hun som på folkemunne blir kallt «toern» – og innrømmer at denne korte teksten på en mandagskveld egentlig strider litt mot en av mine målsettinger …
Men, faen heller.
Prinsipper er patetisk.
Noen ganger er det jo sånn at man bare må skrike ut i bloggen sin om ting som opptar en i hverdagen, og dette bruddet som det refererer til kan jo gi inntrykk av at det ikke er så mye å skrive hjem om i dette landet som er fyllt opp med nikkedukker som elsker sladder og fjas.
Mine tanker går til Dorthe Skappel som får mye overtid framover med å produsere femten nye kveldssendinger, kanskje det blir seksten for alt jeg vet, for å sikre at siklekåte nisser får dekket alle nyansene.
Nok om det.
Jeg er sikker på at det finnes noen som syns synd på denne triste rosabloggeren Julia Nyland (20) som griner i VG fordi kemneren har besøkt henne og gjort sine krav etter at hun har drevet hor på internett, men på den annen side så fortjener hun ingen flere tastetrykk. Greia er at hun hevder å bedyre sin uvitenhet, og det er da jeg er fristet til å stille spørsmålet om hva man egentlig lærer i skolen og av sine foreldre og øvrig omgangskrets.
Pudderludderet er sikkert happy med å få ytterligerer publis på VG.
Det er sikkert sponsorene hennes, også …
Og hvem er det da som blir stående som «vinner» …
Trist.

Seriøse lesere får ha meg unnskyldt, det må være noe fra helgen som henger igjen, eller noe … sure oppgulp på en mandagskveld er noe dere bør spares for, men hvis jeg legger ut en snutt fra en tidligere gjesteblogger så klarer dere sikkert å stå den av.