Sosiale medier over terskelen

Jeg nevnte i teksten min i går at jeg har holdt noen foredrag på ulike skoler hvor hovedfokuset er rettet mot terskelen til arbeidslivet hvor jeg legger inn noen bevingede ord om hva som skjer på veien inn og hvordan de bør pakke sekken sin.
Sosiale medier er en del av dette.
Sosiale medier funker som faen når det brukes riktig.
Sosiale medier er også en stor trussel i helt andre sammenhenger – ikke minst «når den dagen kommer» at arbeidsgivere følger litt ekstra med på hvilke spor man etterlater seg i den virtuelle verden.
Jeg må selvfølgelig benytte anledningen til å slenge litt dritt om disse rosa pudderludderne, og da trakk jeg fram en fyr som hadde fått en del kjeft og dritt på skolen for at han hadde tatt telefonen til en jente som satt og postet noe fjas til bloggen sin og kastet den i veggen.
Telefonen, alstå.
Hvis du var i tvil.
Kræsj.
Det var ganske mange som begynte å bruse med fjærene, men når den værste kaklingen hadde dempet seg så var det flere og flere som faktisk skjønte at han hadde et poeng.
Stikkord er jente mot jente, misunnelse og sjalusi.
Gammelt nytt, med andre ord.
Han hadde rett og slett fått nok av dette Facebookhelvetet og Instagramfaenskapet og tok affære.
Respekt.
Det blir litt som oppgjøret i Gøteborg, bare i en langt mindre skala.
Det er ventet.
Det smeller når som helst og du kan selv ha skyld i det.

Jeg får ofte kommentarer rundt dette med bruk av sosiale medier i ansettelsesprosesser, som regel argumentert med at man ønsker fritiden sin for seg selv. Jeg pleier mange ganger å stille spørsmålet tilbake om dette er de samme menneskene som forherliger en utvasking av grensene mellom jobb og fritid, hjemmekontor, BYOD og annet i tillegg til at jeg spør hva sånne mennesker egentlig ønsker å oppnå når de søker oppmerksomhet gjennom disse mediene ved å ta bilde av seg selv hver eneste morgen før de går ut døra, publiserer sladder og faenskap eller driter seg ut i fylla foran kamera – dette sier ganske mye om personen (det meste, egentlig …) og jeg vil definitivt ikke se vedkommende i en rolle hvor det er viktig å fremstå som seriøs.

Hver tredje leder bruker sosiale medier som informasjonskilde før de ansetter en ny medarbeider.
Hver fjerde av disse velger bort kandidater etterpå.

– kilde: Work Life @ Manpower

Undersøkelser rundt vårt bruk av sosiale medier i jobbsammenheng bekrefter at skillet mellom privatliv og yrkesliv flyter i hverandre. De fleste bruker sosiale nettverk i arbeidstiden, noen er til og med så naive at de legger til kollegaer og til og med sjefen sin som Facebook-venn.

Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research og gode samtaler. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne – når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.

Jeg har stor sans for mennesker som byr på seg selv, og pleier alltid å informere “mine” kandidater om sporene jeg finner – med mindre det er informasjon fra en uformell referanse som ikke vil røpes – og så snakker vi om det og finner som regel ut av det, også …

Livets skole gir faktisk den beste utdannelsen – det er bare så trist at den hverken gir bachelor eller master som (dessverre) alt for mange ser på som en gullbelagt inngangsbillett.

5 comments

  1. Viktig at det i skulen vert satt søkelys på «nettvett» og konsekvenser av nettbruk.Viktig fordi barn og unge treng å høyre sakleg informasjon frå andre enn sine foreldre, (som dei ofte ser på som forhistoriske :))
    Tenkjer at informasjonen bør starte langt nede på skuletrinnet, for så å bli gjentatt og tillagt informasjon etter modningsgrad.Eg seier ikkje med dette at foreldre skal bli undratt ansvar, men at mange saman kan gi dei eit bevisst forhold til bruken av dei mange formidlingsarenaene på nett.

    Sjølv er eg i min beste alder med vaksne barn. Bur på ein stad der folk som skal ansette meg veit litt kven eg er, eller nok kjenner nokon som kjenner meg, der ein har eit «rykte» på godt og vondt.
    Eg har ikkje ein facebook-profil, ikkje har eg blogg eller twittrar til tross for formidlingsbehov og ei heller viser mi fotoglede seg gjennom instagram. Har tenkt på dette, at dersom eg skulle søkje meg arbeid på ein annan stad i Norge, ja så ville vel ein eventuell ny arbeidsgivar stusse fælt på dette og lure på kva som er gale med den dama sidan dei ikkje finn spor etter ho på nett, og dermed ikkje kalle meg inn til intervju eingong…. :)

    God dag på deg!

    Liker

  2. Det her er viktige saker. Selv er jeg jo så feig at jeg blogger anonymt. Nettopp på grunn av det du skriver. Jeg elsker å skrive, men er redd for å ikke bli tatt på alvor av fremtidige arbeidsgivere. Jeg er jo mye mer enn fjas, selvom det også er en del av pakka. Samtidig går jeg stadig noen runder med meg selv her, for jeg står jo for alt jeg skriver. Jeg mener selv at jeg er personlig, ikke privat. Men hva om en fremtidig sjef mener jeg har bydd så mye på meg selv at jeg blir vanskelig å ta seriøst.. Hm.. Dette grubler jeg på!

    Liker

  3. Har et rimelig bevisst forhold til hva jeg legger ut på sosiale media, siden jeg vet at det blir lest av flere enn bare venner og familie. Og også fordi jeg vet at det ligger avisartikler på nettet med mye informasjon om meg som kan tolkes på ymse vis. Derfor har jeg valgt å være åpen med mine meninger om både dette og hint. Fordi jeg også vet at det ikke er bacheloren, mastergraden og annen universitets/høgskoleutdanning som avgjør om jeg får jobb eller ikke. Men Trynefaktoren, selv om jeg formelt er mer enn godt nok skikket til de stillingene jeg har søkt. Gjerne overkvalifisert med et par hundre studiepoeng.
    Men det ligger ikke festlige bilder med meg på, der ute. Et sted går genseren.
    Når man har gjort seg så synlig som jeg har vært både på arbeidsplassen og i det offentlige, må man ta konsekvensen og innrømme for seg selv at profileringen nettet gir, både vil begrense og gi andre muligheter i forhold til hvilke stillinger man kan regne med å få.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s