Når livet er en diagnose

A-magasinet har 18. januar 2013 en god tekst om filosofiprofessor Lars Svendsen som kommenterer den nye manualen for diagnostisering av psykiske lidelser som slippes til våren. Da er det ganske mange mennesker som får nye linjer i passet sitt, i hvertfall dersom man skal følge disse tåpelige definisjonene som slippes løs fra helsemyndighetene. Mange vanlige menneskelige reaksjoner vil bli diagnostisert som sykdommer og det er jo egentlig ganske sykt i seg selv – eksempelvis en vanlig oppfatning av en dyp men normal sorg etter å ha mistet noen kan bli regnet som en klinisk depresjon og sjenanse blir redefinert som sosial angst. Det sier seg selv at dette ikke er så bra, siden innsnevringen av hva som oppfattes som normalt vil gjøre oss mindre tolerante for avvik. Svendsen kommer med en metafor som er ganske dekkende: Vi får en mental catwalk lik den hvor modellkroppene representerer en fysisk norm som er uoppnåelig for de fleste ved å skape et bilde av den mentalt friske som så ekstremt idealisert at ingen kan leve opp til det.

Det finnes overraskende mange mennesker som opplever en slags lettelse når de går til legen når de føler seg uggen og får en diagnose i stedet for å finne ut hvordan man kan få det litt bedre. Det som skjer er at man identifiserer seg med diagnosen sin, som om den er forklaringen på det som er litt dritt og som i stedet er med på å gjøre tingene mye verre. Jeg har en kompis som er gymlærer og han blir ganske skremt når skoleungdommene blir redde når de blir andpustne i gymtimen, må leies til skolelegen og ender opp med nye fraværsdager.

Samfunnet tilrettelegger for at det er mye enklere å tilfredsstille kriteriene for å være syk i stedet for å tilrettelegge for ulike oppfatninger av hva som faktisk er normalt. Det er mye som tyder på at vi har lagt terskelen for livets utfordringer for lavt, vi får en slags frykt for at vi ikke klarer å håndtere de skuffelsene og prøvelsene som faktisk er en del av livet og velger i stedet å søke en eller annen form for behandling, terapi, trening, kall det hva du vil.
Jeg treffer mennesker i min arbeidshverdag som allerede på setning to eller tre legger ut om hvilke utfordringer de har i stedet for å fokusere på hvorfor de mener at de er riktige i en rolle som ditt eller datt. Det kan selvfølgelig oppfattes som bra at man er åpen om sin egen tilværelse, følelse, tilstand, kall det hva du vil, men det må likevel ikke konstrueres et eller annet som det kanskje ikke er plass til. Livet er fullt av dritt og utfordringen er at det finnes så mange mennesker som ikke tør å møte dritten. Vi har et samfunn som framprovoserer at alle skal settes i stand til å realisere seg selv, være aktiv og full av initiativ, men når den dagen kommer at du er litt sliten og kanskje har godt av å slappe av litt så blir man oppfattet som syk.
Det er sykt.
Heldigvis finnes det en «opposisjon» som tør å strekke den litt lenger og som sier at noen av disse lidelsene er sosiale konstruksjoner …

Det er faktisk ganske vanlig å bli litt lei seg når noen dauer eller når man mister jobben sin og sånne ting. Utfordringen er at det ikke er så bra å være uttafor så lenge at man glemmer å la noe annet få være i sentrum for oppmerksomheten. Satt på spissen kan man si at terapikulturen forsterker lidelsene den er ment å kurere, og det skapes en misoppfatning av overforbruk av helsetjenester hvor diffuse symptomer på en eller annen mistrivsel får mennesker til å oppsøke legen sin. Ha, tenk deg hvordan det blir når disse syke rosabloggerne som tvinger seg gjennom en fotoshoot hver jævla morgen for å vise resten av verden hvor egosentriske de er plutselig våkner opp og skjønner at alle andre driter i skoene deres – ikke sånn fysisk, hvis du fikk stygge bilder i hodet ditt – men tenk når det går opp for dem at ingen bryr seg og disse tåpelige tvangstankene deres skaper nye helsekøer på bekostning av eldre mennesker som stues bort i bøttekottet for å dø …
Hmm, da tror jeg faktisk det går opp for noen flere at dette er litt teit.
Det er i hvert fall lov å håpe.

Her er THE SPECIALS med «Ghost Town»

15 comments

  1. Takk! Som tidligere BHT ansatt, har jeg møtt det du beskriver igjen og igjen, mens jobben min var å hjelpe de samme menneskene å bli bevisst sine egne ressurser, og ikke minst sine egne valgmuligheter. Da min legeleder en gang ble spurt hvorfor han valgte bedriftshelsrtjeneste som karrierevei, svarte han: Hadde du visst hvor godt det er å kunne spørre folk om hvilken del av dem som er frisk i stedet for hvilken del som er syk…
    Folk som har det kjipt etter dårlige opplevelser trenger støtte og omsorg og noen ganger et spark bak etter ei stund, ikke en livstidsdiagnose. Det vi alle trenger, er å bli sett, og hvis vi ikke blir sett positivt, forstår jeg at noen (ikke nødvendigvis bevisst) forsøker å kalle fram omsorg og sympati for egen situasjon i stedet, og dermed holder på sykdomsbildet sitt lengre enn nødvendig for å sikre seg at de fortsatt blir sett.

    Liker

    1. Det er tirsdag kveld og jeg tar en rask kikk i kommentarfeltet og ser at noen av de som gir meg selv de beste opplevelsene i denne digitale sfæren har kommet med positive innspill.

      Til de av dere som ikke vet bedre, så vil jeg påstå at de tre Damene ovenfor har noen av de skarpeste blikkene og digitale trykkene jeg har kommet over i den tiden jeg har brydd meg om å lese blogger, så dette var … hva skal man si … hyggelig!
      Takk.

      Liker

  2. Jeg har full forståelse for de gode kommentarene fra Lammelåret, fjellcoachen og Kamelrytterske. Jeg følger med på bloggene deres også, og dette er skribenter med seriøse intensjoner som det står rimelig respekt av å være på bølgelengde med.

    Teksten er veldig god, og jeg vil foreslå at du leser bøkene til Svendsen. Han har mye å fare med, og jeg er helt sikker på at du vil kjenne deg igjen i setningene hans.
    Og musikken da, Morten!
    Som vanlig er det lett å skjønne valget og preferansen.

    Klem HM

    Liker

  3. @Morten og Hanne Mette
    Tusen takk :-) Det var hyggelige ord å få med seg en tirsdagskveld :-)
    Både Fjellcoachen og Lammelåret som formidler og skriver godt, med gode poeng, så det er virkelig en ære å bli nevnt semmen med dem :-) :-)

    Liker

  4. Det jeghusker best med deg er at du turde å snakke om all denne dritten, det kom så naturlig og på den måten fikk du med menneskene til å tenke at det ikke er så skummelt likevel. Det kan sikkert høres rart ut at det er en god egenskap å snakke om dritt men de som skjønner hva jeg mener er sikkert enig :-)

    Hilsen Neelam

    Liker

  5. Kabosh!
    Du slenger det rett i trynet mitt og sier høyt det som jeg av og til ikke har lyst til å tenke men som jeg stadig blir minnet om.
    Også av meg selv……

    Liker

  6. Tusen takk for gode ord, Morten, de gjør godt i et slitent hode en tirsdag kveld. Morsomt at du har enda en Hedvig som kommenterer hos deg forresten, det er ikke så mange av oss.

    PS: Når jeg forteller om deg til andre, beskriver jeg en tøff og kompromissløs penn og et stort hjerte :-)

    Liker

  7. Når normale, eller mer ekstreme livsutfordringer diagnostiseres, er det kanskje «praktisk» for legen, terapeuten eller Nav for den saks skyld, men for den det gjelder kan det oppleves som en ekstra belastning, og at «den gode samtalen», forsvinner, og erstattes med noe som kan settes inn en altfor smal mal.
    Noen tanker fra meg, med erfaring som bruker innen psykiatrien.

    Bibbi

    Liker

  8. Jeg esker ditt skarpe og kritiske blikk Morten!

    Det hadde vært like lett som å stjele sukkertøy fra et barn hvis jeg hadde ønsket en diagnose. Hadde jeg gått til legen og fortalt hvor dystert humøret mitt er og har vært i det siste, hadde jeg fått slengt depresjon og det som verre er etter meg. Særlig når jeg i tillegg kan skilte med bipolar mor, depresjoner og sosial angst i nære relasjoner.

    Men, jeg vil ikke. Jeg vil ikke ha en diagnose jeg kan gjemme meg bak. Vil ikke identifiseres med noen ord på et ark som sier at det er helt greit at jeg ikke føler meg ok. For jeg vil kjempe for å få det bra. Jeg vil kjempe for at ting skal ordne seg. Jeg vil ikke ha et stempel å gjemme meg bak resten av livet.

    Og i et samfunn hvor ingen vil settes i bås, så er det skremmende at det er slik psykisk helse fungerer. Depresjoner og ustabil psyke er det nye motedopet. Folk løper til legekontorene for å få sitt stempel å gjemme seg bak, og legene deler ut villig vekk! Det er synd. Folk mister initiativet til å ta problemet ved roten. Og ressurser i det psykiske helsevern flyttes fra de som faktisk trenger det til de med nye stempler….

    Skremmende utvikling! Skremmende!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s