Når kompassnåla dirrer

Her om dagen var jeg på et seminar hvor jeg fikk spørsmål fra en tidligere kjenning om jeg savnet rekrutteringsbransjen. Jeg hadde holdt et innlegg med en alternativ vri, fått ganske bra respons, og hun som spurte hadde muligens en alternativ undertone i spørsmålet som jeg ikke følte for å undersøke nærmere. Jeg nevnte noe om at jeg ikke har forlatt bransjen, jeg har bare ikke like mye fokus på den selv om jeg kliner til med et oppdrag i ny og ne.
Det er vel det som heter inntektssikring …
Jeg tror hun mente «bransjen» som det å tilhøre en eller annet selskap, sånn sett har jeg det best som ensom ulv siden jeg syns det har kommet inn litt for mange «skoleflinke» fjotter med stygge skjorter.

Arbeidsmarkedet tilrettelegger for at det kan være smart å kruse innom et bemanningsselskap som en alternativ inngang til ny jobb, og dette er noe som jeg videreformidler til mange av de virkelig flinke menneskene som jeg jobber med til daglig i min rolle som karriereveileder.
Utfordringen som dukker opp ganske raskt er når en seriøs jobbsøker støter på en «master» i stedet for en «mester», for da blir denne døra lukket ganske raskt. Jeg beroliger «mine» med at disse såpekokerne er provisjonskåte selgere som kanskje har en bedre dag i morgen, alternativt så har de funnet seg en annen jobb som de kanskje passer i og så må man heve seg over deres arroganse og likegyldighet til seriøs kompetanse og i stedet banke på noen andre dører.

Av og til hører jeg om enkelte som forteller at man må gå til de små selskapene, for da får man bedre service.
Jeg er ikke så sikker på det.
Jeg tror nemlig ikke det er der fokuset skal ligge når du er arbeidssøker – det er historien og budskapet som skal «sitte» og da må man identifisere riktig lytter og da har ikke størrelsen på selskept noe å si.
Man må samtidig stille spørsmålet hva som defineres med «service». Det er nemlig ikke sånn at det finnes en eller annen som står med en sekk full av ledige jobber og det bare er å forsyne seg. Arbeidssøkere må nemlig være klar over at initiativet hviler på seg selv og det forutsetter at man kjenner sin egen historie og vet hvordan man skal formidle den.
Det finnes fremdeles noen som hevder at man kan bli hva man vil.
Det er mulig.
Det forutsetter imidlertid at du klarer å formidle hva du virkelig vil og er kjent med hvordan du skal få det til.

– «Når din eneste erfaring kommer fra en skolebenk hvor du har skviset kviser på rompeballene i stedet for å være i arbeidslivet og fått træler på henda, så bør du definitivt ikke ta på deg en rolle som karriereveileder».
– Morten Besshø, Jobb- og Karrieremessen 2012

Når noen spør meg hvilke rekrutteringsselskaper som er bra, svarer jeg at forskjellen ligger i menneskene som jobber der. Du må treffe en eller annen som har grunnlag til å forstå historien din, og da kan du ikke skyte spredte skudd med hagle. Det er antageligvis disse du leser om når en eller annen gjøk sipper i media fordi han eller hun får ikke hjelp etter å ha søkt på trehundreogseksti jobber.
Grøss.
Det er kanskje derfor jeg av og til forteller til enkelte at jeg ikke kan hjelpe til med noe annet enn å peke på noen andre dører, litt sånn syvende far i huset men dersom du kommer deg over de forskjellige tersklene så får du servering til slutt.

Her har du TEARS FOR FEARS med «Badman’s Song»

3 comments

  1. «Snille piker kommer til himmelen
    De andre kommer dit de vil»
    Sa den syvende mor i huset, hun fikk jobb på søknad nr ørtenhundre og ti uten hverken karriereveileder eller bemanningsselskap som drahjelp.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s