Det går så det griner …?

Jeg snakket med en hyggelig dame her om dagen som signaliserte behov for bistand med en forestående omorganisering. Hun presenterte et selskap med høy trivsel og lav turnover som var i ferd med å nå en skummel fase av tilfredshet.
Hun ser konturene av et fall.
Hun tar jobben sin seriøst, og jeg anbefalte henne å legge inn en ny linje i deres omstendelige liste med personalgoder:
Vi skal hjelpe våre ansatte med å komme seg ut av selskapet og videre i sin karriere.

Jeg treffer alt for mange mennesker som når dette punktet i arbeidskarrieren – noe som kan sammenlignes med en slags dekadanse, og vi diskuterte sammenligningen med romerrikets fall – kanskje litt ambisiøst for enkelte, men der og da klarte vi å finne ganske mange likhetstrekk.

De fleste velfungerende sivilisasjoner har mye å takke rommeriket for, men det er heller ikke til å stikke under en stol at dets eksistens var bygget på et fundament av erobring med påfølgende produksjonsutvikling, noe som i og for seg ikke er så ulikt hvordan det er i dag med store selskaper som bryter seg inn i fremmede samfunn for å melke kuene og skvise svampene deres, men når konsekvensen er at det blir flere konsumenter enn produsenter så vil det til slutt bli tomt og da går det galt med menneskene som sitter midt i dritten.
Romerrikets fall kastet Europa materielt sett omtrent tilbake til prehistorisk tid. Noe av årsaken forklares med interne stridigheter i ledelsen og uenighet i veivalg, noe som resulterte i feilprioriteringer og feil fokus fra en ledelse som i stedet burde sørge for videreutvikling av fornuftige strategier for rikets ve og vel. Menneskene ble mer og mer opptatt av å digge seg selv, og slutten er jo en ganske trist og tragisk fortelling om hvordan vår verdensdels største imperium går under og etterlater arenaen til en horde med usiviliserte bander på et lavere sivilisasjonstrinn.
Også kalt våre forfedre …

Sometimes in life you feel the fight is over,
And it seems as though the writings on the wall,
Superstar you finally made it,
But once your picture becomes tainted,
It’s what they call, the rise and fall

Det er helt naturlig for et menneske å søke noe nytt.
Sånn har det vært siden tidenes morgen.
Jeg husker en arbeidssøkende dame på et kurs som brukte begreper som «gjenfødelse» og «fokus på nye muligheter» – positive uttrykk som kjennetegner en som kommer i en situasjon som tillater at man bruker tid og ressurser på å tenke nytt, og det er jo mye bedre å gjøre smarte ting i livet i stedet for å råtne bort eller kjede seg på en arbeidsplass hvor du faktisk tilbringer mesteparten av livet ditt.
Dette er ditt ansvar, men de fleste mennesker har faktisk en slags iboende uvilje mot å redde seg selv fra dekadansen. Dersom arbeidsgiveren ser dette før deg og faktisk velger å sette inn denne ekstra linjen i den tvangsforede oversikten med personalgoder, så er dette noe som bør hylles.
Det er dette som kalles å ta sine ansatte på alvor.

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s